Bygge opp robusthet i krise?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Tja. Uenig. Selv om du naturlig responderer adekvat i kriser, betyr ikke det at andre gjør det. For å bli god på noe, spesielt noe som ikke ligger naturlig for en, må man øve.

Det er heller ikke slik at selv om du til nå har håndtert kriser med kaldt hode og kjappe reflekser, så vil det alltid være slik. 

Og - jeg oppfatter heller ikke at det er dette ts spør etter. Jeg oppfatter det som et ønske om å bygge seg opp til å bli mer robust og bedre tåle motgang, sånn generelt, ikke i akutte livstruende situasjoner. Men jeg kan selvsagt ha misforstått. 

Anonymkode: 07859...2f9

Jeg vet nesten ikke selv hva jeg spør om, men jeg er altså i en ekstrem langvarig krise og har bukka helt under og føler ikke keh klarer håndtere det. Bare helt overveldet. Og nå er det jo på en måte for seint å bygge opp den robustheten som skulle gjort at jeg takla dette . På en måte. Så hvordan kan jeg da klare denne krisen og bygge opp håndteringsevenEn min mens jeg ligger nede og kaver 😅 alle mine mestringsverktøy er long gone 

Anonymkode: d34bb...d05

[AnonymBruker]

Jeg mener at dersom man er i krise, så er man på bunn, uansett hvor robust man var i utgangspunktet. Det er naturlig å gå gjennom noen kriser i løpet av livet og at man da treffer bunnen. Ellers ville det ikke defineres som en krise for personen det gjelder.

Å tenke at en selv er problemet når man ikke cruiser gjennom beintøffe ting, det synes jeg blir feil. Det er i alle fall ikke særlig nyttig i den situasjonen, å bebreide en selv og henge seg opp i hvis-om-at scenarier. Når det har inntruffet kan vi ønske at vi tålte mer så vi slapp å oppleve krisen, men å ønske det hjelper lite på hva som allerede har skjedd.

Man kan bygge seg opp fra bunnen også. Det er vanskeligere og kan ta tid. Apropos tid så er det ikke sånn at tida leger absolutt alle sår, men min erfaring er at nettopp tida spiller en stor rolle når man skal reise seg etter en krise. Når sorg og redsel blekner blir det igjen plass til å gro.

Anonymkode: bc6c8...72c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener at dersom man er i krise, så er man på bunn, uansett hvor robust man var i utgangspunktet. Det er naturlig å gå gjennom noen kriser i løpet av livet og at man da treffer bunnen. Ellers ville det ikke defineres som en krise for personen det gjelder.

Å tenke at en selv er problemet når man ikke cruiser gjennom beintøffe ting, det synes jeg blir feil. Det er i alle fall ikke særlig nyttig i den situasjonen, å bebreide en selv og henge seg opp i hvis-om-at scenarier. Når det har inntruffet kan vi ønske at vi tålte mer så vi slapp å oppleve krisen, men å ønske det hjelper lite på hva som allerede har skjedd.

Man kan bygge seg opp fra bunnen også. Det er vanskeligere og kan ta tid. Apropos tid så er det ikke sånn at tida leger absolutt alle sår, men min erfaring er at nettopp tida spiller en stor rolle når man skal reise seg etter en krise. Når sorg og redsel blekner blir det igjen plass til å gro.

Anonymkode: bc6c8...72c

Det er veldig sant egentlig. Takk!  Kanskje spørsmålet er mer hvordan klare å håndtere det uhåndterlige. Når det er vedvarende og mulig «for alltid». Eller hvertfall  takle at man ikke vet

her har jeg sikkert tenkt at det er noe galt med meg og at jeg håndterer alt feil. Føler jo at alle andre takler ting bedre og annerledes. Men det er jo som du sier lite nyttig. ❤️

Anonymkode: d34bb...d05

[AnonymBruker]

Jeg har angst, psykoselidelse og spiseforstyrrelser. I tillegg til stoffskifteproblemer og long covid. Det eneste som gir meg solid bedring uten nevnverdige bivirkninger er hard intervalltrening og styrke. Om en pille kunne utført det samme som trening og ok kosthold hadde det vært løsningen på mange problemer.

Jeg mener ikke at jeg får mindre symptomer av trening alene, men jeg er mye bedre rustet til å stå i det. 

Anonymkode: ff237...121

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 7.5.2026 den 13.27):

Det er jo litt uheldig, at når man havner i en krise og faller helt sammen fordi man blir så overveldet. Og det er nå man trenger kapasitet og robusthet men det går jo ikke an å bygge når man ligger nede. Da er man jo helt stuck. Hva gjør man?

Anonymkode: d34bb...d05

1. Begynn med å sette grenser ang hvor tilgjengelig du er ovenfor andre, på jobb og ovenfor barna dine, some mm.

2.Prioriteringene bør alltid være deg selv først innen en viss grad for å kunne ivareta barna dine(om du har noen). Få god/nok søvn, mat x 3 pr dag og få noe dagslys ute bør stå blant de øverste prioriteringene. Om barna dine tar skade av denne prioriteringen så må du oppsøke hjelp. Barnevernet har et akuttnr i kommunen du bor i. 

3.Du må bruke nettverket ditt/ressurser du har tilgjengelig for avlastning evt for å kunne lene deg på noen innimellom. Fastlege, Frisklivssentralen mm er en del av disse ressursene. 

Endret 10. mai av Fighter83

[AnonymBruker]

Det er en tid for alt, mener nå jeg. 
 

Når du står midt i krisen, det er ikke tiden for å bearbeide, bygge opp eller gjøre store grep. Det kommer senere. Det blir som å pusse opp båten midt i stormen. 
 

I krisen er hjelpen noen som kan bidra med å sortere og prioritere, forenkle, ta beslutninger. De pausene du skal gi deg handler om å roe ned nervesystemet. Kort forklart, ikke hard treningsøkt, men en tur ut i naturen. Ikke hard core diett, men små, gode valg. Et eple, en neve nøtter, en kopp te. Det handler om å verne om deg selv i stormen. Et øyeblikk hvor du puster. Jeg synes tapping fungerer, noen mediterer, andre yoga. Noen strikker, andre går en tur eller praktiserer takknemlighet. Ringer en venn. Forskning viser at det er noen elementer som roer nervesystemet. Gå en tur i naturen. Praktisere takknemlighet. Pleie relasjoner. Gjøre noe kreativt. Ikke gjør det stort, men gjør litt hver dag. 
 

Når stormen har gitt seg, kan du legge til kai, reparere og pusse opp båten. Hvis det gir mening. Ikke stress deg selv med at du må det akkurat nå. 

Anonymkode: 3aa25...3e9

[AnonymBruker]

Jeg var gjennom en krise som sagt tidligere her. Min erfaring er at man kan ikke forberede seg på en krise, man må bare stå i det om det skjer. Det er utrolig hva et menneske klarer når man plutselig står midt i. 

Så i ettertid, etter krisen (i mitt tilfelle sorgen) innså jeg at jeg ønsket endring i livet mitt. Det anbefales ikke å foreta store endringer mens man fremdeles er i sorg (som var min personlige krise). Men jeg foretok store livsendringer etter et par år. Det gav meg nye tanker og gav meg mye selvtillit. Satte meg stadig nye mål og sørget for å få det gjennomført. 

Nå er jeg et annet menneske enn jeg var før og jeg tør ikke helt tenke på hvordan jeg hadde vært uten disse endringene. (det var snakk om store endring samt at jeg  tok tak i ting som tidligere var min største frykt (vil nesten kalle det fobi og fornektelse)). 

Ved å snakke med legen så er min erfaring at man får hjelp om man har en forståelsesfull lege. Jeg opplevde å bli hørt og forstått, og det var den hjelpen jeg fikk av en psykolog som satte tankene mine i sving og fikk dem inn på nye (og riktige) spor. Psykologen gav meg noen "verktøy" jeg fremdeles den dag i dag tar frem om jeg føler noe butter imot. 

Anonymkode: 91896...282