Til dere som har vært utbrent

[AnonymBruker]

er blitt utbrent, vært sykemeldt et par uker. Legen og psykologen mener jeg skal gjøre ting som gjør meg godt og rett og slett ta tiden til hjelp. Synes det er vanskelig når det ikke foreligger en konkret behandling, føler jeg sluntrer unna. Jeg har derimot endelig begynt å kjenne på litt overskudd og glede i livet igjen, men da kommer den dårlige samvittigheten for at jeg burde dra tilbake på jobb. Men tanken på jobben får det til å knyte seg i magen. Jeg er veldig åpen for å måtte finne meg noe annet, men jeg har null peiling på hva det skal være og har ikke muligheten til å omskolere meg. Jobber i omsorgssektoren og det føler jeg meg ferdig med. Uansett, det jeg lurer på: hvordan kom du tilbake til jobben og hvordan kjente du at du var klar for det? Gikk du tilbake til samme jobb eller måtte du finne deg noe nytt? 

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

Jeg var utbrent for noen år siden, og følte litt på det du skriver om følelsen av unnasluntring, men for min egen del i ettertid, tror jeg det var viktig for å bare gi slipp på alt en periode, så begynne å tenke på veien fremmover etterhvert. 

Det ble karrierebytte på meg, og det startet med å gruble på spørsmålet, hva er det JEG vil? Ikke sikkert du er i samme båt, men jeg følte nok egentlig etter å ha tenkt på det en stund at karrieren min så langt var ganske basert på andres forventninger og hva andre mente jeg var god på. Så jeg bestemte meg for å finne noe jeg ville, og heldigvis for meg var det relativt lett å finne fram til, og det var betalt utdanning. Og nå i dag har jeg det veldig gøy på jobb, og angrer kun på at jeg ikke hoppet tidligere

Det finnes mange veier til nye yrker, men hva du vil gjøre er det kun du som vet, men tror det er en dårlig ide å prioritere "bare en ny jobb" og tenke "det er bare dette jeg kan".

 

Lykke til!

Anonymkode: 6171e...029

[AnonymBruker]

Jeg måtte finne meg noe nytt, ble aldri «offisielt» utbrent, men var konstant på randen. Hadde allerede vært utbrent mange år tidligere, så jeg var mer observant på varselsignalene. Jeg var 100% sykemeldt de siste 5 månedene. 

Anonymkode: 316f1...24a

[AnonymBruker]

Jeg har vært utbrent og er fremdeles ganske utmattet. Har pågått over flere år, og har gått til psykologspesialist hele veien. For å få det bra i arbeidslivet og tåle å stå i det, så må du ha det bra i privatlivet. Privatlivet må gi deg energi, og ikke ta. Ikke før du har balanse i hverdagen er du klar for å jobbe i høyere prosent. Personlig hadde jeg gradert sykmelding slik at jeg alltid følte jeg bidro litt på jobb, men det er det ikke alle som klarer, og den dårlige samvittigheten må man finne metode å holde i sjakk! 

Spør psykologen direkte om teknikker og hvilke verktøy som kan fungere. Det er ofte litt detektivarbeid å finne ut av. Det er ikke enkelt å være syk/utbrent selv om folk tror det må være fint å "bare slappe av". 

Anonymkode: 4d28b...7f8

[AnonymBruker]

Når du tenker at du sluntrer unna er du fremdeles utbrent. Jeg håper du får psykolog eller lignende.

Anonymkode: 5d069...4b6

[AnonymBruker]

Tusen takk for så fine og gode tilbakemeldinger. Jeg har hatt flere runder hos psykologer opp igjennom. Føler likevel ikke at jeg kommer videre. Og det konkluderes bare med at jeg må senke kravene til meg selv (enkelt sagt). Er første gang jeg har blitt sykemeldt for det, for jeg har jo som oftest stått i det og på en eller annen måte kommet meg igjennom. Men perioden i mellom down-perioden er blitt kortere og kortere, før det til slutt smalt. Føler liksom at når jeg blir ferdig med kommende sykemeldingsperiode på 2 uker, så bør man hatt fremskritt. Unner ingen å ha det sånn her, og så godt å høre om dere som har klart å finne en jobb dere trives i 😊

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for så fine og gode tilbakemeldinger. Jeg har hatt flere runder hos psykologer opp igjennom. Føler likevel ikke at jeg kommer videre. Og det konkluderes bare med at jeg må senke kravene til meg selv (enkelt sagt). Er første gang jeg har blitt sykemeldt for det, for jeg har jo som oftest stått i det og på en eller annen måte kommet meg igjennom. Men perioden i mellom down-perioden er blitt kortere og kortere, før det til slutt smalt. Føler liksom at når jeg blir ferdig med kommende sykemeldingsperiode på 2 uker, så bør man hatt fremskritt. Unner ingen å ha det sånn her, og så godt å høre om dere som har klart å finne en jobb dere trives i 😊

Anonymkode: 6d6ec...7d7

Du må være forsiktig! Presser du deg for fort tilbake så risikerer du at du aldri kommer deg ut i jobb igjen, i hvert fall ikke 100%. For meg tok det tre år, en i nær omgangskrets ble til slutt uføretrygdet. 

Anonymkode: 316f1...24a

[AnonymBruker]

Husk at f.eks fastlegebesøk kan være med å dra deg ned. Var ihvertfall sånn for meg. Jeg måtte ha klar forsvar hver 3. uke for hvordan jeg følte meg, hva jeg gikk gjennom med psykologen m.m. for å kunne få ny sykmelding. Jeg skjønner at fastleger må være strenge, men hun var sånn "Norge går ikke rundt om folk ikke går på jobb". 

Anonymkode: 4d28b...7f8

[AnonymBruker]

PS: ikke stress deg frisk. Det går ikke. Hvis det kun har gått noen uker så er det fremdeles en lang vei å gå. Først må kroppen skru av "fight or flight" mode. Kroppen vår er fremdeles bygget på gamle instinkter, og den skjønner ikke at jobb ikke er en tiger som skal spise deg, men reagere gjør den åkke som. Du må akseptere at dette kan ta lang tid. Det har tatt lang tid å bryte deg ned til det smalt, og naturlig nok vil det ta tid å bygge seg selv opp igjen og finne de riktige teknikkene og de riktige tingene i hverdagen som lader kroppen din.

Anonymkode: 4d28b...7f8

[miagunda]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

er blitt utbrent, vært sykemeldt et par uker. Legen og psykologen mener jeg skal gjøre ting som gjør meg godt og rett og slett ta tiden til hjelp. Synes det er vanskelig når det ikke foreligger en konkret behandling, føler jeg sluntrer unna. Jeg har derimot endelig begynt å kjenne på litt overskudd og glede i livet igjen, men da kommer den dårlige samvittigheten for at jeg burde dra tilbake på jobb. Men tanken på jobben får det til å knyte seg i magen. Jeg er veldig åpen for å måtte finne meg noe annet, men jeg har null peiling på hva det skal være og har ikke muligheten til å omskolere meg. Jobber i omsorgssektoren og det føler jeg meg ferdig med. Uansett, det jeg lurer på: hvordan kom du tilbake til jobben og hvordan kjente du at du var klar for det? Gikk du tilbake til samme jobb eller måtte du finne deg noe nytt? 

Anonymkode: 6d6ec...7d7

Finn noe du brenner for 😊

[AnonymBruker]

Jeg var utbrent i vinter. De første ukene og så etter det de første dagene etter enhver legetime så slet jeg fryktelig med å få ting gjort. Bare surret. Klarte ikke ta en avgjørelse om noen ting. Ikke hva jeg skulle spise en gang. ALT var stress og for mye. Dagen gikk fryktelig fort. Var mye sliten. Om jeg fikk roet ned sovnet jeg. Klarte ikke se en film en gang uten å begynne å gå i sirkler. Var ute fra jobb i tre måneder fullt og så jobbet 60%.
 

Etterhvert så kommer ting bare mer på plass. Kan ikke peke på en enkelt ting eller en enkel hendelse eller noe jeg gjorde. Etterhvert som ting kom mer på plass begynte jeg å trene, fikk besøk av venner, begynte å være ute blant mennesker igjen uten å bli stresset. Det var kanskje bare tiden som hjalp selv om det den første måneden/to var helt forferdelig når noen fortalte meg det. Så etterhvert begynner man å tenke annerledes. Hodet fungerer bedre. Mindre blackouts og ting man glemmer. 

Kom meg tilbake først når jeg fikk en ny jobb. For meg tror jeg det var redningen. Gikk tilbake til gamlejobben i oppsigelsestiden. Så gikk det greit en stund, var bare veldig sliten. All energi gikk til jobb. Kunne ikke gjøre noe på ettermiddagene, bare sove. Men målet var å gå tilbake til normalen og forberede seg på ny jobb. Problemene og presset på gamlejobben gikk ikke bort. Fikk et sammenbrudd og så måtte jeg ut å sykemelde meg igjen de siste ukene av arbeidstiden. Nå har jeg startet i ny jobb. Merker jeg enda er sliten. Tar en psykologtime nå og da. Overrasket over at jeg har så mye mindre kapasitet nå enn før utbrentheten. Når jeg funksjonelt sett føler meg helt fin store deler av tiden. Så tar det bare dag for dag uke for uke. Er ærlig med meg selv om kapasiteten. Kræsjer jeg går jeg hjem. 

Anonymkode: 3edae...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du må være forsiktig! Presser du deg for fort tilbake så risikerer du at du aldri kommer deg ut i jobb igjen, i hvert fall ikke 100%. For meg tok det tre år, en i nær omgangskrets ble til slutt uføretrygdet. 

Anonymkode: 316f1...24a

Ja, alle rundt meg er veldig forståelsesfulle. Selv lederen min på jobb, men det er likevel noe med debut ubehaget og den dårlige samvittigheten. Hadde vært så mye lettere om det var noe som kunne vises på prøver 🙈 selv om jeg er veldig glad for at jeg ikke er alvorlig syk sånn sett heller. Tror jeg kjenner litt på det at forskning viser at jo lengre tid du er borte fra arbeidsplassen, jo mindre er sannsynligheten for å komme tilbake. Merkelig hva man forventer av seg selv, som man aldri ville forventet av en venn 😅

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

Jeg valgte å stå i jobben min, med noen sykemeldinger her og der, i et par år mens jeg tok noen nye fag, slik at jeg kom meg over i en annen relevant jobb. Dette er over 20 år siden, og jeg jobber fremdeles i denne jobben. 

Anonymkode: dea4f...a38

[AnonymBruker]

miagunda skrev (2 minutter siden):

Finn noe du brenner for 😊

Godt forslag, og det er nok noe jeg sliter med å finne ut av. Mennesker er jo egentlig det jeg har brent og interessert meg for, men nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken på hverken relasjoner og andre mennesker utfordringer. Så nå blir det å finne ut av hvem jeg er når man tar bort «omsorgsbiten». 🙈 

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

Uansett hva alle andre måtte mene eller hva din egen samvittighet sier: IKKE DRA TILBAKE TIL JOBB FØR DU ER KLAR.

Jeg var sykemeldt i 8 måneder. Ikke bare pga utbrenthet, men det var hovedgrunnen.

Fastlege ville at jeg helst skulle bruke opp hele sykemeldingsperioden og ikke stresse, men klarte det ikke. Ikke så lett når sykemeldingsdebatten herjer og man føler seg som tidenes snylter. Er bare å åpne VG så får du skammen i fleisen.

Så jeg begynte å jobbe 100%, og det går skikkelig dårlig. Men tørr ikke ta tak i det. Bare kamuflerer det. Er liksom vanskeligere å gå tilbake til legen eller prøve å få hjelp når man funker men ikke funker. Har jobbet 100% nå i nesten ett år, og sliter mye. Men for sliten til å ta tak i det om du forstår.

Skulle ønske jeg bare lyttet til legen og tok meg tid. Ikke brydde meg om sykemeldingsdebatten og skamfølelsen men heller fokuserte på å ha det greit. Hvile. Ha fokus på andre ting.

Så bare drit i samvittigheten, og gjør hyggelige ting. Jo mindre du stresser jo raskere frisk blir du!

Anonymkode: 90df9...d29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg valgte å stå i jobben min, med noen sykemeldinger her og der, i et par år mens jeg tok noen nye fag, slik at jeg kom meg over i en annen relevant jobb. Dette er over 20 år siden, og jeg jobber fremdeles i denne jobben. 

Anonymkode: dea4f...a38

Det er jo motiverende å høre 😊 jeg har prøvd å ta noen videreutdanninger, men havnet liksom i samme sjanger uansett. Og omsorg og relasjonsarbeid har egentlig vært noe jeg liker godt. Men, nå har det virkelig sagt stopp. Så må nok prøve å finne meg flere interesseområder. Man blir jo så usikker på hva man egentlig fungerer til 😅

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[miagunda]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Godt forslag, og det er nok noe jeg sliter med å finne ut av. Mennesker er jo egentlig det jeg har brent og interessert meg for, men nå kjenner jeg at jeg ikke orker tanken på hverken relasjoner og andre mennesker utfordringer. Så nå blir det å finne ut av hvem jeg er når man tar bort «omsorgsbiten». 🙈 

Anonymkode: 6d6ec...7d7

Kanskje du liker planter? Hva med å plante et par dahlia/georginer i vår?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Husk at f.eks fastlegebesøk kan være med å dra deg ned. Var ihvertfall sånn for meg. Jeg måtte ha klar forsvar hver 3. uke for hvordan jeg følte meg, hva jeg gikk gjennom med psykologen m.m. for å kunne få ny sykmelding. Jeg skjønner at fastleger må være strenge, men hun var sånn "Norge går ikke rundt om folk ikke går på jobb". 

Anonymkode: 4d28b...7f8

Det er jeg faktisk helt enig i. Selv om jeg har den mest forståelsesfulle legen og hun vet virkelig ikke hva godt hun skal gjøre, så er det noe med at du hver 2.uke må tilbake og si at «næ, det går opp og ned enda»  😅

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

miagunda skrev (1 minutt siden):

Kanskje du liker planter? Hva med å plante et par dahlia/georginer i vår?

Jeg har faktisk prøvd meg på litt hagearbeid, så håper det blir bra i hagen nå 🤭 men, jeg tror ikke jeg har helt tålmodighet til at det blir «en greie» 🙈

Anonymkode: 6d6ec...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er jeg faktisk helt enig i. Selv om jeg har den mest forståelsesfulle legen og hun vet virkelig ikke hva godt hun skal gjøre, så er det noe med at du hver 2.uke må tilbake og si at «næ, det går opp og ned enda»  😅

Anonymkode: 6d6ec...7d7

I starten var min lege også sånn at jeg måtte dit hver andre uke. Til slutt måtte jeg fortelle henne at de hyppige besøkene var med å slite meg ut, og at det var helt grusomt å måtte forsvare meg selv når ting ikke løser seg på to uker... Da strakk hun seg til hver tredje, fordi hun sa NAV kun godtar en mnd sykmld om gangen... 

Anonymkode: 4d28b...7f8