Til hundeeiere: Er det verdt det?

[AnonymBruker]

Jeg lurer veldig på hvordan det er å ha hund. Det jeg ser og hører fra de som har hund, det høres egentlig bare slitsomt og begrensende ut.

F eks de hundene som ikke takler byliv, de kan ikke lenger kan dra til byen for da blir hunden for stressa.

Eller man kan ikke ta med hunden til visse steder i nærmiljøet for da klikker hunden fordi det er mange hunder der, skumle lyder, eller annet som hunden ikke «tåler».

Så er det de hundene som klikker når man har besøk hos seg, så det blir også bare slitsomt.

Så har du dem som bare bjeffer i ett hele tiden på alt som skjer rundt i leiligheten, huset, nabolaget.

Videre finnes noen som bare plutselig bestemmer seg for å slutte å gå videre, eller som vil bli båret hele tiden.

Jeg hører jo mest om og fra de som har ett eller flere av det som står ovenfor, og jeg mener ikke det er rart eller hundeeierens feil. Det er jo dyr, og vi putter dem inn i hus og leiligheter og kan jo ikke forvente at de blir til ordentlig «folk» for de er jo ikke folk!

MEN: Er det seriøst verdt alt det? Ikke bare at du selvfølgelig må være hjemme og ta vare på hunden, det er jo basic. Men de ekstra begrensingene og problemene, det virker veldig slitsomt. 

Så helt ærlig, angrer du? Fikk du en bølle og er og kan ikke være en «Maren» (for du har også en jobb og kanskje barn?)

Jeg lurer seriøst.

Anonymkode: a8c3e...179

[AnonymBruker]

Å ha hund bare for å ha hund er ikke verdt det synes jeg. Det er mer begrensinger, jobb og utgifter enn det gir tilbake. Så det har jeg aldri skjønt poenget med. Men hvis du virkelig har en brennende interesse for å drive aktivt med noe hunderelatert (spor, søk, lydighet, agility eller whatever) begynner det å bli verdt det. Jeg hadde aldri gidda å ha hund hvis jeg ikke hadde drevet aktivt med konkurranser i hundesport.

Anonymkode: ea96a...fee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg hører jo mest om og fra de som har ett eller flere av det som står ovenfor, og jeg mener ikke det er rart eller hundeeierens feil. Det er jo dyr, og vi putter dem inn i hus og leiligheter og kan jo ikke forvente at de blir til ordentlig «folk» for de er jo ikke folk!

De tingene hører sjeldenhetene til og er som regel på grunn av dårlig oppdragelse. Men det stemmer at det er begrensende og til tider slitsomt å ha hund. 

Anonymkode: 83acd...15a

[AnonymBruker]

Å se dem kose seg trumfer byturer og andre stressende situasjoner for meg. Jada, man kan trene dem opp til å takle ting de sliter, men jeg vil heller være med dem enn å være ut dem. For meg er de barna mine. De skal ikke tvinges inn i situasjoner de ikke takler. 

Å ha hund passer ikke for alle. Det er begrensende, ja, men hvor mye gøy finner jeg på med mine to gutter? Jeg reiste nylig på en weekendtur og hele helgen savnet jeg dem. Jeg vil helst ha dem med. 

 

Anonymkode: b113b...c29

[Leo]

Problemet er vel at mange skaffer seg hund uten å egentlig vite hva de gjør. De ser en hund de synes er "søt" og så skaffer de seg den rasen uten å ha peiling på hvilke egenskaper som kjennetegner den og de forstår heller ikke hvor mye arbeid som kan ligge bak det som i voksen alder fremstår som en veltilpasset og trivelig hund. 

Å ha hund er på mange måter en livsstil og man må trives med den ellers vil jo hunden oppleves som en byrde. Jeg for min del synes gledene ved å ha hund langt overstiger de begrensningene det gir, men det vil jo være individuelt og noe man bør vurdere nøye før man anskaffer hund. Generelt vil jeg nok si at de fleste undervurderer hvor mye et hundehold som er til glede for alle parter krever.

[Myrmica]

Jeg har hund bare for å ha hund, brenner ikke for noen sport eller driver med noe aktivt med dem. 

For meg er det så verdt det! Et liv uten hund hadde vært tomt for min del.

Klart, det kommer med en hel masse begrensninger og hensyn man må ta. Opp i gjennom har jeg vært borti alle de problemstillingene du nevner. Det er en hel masse ting jeg ikke kan gjøre fordi jeg må ta hensyn til hundene, ferier og reising blir veldig begrenset, de må tas hensyn til i alle planer og beslutninger. Jeg har ikke det frie og spontane livet jeg hadde før jeg hadde hund. Koster en del gjør de og!

Men de gir meg så mye glede. Jeg er oppriktig ordentlig glad i dem, såpass at mye av det jeg må ofre er helt greit. Jeg har i mange tilfeller mer lyst til å være hjemme med hundene enn å gå ut likevel, så... 

Enkle ting som at hunden krøller seg sammen på fanget mitt om kvelden og sukker fornøyd, møter meg i døra hoppende glad hver gang jeg kommer hjem, eller entusiastisk finner en pinne i skogen, og lykkelig springer mot meg for å vise meg og få meg med på å leke - det gjør meg skikkelig glad. Så da er det verdt det.  

[AnonymBruker]

Leo skrev (1 minutt siden):

Problemet er vel at mange skaffer seg hund uten å egentlig vite hva de gjør. De ser en hund de synes er "søt" og så skaffer de seg den rasen uten å ha peiling på hvilke egenskaper som kjennetegner den og de forstår heller ikke hvor mye arbeid som kan ligge bak det som i voksen alder fremstår som en veltilpasset og trivelig hund. 

Å ha hund er på mange måter en livsstil og man må trives med den ellers vil jo hunden oppleves som en byrde. Jeg for min del synes gledene ved å ha hund langt overstiger de begrensningene det gir, men det vil jo være individuelt og noe man bør vurdere nøye før man anskaffer hund. Generelt vil jeg nok si at de fleste undervurderer hvor mye et hundehold som er til glede for alle parter krever.

Helt enig. Folk vet ikke hva de skaffer seg. De synes huskyer trekker og små vakthunder bjeffer for mye.. okei, vet du hva du har kjøpt?

Jeg trives så godt med hunderasen jeg har valgt at jeg kommer nok aldri til å ha noe annet. På et år gikk jeg fra 0 til 2 hunder (samme rase). Det er en livsstil. Nå har jeg 70 kg med hund og ny bil ankommer i dag. Sånn har det blitt.

Anonymkode: b113b...c29

[AnonymBruker]

Det er litt jobb. Ja. 

Vi har en golden retriever - og han er det mildeste vesenet jeg noen gang har møtt. Han er pur selskap og glede. 

Men han røyter helt ekstremt, må dusjes nesten hver gang vi går tur dersom det er vått ute, dyr i drift (mat/dyrlege/forsikring), stor og tar mye plass uansett hvor han gjør av seg i huset og nesten alltid i veien fordi han helst vil sitte oppå deg og fotfølge deg mens du lager mat f.eks. 

Men 110% verdt det. Han er morsom, snill, aldri sur og alltid der når man trenger en klem. Også er han helt utrolig vakker å se på. 

Anonymkode: 7cfe2...afa

[Tabris]

Det er umulig å gi et generelt svar på det fordi det kommer an på så mye.

Ikke alle hunder er problemhunder. Og hvis man er oppriktig interessert i hund så vil mye av arbeidet med hund være lystbetont. Og da vil det definitivt være verdt det.

Men hvis man "bare" vil ha en familiehund og gå tur med og man ikke er spesielt interessert i hundetrening - og så ender opp med en hund med masse issues man må jobbe med - da er det ikke sikkert det er verdt det.

Jeg for min del var ekstremt hundeinteressert. Hund var min livsstil og min hobby. Så da jeg fikk en hund stappfull av issues så gikk jeg en haug med kurs for å lære meg å jobbe med dette. Så selv om det krevde masse ekstratrening så var det for meg verdt det, fordi jeg hadde en brennende interesse for hund og hundetrening generelt.

Akkurat nå er min hundeinteresse helt borte, så selv den enkleste hund hadde ikke vært verdt det for meg per i dag.

Så det kommer helt på an interessen til personen som har hund, og hvor mye jobb hunden er. 

[skeiv-ostepop]

Jeg tror nok ikke du finner et fasitsvar her. For noen er det verdt det. For andre ikke.

For min del er mine beste øyeblikk når en av ungene ligger i armkroken min eller fanget mitt og ser på TV med meg (les: sover), og bikkja hopper opp i sofaen ved siden av oss og slenger seg nedpå ved siden av og sukker dypt. Det er ren magi.

[AnonymBruker]

Det mange ikke forstår er at hund faktisk er en livvstil og en hobby++.. Hunden krever miljøtrening, aktivisering og helst kurser.. Rett å slett for å ha ett greit hundehold. 

Vi fikk hund når ungenr var små, så mye miljøtrening kom gratis, men man må tenke hund hele tiden. Hva tåler den, hva er greit og hva bør den trene på. Pluss at trening og lydighet er ferskvare. Vi trener fortsatt på passering feks, selv om han sitter fint alle gangene og gjør det han skal.. men vi slutter ikke å trene, selv om han er senior.. 

Anonymkode: cb5c0...736

[AnonymBruker]

Når det kommer til hund er det viktig å sette seg inn i rasene, ikke bare velge etter uteseende men finne rasen som passer deg og din hverdag. Og tro meg, alle hunder blir raskt verdens fineste når den er din. Akkurat det der er akkurat som med barn, alle har verdens peneste barn.

Med rett hund i hus blir resten hva du gjør det til. Tar du de aldri med til folkerike steder blir de lett nervøs for dette. Hunder må sosialiseres og jobbes med.

Men når kvelden kommer og jeg kryper opp i sofaen og hunden kommer etter og kryper opp i fanget mitt, gnir haka mot beinet  og smatter fornøyd, da er verdt det, det er den beste følesen.

Anonymkode: ebfbf...bcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er litt jobb. Ja. 

Vi har en golden retriever - og han er det mildeste vesenet jeg noen gang har møtt. Han er pur selskap og glede. 

Men han røyter helt ekstremt, må dusjes nesten hver gang vi går tur dersom det er vått ute, dyr i drift (mat/dyrlege/forsikring), stor og tar mye plass uansett hvor han gjør av seg i huset og nesten alltid i veien fordi han helst vil sitte oppå deg og fotfølge deg mens du lager mat f.eks. 

Men 110% verdt det. Han er morsom, snill, aldri sur og alltid der når man trenger en klem. Også er han helt utrolig vakker å se på. 

Anonymkode: 7cfe2...afa

Fra meg som har to goldens:

Skaff deg en blåser. Jeg dusjer mine en gang i mnd eller annenhver. Blåser dem eller skyller av dem etter tur😅

Anonymkode: b113b...c29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Jeg lurer veldig på hvordan det er å ha hund. Det jeg ser og hører fra de som har hund, det høres egentlig bare slitsomt og begrensende ut.

F eks de hundene som ikke takler byliv, de kan ikke lenger kan dra til byen for da blir hunden for stressa.

Eller man kan ikke ta med hunden til visse steder i nærmiljøet for da klikker hunden fordi det er mange hunder der, skumle lyder, eller annet som hunden ikke «tåler».

Så er det de hundene som klikker når man har besøk hos seg, så det blir også bare slitsomt.

Så har du dem som bare bjeffer i ett hele tiden på alt som skjer rundt i leiligheten, huset, nabolaget.

Videre finnes noen som bare plutselig bestemmer seg for å slutte å gå videre, eller som vil bli båret hele tiden.

Jeg hører jo mest om og fra de som har ett eller flere av det som står ovenfor, og jeg mener ikke det er rart eller hundeeierens feil. Det er jo dyr, og vi putter dem inn i hus og leiligheter og kan jo ikke forvente at de blir til ordentlig «folk» for de er jo ikke folk!

MEN: Er det seriøst verdt alt det? Ikke bare at du selvfølgelig må være hjemme og ta vare på hunden, det er jo basic. Men de ekstra begrensingene og problemene, det virker veldig slitsomt. 

Så helt ærlig, angrer du? Fikk du en bølle og er og kan ikke være en «Maren» (for du har også en jobb og kanskje barn?)

Jeg lurer seriøst.

Anonymkode: a8c3e...179

Har hatt 3-5 hunder jevnt i 30 år og aldri hatt slike hunder som du beskriver. Har de med hvor som helst, og de tolerer det som er naturlig å tolerere. De aller fleste av de tingene du beskriver er og hundeeiers feil. Hundene har ulike egenskaper og genetiske pakker med seg - så eier må først og fremst sette seg inn i hviklen type hund den kjøper, og så bruke tid på den - for at den skal bli den beste versjonene av seg selv og rustet til å takle livet.
Ingen hund har f.eks noen gang selv kommet på at den ikke kan bruke sine egne bein til å gå med. 

Anonymkode: 4a791...46b

[AnonymBruker]

For meg er det verdt det.  På samme måte som det er verdt å betale på boliglånet for å ha en bolig, eller andre ting i livet som faktisk innebærer ansvar men en føler en får igjen for det.

Ja en må prioritere. Jeg kan ikke som enslig med hunden prioritere lange spontane ferieturer , etc, men jeg ønsker heller ikke det. Min hund betyr mer for meg enn det. Jeg føler ikle jeg går glipp av noe fordi den gleden som hunden gir meg er langt langt større.

Hunden min bringer meg glede og lykkehormonet oxytocin hver dag. Hver eneste dag. Jada kjekt å se frem til ferier og helger osv, men hver eneste dag har jeg en firbent som jeg elsker å tilbringe tid med.  

Ja jeg må plukke opp bæsj, ja jeg må ut på tur hver dag (nå er jeg en som elsker å gå på tur så det er for det aller meste bare et pluss). Men klart når jeg lå med dobbeltsidig lungebetennelse og ingen som kunne lufte hunden min akkurat da var det selvsagt ikke så gøy, men dette er en dråpe i havet for all den fantastiske kontakten, stimulien, omsorgen og kjærligheten jeg har for min hund. 

Verdt det: uten tvil.

Men selvfølgelig, har du det ikke i deg til å sette hunden din før din egen nytelse hele tiden så bør en nok ikke ha hund. 

Anonymkode: a2919...e97

[AnonymBruker]

Jeg har hatt "problem-hund", altså en veldig nervøs og usikker hund som trengte veldig mye trening, tilrettelegging, og konstant noe å jobbe med. Det for meg, selv med hund som livsstil var ikke verdt det, jeg var så låst. Masse følelser av håpløshet, at jeg ikke er flink nok til å ha hund, skyld, skam, flau, uansett hvor mye vi trente med problemene så dukket det alltid opp en ny problemstilling.

Jeg mistet gnisten, og ville egentlig ikke ha hund igjen, men livet helt uten hund ble tomt og meningsløst. Så jeg fikk meg nå hund igjen da, og hun jeg har nå er en drøm. Hun har vært så enkel å trene, sosialisere og har mye bedre psyke. Kan faktisk konkurrere igjen, jeg kan ha henne med meg i hverdagen, jeg kan gå på felles treninger og turer. Jeg koser meg utrolig mye med å finne tilbake gnisten for hundetrening og sport, og generelt bare det å gå tur uten å måtte scanne området konstant. 

Anonymkode: 399fd...737

[AnonymBruker]

Jeg elsker hunder. Virkelig elsker, og har alltid gjort det. Fra jeg var veldig liten har jeg trivdes bedre rundt dem enn de fleste folk. Vokste opp med hunder, i  en hundeglad familie der mange onkler og tanter også hadde hund. Helt perfekt. 

Nå er jeg godt voksen og har hatt hund sammenhengende i 20 år. Den jeg har nå er et nydelig vesen av en aktiv rase, og det visste jeg om. Tok et helt bevisst valg, og har aldri angret. MEN, den er særdeles intelligent og bruker mye tid på å observere meg/ oss. Hun lærer seg ting selv, på godt og vondt. Vondt når det gjelder å lære seg å lese mine vaner. Hun gruer seg alltid til jeg skal gå fra henne, så ofte koser hun seg ikke den tiden vi har fordi hun venter på at jeg forsvinner. Er urolig og ofte trist pga. det. Hun er ikke mye alene, og jeg går f.eks aldri fra henne mer hvis jeg allerede har vært på jobb, men det hjelper ikke. 

Hun får hele min fritid, og det er greit- det ønsker jeg. Jeg skulle bare ønske at de gangene jeg MÅ noe annet, så kunne jeg gjøre det med god samvittighet. Det kan jeg ikke. Tidligere hunder har ikke vært så knyttet til meg at de rett og slett nesten får angst, og jeg merker nå at det skal bli godt å en dag ikke ha konstant dårlig samvittighet. 

For meg har det vært verdt alt, men jeg gjør ikke det samme en gang til, og skal ha noen dyrefrie år når de jeg har nå ikke er med meg mer. Målet er (hvis jeg klarer all sorgen), å ha fri noen år nå. Reise mye og leve "ubekymret", for så å ta eldre omplasseringshunder som ikke mange vil ha. For å gjøre det må jeg jo tåle å stadig miste dem, så vi får se 😅

Anonymkode: 42e0e...465

[AnonymBruker]

For meg er det verdt det. Nå har ikke hunden min noe utfordringer sånn sett da. 

Anonymkode: 7e3d8...2a0

[AnonymBruker]

Ja det er verdt det! 

Jeg skaffet meg labrador mens jeg var alenemor til to viltre gutter. Det var veldig mange folk som kom til meg med advarsler på at det ville ikke gå, jeg ville bli mer sliten osv. "Om jeg virkelig visste hvor mye arbeid, ansvar osv..." 

De hadde rett i at valpetiden var slitsom. Men den kunne vært x20 slitsom for alt hunden beriket livet vårt. Hun ble barnas familiemaskot. Barna var så opptatt av valpen. Den gleden og trivselen hun gav oss alle, er ubeskrivelig. 
Alle oppgaver, turer, ekstra arbeid tilhørende hund ble inkludert i mitt allerede travle liv nesten umerkelig. Jeg tenkte aldri over at jeg måtte gjøre litt ekstra, pga hunden. 

 

Anonymkode: 67784...eb0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har hatt "problem-hund", altså en veldig nervøs og usikker hund som trengte veldig mye trening, tilrettelegging, og konstant noe å jobbe med. Det for meg, selv med hund som livsstil var ikke verdt det, jeg var så låst. Masse følelser av håpløshet, at jeg ikke er flink nok til å ha hund, skyld, skam, flau, uansett hvor mye vi trente med problemene så dukket det alltid opp en ny problemstilling.

Jeg mistet gnisten, og ville egentlig ikke ha hund igjen, men livet helt uten hund ble tomt og meningsløst. Så jeg fikk meg nå hund igjen da, og hun jeg har nå er en drøm. Hun har vært så enkel å trene, sosialisere og har mye bedre psyke. Kan faktisk konkurrere igjen, jeg kan ha henne med meg i hverdagen, jeg kan gå på felles treninger og turer. Jeg koser meg utrolig mye med å finne tilbake gnisten for hundetrening og sport, og generelt bare det å gå tur uten å måtte scanne området konstant. 

Anonymkode: 399fd...737

Det høres veldig tungt ut, og jeg tror heller ikke at det alltid er hundeeierens feil. Sikkert er det riktig for en god del , men hundene utfordrer også veldig forskjellig. Jeg kjenner noen som bruker all sin tid på hunden sin, absolutt livsstil, og han er jo egentlig hundetrener selv. Men hunden hans, det er MYE greier altså. Krevende å få hilst på uten å bli skittent over alle klærne f eks, men det er bare en av mange ting. 

Men finnes det raser man kan velge som er tryggere på en måte? Mindre sannsynlig for at alt blir kjempevanskelig?

Anonymkode: a8c3e...179