Tilbud for ADHD-partnere

[AnonymBruker]

Er det noen som har vært borti samtale/støttegrupper e.l. for ADHD-partnere, enten fysiske eller digitale? Vet det fins egne samlivskurs for par hvor én eller begge har ADHD, men tenker mer på rene partnertilbud hvor man kan lufte en del av utfordringene man kjenner på i samlivet/familielivet (og føle seg mindre ensom).

Anonymkode: bcc6a...c12

[Mardina]

Ser ikke helt poenget med det? 🤔 De som har AD/HD er vel like forskjellig som de ikke har diagnosen? 

[AnonymBruker]

Neppe, siden annenhver snart har slike/lignende diagnoser... 

Anonymkode: 43a0f...584

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Neppe, siden annenhver snart har slike/lignende diagnoser... 

Anonymkode: 43a0f...584

Jeg har foreløpig møtt 4 menn fra Tinder, og 3 av dem fortalte om sin ADHD diagnose på første date🤭 Så kan være enig i dette. Har også flere kollegaer med ADHD, en venninne med ADHD, flere barn i klassen til barnet mitt har ADHD og min tidligere sjef hadde ADHD 🤷‍♀️ 

Anonymkode: 6dde6...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Er det noen som har vært borti samtale/støttegrupper e.l. for ADHD-partnere, enten fysiske eller digitale? Vet det fins egne samlivskurs for par hvor én eller begge har ADHD, men tenker mer på rene partnertilbud hvor man kan lufte en del av utfordringene man kjenner på i samlivet/familielivet (og føle seg mindre ensom).

Anonymkode: bcc6a...c12

Nei. Men jeg fikk være med min partner på "pårørendetime" hos psykologen. Min partner har autisme, ikke ADHD. Fikk informasjon der (visste alt og litt til fra før, men jeg synes det var bra de hadde tilbudet). Kanskje mulig å få liknende?

Anonymkode: 0151d...5b6

[AnonymBruker]

Jeg savner det samme. Man kan lese bok på bok om temaet men noen ganger trenger man noen å dele erfaringer med. 

Anonymkode: 2f83d...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg savner det samme. Man kan lese bok på bok om temaet men noen ganger trenger man noen å dele erfaringer med. 

Anonymkode: 2f83d...974

Kan jeg spørre hvilke erfaringer du har behov for å dele? Ikke fordi jeg er dømmende men fordi det hadde vært fint med innsikten. Jeg har mild adhd selv men er godt fungerende. Jeg har et temperament men ikke noe eksplosivt. 

Jeg tenker at for en partner er det sikkert irriterende at jeg er distre, starter på noe for så å starte på tre andre ting samtidig, forskyver det jeg trenger å gjøre fremfor noe mindre viktig men mer spennende, glemmer telefon, nøkler, og strever med å holde orden på avtaler. Samtidig har jeg høy kapasitet og for gjort mye men ikke alltid det jeg burde, jeg kan starte store og spennende prosjekter, planlegge kjenne fester, være initiativtaker og sette i gang treff mellom venner osv. Rundt meg skjer det jo oftest ting hele tiden som også er et gode.

Jeg kan se at det er frustrerende med uvanene mine men jeg klarer ikke helt å se at det er på nivået med at det trenger en støttegruppe. Men jeg tar gjerne i mot tanker for dere som opplever dette. Kanskje tar jeg for lett på det? 

Men hva med å starte en tråd her på forumet - hvor dere kan diskutere hva dere erfarer?

Anonymkode: 06e0a...8b3

[AnonymBruker]

ADHD foreningen?

Anonymkode: ef36f...6f4

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du finner så mye mer enn par-kurs. Hvis du er på leting etter en pårørendegruppe så tror jeg ikke du finner det for adhd dessverre. Min mann har adhd, og jeg syns overraskende mange av mine venninners menn er like dårlige på å organisere 😂 Kanskje bruke venninner i stedet for en støttegruppe?

Anonymkode: 93251...e14

[AnonymBruker]

Ikke helt det du spør etter, men sjekk ut "ADHD partners" forum på Reddit. Jeg har lest utallige selvhjelpsbøker om ADHD, men syns ofte de har vært mer til skade enn noe annet. Budskapet er ofte i retning av at man som partner ikke må ta ting personlig, og at personen ikke kan noe for kaoset som følger med. For min del har det tatt fokuset vekk fra hvordan det påvirker egen livskvalitet å leve et voksent familieliv sammen med noen med store selvreguleringsproblemer. Aldri kunne stole på at ting blir fulgt opp, bruke ufattelig mye energi på å få til normal balansert kommunikasjon, og ekstremt lavt toleransevindu. Problemet er at det er så langt mellom intensjon og realitet. Kjenner meg igjen i at det er ensomt til tider, og vanskelig for utenforstående å skjønner hvor mye man må overfungere.

Anonymkode: e92d0...699

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke helt det du spør etter, men sjekk ut "ADHD partners" forum på Reddit. Jeg har lest utallige selvhjelpsbøker om ADHD, men syns ofte de har vært mer til skade enn noe annet. Budskapet er ofte i retning av at man som partner ikke må ta ting personlig, og at personen ikke kan noe for kaoset som følger med. For min del har det tatt fokuset vekk fra hvordan det påvirker egen livskvalitet å leve et voksent familieliv sammen med noen med store selvreguleringsproblemer. Aldri kunne stole på at ting blir fulgt opp, bruke ufattelig mye energi på å få til normal balansert kommunikasjon, og ekstremt lavt toleransevindu. Problemet er at det er så langt mellom intensjon og realitet. Kjenner meg igjen i at det er ensomt til tider, og vanskelig for utenforstående å skjønner hvor mye man må overfungere.

Anonymkode: e92d0...699

Herlighet, denne personen må jo slite noe voldsomt.. 

Heldigvis er ikke dette realiteten for de fleste med ADHD. De aller fleste med ADHD klarer å oppføre seg, slik at partner ikke må lære seg til å ikke ta noe personlig. Er man stygg mot andre er man jo en drittsekk, og det har ingen ting med å ha ADHD å gjøre. 

De færreste med ADHD har store selvreguleringsproblemer. 

 

Jeg syns det er så trist at de med ADHD alltid skal males i svarteste mulig lag. Og at alt som skjer, skylder man på ADHD for..

Anonymkode: 120dd...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Herlighet, denne personen må jo slite noe voldsomt.. 

Heldigvis er ikke dette realiteten for de fleste med ADHD. De aller fleste med ADHD klarer å oppføre seg, slik at partner ikke må lære seg til å ikke ta noe personlig. Er man stygg mot andre er man jo en drittsekk, og det har ingen ting med å ha ADHD å gjøre. 

De færreste med ADHD har store selvreguleringsproblemer. 

 

Jeg syns det er så trist at de med ADHD alltid skal males i svarteste mulig lag. Og at alt som skjer, skylder man på ADHD for..

Anonymkode: 120dd...9a4

Når en person har en reell ADHD-diagnose er det fordi hen har selvreguleringsproblemer som påvirker hvordan man fungerer i dagliglivet. Så nei, de klarer jo ikke nødvendigvis å "oppføre seg", hvert fall i form av kravene som stilles til voksne mennesker i jobb og familie. Det er ganske naivt å tro at det ikke påvirker de som lever tett på, når man sliter med eksekutive vansker, mentaliseringsevne, og emosjonsregulering, for å nevne noe. Risikoen for samlivsbrudd er mye høyere med en partner som har ADHD. 

Anonymkode: e92d0...699

[AnonymBruker]

Men det er forøvrig veldig typisk å mangle innsikt i hvordan de rundt blir påvirket. Det går på mentaliseringsevne, som er noe av det man jobber med i terapi. Ask me how I know. 

Anonymkode: e92d0...699

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for alle innspill. Jeg beklager dersom noen av dere som har ADHD selv eller partnere med ADHD føler at jeg putter alle med diagnosen i én bås. Det er ikke meningen. Jeg har flere rundt meg som har ADHD, og som virker å ha velfungerende familie- og samliv. Det trenger ikke være en negativ faktor, men samtidig tror jeg at vi er mange som opplever at det er det.

I mitt tilfelle har jeg en nylig diagnostisert partner som aldri har lært seg god regulering, tar alt som kritikk, maskerer utenfor hjemmet og viser den uredigerte versjonen stort sett kun til meg, ikke tar ansvar for diagnosen ved å lage seg gode systemer og jobbe med stresshåndtering, gode søvnvaner, oppmerksomhet etc. Selvsagt spiller personlighet inn også. Det er sikkert komboen som gjør det krevende hos oss, og ganske sikkert også svakheter ved meg selv som ikke hjelper. Men etter seks år i småbarnsfasen med en uregulert, humørsyk partner som jeg i tillegg må rydde opp etter og fungere som hukommelsen til er jeg helt utslitt. Tilværelsen er ensom da det ikke er synlig for andre hva vi står i, og jeg skulle så gjerne diskutert utfordringene med andre i som går gjennom det samme.

Til deg som nevnte Reddit-trådene. De har vært validerende for meg ift. at jeg ikke er alene om å ha det slik. Men savner vel  erfaringsutveksling ansikt til ansikt, eller i det minste på eget språk da det kjennes mer nært den hverdagen jeg lever i.

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke helt det du spør etter, men sjekk ut "ADHD partners" forum på Reddit. Jeg har lest utallige selvhjelpsbøker om ADHD, men syns ofte de har vært mer til skade enn noe annet. Budskapet er ofte i retning av at man som partner ikke må ta ting personlig, og at personen ikke kan noe for kaoset som følger med. For min del har det tatt fokuset vekk fra hvordan det påvirker egen livskvalitet å leve et voksent familieliv sammen med noen med store selvreguleringsproblemer. Aldri kunne stole på at ting blir fulgt opp, bruke ufattelig mye energi på å få til normal balansert kommunikasjon, og ekstremt lavt toleransevindu. Problemet er at det er så langt mellom intensjon og realitet. Kjenner meg igjen i at det er ensomt til tider, og vanskelig for utenforstående å skjønner hvor mye man må overfungere.

Anonymkode: e92d0...699

Helt enig i at man nesten føler seg gaslighted (i mangel på norsk ord) av selvhjelpslitteraturen. ADHD Norge har mye god info, men også der er samlivsmaterialet litt for enkelt ala «motsetninger tiltrekker hverandre og vi har det mye gøy» og «man må bare tåle litt rot».

Overfungere var en passende beskrivelse. For meg medfører det også mye bekymringer knyttet til egen fysisk og mental helse. Hva skjer med barna om jeg skulle bli syk. Hvem kan jeg støtte meg på om noe skulle skje osv.

Klem til deg!

TS

Anonymkode: bcc6a...c12

[AnonymBruker]

Jeg har en kraftig form for adhd og har valgt å være alene. Da er det en person mindre som har forventninger jeg ikke orker eller har kapasitet å jobbe med å innfri. Adhd har mange skyggesider folk ikke er klar over før de lever tett på. 

Anonymkode: be593...110

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Ts her. Takk for alle innspill. Jeg beklager dersom noen av dere som har ADHD selv eller partnere med ADHD føler at jeg putter alle med diagnosen i én bås. Det er ikke meningen. Jeg har flere rundt meg som har ADHD, og som virker å ha velfungerende familie- og samliv. Det trenger ikke være en negativ faktor, men samtidig tror jeg at vi er mange som opplever at det er det.

I mitt tilfelle har jeg en nylig diagnostisert partner som aldri har lært seg god regulering, tar alt som kritikk, maskerer utenfor hjemmet og viser den uredigerte versjonen stort sett kun til meg, ikke tar ansvar for diagnosen ved å lage seg gode systemer og jobbe med stresshåndtering, gode søvnvaner, oppmerksomhet etc. Selvsagt spiller personlighet inn også. Det er sikkert komboen som gjør det krevende hos oss, og ganske sikkert også svakheter ved meg selv som ikke hjelper. Men etter seks år i småbarnsfasen med en uregulert, humørsyk partner som jeg i tillegg må rydde opp etter og fungere som hukommelsen til er jeg helt utslitt. Tilværelsen er ensom da det ikke er synlig for andre hva vi står i, og jeg skulle så gjerne diskutert utfordringene med andre i som går gjennom det samme.

Til deg som nevnte Reddit-trådene. De har vært validerende for meg ift. at jeg ikke er alene om å ha det slik. Men savner vel  erfaringsutveksling ansikt til ansikt, eller i det minste på eget språk da det kjennes mer nært den hverdagen jeg lever i.

Anonymkode: bcc6a...c12

Hjelper du din kjære med dette da? Vedkommende har levd ett helt liv uten å vite hvorfor vedkommende er sånn, det tar tid å ta dette inn over seg å skjønne hvilke tiltak man kan/bør gjøre. Å fikse søvn feks er ikke bare bare da mange med adhd har såkalt forskjøvet døgnrytme, ergo ting skjer senere enn hos andre, og sover mest sannsynlig best fra feks 02 og 7-8 timer frem i tid enn fra 22- 05-06 

Anonymkode: e3ea5...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.4.2026 den 21.09):

Er det noen som har vært borti samtale/støttegrupper e.l. for ADHD-partnere, enten fysiske eller digitale? Vet det fins egne samlivskurs for par hvor én eller begge har ADHD, men tenker mer på rene partnertilbud hvor man kan lufte en del av utfordringene man kjenner på i samlivet/familielivet (og føle seg mindre ensom).

Anonymkode: bcc6a...c12

Ja det kalles parterapi ☺️

Anonymkode: 61bf5...56b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her. Takk for alle innspill. Jeg beklager dersom noen av dere som har ADHD selv eller partnere med ADHD føler at jeg putter alle med diagnosen i én bås. Det er ikke meningen. Jeg har flere rundt meg som har ADHD, og som virker å ha velfungerende familie- og samliv. Det trenger ikke være en negativ faktor, men samtidig tror jeg at vi er mange som opplever at det er det.

I mitt tilfelle har jeg en nylig diagnostisert partner som aldri har lært seg god regulering, tar alt som kritikk, maskerer utenfor hjemmet og viser den uredigerte versjonen stort sett kun til meg, ikke tar ansvar for diagnosen ved å lage seg gode systemer og jobbe med stresshåndtering, gode søvnvaner, oppmerksomhet etc. Selvsagt spiller personlighet inn også. Det er sikkert komboen som gjør det krevende hos oss, og ganske sikkert også svakheter ved meg selv som ikke hjelper. Men etter seks år i småbarnsfasen med en uregulert, humørsyk partner som jeg i tillegg må rydde opp etter og fungere som hukommelsen til er jeg helt utslitt. Tilværelsen er ensom da det ikke er synlig for andre hva vi står i, og jeg skulle så gjerne diskutert utfordringene med andre i som går gjennom det samme.

Til deg som nevnte Reddit-trådene. De har vært validerende for meg ift. at jeg ikke er alene om å ha det slik. Men savner vel  erfaringsutveksling ansikt til ansikt, eller i det minste på eget språk da det kjennes mer nært den hverdagen jeg lever i.

Anonymkode: bcc6a...c12

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts her. Takk for alle innspill. Jeg beklager dersom noen av dere som har ADHD selv eller partnere med ADHD føler at jeg putter alle med diagnosen i én bås. Det er ikke meningen. Jeg har flere rundt meg som har ADHD, og som virker å ha velfungerende familie- og samliv. Det trenger ikke være en negativ faktor, men samtidig tror jeg at vi er mange som opplever at det er det.

I mitt tilfelle har jeg en nylig diagnostisert partner som aldri har lært seg god regulering, tar alt som kritikk, maskerer utenfor hjemmet og viser den uredigerte versjonen stort sett kun til meg, ikke tar ansvar for diagnosen ved å lage seg gode systemer og jobbe med stresshåndtering, gode søvnvaner, oppmerksomhet etc. Selvsagt spiller personlighet inn også. Det er sikkert komboen som gjør det krevende hos oss, og ganske sikkert også svakheter ved meg selv som ikke hjelper. Men etter seks år i småbarnsfasen med en uregulert, humørsyk partner som jeg i tillegg må rydde opp etter og fungere som hukommelsen til er jeg helt utslitt. Tilværelsen er ensom da det ikke er synlig for andre hva vi står i, og jeg skulle så gjerne diskutert utfordringene med andre i som går gjennom det samme.

Til deg som nevnte Reddit-trådene. De har vært validerende for meg ift. at jeg ikke er alene om å ha det slik. Men savner vel  erfaringsutveksling ansikt til ansikt, eller i det minste på eget språk da det kjennes mer nært den hverdagen jeg lever i.

Anonymkode: bcc6a...c12

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Spesielt det med å stå alene i det som ikke synes utad, og å bli den som må “holde alt sammen” – både praktisk og følelsesmessig. Det er utrolig slitsomt over tid.

Jeg har også kjent på hvor vanskelig det er når partner ikke helt tar eierskap til egen situasjon, og hvordan det kan føles som om man selv blir både støtteapparat, struktur og buffer på én gang. Det tærer mer enn man kanskje klarer å forklare til andre. Bare det du skriver om ensomheten. For selv om man vet at andre har det likt, så er det noe med å ikke bli sett i sin egen hverdag.Ville egentlig bare si at du ikke er alene – og at det du står i er reelt og krevende. Takk for at du deler så ærlig, det betyr mer enn du kanskje tror for oss som leser og kjenner oss igjen. 

Anonymkode: 2f83d...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har en kraftig form for adhd og har valgt å være alene. Da er det en person mindre som har forventninger jeg ikke orker eller har kapasitet å jobbe med å innfri. Adhd har mange skyggesider folk ikke er klar over før de lever tett på. 

Anonymkode: be593...110

Ts her. Du virker å ha reflektert en del over hvordan det påvirker andre, og dermed vil jeg tro at du har et bedre utgangspunkt for å være en god partner enn f.eks min. Mangel på selvinnsikt er hvertfall mye av utfordringen i vårt samliv. Kanskje du over tid opparbeider deg kapasitet og i tillegg finner noen som har de egenskapene som passer for å være sammen med akkurat deg.

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hjelper du din kjære med dette da? Vedkommende har levd ett helt liv uten å vite hvorfor vedkommende er sånn, det tar tid å ta dette inn over seg å skjønne hvilke tiltak man kan/bør gjøre. Å fikse søvn feks er ikke bare bare da mange med adhd har såkalt forskjøvet døgnrytme, ergo ting skjer senere enn hos andre, og sover mest sannsynlig best fra feks 02 og 7-8 timer frem i tid enn fra 22- 05-06 

Anonymkode: e3ea5...497

Lite i følge partner, men hvor mye skal være mitt ansvar når vi snakker om et voksent menneske? Jeg har små barn som trenger at jeg har overskudd og jeg har krevende jobb. Jeg har mye sympati for barnet i partner som har slitt og ikke blitt sett, men når man som diagnostisert voksen holder fast på at det er alle andre og da særlig meg som er problemet er det vanskelig.

i småbarnsperioden har jeg tatt majoriteten av nattevåk, uavhengig av hvem som har vært hjemme og i jobb. Har det vært helt uselvisk? Nei. Når partner ikke får uavbrutt søvn går det utover alle dagen etter, så det har vært nødvendig for familien og for min mentale helse. Vi har hatt småbarn som sover dårlig så jeg har vært dypt søvndeprivert, men det er likevel et bedre alternativ. Det har selvsagt gått utover min toleranse og tålmodighet. Jeg har vært veldig streng med meg selv pga. at jeg ikke «takler» partner bedre, men nå når jeg er litt på den andre siden av nattevåk ser jeg mer av hva jeg har stått i.

Så har jeg i årevis forsøkt ting som å lage systemer for partner i felles hjem så det blir lettere å rydde etter seg, uten at det blir verdsatt. Tvert i mot får jeg ofte skylden for å rote bort ting fordi jeg har organisert for mye. Jeg betaler alle regninger, holder styr på sparing, lån og forsikringer osv., men kan få høre ting som at jeg er en gledesdreper e.l. dersom partner snakker om f.eks et ønsket husprosjekt og jeg kommer for raskt inn på hva ting koster. Jeg har justert hvordan jeg prater, f.eks ikke gi for mye info på en gang eller ikke avbryte når partner holder på med noe, men resultater er dårlig kommunikasjon og tidvis lite givende samtaledynamikk. Jeg har oppfordret til psykolog, jeg har tatt oss med i parterapi, jeg oppfordrer til å finne stressmestringsteknikker, til å legge seg i tide osv. Det blir for det meste bare avfeid. Jeg var bekymret for søvnproblemene da vi skulle ha første barn, men det ble avfeid med at når barnet kom ville hensyn til barnet komme først og at partner ville klare seg helt fint. Hadde selvsagt vært fint om man kunne justere døgnrytme slik du foreslår, men nå har partner valgt å få barn og ha en vanlig jobb som forplikter, så det fungerer jo ikke i vår hverdag.

 

 

Anonymkode: bcc6a...c12