Krav til partner inn i foreldrerollen

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvilke krav man skal kunne forvente eller sette til partner i perioden før man blir gravid, under graviditet og etter at et barn er kommet til verden. Har mange ganger tenkt at partner kommer til å blomstre enda mer, vil ønske å ta mer ansvar, og ta steget opp hvis vi får barn. Samtidig er jeg noen ganger redd for om det egentlig er slik at vi kommer til å være de sammen, også inn i det livet. Litt sånn, hvis han er er dårlig på kommunikasjon, ikke er god på å se andre sitt behov, er dårlig å planlegge, har mye fokus på jobb fremfor andre ting osv. - vil dette følge med videre inn i prosessen med barn? Hvilke erfaringer har dere andre med det? Hvor er det det har vist seg at det har gått bra/dårlig, og hva var det som gjorde det? 

Jeg antar at jeg spør fordi jeg noen ganger kjenner på dette når vi er bare to; kan jeg virkelig stole på ham, og er jeg trygg og sikker i opp og nedturer. Det er mest hverdager i året, og jeg er veldig opptatt av å ha det bra, så får motgang og nedturer heller være unntakstilstanden. 

Anonymkode: 3b284...97c

[AnonymBruker]

Min erfaring er at menn ikke forandrer seg så veldig når de får barn. Jeg kjente også på det at vi egentlig ikke hadde hatt mye motgang før vi fikk barn, og jeg opplevde mange skuffelser på grunn av det. 

Anonymkode: 8588d...6d2

[Kratos]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg lurer på hvilke krav man skal kunne forvente eller sette til partner i perioden før man blir gravid, under graviditet og etter at et barn er kommet til verden. Har mange ganger tenkt at partner kommer til å blomstre enda mer, vil ønske å ta mer ansvar, og ta steget opp hvis vi får barn. Samtidig er jeg noen ganger redd for om det egentlig er slik at vi kommer til å være de sammen, også inn i det livet. Litt sånn, hvis han er er dårlig på kommunikasjon, ikke er god på å se andre sitt behov, er dårlig å planlegge, har mye fokus på jobb fremfor andre ting osv. - vil dette følge med videre inn i prosessen med barn? Hvilke erfaringer har dere andre med det? Hvor er det det har vist seg at det har gått bra/dårlig, og hva var det som gjorde det? 

Jeg antar at jeg spør fordi jeg noen ganger kjenner på dette når vi er bare to; kan jeg virkelig stole på ham, og er jeg trygg og sikker i opp og nedturer. Det er mest hverdager i året, og jeg er veldig opptatt av å ha det bra, så får motgang og nedturer heller være unntakstilstanden. 

Anonymkode: 3b284...97c

Det er et ordtak som heter "you never rise to the occasion, you fall to the level of your training".

Om man er dårlig på de tingene som beskrives her, blir man sannsynligvis ikke bedre når søvnmangel osv. melder seg. 

[aksase]

Tror du skal være forsiktig med å stille krav til partner. Et krav er noe man bruker for å skille på brukelig og ubrukelig. Oppfyller man ikke kravet, er man ikke god nok og dermed kandidat for å bli byttet ut. Det blir for brutalt og lite fleksibelt.

Et samliv er ikke svart/hvitt, men et hav av kompromisser.

Hvordan en familie og et samliv vil fungere når det kommer barn, tror jeg ingen kan forutsi. Her må veien bli til mens man går. Du kan ha ønsker og forventninger til partner, men du må samtidig være forberedt på at det ikke blir som du håper og drømmer om. Du kan ikke forlange mer av din partner enn at han gjør sitt beste. Hvis det ikke blir som du håper på, må du bare finne veier rundt det og få det til å fungere likevel. Kanskje senke lista litt og justere ned forventingsnivået. Alt trenger ikke være helt perfekt hele tiden, man må bare gjøre så godt man kan.

[Kratos]

aksase skrev (2 minutter siden):

Kanskje senke lista litt og justere ned forventingsnivået. Alt trenger ikke være helt perfekt hele tiden, man må bare gjøre så godt man kan.

I tillegg er det kjekt å huske på at den kvinnelige "måten" å gjøre ting på i foreldrerollen, ikke automatisk er den beste.

[Virrevirrevapp]

Kratos skrev (4 minutter siden):

I tillegg er det kjekt å huske på at den kvinnelige "måten" å gjøre ting på i foreldrerollen, ikke automatisk er den beste.

Hva tenker du på da? At det ikke er viktig med hjemmelaget adventskalender?

[skeiv-ostepop]

Som et minimum mener jeg at partner må være den personen man ønsker å dele resten av livets utfordringer med. Ikke noen man håper endrer seg til det bedre når man blir flere. For som @Kratos er inne på så vil de fleste havne på automodus, det de er kjent med fra før, når ting blir tøft. Ikke automatisk en bedre versjon av seg selv.

Og i forhold til familieforøkelse - når babyen trenger bleiebytte, mat og nærhet kl 6 på morgenen, etter at du selv har sovet maks en time sammenhengende, og du skal på jobb om en time, og det er to andre unger i familien som skal på skolen, da er det sjeldent at noen bare "nei nå er min mulighet til å vise hvordan dette skal gjøres!". Som regel er man på sparebluss og gjør det man absolutt må. Kanskje bleia ble festet litt skjevt. Den ene knappen i bodyen var kanskje ikke festet og det var to ulike sokker på babyen. Og åtteåringen ser kanskje sitt snitt i å smøre matpakke med Nugatti på en fredag når han forstår at ingen av de voksne egentlig følger med.

Når man har mange slike dager på rad, og det vil man få, så er det veldig greit å vite at partneren man har valgt å få barn med er selvstendig, tar sunne og gode valg og vil det beste for familien sin - og at man faktisk stoler på det det selv om man gjerne vil kontrollere bleia, sjekke matpakkene og fotfølge de andre for å se at alt er på stell.

Dessverre ser vi flere tråder her inne hvor det motsatte skjer. Man forventer at samboer, spesielt menn av en eller annen grunn, plutselig bare tar seg sammen når man blir forelder. Noen få gjør kanskje det. Men ofte ikke. Og så blir man skuffet. Og innser at man har minst 18 år med samarbeid med denne udugelige fjotten fremfor seg.

[AnonymBruker]

Hans handlinger nå, væremåte- forutser hans handlinger senere. Jeg tror ikke du skal beregne deg på at han vokser så utrolig mye på områder som omhandler personlighet og handlingsmåte.  Menn vokser- men mye senere enn damer. Jeg vokste mer med oppgaven som mor, enn far gjorde. Det tok lengre tid, og han hang mer tilbake i "ungdommen". Kanskje er det fordi vi er gravide, og alle hormonene hjelper oss? Uansett, min erfaring er at en mann endrer seg ikke så veldig mye. 

"Sette krav" høres litt kontrollerende ut. Og i min verden så greier du ikke endre noen. Det må i så fall komme fra dem selv, og kanskje man innser noe ved å ha god kommunikasjon. Er det slik at den ikke er til stede, og han ikke tar ansvar, viser at han kan se deg og dine behov, så hadde jeg nok tenkt meg om to ganger. Er det slik at han ønsker barn selv, så må du jo i så fall kommunisere dine bekymringer til han. 

Så må du også se på familien hans. Hvordan fungerer han med dem? Har han skilte foreldre- større sannsynlighet for at han bryter. Jo mer ordnet forhold, jo tryggere er han som person til å stå i problemer og ta ansvar. 

 

Anonymkode: aa077...d6f

[Kratos]

Virrevirrevapp skrev (46 minutter siden):

Hva tenker du på da? At det ikke er viktig med hjemmelaget adventskalender?

At barnet ikke har på seg det matchende antrekket som du så for deg.

At den andre forelderen har en annen måte å interagere med barnet.

At den andre forelderen lar barnet utforske sine fysiske begrensninger.

Dette er eksempler på ting man bare må la gå, fordi man kan ikke detaljstyre den andre forelderen og samtidig forvente at vedkommende skal klare å være selvstendig. Dette skjer begge veier blant foreldre i forhold, men det er min personlige observasjon at det i større grad er kvinner som gjør dette med mennene sine. Selv har jeg (heldigvis) ikke ei slik mor til mine barn, men vi har selvfølgelig overordnede "prinsipper" som vi er samkjørte og enige om. 

[AnonymBruker]

De fleste har vel aller best mulighet til struktur i livet før man får barn. Så jeg ville tenkt at det du ser nå er toppnivå, så kan du sikkert halvere det når man er sliten av baby og bleier og oppvåkning. Så øker man igjen litt, før man får barn nummer to og raser ned minst halvparten. 

Anonymkode: 4f231...94c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg lurer på hvilke krav man skal kunne forvente eller sette til partner i perioden før man blir gravid, under graviditet og etter at et barn er kommet til verden. Har mange ganger tenkt at partner kommer til å blomstre enda mer, vil ønske å ta mer ansvar, og ta steget opp hvis vi får barn. Samtidig er jeg noen ganger redd for om det egentlig er slik at vi kommer til å være de sammen, også inn i det livet. Litt sånn, hvis han er er dårlig på kommunikasjon, ikke er god på å se andre sitt behov, er dårlig å planlegge, har mye fokus på jobb fremfor andre ting osv. - vil dette følge med videre inn i prosessen med barn? Hvilke erfaringer har dere andre med det? Hvor er det det har vist seg at det har gått bra/dårlig, og hva var det som gjorde det? 

Jeg antar at jeg spør fordi jeg noen ganger kjenner på dette når vi er bare to; kan jeg virkelig stole på ham, og er jeg trygg og sikker i opp og nedturer. Det er mest hverdager i året, og jeg er veldig opptatt av å ha det bra, så får motgang og nedturer heller være unntakstilstanden. 

Anonymkode: 3b284...97c

Du skal ikke sette krav, men føle deg trygg på at begge er voksne ansvarlige mennesker som vil dette barnet og hverandre vel.

Man skal aldri få barn i håp om at det vil fikse noe. 

Anonymkode: 6f273...3df

[AnonymBruker]

Hvis utgangspunktet er at du ikke stoler på han, og ikke føler deg trygg med han, så tenker jeg det er et dårlig utgangspunkt for å få barn. Og stille krav om at partneren skal endre seg er heller ikke noe bra utgangspunkt.

Får en følelse av at dere egentlig ikke er kompatible av å lese HI.

Anonymkode: 079c8...1aa

[AnonymBruker]

Aldri få barn med noen med en forventning om at han (eller hun!) kommer til å endre seg overhode. Det er å be om at forholdet havarerer.

Anonymkode: 9a2d0...8e3

[AnonymBruker]

Aldri få barn med noen som ikke allerede innfrir forventningene du har til en partner og medforelder. Det er bare dødfødt, for vedkommende vil neppe endre seg bare fordi du er gravid og/eller føder barn. 
Om du absolutt ønsker barn med vedkommende, er det du som må justere forventningene dine, og innse at det ikke blir slik som du ønsker, slik at du inne ender opp som irritert, sur og sliten.

Anonymkode: 953d4...da2

[~white lady~]

Kratos skrev (3 timer siden):

At barnet ikke har på seg det matchende antrekket som du så for deg.

At den andre forelderen har en annen måte å interagere med barnet.

At den andre forelderen lar barnet utforske sine fysiske begrensninger.

Dette er eksempler på ting man bare må la gå, fordi man kan ikke detaljstyre den andre forelderen og samtidig forvente at vedkommende skal klare å være selvstendig. Dette skjer begge veier blant foreldre i forhold, men det er min personlige observasjon at det i større grad er kvinner som gjør dette med mennene sine. Selv har jeg (heldigvis) ikke ei slik mor til mine barn, men vi har selvfølgelig overordnede "prinsipper" som vi er samkjørte og enige om. 

Mitt inntrykk er at det i mindre grad handler om matchende klær og mer om samarbeid og ansvar i hverdagen. 

Om samværsforelderen til stadighet glemmer å hente førsteklassingen på skolen når man bytter uke, så er det et problem.

Om den ene forelderen synes det er ok å kjefte på barnet og klapse det på rumpa, så er det et problem. 

Om den ene forelderen sliter med en eller annen form for avhengighet slik at det går utover familien, så er det et problem.

[AnonymBruker]

~white lady~ skrev (35 minutter siden):

Mitt inntrykk er at det i mindre grad handler om matchende klær og mer om samarbeid og ansvar i hverdagen. 

Om samværsforelderen til stadighet glemmer å hente førsteklassingen på skolen når man bytter uke, så er det et problem.

Om den ene forelderen synes det er ok å kjefte på barnet og klapse det på rumpa, så er det et problem. 

Om den ene forelderen sliter med en eller annen form for avhengighet slik at det går utover familien, så er det et problem.

Helt enig. Det er ganske nedlatende å anta at det dreier seg om fullstendig betydningsløse bagateller. 

Anonymkode: 8588d...6d2

[AnonymBruker]

Det høres nesten ut som om menn evolusjonsmessig ikke er ment til å dulle med et spedbarn. Damer tar småbarnsperioden og menn tar den personlighets- og prinsippdannende delen av oppdragelsen fra tiårsalderen. Noe annet er som å temme en jerv. 

Anonymkode: a5ef5...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg antar at jeg spør fordi jeg noen ganger kjenner på dette når vi er bare to; kan jeg virkelig stole på ham, og er jeg trygg og sikker i opp og nedturer. 

Anonymkode: 3b284...97c

Å få barn løser ikke dette.

Anonymkode: 3fd42...cba

[AnonymBruker]

Ingen mennesker forandrer seg. Sånn han er vil han alltid være.

Aldri tro at noen vil endre seg. Du vil bli skuffet.

Anonymkode: 032a3...011

[Kratos]

~white lady~ skrev (4 timer siden):

Mitt inntrykk er at det i mindre grad handler om matchende klær og mer om samarbeid og ansvar i hverdagen. 

Om samværsforelderen til stadighet glemmer å hente førsteklassingen på skolen når man bytter uke, så er det et problem.

Om den ene forelderen synes det er ok å kjefte på barnet og klapse det på rumpa, så er det et problem. 

Om den ene forelderen sliter med en eller annen form for avhengighet slik at det går utover familien, så er det et problem.

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Helt enig. Det er ganske nedlatende å anta at det dreier seg om fullstendig betydningsløse bagateller. 

Anonymkode: 8588d...6d2

Dette er konkrete eksempler jeg har hørt om i det virkelige liv. «Hønemor» er et høyst reelt fenomen.

Ganske naivt å tro at dette ikke er problematisk.