Tilbud for ADHD-partnere

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Å, som jeg kjenner meg igjen i det dere beskriver, både ts og flere av dere andre! Min mann har ikke fått diagnosen ennå, men er i en utredning. Utredningen går fryktelig sakte,muligens fordi han glemmer en time her og der, tror jeg. Og jeg kan ikke spørre, for da blir han irritert, krenket, sur, i forsvar etc. Han er veldig oppsatt på at jeg ikke skal være behandleren hans, men bare kone og kjæreste. Mens jeg føler meg som mora, sekretæren og hushjelpa. 

Så er han jo også en utrolig fin fyr som jeg er veldig glad i, vi passer godt sammen, og har mye til felles, men jeg blir utrolig sliten av alt, og deprimert, sur og urolig. Det gjør meg selvfølgelig ikke til noen drømmekone heller. 

Veldig mye bagateller blir til kjempekrangler fordi vi ikke får til å snakke ordentlig sammen, han går rett i forsvar hvis jeg nevner oppvasken, ferieplanlegging eller økonomi. Mye fra meg kommer nok skeivt ut også, fordi jeg går og gruer meg til å ta opp ting. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på her, men fint å få blåst ut litt. Det jeg lurer på er vel egentlig når det er på tide å gi opp, eller kan det bli bedre. Ble noe lettere når partneren deres fikk utredet ADHD? Fikk dere noen verktøy? 

Vi har gått i familieterapi, men det ble bare roping og krangling der også, så det orket jeg ikke lenger. 

Anonymkode: 2521b...8db

Hvis du er barnløs ville jeg gått. Det blir ikke lettere med diagnose. Medisiner kan hjelpe litt, men det er bakdeler ved å gå på medisin også. 

Anonymkode: 314e1...432

[AnonymBruker]

Ja på høy grad.

Er skremmende utvikling når det nesten bare er folk med adhd som får barn,mange barn...

Snart er kloden overbefolket av folk med nevroutviklingsforstyrrelser,dette er en farlig utvikling. 

Anonymkode: 0c130...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Å, som jeg kjenner meg igjen i det dere beskriver, både ts og flere av dere andre! Min mann har ikke fått diagnosen ennå, men er i en utredning. Utredningen går fryktelig sakte,muligens fordi han glemmer en time her og der, tror jeg. Og jeg kan ikke spørre, for da blir han irritert, krenket, sur, i forsvar etc. Han er veldig oppsatt på at jeg ikke skal være behandleren hans, men bare kone og kjæreste. Mens jeg føler meg som mora, sekretæren og hushjelpa. 

Så er han jo også en utrolig fin fyr som jeg er veldig glad i, vi passer godt sammen, og har mye til felles, men jeg blir utrolig sliten av alt, og deprimert, sur og urolig. Det gjør meg selvfølgelig ikke til noen drømmekone heller. 

Veldig mye bagateller blir til kjempekrangler fordi vi ikke får til å snakke ordentlig sammen, han går rett i forsvar hvis jeg nevner oppvasken, ferieplanlegging eller økonomi. Mye fra meg kommer nok skeivt ut også, fordi jeg går og gruer meg til å ta opp ting. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på her, men fint å få blåst ut litt. Det jeg lurer på er vel egentlig når det er på tide å gi opp, eller kan det bli bedre. Ble noe lettere når partneren deres fikk utredet ADHD? Fikk dere noen verktøy? 

Vi har gått i familieterapi, men det ble bare roping og krangling der også, så det orket jeg ikke lenger. 

Anonymkode: 2521b...8db

Dette var veldig gjenkjennelig. Vil bare si at det ikke er deg det er noe galt med når han blir trigget/overreagerer på praktiske bagateller. Min mann innså etter å ha begynt på medisiner, at det faktisk ikke er normalt å reagere emosjonelt/starte en opphetet diskusjon hver gang man hører noe man ikke liker eller er uenig i. (Mange har med seg opplevelser gjennom livet med avvisninger og kritikk, som gjør at de blir hypersensitive på alt som kan tolkes i den retningen). Og jeg innså hvor ille ting faktisk hadde vært, og at det var ingenting jeg kunne ha sagt eller gjort for at han ikke skulle blitt trigget av et eller annet. Så jeg håper du tar med deg at dette er ikke noe du kan fikse. Jeg skulle ønske noen heller hadde rådet meg om å sette grenser. At det ikke nytter med vanlige kommunikasjonsverktøy (validere, lytte, stille spørsmål) når frontalappen hos den med ADHD settes ut av spill med en gang. 

Anonymkode: e92d0...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvis du er barnløs ville jeg gått. Det blir ikke lettere med diagnose. Medisiner kan hjelpe litt, men det er bakdeler ved å gå på medisin også. 

Anonymkode: 314e1...432

TS her. Min erfaring er også at medisiner har hjulpet noe, men ikke vært en game changer. Skuffet over at helsevesenet ikke er mer på med å tilby annen oppfølging enn det rent medisinske. De som sto for utredning henviste til psykiater som har bistått med utprøving av ulike medisiner. Har ikke inntrykk av at vedkommende har gitt uttrykk for at annen behandling som terapi vil være å anbefale. Og fastlegene virker dessverre litt kunnskapsløse på dette området. Hjelper sikkert ikke at min partner er såpass høytfungerende utad. Måtte utredes gjennom det private fordi han ikke slet nok (mastergrad, jobb og familie diskvalifiserte visst).

Mitt håp var at en diagnose skulle føre til en viss refleksjon over hvordan det har påvirket samlivet og meg, men det virker å sitte langt inne. Fryktelig vanskelig for meg å si at nok er nok. Også fordi han som din partner jo har rett i at man (altså jeg) ikke er en god partner selv i et slikt samliv, men det er det jo en grunn til. Tviler ofte på om det er så vanskelig som jeg skal ha det til eller om jeg bare trigges for lett, blir for lett sliten og sur osv. Derfor veldig validerende å lese dere andres beskrivelser her fordi det er så spot on i forhold til det jeg synes er vanskelig med min partner.

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Han var villig til å gå til psykolog, men det er ikke aktuelt lenger i følge han. Og det er mange rare psykologer der ute altså… og mange av dem har mye fokus på at man må skaffe seg rutiner. Noe min mann klarer i 6 uker av gangen og så går det ikke mer. Og det er ikke vrang vilje, men han er ikke lagd for det. Psykologer prøver også å presse han inn i en normal form, men når man er rund vil man ikke trives i en firkantet form. DPS er han for frisk til. De skrev han ut etter fire samtaler. Prterapi var mislykkket. Det som hjalp mest var kanskje coachen, men hun la ned bedriften. Hver gang han drar til en behandler som ikke forstår han blir han deprimert. Det starter ofte en periode med destruktiv adferd og mye tankekjør på at han føler seg mislykket i livet. Det er så mørkt at han sier han ønsker å dø noen ganger. Det har han aldri sagt til noen behandlere, for han er redd for at politiet skal bli varslet og at jaktvåpnene hans skal bli beslaglagt, noe som har skjedd for andre som har åpnet seg. Og han elsker jakt og friluftsliv. Det blir mye på meg. Jeg forstår og støtter samtidig som at jeg prøver å skjerme barna fra den mørkeste versjonen av faren deres. Det blir jo vanskeligere, den eldste blir snart tenåring og forstår mer og er våken like lenge som oss slik så man ikke kan ta noe etter at barna har lagt seg. Det er slitsomt og jeg har vurdert å gå, men jeg har kommet frem til at det vil jeg ikke av flere grunner. En er selvsagt at jeg er glad i han og ønsker å dele livet med han, men også at jeg ikke helt klarer å se at det blir mulig å samarbeide med han ift barna hvis vi bor separat. Nå leser jeg alt av beskjeder fra skolen, ordner alt praktisk med barna. Han blir sur og stressa hver gang han får beskjed om å legge inn fravær på et av barna i skoleappen eller finne info. Ringer meg heller på jobb enn å finne ut av det selv slik så jeg kan gjøre det. (Og jeg sier nei altså, men får da en mann som sutrer som en tenåring fordi han mener det er så vanskelig) Hans måte å betale regninger på er lønnstrekk, så jeg har overtatt alt det økonomiske bortsett fra at han får lønna inn på egen konto. Noe jeg skulle ønske han ikke gjorde, for jeg må alltid mase på han for å få penger til regninger, og ofte får jeg mindre enn det jeg trenger fordi han mener han «må» ha noe til hobby. Jeg mener det er lettere for meg å bo sammen med han enn separat, selv om det frister å slippe alt og si «fuck it» norn ganger.

Anonymkode: 314e1...432

Du må være utrolig sterk som klarer å leve med en partner hvor ting tidvis blir så mørkt. Jo mer jeg lærer om ADHD, jo mer skjønner jeg hvor ofte det innebærer psykisk uhelse. Ikke hos alle selvfølgelig, men kanskje særlig hos de som ikke har fått diagnosen tidlig nok eller er villige til å jobbe for bedre fungering. Det er utrolig tungt å være pårørende til noen som sliter mentalt, og jeg tror det er slik jeg må begynne å tenke på det. Overbeviser meg bare mer om behovet for et pårørendetilbud for partnere. Særlig den konstante indre evalueringen av hvorvidt man skal bli eller gå og konsekvensene det har for barn som er involvert er så tappende og vond å være alene om. 
 

TS

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.4.2026 den 7.08):

Jeg har foreløpig møtt 4 menn fra Tinder, og 3 av dem fortalte om sin ADHD diagnose på første date🤭 Så kan være enig i dette. Har også flere kollegaer med ADHD, en venninne med ADHD, flere barn i klassen til barnet mitt har ADHD og min tidligere sjef hadde ADHD 🤷‍♀️ 

Anonymkode: 6dde6...772

Greia er jo et stadig mer stillesittende samfunn som krever 13 års skolegang fra barna fyller 5 år. Selvfølgelig så vil 30 % av gutta og sikkert 20 % av jentene da ende opp med patologisering og diagnoser. Samfunnet er tilrettelagt for teoretikere og rumpesittere  og de som ikke fikser 13 års skolegang (noe som er 2 skoleår mer enn hva jeg selv fikk som 81-modell) sluses ut i ung ufør med angst- og adhd-diagnoser.

Anonymkode: a4a89...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du må være utrolig sterk som klarer å leve med en partner hvor ting tidvis blir så mørkt. Jo mer jeg lærer om ADHD, jo mer skjønner jeg hvor ofte det innebærer psykisk uhelse. Ikke hos alle selvfølgelig, men kanskje særlig hos de som ikke har fått diagnosen tidlig nok eller er villige til å jobbe for bedre fungering. Det er utrolig tungt å være pårørende til noen som sliter mentalt, og jeg tror det er slik jeg må begynne å tenke på det. Overbeviser meg bare mer om behovet for et pårørendetilbud for partnere. Særlig den konstante indre evalueringen av hvorvidt man skal bli eller gå og konsekvensene det har for barn som er involvert er så tappende og vond å være alene om. 
 

TS

Anonymkode: bcc6a...c12

"Særlig den konstante indre evalueringen av hvorvidt man skal bli eller gå og konsekvensene det har for barn som er involvert er så tappende og vond å være alene om." 

Akkurat det! Det kjennes ut som om jeg holder på å bli utbrent av det! Og det kjennes jo også ensomt, fordi det er vanskelig å ta opp med partner, så det surrer for seg selv i min egen hjerne parallelt med livet vi har sammen. 

Anonymkode: 2521b...8db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du må være utrolig sterk som klarer å leve med en partner hvor ting tidvis blir så mørkt. Jo mer jeg lærer om ADHD, jo mer skjønner jeg hvor ofte det innebærer psykisk uhelse. Ikke hos alle selvfølgelig, men kanskje særlig hos de som ikke har fått diagnosen tidlig nok eller er villige til å jobbe for bedre fungering. Det er utrolig tungt å være pårørende til noen som sliter mentalt, og jeg tror det er slik jeg må begynne å tenke på det. Overbeviser meg bare mer om behovet for et pårørendetilbud for partnere. Særlig den konstante indre evalueringen av hvorvidt man skal bli eller gå og konsekvensene det har for barn som er involvert er så tappende og vond å være alene om. 
 

TS

Anonymkode: bcc6a...c12

Tja. Sterk og sykemeldt. Jeg klarer ikke jobbe fullt over lengre perioder. Jeg har vært utbrent og kroppen min har sagt tydelig ifra at det er for mye. Men jeg blir. Noe selvutslettende og destruktivt, men jeg mener at det er det beste for barna. Og vi har det godt mellom slagene mannen min og jeg. 

Anonymkode: 314e1...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.5.2026 den 21.36):

Greia er jo et stadig mer stillesittende samfunn som krever 13 års skolegang fra barna fyller 5 år. Selvfølgelig så vil 30 % av gutta og sikkert 20 % av jentene da ende opp med patologisering og diagnoser. Samfunnet er tilrettelagt for teoretikere og rumpesittere  og de som ikke fikser 13 års skolegang (noe som er 2 skoleår mer enn hva jeg selv fikk som 81-modell) sluses ut i ung ufør med angst- og adhd-diagnoser.

Anonymkode: a4a89...a52

Dette er en veldig overforenkling. Mange med ADHD er også teoretikere, ikke alle er rastløse eller har mye energi.

Å få en diagnose hjelper veldig mange. Vi ser jo nå en tsunami med folk i 30-/40-/50-årene som aldri fikk en diagnose, og som ikke har skjønt hvorfor de sliter med så mye. De har ofte hatt tiår med psykisk uhelse uten å vite hvorfor eller hva de kan gjøre.

For det er ikke slik at om man ikke har fått diagnosen, så sliter man ikke ... Snarerer tvert i mot, har jeg erfart i mine omgivelser.

Det kan være svært vanskelig å forstå hvorfor en med ADHD fungerer som hen gjør, om man ikke har noe kunnskap om det. Før vi skjønte at min mann har det, og han ble diagnostisert, ble jeg helt gal av mye av det han gjorde og ikke gjorde.

Jeg merker at med økt kunnskap hos oss begge, er det enklere å takle ulikhetene oss i mellom.

 

Anonymkode: d36c9...bc0

[AnonymBruker]

Hei TS,

Han er en … unnskyld språket … drittsekk.

Jeg har også ADHD. Jeg stiller opp, tar ansvar og gjør min del av jobben hjemme. Faktisk tar jeg betydelig mer ansvar på hjemmebane enn partneren min, som ikke har ADHD. Det har tatt tid å komme dit jeg er i dag, og jobber fortsatt med meg selv hver eneste dag. Men jeg er her og tar ansvar. Cluet er innsats og vilje til å bli bedre. Hvis han selv ikke ønsker å jobbe med seg selv eller ta ansvar for utfordringene sine, kommer ingenting til å endre seg.

Jeg har fortsatt alle mine rare egenskaper og utfordringer. Er et rotehode og glemmer stadig vekk nøkler, men har lært meg å kompensere for det. Står for eksempel opp kl. 05 for å ha nok tid om morgenen til alt det andre kanskje rekker på en halvtime før jobb. Jeg kan fortsatt glemme å betale regninger, men da sørger jeg i det minste for at de blir betalt før det går lenger enn til et inkassovarsel.

Videre prøver jeg å rydde opp med én gang, nettopp fordi jeg vet at ting fort kan hope seg opp. Er også bevisst på å bare ha ett prosjekt om gangen, og forsøker å fullføre det før jeg begynner på noe nytt.

Passer på å spise sunt, få nok søvn og ha rutiner som fungerer for meg. Jeg har alarmer på telefonen som plinger i tide og utide, rett og slett fordi jeg vet at jeg trenger de påminnelsene for å holde meg på rett spor.

Selvfølgelig gjør jeg feil, og noen feilsteg må man regne med når man har ADHD. Det handler ikke om å bli perfekt eller å slutte å ha utfordringer. Det handler om å finne strategier som fungerer, ta ansvar for egne handlinger og gjøre en innsats for at utfordringene ikke skal gå utover alle rundt deg.

Er fortsatt en storshopper, og akkurat den egenskapen har jeg tydeligvis ikke klart å kvitte meg med. 😂

Men forskjellen er at jeg erkjenner utfordringene mine og jobber aktivt med dem, i stedet for å bruke diagnosen som en unnskyldning for å la alt skure og gå.

Videre er det en del ting som kan få meg til å fyre på alle plugger enten jeg vil det eller ikke. Kommentarer fra samboer som oppleves nedlatende, kontrollerende eller masete er noe som ikke fungerer. Istedenfor å si "Legg bort telefonen NÅ! " vil  "Jeg legger merke til at du fortsatt er på telefonen" fungere mye bedre.

Anonymkode: 23456...112

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (På 6.10.2026 den 17.15):

Dette er en veldig overforenkling. Mange med ADHD er også teoretikere, ikke alle er rastløse eller har mye energi.

Å få en diagnose hjelper veldig mange. Vi ser jo nå en tsunami med folk i 30-/40-/50-årene som aldri fikk en diagnose, og som ikke har skjønt hvorfor de sliter med så mye. De har ofte hatt tiår med psykisk uhelse uten å vite hvorfor eller hva de kan gjøre.

For det er ikke slik at om man ikke har fått diagnosen, så sliter man ikke ... Snarerer tvert i mot, har jeg erfart i mine omgivelser.

Det kan være svært vanskelig å forstå hvorfor en med ADHD fungerer som hen gjør, om man ikke har noe kunnskap om det. Før vi skjønte at min mann har det, og han ble diagnostisert, ble jeg helt gal av mye av det han gjorde og ikke gjorde.

Jeg merker at med økt kunnskap hos oss begge, er det enklere å takle ulikhetene oss i mellom.

 

Anonymkode: d36c9...bc0

Ja, altså, det er ganske trangsynt.

Kjenner flere med ADHD som har både to bachelorgrader, mastergrader og doktorgrader. Hvor langt man kommer akademisk avhenger mer av interesser, motivasjon, tilrettelegging og individuelle forutsetninger. Det er like individuelt som hos mennesker flest.

Selv er jeg akademiker og kommer fra en familie der samtlige har mastergrader innenfor ulike fagfelt. Jeg var litt senere ute og vinglet litt mer når det kom til valg av utdanning. Samtidig kan man jo stille spørsmål ved nytten av å få en diagnose dersom man fungerer godt på jobb, i studier og i hverdagen 

Personlig strever jeg nok mest med impulsivitet. Blir lett revet med og engasjert, er distre og har en tendens til å søke raske belønninger. Har også slitt med prokrastinering, men akkurat det har jeg blitt mye bedre på.

I tillegg har jeg høy sexlyst (noe som forsåvidt er positivt), kan være litt naiv og har en tendens til å bli så oppslukt av ting at jeg glemmer alt rundt meg. Inkludert kroppens mest grunnleggende behov. 😛 Tror også at jeg kan være mer utsatt for depresjon dersom jeg ikke er flink til å kjenne mine egne grenser og forstå når nok er nok. Grubling er en versting. Poenget er at mennesker med diagnosen er FORSKJELLIGE. Det du opplever med én person er ikke nødvendigvis representativt for alle andre med samme diagnose. Uansett bør vi alle etterstrebe å utvikle oss og ta ansvar for egne handlinger.

Anonymkode: 23456...112

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD og partneren min har ADHD. Når vi møttes merket jeg raskt at han var smart og mentalt sterk, i motsetning til meg som er emosjonelt moden.  Og vi har på en måte, etter mange år, klart å utfylle og inspirere hverandre til å vokse på hver våre områder. Han er hyperaktiv, jeg er uoppmerksom (tidligere ADD og muligens autisme).

For et kaos det har vært! Han med alle sterke følelser innestengt, og jeg som har rivd meg i håret for at jeg ikke har forstått ting mentalt (typ hvordan kommunisere grenser, stå opp for meg selv, ikke være push over etc).

Jeg pleide å være god på struktur, økonomi (lærte meg det tidlig for å overleve), mens han har vært gjeldsordning og hatt et kaotisk liv.

Og en plass på veien mistet jeg meg selv og ble bare fullstendig kaos jeg også. Jeg manglet grenser, og gjorde alt for å holde tilknytningen til han, som førte til mange dårlige valg fra min side også. Jeg ble til slutt så bitter og så ingen annen vei ut enn å avslutte forholdet. Jeg ble samtidig sykemeldt. Det var da han "våknet", oppsøkte privat psykiater og fikk diagnosen og begynte på medisiner. For første gang fikk han ordentlig kontakt med følelsene sine (mye skam rundt dette, særlig når det gjelder menn). Vi startet begge i terapi, og vi tar det rolig framover (bor ikke sammen igjen), for at det skal gå i et tempo som passer meg denne gangen. 

Jeg er så redd for at jeg skal skli ut igjen, for han har sterk personlighet, så jeg jobber aktivt med å sjekke inn med meg selv og sette grenser. Og kommunisere tydelig. Jeg er fortsatt i tvil, noen ganger strever jeg med å finne grunner til å fortsette. Men når jeg skriver nå innser jeg at jeg får muligheten til å utvikle noen svært viktige egenskaper i denne relasjonen (mental styrke, mer følelsesmessig påkoblet meg selv, grensesetting, selvtillit). 

Og så har jeg sluttet å jakte. Nå sier jeg heller hva mine behov er og hva jeg trenger. Han går ofte i forsvar/offer når jeg deler mine følelser, så jeg har gitt beskjed om at neste gang det skjer, vil jeg forlate rommet og komme tilbake når vi har roet oss ned. Jeg tar det ikke lengre personlig om han trekker seg tilbake. Å holde standarden min har blitt kjempeviktig! Uten å ta hensyn til meg og mine behov + grenser føles det som jeg bare er med på en spinnvill karusell/tørketrommel, der jeg ikke vet forskjell på bak og fram lengre.

Så noe utenom topic, men som noen andre kanskje kan kjenne seg igjen i....

Det dukker opp noen smarte triks jeg bruker for meg selv også innimellom. Feks. ang sex: han er intens og vil helst ha det hardt og kjapt. Jeg liker det rolig, tilstedeværende og sensuelt. Ber jeg om dette stoppes han helt av prestasjonsangst og kjedsomhet😂Han må være i modus for å si ja til sex om jeg spør, noe som aldri har skjedd, så jeg endte alltid opp med å føle meg avvist (mens det sannsynligvis dreide seg om hans frykt for kontroll). Før tolket jeg dette som at jeg måtte ta til takke med sex på hans premisser og bare være glad når jeg fikk meg.

Men... nå har jeg begynt å si nei (om det er på natten feks). Og etter hvert har han kommet og bedt om det på dagtid, og spurt hvordan vi kan løse det. Da vet jeg at han er gira, så da benytter jeg anledningen til å ta full styring, så vi har sex, men på mine premisser. 

Og det føles så empowering!

Så lenge han fortsetter i terapi, og jeg merker framgang og at han faktisk prøver, så er jeg villig til å bli. Så stiller jeg små og store krav når jeg kjenner det er riktig for meg. 

Mitt beste tips til deg med partner med ADHD; gjør jobben med deg selv, slik at du er trygg og klarer å være regulert. Da vil du lettere håndtere situasjonene, sette grenser, kommunisere tydeligere - og evt. kjenne om det er på tide å skille vei.

Jeg har som sagt ADHD selv, men også traumer, så det lar seg gjøre uansett bakgrunn. Din egen oksygenmasken først!

Anonymkode: 4d396...faf