Hva er ditt favorittdikt?

[AnonymBruker]

Jeg har to (minst). 

Det første er:

De evige tre, 

Av Tove Ditlevsen.

Det er to menn i verden, som
bestandig krysser min vei.
Den ene er ham, jeg elsker,
den andre elsker meg.

Den ene er i en natlig drøm,
som bor i mitt mørke sinn.
Den andre står ved mitt hjertes dør,
jeg lukker ham aldri inn.

Den ene gav meg vårligt pust av lykke
som snart for hen.
Den andre ga meg sitt hele liv,
fikk aldri en time igjen.

Den ene bruser i blodet sang
hvor elskov er ren og fri.
Den andre er ét med den triste dag,
som drømmene drukner i.

Hver en kvinne står mellom disse to
forelsket, elsket og ren –
En gang hvert hundred år kan det skje
de smelter sammen til en.

 

Det andre er Gjensyn, av Kolbein Falkeid:

Så rart å møtes etter flere år.
Et «hvordan har du det» og «takk det går».
I farten får jeg ikke sagt deg mer,
men leser fort ditt ansikt og ditt hår.

Der går så mange fremmede omkring.
Men jeg ser ingen. Der fins ingenting
i noen små sekunder, bare du –
Det streifer hjertet som en fugleving.

Så fort og flyktig. Brått er alt forbi,
og vi går hver til vårt. Men kanskje i
det korte møtet myldret tusen ord
som vel var unødvendige å si.

Imellom mennesker som oss, som sto
så nær hverandre engang, går en bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø,
som binder dem til ett om de er to.

Anonymkode: e9599...d8b

[Gjest Ramsay Street]

Diktet om et ensomt lite kne.

Et ensomt lite kne vandrer over kloden
Det er ikke annet enn et kne
Ikke en blomst, ikke et tre
Bare et ensomt lite kne

Og han som eide beina tråkka på en mine
I krig kant såntno` skje
Mannen forsvant, men kneet ble
Ja, et ensomt lite kne

Og siden det har det kneet vandret ensomt fra sted til sted
Det er ikke en flokk, ikke en arme
Bare et ensomt lite kne

[AnonymBruker]

Tore Tang, ein gammal mann...

Anonymkode: a4a7e...fe4

[Trolltunge]

Ynder du treet, da må du ei hade
  Den hvasse torn mellom blomster og blade;
  Da treet var ungt med den blødeste hud,
  Ble det et stanset, forkommet skud:
  En torn er en kvist, der har taget skade.
  
  Tenk, hva et spirende liv må lide,
  Hvor mørket ruger og tåkene skride!
  Ja, se deg om på den fattige plett,
  Hvor treet led og ble tornekledt,
  Og bar dog blomster, duftenede, blide.
  
  Blant all den glede, en vår utfolder,
  Er tornen et savn, som planten beholder.
  Den siger i vekstenes stumme sprog:
  "jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog
  en større smerte enn jeg forvolder."

(av Johan Sebastian Welhaven, ca 1838)

[Gjest test1e]

Norge mitt Norge (Her med det 3je verset)

Norge, mitt Norge så sover du tyst
i vinterens skinnende sale.
Og ingen kan drømme så lett og så lyst
når elvene synker i dvale.
Og ingen kan smile så stille og glad
når meisenes fløytende stemmer dør av,
og skogene sover i dale.

Norge, mitt Norge så gi meg din vår
med sol over vuggende vanne.
Men hør mig, ja hør mig når dagen forgår,
og aftenen skygger min panne.
Da lær mig å visne, du Norge min mor,
da red meg en seng i din hellige jord
når sommeren drager av lande.

Norge, mitt Norge så kom da den dag
og solen har gyllet din krone.
Så heiser vi atter o Norge ditt flagg,
til frihetens jublende tone.
Så samles vi atter til takk og til bønn
fra høyeste varde til dalbunnen grønn.
Må Gud deg for evig bevare.

Østerdalsmarsjen (Ivar Mortensson-Egnund) 

Fram, østerdøler, fram i skogen!
Fram, østerdøler, fram i lii!
Her er den rette, gode togen
å prøve krefter og bryne sig.

Her er den rette, gode togen
å prøve krefter og bryne sig.

Op gjenom dalføret vi drager,
me gjenom skoger, me gjenom li.
Kjært er oss landet, kjære fager,
og me vil tjene det i all tid.

Kjært er oss landet, kjære fager,
og me vil tjene det i all tid.

Her er det liv og her er glede,
her er den rette, gode hug.
Og me vil følge, hvar det gjeder,
vårt ætteland, vårt gode tog.

Og me vil følge, hvar det gjeder,
vårt ætteland, vårt gode tog.

Fram, østerdøler, fram i skogen!
Fram, østerdøler, fram i lii!
Her er den rette, gode togen
å prøve krefter og bryne sig.
Her er den rette, gode togen
å prøve krefter og bryne sig.

[AnonymBruker]

Håvamål, Sigrdrivamål og norrøn poesi generelt.

Anonymkode: 69e6d...45c

[AnonymBruker]

Dette, av Karin Boye, fra 1935.

https://www.boktips.no/dikt/ja-visst-gor-det-ont/

Anonymkode: b93d9...c2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette, av Karin Boye, fra 1935.

https://www.boktips.no/dikt/ja-visst-gor-det-ont/

Anonymkode: b93d9...c2e

...det handler om å bli ungdom/ung voksen, forresten ❤️. 

Anonymkode: b93d9...c2e

[Maskopi]

Hvor hadde vi det fra? (Kolbein Falkeid)

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

[AnonymBruker]

Leve

å leve

er ikkje akkurat det lettaste som finst

ikkje alltid vakre roser

og fin musikk

men sidan no

dette orgelet likevel står her

kan vi vel spele litt på det

 

Arne Ruset

Anonymkode: 1674e...168

[Pawn Hearts]

TILL EN NÄKTERGAL I MALMÖ

Jag mötte vänner i så många länder
Men varför blev man ensam under skyn?
Jag älskar det som flyr ur våra händer
Jag älskar det som doldes för vår syn
Här ligger jag, en fånge mellan lakan
Och lyssnar i en mörklagd paviljong
Jag älskar mörkret och jag älskar vakan
Jag älskar tystnaden som blev till sång

 

I sjukhusparken hänger månens lykta
Det glittrar genom rullgardinens dok
Nu lyssnar alla sorgsna och betryckta
Tilll Höga Visan ur naturens bok
Den störste sångaren på denna jorden
Har kommit för att skingra våra kval
Jag hör musik och letar efter orden
Sjung, näktergal, min hemstads näktergal

 

Från vilket paradis är stämman lånad
Som tränger in i rummet där jag bor?
Så sjöng du, när jag föddes i din månad
För en förtvivlad kvinna som blev mor?
En majnatt hände det som ingen visste
Vår stora hemlighet kom ingen åt
Den som försökte spåra oss tog miste
I toner dränkte du min första gråt

 

Dig vill jag intill döden efterlikna
O sångare som vägrar att bli sedd
De sökte fånga dig och står besvikna
På villospår blev jägarn ledd
Dig känner ingen, ingen utom träden
Har sett om du är vacker eller ful
Snart hörs i toppen trastens sommarkväden
Då tiger du som sjöng i låga skjul

 

Lär mig att inför världen vara liten
Vad gör det att jag vandrar mot min höst
Att jag blir ensam, grå och väderbiten
En majnatts melodi har sprängt mitt bröst
O näktergal, jag var en gång din like
Nu är jag åter stum och sjunker matt
Tillbaka i det anonymas rike
Det skulle vara lätt att dö inatt

 

- Hjalmar Gullberg

[Gjest test1e]

Noen til med litt "schwung" i. Litt synd at dikting om nasjonsbygging og frihetskamp blir forsøkt feid under teppet

 

Gud signe Noregs land (Arne Garborg)

Gud signe Noregs Land,
kvar Heim, kvar Dal og Strand,
kvar Lund og Lid.
Han lat' det aldri døy,
han verje Bygd og Øy,
han verje Mann og Møy,
til evig Tid.

Me fekk det høgt og fritt,
me fekk det vænt og vidt
med Hav og Fjell.
Det stend so tryggt og godt,
det stend so reint og blaatt,
rett som eit Gudeslott
med Solskinstjeld.

Det er vaar Elsk paa Jord,
det er vaart beste Ord,
vaar Trivd og Trygd.
Storfrægdarmenn dei var,
som fram til oss det bar;
det er vaar Ættargard
til Fridom bygd.

Stort Arbeid ned er lagt
til Landsens Fred og Magt
fraa Tid til Tid.
Det kostad tusund Aar
i Kav fraa Vaar til Vaar,
i Strid so tung og saar
fyrr me vart fri’.

Her ligg dei, Grav i Grav,
fraa Heid og ned i Hav,
som stridde so.
Gud sign’ kvar ærleg Svein
som søv der under Stein,
Gud sign’ dei kvar og ein,
der dei er no.

Men Landet, dei hev rudt,
det vil me verja trutt
til sidste Stund.
Vaar Elsk og beste Agt,
vaart Liv og all vaar Magt
skal vera Noregs Vakt
til sidste Stund.

I Kjærleik varm og mild
me legg vaar Vilje til,
daa veks det fram.
Daa fær det bløma blidt,
daa fær det spyrjast vidt,
og altid standa fritt
fyr Naud og Skam.

Her stig det stort og blaatt
vaart fagre Heimlands Slott
med Tind og Taarn.
Og som det ervdest ned
alt fagrar’ Led fyr Led,
det byggjast skal i Fred
aat vaare born.

Nordmannen (Mellom bakkar og berg) Ivar Aasen

Mellom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus oppå deim.

Han såg ut på dei steinute strender;
det var ingen som der hadde bygt.
"Lat oss rydja og byggja oss grender
og så eiga me rudningen trygt."

Han såg ut på det bårute havet;
der var ruskut å leggja utpå.
Men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den ville han sjå.

Fram på vinteren stundom han tenkte:
"Gjev eg var i eit varmare land!"
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liene grønkar som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når netter er ljose som dagar,
kan han ingenstad vænare sjå.

Og når vinden frå sørvesten blæsar,
og når fjorden stig kvit som eit hav,
då er hugen så sterk at han reiser
der han før sine fedrar har grav.

Lat no andre om storleik få skrøna,
og om rikdom og velstand og fred;
me skal ikkje um storleiken trøna,
men um fridomen halda oss ved.

Og når tider ein gong vert for tronge,
og det kneikar i landet vårt nord,
me skal utan skam og med songar
kjempa fram for vår fedrajord.

Ja, me skal utan skam og med songar
kjempa fram for vår fedrajord.
 

[AnonymBruker]

The Manifesto of Mayhem liker jeg som et slags dikt. Slik jeg tyder det så handler det om hennes elsk/hat-forhold til berømmelse og fansen. ''Kaoset'' er presset, forventningene og den ekstreme livsstilen med isolasjon og overvåking som konsekvens av å leve av å være en verdensberømt artist.

Liker å se på det som at hun åpner seg om hvor mye det koster henne å leve et ganske ekstremt liv:

Sitat

This is the Manifesto of Mayhem.

The Mistress stands before me, eyes wide and full of wrath.
Her cane held in her right hand, on her left foot, a cast.

“Beware”, she says, “the chaos in your heart will never cease, until you find another way to harness what you seek.”

Her haunting tone, her restless speech, the music of her mouth, her screeching nails and inner life are like a storm: they’re loud.

At once, in all her glory then, we both begin to dance.

My head rolls back, my chest explodes, my hand begins to cramp.
To not know any peace is the great nightmare for us all.
To wake and feel unsettled in a house that has no walls.

So I must sing and build the walls to cradle my own space.
And my own sound will grow the fortress of a home erased.

And her and I, will find a way to live as dueling twins.

But I will know, if in the end, Mistress of Mayhem, wins.

https://ladygaga.fandom.com/wiki/Manifesto_of_Mayhem

Anonymkode: 1f35e...e38

[Myrmica]

The Tyger av William Blake

 

Tyger Tyger, burning bright,
In the forests of the night;
What immortal hand or eye,
Could frame thy fearful symmetry?

 

In what distant deeps or skies
Burnt the fire of thine eyes?
On what wings dare he aspire?
What the hand, dare seize the fire?

 

And what shoulder, & what art,
Could twist the sinews of thy heart?
And when thy heart began to beat.
What dread hand? & what dread feet?

 

What the hammer? what the chain,
In what furnace was thy brain?
What the anvil? what dread grasp
Dare its deadly terrors clasp?

 

When the stars threw down their spears And water'd heaven with their tears:
Did he smile his work to see?
Did he who made the Lamb make thee?

 

Tyger Tyger burning bright,
In the forests of the night:
What immortal hand or eye,
Dare frame thy fearful symmetry?

[AnonymBruker]

Den dag kjem aldri av A.O. Vinje

Anonymkode: 9c1a5...280

[SPOCA]

Alone av Edgar Allan Poe

 

From childhood’s hour I have not been

As others were—I have not seen

As others saw—I could not bring

My passions from a common spring—

From the same source I have not taken

My sorrow—I could not awaken

My heart to joy at the same tone—

And all I lov’d—I lov’d alone—

Then—in my childhood—in the dawn

Of a most stormy life—was drawn

From ev’ry depth of good and ill

The mystery which binds me still—

From the torrent, or the fountain—

From the red cliff of the mountain—

From the sun that ’round me roll’d

In its autumn tint of gold—

From the lightning in the sky

As it pass’d me flying by—

From the thunder, and the storm—

And the cloud that took the form

(When the rest of Heaven was blue)

Of a demon in my view—

[AnonymBruker]

When tomorrow starts without me,
And I’m not there to see,
If the sun should rise and find your eyes
All filled with tears for me,

I wish so much you wouldn’t cry
The way you did today,
While thinking of the many things,
We didn’t get to say.

I know how much you love me,
As much as I love you,
And each time that you think of me,
I know you’ll miss me too.

But when tomorrow starts without me,
Please try to understand,
That an angel came and called my name,
And took me by the hand,

And said my place was ready,
In heaven far above,
And that I’d have to leave behind
All those I dearly love.

But as I turned to walk away,
A tear fell from my eye
For all my life, I’d always thought,
I didn’t want to die.

I had so much to live for,
So much left yet to do,
It seemed almost impossible,
That I was leaving you.

I thought of all the yesterdays
The good ones and the bad,
I thought of all the love we shared,
And all the fun we had.

If I could re-live yesterday
Just even for a while,
I’d say good-bye and kiss you
And maybe see you smile.

But then I fully realized,
That this could never be,
For emptiness and memories,
Would take the place of me.

And when I thought of worldly things,
I might miss come tomorrow,
I thought of you, and when I did,
My heart was filled with sorrow.

But when I walked through heaven’s gates,
I felt so much at home
When God looked down and smiled at me,
From His great golden throne.

He said, “This is eternity,
And all I’ve promised you.”
Today your life on earth is past,
But here life starts anew.

I promise no tomorrow,
But today will always last,
And since each day’s the same way
There’s no longing for the past.

You have been so faithful,
So trusting and so true.
Though there were times
You did some things
You knew you shouldn’t do.

But you have been forgiven
And now at last you’re free.
So won’t you come and take my hand
And share my life with me?

So when tomorrow starts without me,
Don’t think we’re far apart,
For every time you think of me,
I’m right here, in your heart.

Av David Romano. Jeg er ikke noen "diktperson", men dette diktet griner jeg av hver gang jeg leser det. Tenker på alle jeg har kjent som har stått meg nær som har gått bort. Skal innrømme at jeg har lest og hørt dette diktet mange ganger etter at min far døde og det har hjulpet meg i sorgen. 

Anonymkode: 51afb...478

[AnonymBruker]

De crystallo cui aqua inerat av Claudius claudianus. 

Possedit glacies naturae signa prioris     et fit parte lapis, frigora parte negat. sollers lusit hiems, imperfectoque rigore     nobilior vivis gemma tumescit aquis.

Osv....

 

This piece of ice still shows traces of its original nature: part of it has become stone, part resisted the cold. It is a freak of winter's, more precious by reason of its incomplete crystallization, for that the jewel contains within itself living water.

Anonymkode: dafe8...768

[Pawn Hearts]

Kan man skrive latin her, må det også være lov med gresk. Her et dikt av nobelprisvinner Giorgos Seferis:

ΑΡΝΗΣΗ

Στο περιγιάλι το κρυφό
κι άσπρο σαν περιστέρι
διψάσαμε το μεσημέρι·
μα το νερό γλυφό.

Πάνω στην άμμο την ξανθή
γράψαμε τ' όνομά της·
ωραία που φύσηξεν ο μπάτης
και σβήστηκε η γραφή.

Mε τι καρδιά, με τι πνοή,
τι πόθους και τι πάθος,
πήραμε τη ζωή μας· λάθος!
κι αλλάξαμε ζωή.

Og min egen, langt mindre poetiske oversettelse:

FORNEKTELSE

På stranden, den bortgjemte

og duehvite

var vi tørste midt på dagen,

men vannet var brakt.

 

I den gylne sanden

skrev vi navnet hennes –

vakkert hvordan brisen blåste opp

og visket skriften ut.

 

Med hvilket hjerte, hvilken ånd,

hvilken lidenskap, hvilket begjær

grep vi våre liv – feil!

Og vi skiftet våre liv.

 

Dette diktet (første gang utgitt i 1931), med musikk av Mikis Theodorakis, ble brukt som kampsang mot den fascistiske juntaen i Hellas tidlig i 70-årene. Dere har helt sikkert hørt sangen. Min yndlingsversjon er originalen med Grigoris Bithikotsis, innspilt i 1962. Informativ artikkel om diktet/sangen her: https://www.redpepper.org.uk/culture-media/a-poet-a-composer-and-an-unlikely-greek-protest-song/

Endret 8. mai av Pawn Hearts

[AnonymBruker]

Siden Hans Børli mangler så liker jeg Ett er nødvendig

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Også fortjener Rudolf Nilsen litt plass. Blant så mange gode velger jeg Storby-natt

Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunden av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høie buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
Forlengst er dagen og dens mørke gått.

Nu er det tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellom vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.

En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Der dirrer av en lyd jeg skulle kjenne …
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje,
slår byen ut sitt monotone sus.

Og varm av lykke går jeg og kjenner:
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerner gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforstaaelige hemlighet.

Anonymkode: 3f38b...b1d