Typen min blir lei seg

[AnonymBruker]

At han aldri evner å ha sine to egne barn alene hadde vært en stor turn-off for meg. De er hans barn og hans ansvar. Virkelig tafatt type…

 

Anonymkode: 58362...e9b

[AnonymBruker]

Merkelig at det finnes folk som blir sammen med (og fortsetter å være sammen med) slike tafatte og usikre guttunger.

Anonymkode: 4d834...939

[AnonymBruker]

Dette er ikke en mann å starte familie med. Det er jo et rødt flagg at han har barna sine bare annenhver helg, og når han har de så klarer han ikke ta seg av de selv - er avhengig av hjelp fra deg eller familie..

 

Når jeg møtte typen min, som også har barn, var et kriterie jeg hadde at han hadde barnet sitt halvparten av tiden og tok ansvar for barnet, fulgte opp barnet, og viste omsorg og kjærlighet for barnet. Oppdrar barnet, setter grenser og alt det der, sørger for barnet sitt selv. Han er ikke avhengig av meg, eksen eller annen familie for å ta seg av barnet sitt. 

 

Typen din høres utviklingshemmet ut 

Anonymkode: cc1f1...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Merkelig at det finnes folk som blir sammen med (og fortsetter å være sammen med) slike tafatte og usikre guttunger.

Anonymkode: 4d834...939

Helt enig med deg. Og ser blant venninner og, flere av de som er sammen med totalt udugelige menn. Kjenner faktisk bare ei dame, hvor jeg tenker hun har en virkelig fantastisk mann. Så er vi en del single kvinner, fordi vi finner ikke menn som er bra nok. Nå trives vi godt som single og.

Anonymkode: c3151...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg håper virkelig at noen av de kvinnehatende mannfolka her på KG leser innlegget ditt. De som lager tråd etter tråd om at likestillingen har gått for langt og kvinner har blitt for maskuline. Og som sutrer fælt over forferdelige kvinner som skaper brudd og går ifra mannen sin. 

Her ser vi et eksempel hvorfor! En mann som ikke har lært at han skal være mann. Som lener seg på partneren sin og ønsker at hun skal fikse alt for ham. 

Dessverre ts, men du har blitt sammen med en dame i mannekropp. Du kommer til å miste kjærlighetsfølelsene for ham om ikke så lenge (om han ikke skjerper seg.. noe som høres tvilsomt ut). 

Anonymkode: a9a4a...6b2

Han er en dame i mannekropp? Hadde det vært tilfelle så hadde han jo hatt barna 50/50 uten familiehjelp eller noe problem. 😅

Anonymkode: 59da8...c8c

[Gratis]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi bor sammen og jeg har flyttet til hans by. Han har barna (fra tidligere forhold) annenhver helg. Vi har nå bodd sammen et halvt år og noe vi ikke har snakket om tidligere har blitt et problem 

Jeg liker ca 1 gang i mnd å reise til min by for å være med venninner og familie. Jeg reiser typisk på en fredag til familie og sover der, møter venninner på lørdag og kommer hjem tidlig søndag. 

Han har et problem med dette. Men problemet er delt ut ifra hans egne planer

Om han har barna syntes han det er urettferdig at jeg kan dra ut og møte venner. Han strever også litt med å ha barna alene, da det er 2 stk i trass alderen. Så når jeg ikke er der så må han ta med barna til annen familie, og han er også sliten etter en lang arbeidsuke og vil helst være hjemme. 

Om han ikke har barna så blir han veldig lei seg fordi han ikke tørr å sende melding til sine kompiser om å finne på noe. Den guttegjengen har mistet litt kontakten på grunn av familie livet osv. 

Jeg har prøvet hjelpe på mange måter, å besøke min by når det ikke faller på en barne helg, men noen ganger er det bursdag osv i min by. Jeg har tatt han med når han har barnefri, men helt ærlig så er jeg med han hver dag ellers og jeg trenger egen venninne tid. Familien min vet jeg også ønsker egen tid med meg, selv om de ikke sier det høyt. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg begynner å se på han som litt tafatt, at han ikke har evne til å løse floker i sitt eget liv. Jeg har sagt at han bare må holde fest i leil vår når jeg ikke er der, be alle gutta over på øl og fotball. Jeg har formet og laget meldinger han kan skrive til sine kompiser, for han vet ikke hvordan spørre selv. 

Jeg begynner lure på om dette er noen jeg ønsker bygge et liv med, for jeg ønsker ikke gjøre absolutt all jobb med alt, altså planlegging, problem løsning osv

Hva tenker dere?

Anonymkode: f3369...e32

LOL nå ser du utfordringen med enslige mødre, bare fra den andre siden, enslige fedre. 🙃
Masse ekstra drama og barn du selv aldri vil få noen foreldrerolle for.

 

[AnonymBruker]

Gratis skrev (2 timer siden):

LOL nå ser du utfordringen med enslige mødre, bare fra den andre siden, enslige fedre. 🙃
Masse ekstra drama og barn du selv aldri vil få noen foreldrerolle for.

 

Forskjellen er jo at de fleste enslige mødre tar jo faktisk foreldrerollen på alvor, og oppfører seg som det. Denne fyren her er jo et forvokst barn, som ikke evner å ta vare på barna sine. Uavhengig av kjønn så er dette virkelig avtennende oppførsel. 

Anonymkode: c810b...174

[Nooni]

MizzVic skrev (13 timer siden):

Ja hva tenker man om en voksen mann som syns det er slitsomt med egne barn to helger i mnd?

Vi tenker vel at det er en grunn til at han og moren til barna ikke er sammen lenger.

Dette viser at du blir alenemor og, hvis du vil ha barn.

 

Akkurat dette tenker jeg også. 

Jeg har også en følelse av at etter hvert som tiden går så vil denne fyren kommer til å oppleves som en belastning og et irritasjonsobjekt, ikke som en moden og ansvarsfull partner. 

[AnonymBruker]

Tenk deg at hvis han ikke hadde hatt familie rundt seg og barnemor for å ta seg av barna sine, så hadde barnevernet vært inne i bildet. Får du barn med han, så blir du alenemor. Alenemor for deres felles barn, og alenemor for hans barn når de er hos dere. Og kanskje han har klart å få deg til å miste kontakten med familien din, og vennene dine.

Anonymkode: 7f1e5...21d

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er på tide at han tar tak i livet sitt. Hvis han savner kompisene sine så må han få ut fingeren og gjøre noe med det. Ikke andre som kan fikse dette for han. Trur du må bare være litt streng. Og se om han tar tak. Ellers så hadde jeg ikke gidda. Hadde gitt han en sjanse for å fikse. Hvis ikke så hadde jeg gått. Jeg har behov for egentid jeg å. Hadde mannen min måttet være med meg hele tiden så hadde jeg gått på veggen. Vi har et liv utanfor familie as også. 

Anonymkode: 5d758...375

[AnonymBruker]

At han ikke klarer å ta vare på sine egne barn i ei stakkars helg uten å bli en stor sutreunge som er "sliiiten" og attpåtil klandrer deg, som ikke har noe foreldreansvar for nevnte barn, for at du pleier omgang med familie og venner når du har mulighet... det hadde jeg virkelig aaaldri giddet. Her måtte det en alvorsprat til, men sannsynligvis så er det ikke liv laga, for han ser åpenbart ingen andres behov enn sine egne som viktige.

Anonymkode: 3b6e3...e73

[AnonymBruker]

Mon tro hvordan stakkars barnemor som har ungene mesteparten av tiden greier det kunststykket, om han strever så forferdelig. Må jo være rene Superwoman hun, dersom han trenger en hel, annen familie til å hjelpe seg med disse fryktelig utfordrende barna den ene helga🤪... 

Anonymkode: 3b6e3...e73

[AnonymBruker]

TS seriøst, du kan ikke satse livet ditt på denne mannen. Han virker ikke. Du kan ikke leve med det. Kan ikke!

Anonymkode: 817a2...ba9

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi bor sammen og jeg har flyttet til hans by. Han har barna (fra tidligere forhold) annenhver helg. Vi har nå bodd sammen et halvt år og noe vi ikke har snakket om tidligere har blitt et problem 

Jeg liker ca 1 gang i mnd å reise til min by for å være med venninner og familie. Jeg reiser typisk på en fredag til familie og sover der, møter venninner på lørdag og kommer hjem tidlig søndag. 

Han har et problem med dette. Men problemet er delt ut ifra hans egne planer

Om han har barna syntes han det er urettferdig at jeg kan dra ut og møte venner. Han strever også litt med å ha barna alene, da det er 2 stk i trass alderen. Så når jeg ikke er der så må han ta med barna til annen familie, og han er også sliten etter en lang arbeidsuke og vil helst være hjemme. 

Om han ikke har barna så blir han veldig lei seg fordi han ikke tørr å sende melding til sine kompiser om å finne på noe. Den guttegjengen har mistet litt kontakten på grunn av familie livet osv. 

Jeg har prøvet hjelpe på mange måter, å besøke min by når det ikke faller på en barne helg, men noen ganger er det bursdag osv i min by. Jeg har tatt han med når han har barnefri, men helt ærlig så er jeg med han hver dag ellers og jeg trenger egen venninne tid. Familien min vet jeg også ønsker egen tid med meg, selv om de ikke sier det høyt. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg begynner å se på han som litt tafatt, at han ikke har evne til å løse floker i sitt eget liv. Jeg har sagt at han bare må holde fest i leil vår når jeg ikke er der, be alle gutta over på øl og fotball. Jeg har formet og laget meldinger han kan skrive til sine kompiser, for han vet ikke hvordan spørre selv. 

Jeg begynner lure på om dette er noen jeg ønsker bygge et liv med, for jeg ønsker ikke gjøre absolutt all jobb med alt, altså planlegging, problem løsning osv

Hva tenker dere?

Anonymkode: f3369...e32

Han høres jo helt hjelpesløs ut. Høres ut som han har skaffet seg kjæreste bare for å ha en reservemor til de jo. Og hva gjorde han før han ble sammen med deg da? Var det moren hans som tok seg av barna mens han gjorde sine greier? Han der hadde jeg glatt flytta fra.

Endret 25. april av Maleficenta

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vi bor sammen og jeg har flyttet til hans by. Han har barna (fra tidligere forhold) annenhver helg. Vi har nå bodd sammen et halvt år og noe vi ikke har snakket om tidligere har blitt et problem 

Jeg liker ca 1 gang i mnd å reise til min by for å være med venninner og familie. Jeg reiser typisk på en fredag til familie og sover der, møter venninner på lørdag og kommer hjem tidlig søndag. 

Han har et problem med dette. Men problemet er delt ut ifra hans egne planer

Om han har barna syntes han det er urettferdig at jeg kan dra ut og møte venner. Han strever også litt med å ha barna alene, da det er 2 stk i trass alderen. Så når jeg ikke er der så må han ta med barna til annen familie, og han er også sliten etter en lang arbeidsuke og vil helst være hjemme. 

Om han ikke har barna så blir han veldig lei seg fordi han ikke tørr å sende melding til sine kompiser om å finne på noe. Den guttegjengen har mistet litt kontakten på grunn av familie livet osv. 

Jeg har prøvet hjelpe på mange måter, å besøke min by når det ikke faller på en barne helg, men noen ganger er det bursdag osv i min by. Jeg har tatt han med når han har barnefri, men helt ærlig så er jeg med han hver dag ellers og jeg trenger egen venninne tid. Familien min vet jeg også ønsker egen tid med meg, selv om de ikke sier det høyt. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg begynner å se på han som litt tafatt, at han ikke har evne til å løse floker i sitt eget liv. Jeg har sagt at han bare må holde fest i leil vår når jeg ikke er der, be alle gutta over på øl og fotball. Jeg har formet og laget meldinger han kan skrive til sine kompiser, for han vet ikke hvordan spørre selv. 

Jeg begynner lure på om dette er noen jeg ønsker bygge et liv med, for jeg ønsker ikke gjøre absolutt all jobb med alt, altså planlegging, problem løsning osv

Hva tenker dere?

Anonymkode: f3369...e32

Legger til at han er jo som et barn. Tør ikke sende mld til kompiser? Skal du sitte hjemme og holde han i hånden? Skaffe han venner?

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Er så synd, for at han er pappa er noe jeg syntes var veldig sjarmerende med han i starten, for han fremstilte seg som at han tok styring, hadde kontroll og var en skikkelig bra pappa… Så jeg tenkte at han virker som en det kan være trygt å starte familie med i fremtiden. 

Jeg tenker ikke det nå lenger. Men igjen så er også barna i trass alderen, så det vil nok bli mye bedre. Eller? Dere med barn vet nok. Jeg ønsker pr dags dato å ikke ha barn i trass alder med han, det hadde blitt til at jeg måtte tatt all jobb med det selv 

ts

Anonymkode: f3369...e32

Det blir ikke bedre.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Når jeg leser dette, blir jeg veldig betenkt. Jeg kjenner ikke dere, og mener ikke å si at du skal dumpe han eller noe. Men bare kanskje ha i bakhodet at det kan være et faresignal om det han faktisk driver med, er å isolere deg fra venner og familie. Jeg fikk litt vondt i magen da jeg så at han motsetter seg disse (relativt sjeldne) hjemmebesøkene, hvor han spiller på dårllg samvittighet for å få igjennom viljen sin, og å holde deg i sin by hele tiden.

Jeg har ikke vært utsatt for sånt selv, men da jeg datet var det noe jeg var livredd for, og lette etter tegn på. Jeg har ei venninne dette har skjedd med. Det var veldig, veldig vanskelig for henne å se hva som foregikk, før det var gått altfor langt alt for lenge.

Som sagt. Jeg ser sikkert spøkelser på høylys dag, men hadde bare lyst å nevne det.

Anonymkode: be7ac...3a5

Enig. Tenkte også litt på den. Er vel et narsissistisk trekk også dette

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg håper virkelig at noen av de kvinnehatende mannfolka her på KG leser innlegget ditt. De som lager tråd etter tråd om at likestillingen har gått for langt og kvinner har blitt for maskuline. Og som sutrer fælt over forferdelige kvinner som skaper brudd og går ifra mannen sin. 

Her ser vi et eksempel hvorfor! En mann som ikke har lært at han skal være mann. Som lener seg på partneren sin og ønsker at hun skal fikse alt for ham. 

Dessverre ts, men du har blitt sammen med en dame i mannekropp. Du kommer til å miste kjærlighetsfølelsene for ham om ikke så lenge (om han ikke skjerper seg.. noe som høres tvilsomt ut). 

Anonymkode: a9a4a...6b2

Holdt på å like før du kalte han for en dame i mannekropp. Damer flest er de som er flinkest å ivareta vennskap, som i mindre grad gjør seg avhengige av andre og som helt fint klarer å ha fullt ut omsorg for sine barn. Han er ikke en dame i en mannekropp. Han er et BARN i en mannekropp

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det hender ofte at de som ikke klarer å være alene med barna sine, eller ikke klarer å ta ansvar for det grunnleggende i eget liv, finner noen som gjør dette for dem. De kjører ett løp som tilpasses etter hvem de er sammen med, slik at man føler man ikke har noe valg enn å være i relasjonen. Noen som er gode og omsorgsfulle. De har på seg en maske. Og mange later som de har mange venner, men i realiteten så stemmer ikke dette.

Veldig mange av disse forholdene har startet ganske raskt (ofte har de vært single i kort tid), og barn kommer inn i forholdet raskt. De blir avhengig av og ha noen som er tilgjengelige for dem til en hver tid. Prøver man da å gjøre noe for en selv eller andre enn partner, gjør de alt for å gi en dårlig samvittighet. Får man da barn sammen, blir det vanskeligere å gå. Det vet også de. Til slutt orker man ikke å gjøre noe annet enn å være hjemme, og man mister seg selv. Det er en av grunnene til at jeg mener man burde være sammen lenge før man satser med mine, dine og våre. For det tar lang tid og bli ordentlig kjent. Det er det mange som brenner seg på. Man vil tro godt om alle, og da vanskelig å se tegnene i starten.

Sier ikke at dette er fakta om din situasjon. Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen og hvor raskt dere ble ett par. Deler kun av egen erfaring og hva andre har fortalt. Da dynamikken du beskriver minner om dette.

Anonymkode: 13211...cb4

Slike folk må være ekstremt gode på å manipulere mennesker rundt seg, siden de så raskt og lett klarer å finne ny partner, på tross av at de er slik de er?

[AnonymBruker]

Tenk om det var dine barn. Da måtte du tatt alt ansvar for han synes jo alt annet enn det som er gøy er for «slitsomt». Ville droppet å få unger med han 😕

Anonymkode: 7866e...79f