Tilbud for ADHD-partnere

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja det kalles parterapi ☺️

Anonymkode: 61bf5...56b

Nei, det har vi prøvd. Tenker på et tilbud for de som velger å stå i samlivet i troen på at det er best for familien, men som trenger noen å ventilere og dele erfaringer med som er i samme situasjon som pårørende. Vil ikke utlevere partner til venner og familie f.eks, men det skjer av og til fordi det er så ensomt å ha det slik. Vanskelig for de å forstå når de ikke ser hvordan partner er på tomannshånd.

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Spesielt det med å stå alene i det som ikke synes utad, og å bli den som må “holde alt sammen” – både praktisk og følelsesmessig. Det er utrolig slitsomt over tid.

Jeg har også kjent på hvor vanskelig det er når partner ikke helt tar eierskap til egen situasjon, og hvordan det kan føles som om man selv blir både støtteapparat, struktur og buffer på én gang. Det tærer mer enn man kanskje klarer å forklare til andre. Bare det du skriver om ensomheten. For selv om man vet at andre har det likt, så er det noe med å ikke bli sett i sin egen hverdag.Ville egentlig bare si at du ikke er alene – og at det du står i er reelt og krevende. Takk for at du deler så ærlig, det betyr mer enn du kanskje tror for oss som leser og kjenner oss igjen. 

Anonymkode: 2f83d...974

Lei meg for at du har det vanskelig du også, men godt samtidig å høre fra andre i samme båt. Selv er jeg lei av å holde på fasaden, samtidig som det føles helt livsnødvendig å bevare kjernefamilien. Foreløpig klarer vi faktisk å være det for barna våre, men det fungerer kun så lenge jeg ikke blir utbrent. Vanskelig balanse! 

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

Takk for at du deler TS. Nesten skremmende hvor like erfaringer vi har. Parterapi fungerer dårlig når det er stor mangel på selvinnsikt, og evnen til en gjensidig dialog er fraværende. Her har individuell terapi hos behandler som forstår ADHD og endring av medisiner hatt en viss effekt. Men han følger neppe opp behandlingen når han føler seg trygg nok i forholdet igjen. (Been there done that).  

Og i stedet for anerkjennelse over all hjelpen og skjevfordelingen, får man som du sier ofte det stikk motsatte. Jeg har fått skylden for at han glemte noe viktig, fordi jeg visst stresset han med å si at nå må vi faktisk dra for å rekke en avtale. (Etter utallige påminnelser, der man selv tar ansvaret for det aller meste av organisering). Har han gjort et minimum av innsats, og ryddet på plass et drikkeglass etter meg, brukes det som bevis på at han også rydder etter meg. Eller at jeg "avbryter like mye" og heller ikke er en god lytter, når jeg ikke gidder monologene. Det ligger nok mye skam i bunnen, men det er jo likefullt gaslighting. 

Anonymkode: e92d0...699

[AnonymBruker]

Jeg er ADHD-er og autidt, og mannen min ADHD (++). Begge diagnostisert som voksne. 

Jeg prøver å være veldig bevisst meg selv. Hvor trenger jeg struktur? Hbornttenger jeg lister? Hvor må jeg legge lista for å greie å gjennomføre? Hvor små deler må jeg dele oppgava i? Når bærer følelsene litt raskt av sted, så jeg må ta meg et øyeblikk før jeg sier noe/tar en avgjørelsr?

Mens mannen min... Han blokker det ut. Der er det mer "tut og kjør", uten å engang virke å prøve å koble seg på konsekvenstenkning. Og det er noe man må trene på. Man kan være bevisst selvom man fortsatt kan slite. Og den bevisstheten blir også en anerkjennelse for hva parnteren står i. 

Det sagt, så syns jeg vi hsr det veldig bra. Han er som han er, jeg er som jeg er. Livet er blitt annerledes enn jeg trodde, men fy søren så mye gøy vi har, og så mye kjærlighet. 

 

Kunnskap om adhd-fungerimg er ALFA OG OMEGA, for både personen og partner

Anonymkode: 75ac3...4e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Takk for at du deler TS. Nesten skremmende hvor like erfaringer vi har. Parterapi fungerer dårlig når det er stor mangel på selvinnsikt, og evnen til en gjensidig dialog er fraværende. Her har individuell terapi hos behandler som forstår ADHD og endring av medisiner hatt en viss effekt. Men han følger neppe opp behandlingen når han føler seg trygg nok i forholdet igjen. (Been there done that).  

Og i stedet for anerkjennelse over all hjelpen og skjevfordelingen, får man som du sier ofte det stikk motsatte. Jeg har fått skylden for at han glemte noe viktig, fordi jeg visst stresset han med å si at nå må vi faktisk dra for å rekke en avtale. (Etter utallige påminnelser, der man selv tar ansvaret for det aller meste av organisering). Har han gjort et minimum av innsats, og ryddet på plass et drikkeglass etter meg, brukes det som bevis på at han også rydder etter meg. Eller at jeg "avbryter like mye" og heller ikke er en god lytter, når jeg ikke gidder monologene. Det ligger nok mye skam i bunnen, men det er jo likefullt gaslighting. 

Anonymkode: e92d0...699

Mye likt her. Jeg har også konkludert med at det er mye skam involvert som i vårt tilfelle rettes mot omverden og da særlig meg. Gjør det litt enklere å ikke ta ting personlig samt føle en viss empati, men vanskelig å respektere en partner som lar seg styre i såpass stor grav av vanskelige følelser.  Tror det vil kreve mye terapi og selvrefleksjon for å bedre dette. Min er ikke der. Kan i vanskelige stunder gå med på terapi, men sier jeg da må bli med for å fortelle hva jeg opplever er problemet. Lite erkjennelse eller forståelse av hva det må jobbes med så kjennes som et håpløst utgangspunkt.

Til deg under (får ikke lagt inn tekst under sitater): Du høres ut som en veldig fin og reflektert partner. Helt enig i at kunnskap er nøkkelen til forbedring. Skulle ønske min oppsøkte denne kunnskapen slik det virker som du har gjort. Her faller alt sånt på meg.

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er ADHD-er og autidt, og mannen min ADHD (++). Begge diagnostisert som voksne. 

Jeg prøver å være veldig bevisst meg selv. Hvor trenger jeg struktur? Hbornttenger jeg lister? Hvor må jeg legge lista for å greie å gjennomføre? Hvor små deler må jeg dele oppgava i? Når bærer følelsene litt raskt av sted, så jeg må ta meg et øyeblikk før jeg sier noe/tar en avgjørelsr?

Mens mannen min... Han blokker det ut. Der er det mer "tut og kjør", uten å engang virke å prøve å koble seg på konsekvenstenkning. Og det er noe man må trene på. Man kan være bevisst selvom man fortsatt kan slite. Og den bevisstheten blir også en anerkjennelse for hva parnteren står i. 

Det sagt, så syns jeg vi hsr det veldig bra. Han er som han er, jeg er som jeg er. Livet er blitt annerledes enn jeg trodde, men fy søren så mye gøy vi har, og så mye kjærlighet. 

 

Kunnskap om adhd-fungerimg er ALFA OG OMEGA, for både personen og partner

Anonymkode: 

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.4.2026 den 20.48):

Kan jeg spørre hvilke erfaringer du har behov for å dele? Ikke fordi jeg er dømmende men fordi det hadde vært fint med innsikten. Jeg har mild adhd selv men er godt fungerende. Jeg har et temperament men ikke noe eksplosivt. 

Jeg tenker at for en partner er det sikkert irriterende at jeg er distre, starter på noe for så å starte på tre andre ting samtidig, forskyver det jeg trenger å gjøre fremfor noe mindre viktig men mer spennende, glemmer telefon, nøkler, og strever med å holde orden på avtaler. Samtidig har jeg høy kapasitet og for gjort mye men ikke alltid det jeg burde, jeg kan starte store og spennende prosjekter, planlegge kjenne fester, være initiativtaker og sette i gang treff mellom venner osv. Rundt meg skjer det jo oftest ting hele tiden som også er et gode.

Jeg kan se at det er frustrerende med uvanene mine men jeg klarer ikke helt å se at det er på nivået med at det trenger en støttegruppe. Men jeg tar gjerne i mot tanker for dere som opplever dette. Kanskje tar jeg for lett på det? 

Men hva med å starte en tråd her på forumet - hvor dere kan diskutere hva dere erfarer?

Anonymkode: 06e0a...8b3

Hei  du høres ut som en partner som har innsikt og ønsker tilbakemeldinger for å belyse eventuelle områder som du kan jobbe med? Bare det er et stort steg for å fungere i en relasjon. Jeg bor med samboer med sterk adhd på 16 året. Mine erfaringer er at jeg blir den som opprettholder struktur og ramme i hjemmet, jeg organiserer og holder tidsrammer, noe som er nødvendig da samfunnet er bygget opp rundt tid og rammer. Jeg opplever stadig at samboer har problemer med å regulere følelser og sinne, i perioder når livet er stressende kan det være vanskelig, og da er det lettere å skylde på ytre omgivelser eller meg, min oppfattelse er at det å ha mye emosjoner tar mye plass hos den med adhd og da er det ikke så lett å ta inn andres. Hvis det har vært en konfrontasjon/konflikt så kommer skammen etterpå og kanskje også litt fornektelse- om jeg snakker fra min opplevelse- det kan komme en beklagelse men helst ikke at vi bruker tid å snakke ut om det, da blir det ikke plass for min opplevelse. Jeg tror for noen med adhd handler det om at de går gjennom barndom og skole og har opplevd å at man er « feil» og de ikke har fått verktøy til å håndtere sine egne følelser, så blir det vondt å stå i den følelsen om og om igjen. Dette kan jeg absolutt forstå. Vi har også gått til parterapi i håp om hjelp men som en annen skrev på denne tråden, så opplevde jeg at det ble timer med monolog fra min samboer og ofte mye forsvar. Jeg har lest bøker om adhd og virkelig jobbet med å omformulere og nyansere språket mitt i møte med samboer , for å se om jeg kommer forbi « forsvarsmuren», foreløpig har jeg ikke lykkes helt 😅. Samboer har masse kreativitet og humor er meget lojal - og er ganske innovativ, har høy arbeidskapasitet men trenger også deretter mye hvile. I mange tilfeller kaster han mange baller oppi lufta (setter igang prosjekter) men klarer kanskje bare ta imot 1-2 pga av manglende organisering og struktur. Når man da er sårbar for stress så har jeg ofte tenkt « hm…dette er ris på egen bak «. For meg er det da tydelig at det handler om selvinnsikt og klare sette grenser for seg selv. Vi har barn sammen og da fortoner samlivet seg noget annerledes enn kanskje om man kun er to som lever sammen. Det meste av ansvar faller på meg. Jeg har også erfaring med at samboer får oppheng, det kan fortone seg slik at det han vil eller har sett for seg skal gjennomføres og han bruker da mye tid og energi på å f.eks. overbevise meg istedenfor fleksibelt samarbeid. Hvis jeg ikke er enig la oss si et felles oppussingsprosjekt så skal det gjennomføres slik han ønsker og det virker til å være vanskelig å se den andres innspill eller f.eks. at jeg alltid har økonomisk oversikt og budsjett. Det kan for han oppleves som om jeg er et hinder. 
ADHD diagnose har ofte en tilleggs diagnose, her er det depresjon som kommer i kjølvann når livet er stressende og at han ikke klarer håndtere så mye og « straffer og snakker seg ned» , dette er også trolig erfaringer de har i nervesystemet sitt om følelsen av å ikke høre til, mislykkes og føle seg feil. 
Jeg merker stor forskjell på når han er på medisiner og ikke, han informerer meg sjelden når han i perioder ikke går på medisiner men TRO MEG - det merker jeg - ALT blir sterkere i han av det han strever med, samtidig kan jeg forstå at det å ikke ha kontakt med sitt eget selv føles utfordrene.
16 års erfaring har jeg i samliv og det har kostet mye og også gitt glede. Det er begge deler. Jeg liker dynamikk så for meg har jeg trolig likt at han er kompleks, men nå etter 16 år skulle jeg nok vært mye flinkere til å sette grenser tidligere for meg selv. Det har jeg begynt med for noen år siden, og jeg snakker lite med « jeg forstår deg språk « jo mer konkret og direkte jo lettere-  utifra grensene mine. Når han er stressa så trekker jeg meg unna for jeg kan ikke regulere han, det har jeg gjort i mange år, tilpasset meg og regulert. Det har jeg slutta med. Jeg opplever en form for ensomhet da samarbeid kan være utfordrende for han, så jeg savner en teamfølelse. For å avrunde vil jeg si at min opplevelse av adhd er at det er en kompleks diagnose, og det kreves mye av de som deler livet med, det kreves mye - her vil jeg nok tro at at det varierer utifra hvor sterk adhd diagnosen fortoner seg er hos den som har det.  Håper jeg gav deg noe innsikt av å dele slik at du kan ta det med deg i din relasjon. Bare at du spør viser at du er fleksibel 🩷

Anonymkode: 2f83d...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.4.2026 den 6.02):

Nei, det har vi prøvd. Tenker på et tilbud for de som velger å stå i samlivet i troen på at det er best for familien, men som trenger noen å ventilere og dele erfaringer med som er i samme situasjon som pårørende. Vil ikke utlevere partner til venner og familie f.eks, men det skjer av og til fordi det er så ensomt å ha det slik. Vanskelig for de å forstå når de ikke ser hvordan partner er på tomannshånd.

Anonymkode: bcc6a...c12

Finnes det en måte vi som har samme opplevelser kan snakke mer personlig sammen ? Her er vi anonyme, men tenkt om vi kunne snakket f.eks. på messenger. 

Anonymkode: 2f83d...974

[AnonymBruker]

Det var vært litt godt å lese denne tråden, for jeg har følt meg så alene❤️ Dere som har svart med egne erfaringer her er så reflekterte og kloke. Jeg føler jeg ofte sliter med å sette ord på de konkrete tingene som er vanskelige.

Mannen min har adhd. Han fikk det som barn, men det betyr jo ikke at man har fått hjelp. Barn med hyperaktivitet på 90/00 tallet fikk medisiner og så trodde man det løste alt. Det gjør det jo ikke… og når man presser en fyr som skulle levd som Lars Monsen inn i en form som er a4 med hus, barn og jobb sier det seg selv at livet går litt på tverke. Jeg var nok naiv da jeg gikk inn i dette forholdet. Vi har vært samboere i 16 år og det gikk ganske bra en stund. Men med årene har det kaotiske kommet mer og mer frem. Han snakker seg ned fordi han mener han ikke kan prestere godt nok i livet. Setter seg selv i en offerrolle som gjør at det er vanskelig å ha en god dialog rundt problemer. Sliter med å regulere følelseslivet sitt. Og det går utover familien hans. Noe han forsåvidt ser, men det legger seg bare oppå all dårlig samvittighet og skam han har for å være mislykka i livet som han sier selv. Vi har vært i parterapi, på pegasuskurs, hos psykolog og coach. Han har gått alene til psykolog og coach, og jeg har gått alene til psykolog og coach. Jeg har også gått på belastningskurs. Det siste var kanskje det som hjalp meg mest. 
Han maskerer godt på utsiden av huset. Han har verv ifm barna, er tillitsmann på arbeidsplassen og aktiv i en forening vi er med i i tillegg til å jobbe 100%. Det finnes venner av meg som tror at han aldri kan bli sint. De skulle bare visst…. 
En pårørendegruppe hadde vært nyttig, for adhd er en tilstand man må leve i og med. Man kan dessverre ikke snakke seg frisk med psykolog eller gå på kurs og så «vipps» blir man organisert og regulert. Man trenger som partner et trygt sted å lufte seg. Særlig når maskeringen på partner er høy er det vanskelig å lufte seg til venner fordi de ikke skjønner hva man snakker om. Og våre venner er felles venner. Jeg kan ikke klage min nød sammen med dem. Jeg har en venninne utenfor felles flokk, men hun forstår ikke. Hun sier bare at jeg skal gå fra han. Det ønsker jeg ikke.

Anonymkode: 314e1...432

[lillesnillelilla]

Sjekk om adhd-foreningen har tilbud i nærheten. Om de ikke har så ta kontakt med dem og hør om det kan være mulig at de drar i gang noe. Eller så går det an å ta kontakt med en likeperson, det er noen som av dem som har fokus på pårørende. https://www.adhdnorge.no/likeperson

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var vært litt godt å lese denne tråden, for jeg har følt meg så alene❤️ Dere som har svart med egne erfaringer her er så reflekterte og kloke. Jeg føler jeg ofte sliter med å sette ord på de konkrete tingene som er vanskelige.

Mannen min har adhd. Han fikk det som barn, men det betyr jo ikke at man har fått hjelp. Barn med hyperaktivitet på 90/00 tallet fikk medisiner og så trodde man det løste alt. Det gjør det jo ikke… og når man presser en fyr som skulle levd som Lars Monsen inn i en form som er a4 med hus, barn og jobb sier det seg selv at livet går litt på tverke. Jeg var nok naiv da jeg gikk inn i dette forholdet. Vi har vært samboere i 16 år og det gikk ganske bra en stund. Men med årene har det kaotiske kommet mer og mer frem. Han snakker seg ned fordi han mener han ikke kan prestere godt nok i livet. Setter seg selv i en offerrolle som gjør at det er vanskelig å ha en god dialog rundt problemer. Sliter med å regulere følelseslivet sitt. Og det går utover familien hans. Noe han forsåvidt ser, men det legger seg bare oppå all dårlig samvittighet og skam han har for å være mislykka i livet som han sier selv. Vi har vært i parterapi, på pegasuskurs, hos psykolog og coach. Han har gått alene til psykolog og coach, og jeg har gått alene til psykolog og coach. Jeg har også gått på belastningskurs. Det siste var kanskje det som hjalp meg mest. 
Han maskerer godt på utsiden av huset. Han har verv ifm barna, er tillitsmann på arbeidsplassen og aktiv i en forening vi er med i i tillegg til å jobbe 100%. Det finnes venner av meg som tror at han aldri kan bli sint. De skulle bare visst…. 
En pårørendegruppe hadde vært nyttig, for adhd er en tilstand man må leve i og med. Man kan dessverre ikke snakke seg frisk med psykolog eller gå på kurs og så «vipps» blir man organisert og regulert. Man trenger som partner et trygt sted å lufte seg. Særlig når maskeringen på partner er høy er det vanskelig å lufte seg til venner fordi de ikke skjønner hva man snakker om. Og våre venner er felles venner. Jeg kan ikke klage min nød sammen med dem. Jeg har en venninne utenfor felles flokk, men hun forstår ikke. Hun sier bare at jeg skal gå fra han. Det ønsker jeg ikke.

Anonymkode: 314e1...432

Hei !  

kjenner meg så igjen i alt du skriver❤️vi har gått på kurs og i terapi. Han har gått til psykolog med spesialisering i adhd i flere år, uten at jeg klarer se store endringer. Men det er vel noe med det å sitte å føle seg feil som hele tiden egentlig ikke er feil i personen i seg selv  men utfordringer  i forhold til samfunnet og relasjoner.  Kan  jeg spørre deg hvor du fikk informasjon om belasningskurs? Hvor henvendte du deg? Det kjenner jeg at jeg trenger. 

Anonymkode: 2f83d...974

[AnonymBruker]

Jeg har en partner med adhd. Han fungerer veldig bra på jobb. Egen bedrift. Tanke kjøret får fritt spillerom der. Ikke ryddig av seg men har system i rotet på jobb. Hjem så klarer han ikke å se hvor mye han roter. Han prøver å bli bevist på det. Men det sklir ut. Vi har hatt en del samtaler om det. Det går fint for meg å «mase» så lenge han ikke tar det feil. Og det gjør han ikke. Han forstår at jeg spør fordi jeg har behov for hjelp.  han er å mye fysisk bort og mentalt bort. Men jeg elsker egentid. Så for meg så passer det perfekt. Han er klar over det så han er flink til at jeg og han skal finne på noe. Reise bort ei helg. Dra på konserter.

No er barna våre voksen og flytta ut. Han var fantastisk med dem. Fant på mye med dem. Reiste også bort med dem slik at jeg fikk egentid. Det har vært alltid viktig for meg å få litt tid alene slik at jeg får henta meg inn. Blir ting for mye så trekker jeg meg unna. 
 

Han trener også mye slik at han får ut mye energi der. Får han ikke trent en dag så vises det veldig godt på han. Han vimser rundt da. 
 

Jeg føler vi har funnet en vei som fungere for oss. Men det fungerer sikkert fordi jeg ikke har så stort behov for å detaljstyre så mye. Jeg vet også at dette ikke fungerer for alle andre. Som noen venner av meg sier av meg sier hvorfor jeg finner meg i dette. Men for meg så passer det perfekt. Jeg hadde ikke klart noen av mennene til mine venner heller. For å ha en mann sammen med meg hele tiden hadde kvelt meg. 

Anonymkode: 681b9...42e

[AnonymBruker]

Har noen prøvd/vurdert å fortsette forholdet, men bo separat? Jeg har tenkt på det som et alternativ for å slippe å overfungere, og kronisk dårlig samvittighet for å forvente ting som for meg handler om en viss balanse i forholdet, men som han åpenbart ikke kan innfri.  

Anonymkode: e92d0...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei !  

kjenner meg så igjen i alt du skriver❤️vi har gått på kurs og i terapi. Han har gått til psykolog med spesialisering i adhd i flere år, uten at jeg klarer se store endringer. Men det er vel noe med det å sitte å føle seg feil som hele tiden egentlig ikke er feil i personen i seg selv  men utfordringer  i forhold til samfunnet og relasjoner.  Kan  jeg spørre deg hvor du fikk informasjon om belasningskurs? Hvor henvendte du deg? Det kjenner jeg at jeg trenger. 

Anonymkode: 2f83d...974

Belastningskurset var igjennom frisklivssentralen her i kommunen. Jeg ble i utgangspunktet tipset om det fordi jeg var utbrent, men det ga meg litt tips til hvordan å håndtere all type belastning. Anbefaler et slik kurs egentlig, for det var noe håndfast som jeg kunne endre hos meg selv. Å endre noe i han kan ikke jeg gjøre…

Anonymkode: 314e1...432

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.4.2026 den 23.47):

Ts her. Takk for alle innspill. Jeg beklager dersom noen av dere som har ADHD selv eller partnere med ADHD føler at jeg putter alle med diagnosen i én bås. Det er ikke meningen. Jeg har flere rundt meg som har ADHD, og som virker å ha velfungerende familie- og samliv. Det trenger ikke være en negativ faktor, men samtidig tror jeg at vi er mange som opplever at det er det.

I mitt tilfelle har jeg en nylig diagnostisert partner som aldri har lært seg god regulering, tar alt som kritikk, maskerer utenfor hjemmet og viser den uredigerte versjonen stort sett kun til meg, ikke tar ansvar for diagnosen ved å lage seg gode systemer og jobbe med stresshåndtering, gode søvnvaner, oppmerksomhet etc. Selvsagt spiller personlighet inn også. Det er sikkert komboen som gjør det krevende hos oss, og ganske sikkert også svakheter ved meg selv som ikke hjelper. Men etter seks år i småbarnsfasen med en uregulert, humørsyk partner som jeg i tillegg må rydde opp etter og fungere som hukommelsen til er jeg helt utslitt. Tilværelsen er ensom da det ikke er synlig for andre hva vi står i, og jeg skulle så gjerne diskutert utfordringene med andre i som går gjennom det samme.

Til deg som nevnte Reddit-trådene. De har vært validerende for meg ift. at jeg ikke er alene om å ha det slik. Men savner vel  erfaringsutveksling ansikt til ansikt, eller i det minste på eget språk da det kjennes mer nært den hverdagen jeg lever i.

Anonymkode: bcc6a...c12

Jeg har også partner med ADHD, og kjenner meg så utrolig godt igjen i det du sier ❤️ 

Anonymkode: d36c9...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2026 den 7.07):

Finnes det en måte vi som har samme opplevelser kan snakke mer personlig sammen ? Her er vi anonyme, men tenkt om vi kunne snakket f.eks. på messenger. 

Anonymkode: 2f83d...974

TS her. Skulle gjerne hatt anledning til noe slikt, men synes vel det vil være vanskelig på messenger i og med at man ikke er anonym. Er noe med å utlevere seg selv skriftlig til ukjente uten anonymiteten som ville føltes ukomfortabelt. Om det fantes en samtalegruppe hvor man møttes fysisk ville det føltes mer naturlig, men vi bor vel neppe nærme hverandre.

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2026 den 7.37):

Det var vært litt godt å lese denne tråden, for jeg har følt meg så alene❤️ Dere som har svart med egne erfaringer her er så reflekterte og kloke. Jeg føler jeg ofte sliter med å sette ord på de konkrete tingene som er vanskelige.

Mannen min har adhd. Han fikk det som barn, men det betyr jo ikke at man har fått hjelp. Barn med hyperaktivitet på 90/00 tallet fikk medisiner og så trodde man det løste alt. Det gjør det jo ikke… og når man presser en fyr som skulle levd som Lars Monsen inn i en form som er a4 med hus, barn og jobb sier det seg selv at livet går litt på tverke. Jeg var nok naiv da jeg gikk inn i dette forholdet. Vi har vært samboere i 16 år og det gikk ganske bra en stund. Men med årene har det kaotiske kommet mer og mer frem. Han snakker seg ned fordi han mener han ikke kan prestere godt nok i livet. Setter seg selv i en offerrolle som gjør at det er vanskelig å ha en god dialog rundt problemer. Sliter med å regulere følelseslivet sitt. Og det går utover familien hans. Noe han forsåvidt ser, men det legger seg bare oppå all dårlig samvittighet og skam han har for å være mislykka i livet som han sier selv. Vi har vært i parterapi, på pegasuskurs, hos psykolog og coach. Han har gått alene til psykolog og coach, og jeg har gått alene til psykolog og coach. Jeg har også gått på belastningskurs. Det siste var kanskje det som hjalp meg mest. 
Han maskerer godt på utsiden av huset. Han har verv ifm barna, er tillitsmann på arbeidsplassen og aktiv i en forening vi er med i i tillegg til å jobbe 100%. Det finnes venner av meg som tror at han aldri kan bli sint. De skulle bare visst…. 
En pårørendegruppe hadde vært nyttig, for adhd er en tilstand man må leve i og med. Man kan dessverre ikke snakke seg frisk med psykolog eller gå på kurs og så «vipps» blir man organisert og regulert. Man trenger som partner et trygt sted å lufte seg. Særlig når maskeringen på partner er høy er det vanskelig å lufte seg til venner fordi de ikke skjønner hva man snakker om. Og våre venner er felles venner. Jeg kan ikke klage min nød sammen med dem. Jeg har en venninne utenfor felles flokk, men hun forstår ikke. Hun sier bare at jeg skal gå fra han. Det ønsker jeg ikke.

Anonymkode: 314e1...432

TS her. Ja, noe av det vanskeligste er avstanden mellom den partner er blant andre og den man opplever han er hjemme. Har gått så mange runder med meg selv om det bare er jeg som overdriver. Hjelper ikke at partner her mener jeg har like mange issues som ham. Derfor utrolig validerende å lese opplevelsene til dere andre for det er så mye likt. Når jeg åpner litt opp til venner om det vi står i hjemme, blir de enten overrasket over å høre at partner faktisk er en fyr som blir sint og stresset eller vinkler det som at dette kan jeg ikke finne meg i. Og jeg gjør jo ikke det, jeg er person som sier i fra. Men å gå fra ham og familielivet slik det er nå er så vanskelig, for vi er også en familie som har det veldig fint sammen når alle er regulerte og har overskudd. Og barna bærer enn så lenge ikke preg av det.
 

Så fint at du hvertfall har en partner som er villig til å gå til psykolog. Fant han ut selv at det var en god idé eller måtte du «tvinge det» gjennom?

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg har en partner med adhd. Han fungerer veldig bra på jobb. Egen bedrift. Tanke kjøret får fritt spillerom der. Ikke ryddig av seg men har system i rotet på jobb. Hjem så klarer han ikke å se hvor mye han roter. Han prøver å bli bevist på det. Men det sklir ut. Vi har hatt en del samtaler om det. Det går fint for meg å «mase» så lenge han ikke tar det feil. Og det gjør han ikke. Han forstår at jeg spør fordi jeg har behov for hjelp.  han er å mye fysisk bort og mentalt bort. Men jeg elsker egentid. Så for meg så passer det perfekt. Han er klar over det så han er flink til at jeg og han skal finne på noe. Reise bort ei helg. Dra på konserter.

No er barna våre voksen og flytta ut. Han var fantastisk med dem. Fant på mye med dem. Reiste også bort med dem slik at jeg fikk egentid. Det har vært alltid viktig for meg å få litt tid alene slik at jeg får henta meg inn. Blir ting for mye så trekker jeg meg unna. 
 

Han trener også mye slik at han får ut mye energi der. Får han ikke trent en dag så vises det veldig godt på han. Han vimser rundt da. 
 

Jeg føler vi har funnet en vei som fungere for oss. Men det fungerer sikkert fordi jeg ikke har så stort behov for å detaljstyre så mye. Jeg vet også at dette ikke fungerer for alle andre. Som noen venner av meg sier av meg sier hvorfor jeg finner meg i dette. Men for meg så passer det perfekt. Jeg hadde ikke klart noen av mennene til mine venner heller. For å ha en mann sammen med meg hele tiden hadde kvelt meg. 

Anonymkode: 681b9...42e

TS her. Det høres ut som dere har løst det på en bra måte for dere. Utgjør stor forskjell når partner aksepterer masingen. Samt at han har gitt deg egentid. Godt å få innblikk i hvordan det kan fungere. Kanskje kommer vi dit en dag.

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

TS her. Skulle gjerne hatt anledning til noe slikt, men synes vel det vil være vanskelig på messenger i og med at man ikke er anonym. Er noe med å utlevere seg selv skriftlig til ukjente uten anonymiteten som ville føltes ukomfortabelt. Om det fantes en samtalegruppe hvor man møttes fysisk ville det føltes mer naturlig, men vi bor vel neppe nærme hverandre.

Anonymkode: bcc6a...c12

Forstår det  vi er forskjellig, jeg hadde nok ikke hatt noen problemer med å snakke via messenger, men skjønner og respektere at andre synes det er vanskelig. 

Anonymkode: 2f83d...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

TS her. Ja, noe av det vanskeligste er avstanden mellom den partner er blant andre og den man opplever han er hjemme. Har gått så mange runder med meg selv om det bare er jeg som overdriver. Hjelper ikke at partner her mener jeg har like mange issues som ham. Derfor utrolig validerende å lese opplevelsene til dere andre for det er så mye likt. Når jeg åpner litt opp til venner om det vi står i hjemme, blir de enten overrasket over å høre at partner faktisk er en fyr som blir sint og stresset eller vinkler det som at dette kan jeg ikke finne meg i. Og jeg gjør jo ikke det, jeg er person som sier i fra. Men å gå fra ham og familielivet slik det er nå er så vanskelig, for vi er også en familie som har det veldig fint sammen når alle er regulerte og har overskudd. Og barna bærer enn så lenge ikke preg av det.
 

Så fint at du hvertfall har en partner som er villig til å gå til psykolog. Fant han ut selv at det var en god idé eller måtte du «tvinge det» gjennom?

Anonymkode: bcc6a...c12

Han var villig til å gå til psykolog, men det er ikke aktuelt lenger i følge han. Og det er mange rare psykologer der ute altså… og mange av dem har mye fokus på at man må skaffe seg rutiner. Noe min mann klarer i 6 uker av gangen og så går det ikke mer. Og det er ikke vrang vilje, men han er ikke lagd for det. Psykologer prøver også å presse han inn i en normal form, men når man er rund vil man ikke trives i en firkantet form. DPS er han for frisk til. De skrev han ut etter fire samtaler. Prterapi var mislykkket. Det som hjalp mest var kanskje coachen, men hun la ned bedriften. Hver gang han drar til en behandler som ikke forstår han blir han deprimert. Det starter ofte en periode med destruktiv adferd og mye tankekjør på at han føler seg mislykket i livet. Det er så mørkt at han sier han ønsker å dø noen ganger. Det har han aldri sagt til noen behandlere, for han er redd for at politiet skal bli varslet og at jaktvåpnene hans skal bli beslaglagt, noe som har skjedd for andre som har åpnet seg. Og han elsker jakt og friluftsliv. Det blir mye på meg. Jeg forstår og støtter samtidig som at jeg prøver å skjerme barna fra den mørkeste versjonen av faren deres. Det blir jo vanskeligere, den eldste blir snart tenåring og forstår mer og er våken like lenge som oss slik så man ikke kan ta noe etter at barna har lagt seg. Det er slitsomt og jeg har vurdert å gå, men jeg har kommet frem til at det vil jeg ikke av flere grunner. En er selvsagt at jeg er glad i han og ønsker å dele livet med han, men også at jeg ikke helt klarer å se at det blir mulig å samarbeide med han ift barna hvis vi bor separat. Nå leser jeg alt av beskjeder fra skolen, ordner alt praktisk med barna. Han blir sur og stressa hver gang han får beskjed om å legge inn fravær på et av barna i skoleappen eller finne info. Ringer meg heller på jobb enn å finne ut av det selv slik så jeg kan gjøre det. (Og jeg sier nei altså, men får da en mann som sutrer som en tenåring fordi han mener det er så vanskelig) Hans måte å betale regninger på er lønnstrekk, så jeg har overtatt alt det økonomiske bortsett fra at han får lønna inn på egen konto. Noe jeg skulle ønske han ikke gjorde, for jeg må alltid mase på han for å få penger til regninger, og ofte får jeg mindre enn det jeg trenger fordi han mener han «må» ha noe til hobby. Jeg mener det er lettere for meg å bo sammen med han enn separat, selv om det frister å slippe alt og si «fuck it» norn ganger.

Anonymkode: 314e1...432

[AnonymBruker]

Å, som jeg kjenner meg igjen i det dere beskriver, både ts og flere av dere andre! Min mann har ikke fått diagnosen ennå, men er i en utredning. Utredningen går fryktelig sakte,muligens fordi han glemmer en time her og der, tror jeg. Og jeg kan ikke spørre, for da blir han irritert, krenket, sur, i forsvar etc. Han er veldig oppsatt på at jeg ikke skal være behandleren hans, men bare kone og kjæreste. Mens jeg føler meg som mora, sekretæren og hushjelpa. 

Så er han jo også en utrolig fin fyr som jeg er veldig glad i, vi passer godt sammen, og har mye til felles, men jeg blir utrolig sliten av alt, og deprimert, sur og urolig. Det gjør meg selvfølgelig ikke til noen drømmekone heller. 

Veldig mye bagateller blir til kjempekrangler fordi vi ikke får til å snakke ordentlig sammen, han går rett i forsvar hvis jeg nevner oppvasken, ferieplanlegging eller økonomi. Mye fra meg kommer nok skeivt ut også, fordi jeg går og gruer meg til å ta opp ting. 

Vet ikke helt hva jeg vil ha svar på her, men fint å få blåst ut litt. Det jeg lurer på er vel egentlig når det er på tide å gi opp, eller kan det bli bedre. Ble noe lettere når partneren deres fikk utredet ADHD? Fikk dere noen verktøy? 

Vi har gått i familieterapi, men det ble bare roping og krangling der også, så det orket jeg ikke lenger. 

Anonymkode: 2521b...8db