Til dere som har vært utbrent

[miagunda]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har faktisk prøvd meg på litt hagearbeid, så håper det blir bra i hagen nå 🤭 men, jeg tror ikke jeg har helt tålmodighet til at det blir «en greie» 🙈

Anonymkode: 6d6ec...7d7

Det har ikke jeg heller pga ADHD, men man må 😄

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Uansett hva alle andre måtte mene eller hva din egen samvittighet sier: IKKE DRA TILBAKE TIL JOBB FØR DU ER KLAR.

Jeg var sykemeldt i 8 måneder. Ikke bare pga utbrenthet, men det var hovedgrunnen.

Fastlege ville at jeg helst skulle bruke opp hele sykemeldingsperioden og ikke stresse, men klarte det ikke. Ikke så lett når sykemeldingsdebatten herjer og man føler seg som tidenes snylter. Er bare å åpne VG så får du skammen i fleisen.

Så jeg begynte å jobbe 100%, og det går skikkelig dårlig. Men tørr ikke ta tak i det. Bare kamuflerer det. Er liksom vanskeligere å gå tilbake til legen eller prøve å få hjelp når man funker men ikke funker. Har jobbet 100% nå i nesten ett år, og sliter mye. Men for sliten til å ta tak i det om du forstår.

Skulle ønske jeg bare lyttet til legen og tok meg tid. Ikke brydde meg om sykemeldingsdebatten og skamfølelsen men heller fokuserte på å ha det greit. Hvile. Ha fokus på andre ting.

Så bare drit i samvittigheten, og gjør hyggelige ting. Jo mindre du stresser jo raskere frisk blir du!

Anonymkode: 90df9...d29

Så vondt å høre at det ble så vanskelig for det 😥 det er egentlig helt sykt at man tar så mye hensyn til alle andre enn seg selv. Jeg tenker at du skal ta de gode rådene dine og gi deg selv dem også 🌸 du fortjener også å ha det bra! Jeg jobber i hvert fall mye med å overbevise hodet mitt om at jeg ikke skylder jobben noen ting og at jeg heller ikke vil gjøre arbeidsoppgavene mine på en god måte om jeg ikke blir frisk først. Men fy søren, det er vanskelig 😮‍💨

 

håper du klarer å gjøre det som egentlig er til det beste for deg selv 🫶

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

miagunda skrev (Akkurat nå):

Det har ikke jeg heller pga ADHD, men man må 😄

Legen min henviste meg til dps i en av mine forrige nedturer, til utredning for adhd. Fikk avslag selvfølgelig. Men det plantet et frø hos meg, så tok kontakt med noen privat. Han mente anbefalte meg ikke å gjøre utredning basert på hva jeg hadde fortalt første time, men han var også veldig på at han synes altfor mange ville utredes nå. Så kanskje en uheldig match. Det er ikke så viktig for meg å få en diagnose, men fy søren det hadde gitt sååååå mange svar. Selv om jeg aldri har vært den som henger i taklampa 🤷‍♀️

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg var utbrent, men var på god vei å bli det. Tror jeg var sykemeldt en måneds til 100% før jeg trappet ned. Jobbet også i omsorgsyrket og sto i mange belastende situasjoner. Ett av rådene jeg fikk av legen var at jeg ikke måtte ta noen forhastede beslutninger, for jeg var klar for å si opp jobben min og flytte fra byen på dagen. Hun oppmuntret meg til å reise vekk (for jeg hadde muligheten til det) og bruke tiden på ting som gjorde meg godt. Skjønner det kan virke veldig diffust, men det er jo også en konkret behandling. Jeg tenker at å gjøre ting som gjør en godt ikke bare er å gjøre noe man liker, men gjøre noe som faktisk gir energi og ro.

Anonymkode: e812b...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg var utbrent i vinter. De første ukene og så etter det de første dagene etter enhver legetime så slet jeg fryktelig med å få ting gjort. Bare surret. Klarte ikke ta en avgjørelse om noen ting. Ikke hva jeg skulle spise en gang. ALT var stress og for mye. Dagen gikk fryktelig fort. Var mye sliten. Om jeg fikk roet ned sovnet jeg. Klarte ikke se en film en gang uten å begynne å gå i sirkler. Var ute fra jobb i tre måneder fullt og så jobbet 60%.
 

Etterhvert så kommer ting bare mer på plass. Kan ikke peke på en enkelt ting eller en enkel hendelse eller noe jeg gjorde. Etterhvert som ting kom mer på plass begynte jeg å trene, fikk besøk av venner, begynte å være ute blant mennesker igjen uten å bli stresset. Det var kanskje bare tiden som hjalp selv om det den første måneden/to var helt forferdelig når noen fortalte meg det. Så etterhvert begynner man å tenke annerledes. Hodet fungerer bedre. Mindre blackouts og ting man glemmer. 

Kom meg tilbake først når jeg fikk en ny jobb. For meg tror jeg det var redningen. Gikk tilbake til gamlejobben i oppsigelsestiden. Så gikk det greit en stund, var bare veldig sliten. All energi gikk til jobb. Kunne ikke gjøre noe på ettermiddagene, bare sove. Men målet var å gå tilbake til normalen og forberede seg på ny jobb. Problemene og presset på gamlejobben gikk ikke bort. Fikk et sammenbrudd og så måtte jeg ut å sykemelde meg igjen de siste ukene av arbeidstiden. Nå har jeg startet i ny jobb. Merker jeg enda er sliten. Tar en psykologtime nå og da. Overrasket over at jeg har så mye mindre kapasitet nå enn før utbrentheten. Når jeg funksjonelt sett føler meg helt fin store deler av tiden. Så tar det bare dag for dag uke for uke. Er ærlig med meg selv om kapasiteten. Kræsjer jeg går jeg hjem. 

Anonymkode: 3edae...168

Vondt å høre at det er så mange som har gitt så mye av seg selv at man til slutt bare kollapser 😥 samtidig er det litt godt å se at det er flere det tar tid for. Jeg føler dagene kjennes ok ut, når jeg er alene/styrer med mitt, men når ettermiddagen kommer med unger, middag og aktiviteter så kjenner jeg litt på at den organiseringen er utfordrende. Kjenner ekstremt godt igjen dette med avgjørelser 🙈 ser ut som jeg må høre på psykologen og legen om å bare ta tiden til hjelp 😊

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

Du skal IKKE ha dårlig samvittighet. Du fortjener god livskvalitet og dårlig samvittighet står i veien for tilfriskningen din. Det er tross alt bare en jobb - helsa di er mye viktigere!!

Jeg er sykmeldt p.ga. kvalme, panikkangst, utmattelse osv. Havner trolig på AAP og legen vil jeg skal omskoleres.

Ta vare på deg selv 🫂

Anonymkode: aca11...82f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet ikke om jeg var utbrent, men var på god vei å bli det. Tror jeg var sykemeldt en måneds til 100% før jeg trappet ned. Jobbet også i omsorgsyrket og sto i mange belastende situasjoner. Ett av rådene jeg fikk av legen var at jeg ikke måtte ta noen forhastede beslutninger, for jeg var klar for å si opp jobben min og flytte fra byen på dagen. Hun oppmuntret meg til å reise vekk (for jeg hadde muligheten til det) og bruke tiden på ting som gjorde meg godt. Skjønner det kan virke veldig diffust, men det er jo også en konkret behandling. Jeg tenker at å gjøre ting som gjør en godt ikke bare er å gjøre noe man liker, men gjøre noe som faktisk gir energi og ro.

Anonymkode: e812b...68c

Litt fint at du sier det, for jeg var på nippet til å søke ny jobb. Men hadde gode folk rundt meg som sa akkurat det, at tiden for store beslutninger ikke var nå. Det er jo riktig som du sier, at å gjøre gode ting for seg selv også er en form for behandling. Men merkelig hvordan man snakker ned seg selv 🤷‍♀️

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du skal IKKE ha dårlig samvittighet. Du fortjener god livskvalitet og dårlig samvittighet står i veien for tilfriskningen din. Det er tross alt bare en jobb - helsa di er mye viktigere!!

Jeg er sykmeldt p.ga. kvalme, panikkangst, utmattelse osv. Havner trolig på AAP og legen vil jeg skal omskoleres.

Ta vare på deg selv 🫂

Anonymkode: aca11...82f

I bunn har jeg angst og en mild variant av tvangstanker har psykologen sagt tidligere. Så én ting er jo jobben i seg selv, men fy søren en psykisk uhelse generelt koster også mye energi og krefter. Så det er jo helt klart at en kombinasjon av mange faktorer her, ikke jobben ene og alene.
 

Unner deg ikke det du går igjennom og jeg håper du får god oppfølging av helsevesenet og nære personer 🫶 og at du blir så frisk du kan, til å leve det livet du ønsker ☺️ 

ta vare på deg selv, du også 🌸

 

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

Jeg har vært alvorlig utbrent og var fullstendig sengeliggende i en lang periode i starten uten å tåle folk, lys/lyd, krav eller mas eller noe annet. Vi snakker om å gråte av utmattelse for en tur fra senga til dusjen og helt ute av stand til å fungere på noe plan. Helt grusom opplevelse og en lang prosess for å vinne livet tilbake. Ta deg den tiden du trenger, stell godt med deg selv og ikke hast tilbake til noe pga dårlig samvittighet før du oppriktig kan si (og kjenne i kroppen) at du er klar. 
 

Det tok 3 år før jeg var klar for noe jobb igjen. Da hadde jeg det bra, fikset daglige gjøremål hjemme, trente flere ganger i uken, var sosial og levde relativt normalt i forkant. Kjente jeg savnet å gå på jobb og stolte på at det var riktig tid, selv om det var skummelt å ta det valget. Startet gradert og jobbet meg forsiktig opp igjen og det har gått bra.
 

Men jobb for meg har ikke samme betydning som tidligere, så jeg legger ikke sjela i arbeidet lengre. Jeg har ikke samme kapasitet som da jeg lekte supermenneske før smellen og er blitt veldig flink til å sette grenser. Det som betyr noe nå er god helse og en kropp som fungerer, gode folk rundt meg og de små fine øyeblikkene i hverdagen. Er egentlig takknemlig for å ha vært utbrent for det forandret meg til det bedre etterpå.
 

Ikke gå tilbake før du oppriktig kan si at du er klar og at du fungerer veldig godt hjemme over tid. Du har lov til å leve, kjenne glede og ha fine dager hjemme utenom at det betyr at du er klar for jobb igjen. God bedring og lykke til på reisen. Den er tøff, men så verdt det når du kommer ut på andre siden ❤️ 

Anonymkode: 43e28...75c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg har vært alvorlig utbrent og var fullstendig sengeliggende i en lang periode i starten uten å tåle folk, lys/lyd, krav eller mas eller noe annet. Vi snakker om å gråte av utmattelse for en tur fra senga til dusjen og helt ute av stand til å fungere på noe plan. Helt grusom opplevelse og en lang prosess for å vinne livet tilbake. Ta deg den tiden du trenger, stell godt med deg selv og ikke hast tilbake til noe pga dårlig samvittighet før du oppriktig kan si (og kjenne i kroppen) at du er klar. 
 

Det tok 3 år før jeg var klar for noe jobb igjen. Da hadde jeg det bra, fikset daglige gjøremål hjemme, trente flere ganger i uken, var sosial og levde relativt normalt i forkant. Kjente jeg savnet å gå på jobb og stolte på at det var riktig tid, selv om det var skummelt å ta det valget. Startet gradert og jobbet meg forsiktig opp igjen og det har gått bra.
 

Men jobb for meg har ikke samme betydning som tidligere, så jeg legger ikke sjela i arbeidet lengre. Jeg har ikke samme kapasitet som da jeg lekte supermenneske før smellen og er blitt veldig flink til å sette grenser. Det som betyr noe nå er god helse og en kropp som fungerer, gode folk rundt meg og de små fine øyeblikkene i hverdagen. Er egentlig takknemlig for å ha vært utbrent for det forandret meg til det bedre etterpå.
 

Ikke gå tilbake før du oppriktig kan si at du er klar og at du fungerer veldig godt hjemme over tid. Du har lov til å leve, kjenne glede og ha fine dager hjemme utenom at det betyr at du er klar for jobb igjen. God bedring og lykke til på reisen. Den er tøff, men så verdt det når du kommer ut på andre siden ❤️ 

Anonymkode: 43e28...75c

Hvordan fikk du nav og arbeidsgiver til å gå med på et så langt sykdomsløp? Jeg er på andre året nå, jobber gradert i veldig liten stilling og det mases sånn fra nav og arbeidsgiver om "hva tror du fremtidsutsiktene er? Er det realistisk at du kommer fullt tilbake? Når?". Skal ha dialogmøte nå snart og kjenner jeg gruer meg. For jeg klarer egentlig ikke den prosenten jeg står i nå en gang og fungerer knapt i privatlivet/utenom jobb... 

Anonymkode: 43202...2b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hvordan fikk du nav og arbeidsgiver til å gå med på et så langt sykdomsløp? Jeg er på andre året nå, jobber gradert i veldig liten stilling og det mases sånn fra nav og arbeidsgiver om "hva tror du fremtidsutsiktene er? Er det realistisk at du kommer fullt tilbake? Når?". Skal ha dialogmøte nå snart og kjenner jeg gruer meg. For jeg klarer egentlig ikke den prosenten jeg står i nå en gang og fungerer knapt i privatlivet/utenom jobb... 

Anonymkode: 43202...2b4

Jeg har egentlig bare vært helt ærlig om hvordan funksjonsnivået mitt var og samtidig veldig tydelig på hvilke begrensninger jeg hadde når de forslo ting jeg ikke var i stand å gjennomføre. Hadde legen i ryggen på det. Etter jeg møtte veggen så fikk jeg bare en faen-holdning om at min helse var viktigere enn absolutt alt annet og at jeg ikke ville ha det sånn som jeg hadde det. Tror det hjalp med å sette så strenge grenser som jeg gjorde samt at de så at jeg fulgte et opplegg tilpasset mitt formnivå og gjorde en innsats for å bli frisk. Folk som ikke har møtt veggen forstår ikke hvordan alt kan ta så sinnsykt lang tid. 
 

Fikk samme spørsmål som du også får! Jeg svarte bare at jeg ikke visste hva veien ble videre og at jeg ikke kunne svare på det, men at jeg håpet på at jeg kunne komme tilbake fullt en gang. Du trenger ikke ha svar på alt med en gang. Tror mitt beste tips er å være helt ærlig med hvordan du egentlig har det, ikke pynt på ting eller vær «flink pike» som skal klare mer enn du realistisk gjør. Om det er for mye nå, så snakk med legen og ikke strekk strikken. Lykke til på møtet ❤️

Anonymkode: 43e28...75c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hvordan fikk du nav og arbeidsgiver til å gå med på et så langt sykdomsløp? Jeg er på andre året nå, jobber gradert i veldig liten stilling og det mases sånn fra nav og arbeidsgiver om "hva tror du fremtidsutsiktene er? Er det realistisk at du kommer fullt tilbake? Når?". Skal ha dialogmøte nå snart og kjenner jeg gruer meg. For jeg klarer egentlig ikke den prosenten jeg står i nå en gang og fungerer knapt i privatlivet/utenom jobb... 

Anonymkode: 43202...2b4

AAP etter sykpengene tar slutt, og hvis man i tillegg er i behandling f.eks hos psykolog og har ellers utredet en del medisinsk via legen kan NAV være ganske samarbeidsvillige. NAV kan også tilby lønnstilskudd hvis arbeidsgiver greier å få i gang en sånn avtale. Men man må ha en god veileder hos NAV som er interessert i dialog med helsevesenet og faktisk ha et snev av empati. I tillegg må veilederens koordinator være oppegående og ikke kun ute etter å spare penger.

Mao skal det mye dialog og en dose flaks til. Man må nesten være frisk for å være syk i Norge...

Anonymkode: 4d28b...7f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Godt forslag, og det er nok noe jeg sliter med å finne ut av. Mennesker er jo egentlig det jeg har brent og interessert meg for, men nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken på hverken relasjoner og andre mennesker utfordringer. Så nå blir det å finne ut av hvem jeg er når man tar bort «omsorgsbiten». 🙈 

Anonymkode: 6d6ec...7d7

Jeg tror at det første du bør jobbe med er følelsen av at du burde gjøre ting og være nyttig. ❤️ Dette henger ofte sammen med oppdragelse. I hvertfall var det slik for meg. Det samme med fear of missing out.

Du er god nok selv om du ikke er produktiv for andre. Å hvile er ikke å kaste bort tiden, men å ta vare på deg selv.

🛀

Prøv deg frem og finn noe som du liker å holde på med. Ikke for å prestere, men fordi du koser deg deg og da.
Du kan gjøre ting du liker, og ikke minst hvile når du trenger det.

Også når du blir frisk igjen vil det være viktig å ha litt helt fri hver dag. 

Du har lov til å se serier på tv, gå en tur uten å trene, gå på kafé, lese en unyttig bok, gå på museum, trene yoga, ligge i hengekøya og se på utsikten. La følelsene bestemme! Finn noe du kan kose deg med og glede deg til å gjøre.

 

Anonymkode: ead46...125