AnonymBruker Skrevet 27. mai #21 Skrevet 27. mai AnonymBruker skrev (På 29.4.2026 den 6.39): ...det handler om å bli ungdom/ung voksen, forresten ❤️. Anonymkode: b93d9...c2e Karin Boye skrev vakkert. Kan ikke ha vært lett for henne som lesbisk på begynnelsen av 1900-tallet 💕 Anonymkode: 4775d...b54 2
AnonymBruker Skrevet 27. mai #22 Skrevet 27. mai Katt Katten sit i tunet når du kjem. Snakk litt med katten. Det er han som er varast i garden. Olav H. Hauge Anonymkode: 4775d...b54 1
piggrokken Skrevet 27. mai #23 Skrevet 27. mai Om sangtekster kan være poesi, kan bibelen være det også. Dette var faktisk basisen for en sang av Pete Seeger (og senere the Byrds), Turn, turn, turn Forkynneren 3, 1-8 Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen. Det er en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å rykke opp det som er plantet, en tid til å drepe og en tid til å lege, en tid til å rive ned og en tid til å bygge opp, en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse, en tid til å kaste bort steiner og en tid til å samle steiner, en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak, en tid til å søke og en tid til å tape, en tid til å gjemme og en tid til å kaste, en tid til å rive i stykker og en tid til å sy sammen, en tid til å tie og en tid til å tale, en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred.
Sissy33 Skrevet 27. mai #24 Skrevet 27. mai The Road Not Taken By Robert Frost Two roads diverged in a yellow wood, And sorry I could not travel both And be one traveler, long I stood And looked down one as far as I could To where it bent in the undergrowth; Then took the other, as just as fair, And having perhaps the better claim, Because it was grassy and wanted wear; Though as for that the passing there Had worn them really about the same, And both that morning equally lay In leaves no step had trodden black. Oh, I kept the first for another day! Yet knowing how way leads on to way, I doubted if I should ever come back. I shall be telling this with a sigh Somewhere ages and ages hence: Two roads diverged in a wood, and I— I took the one less traveled by, And that has made all the difference. 1
Gnå Skrevet 2. juni #26 Skrevet 2. juni Trolltunge skrev (På 20.4.2026 den 23.50): Ynder du treet, da må du ei hade Den hvasse torn mellom blomster og blade; Da treet var ungt med den blødeste hud, Ble det et stanset, forkommet skud: En torn er en kvist, der har taget skade. Tenk, hva et spirende liv må lide, Hvor mørket ruger og tåkene skride! Ja, se deg om på den fattige plett, Hvor treet led og ble tornekledt, Og bar dog blomster, duftenede, blide. Blant all den glede, en vår utfolder, Er tornen et savn, som planten beholder. Den siger i vekstenes stumme sprog: "jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog en større smerte enn jeg forvolder." (av Johan Sebastian Welhaven, ca 1838) Ja! Jeg husker fremdeles norsktimen på videregående da jeg hørte dette for første gang. Det traff så rett i hjertet! 1
Gnå Skrevet 2. juni #27 Skrevet 2. juni (endret) To norsk favoritter og en engelsk liten finurlighet jeg er fascinert av uten helt å skjønne hvorfor. "Plutselig" av Rolf Jacobsen Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne. Snakker med deg og får ikke svar. Du tier. Elskede, så er det altså hendt. Hele livet vårt, smilet, tårene og motet. Symaskinen din og alle arbeidsnettene. Reisene våre tilslutt: – under sneen. Under den brune kransen. Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok. Og plutselig ingenting mer. Du sov. Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene, druene i Valladolid, solnedgangene i Nemi – under sneen. Under den brune kransen. Lynsnart som når en bryter slås av blir alle billedsporene bak øyet tonet ned, visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke? Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår og alt du bar til huset. Er det borte – under sneen. Under den brune kransen? Kjæreste venn, hvor er vår glede nu, de gode hendene, det unge smilet, hårets lyskrans over pannen din, ditt mot og dette overskudd av liv og håp? – Under sneen. Under den brune kransen. Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg. Side ved side. La oss se det ukjente. Her er så ødslig nu og tiden mørkner. Ordene blir så få og ingen hører mer. Kjæreste, du som sover. Evrydike. – Under sneen. Under den brune kransen. "Episode" av Inger Hagerup Det var på ingen måte noen trette. Aldeles ikke, sa han. – Takk for mat Og ordene falt høflige og lette og blinkende av gammelt, islagt hat. Og: Velbekomme! svarte bare hun. Så skjøv hun stolen inn til spisebordet, mens hennes smale, sammenknepne munn bygget en uforsonlig mur bak ordet. De stod et lydløst øyeblikk på vakt og lette begge etter nye våpen, den spisse setningen de skulle sagt, den aller siste beske, lille dråpen. Hun følte ordene bli giftig til. Den gule fryden ved å kunne såre slo ut i henne, hensynsløs og vill. Da strøk hans fingrer rådløst gjennom håret. Og plutselig ble hennes øyne fulle i en avmektig, uforklarlig smerte. Hun merket dypt bak hat og nag og kulde den spente streng fra hans til hennes hjerte "The Red Wheel Barrow" av William Carols Williams so much depends upon a red wheel barrow glazed with rain water beside the white chickens Endret 2. juni av Gnå 3
AnonymBruker Skrevet 2. juni #28 Skrevet 2. juni Lykke Åtte øyne i hverandre. Fire munner rundt et bord. Fire vegger kring en lykke: Vesla, Påsan, far og mor. Einar Skjæraasen Anonymkode: c11b2...5b7 4 1
Trolltunge Skrevet 2. juni #29 Skrevet 2. juni Gnå skrev (41 minutter siden): Ja! Jeg husker fremdeles norsktimen på videregående da jeg hørte dette for første gang. Det traff så rett i hjertet! Jeg også, bare at det var på ungdomsskolen. I løpet av timen lærte jeg meg det, og har siden kunne diktere det fra hukommelsen. 🥰
AnonymBruker Skrevet 2. juni #30 Skrevet 2. juni Kallen og katten! Han Simo i Støa og katten var mette av alder og år, og båe var redde for vatten, og båe var mest utan hår. Og alt medan åra tok ende so tenkte vel kallen med seg, at her var det tryggast, kanhende, å fyrst sende katten i veg. Han prøvde med mange slags greier, Frå oljen i pipa til kniv, Men etter som røynde folk seier Har katten fleirfoldige liv. Han gjorde sitt yttarste, kallen, På det å bli katten sin kvitt, Til dess han fikk sett seg i skallen å prøyve med blank dynamitt. Han kjøpte patrona på bua Med lunte av likaste sort, Og rusla so heim i den trua At no var det endeleg gjort. So henta han katten i hagen Og surra med skjelvande hand Patrona på plass under magen Med tridubbelt snøsokkeband. Han sprang i det same han tende Og skolv enda lunta var lang, Men rekna′kje med ka som hende Då katten fekk sjå kor han sprang. For best som han redd rende frå han Som kua i stivbeint galopp, Var katten i hælane på han Og dansa med lystige hopp. Og kallen vart meir og meir fælen Di meir han så katten vart kåt, Og katten vart meir og meir kjælen, Di lygnare kallen for åt. Han sprang som en ungdom på atten, Og skamtrakka voksterleg gras, So ingen kan undrast at katten Fann ut det var mykje til stas. Og kallen låg flat etter reina Han heldt seg for bringa og bles, Med katten på sprang mellom beina Og lunta i rykande fres. Og lunta vart kortar' og kortar′, Han kjende det meir enn han såg, Og kallen sprang fortar' og fortar' Med kurs for ei løe der låg. Og det var han Simon i støa, Tilårskomen, hjulbeint og rund, Han kappsprang med døden mot løa Og slo han med knapt eit sekund. For midt under hardaste taket Smatt Simon fortumla i ly, Og nett i det same kom braket So moldspruten sto som ein sky. Og døra og litt utav veggen dreiv saman med dunder og brak, og somt fauk i låra og leggen, men verst vart han skamfaren bak. Og doktor var henta, og presten og kallen vart plåstra og smurd so pass han stod oppatt på resten – men katten vart aldri meir spurd Jakob Sande. Anonymkode: 1afa0...e52
AnonymBruker Skrevet 10. juni #31 Skrevet 10. juni Jeg gikk ned på torget, og skjønte ikke at her har driten den faste plass. Jeg går jo forbi det torget, helvettes gåplass for galskapens kyr. Da den lille kiten kom og forklarte at jeg går i en kloakk, da datt huden av og min verden og kloakken ble ett. Skremmende, skremmende, og stygg er den som selger sin sjel for penger. Stygt blir alt rundt, og kvalmende blir alt. Vær nær det grønne, det normale og det som gir fred. Helvette kommer når en selger ens sjel for penger. Himmelen er aldri blå, den er allitd grå. Det er kloakk i himmelen, så jævlig at hosten medfører arr. Mennesker her er ikke hyggelig; de er kvalmende og grå som den himmelen og kloakken jeg går på, hver gang jeg går på torget. Skremmende, skremmende, og stygg er den som selger sin sjel for penger. Stygt blir alt rundt, og kvalmende blir alt. Vær nær det grønne, det normale og det som gir fred. Helvette kommer når en selger ens sjel for penger. På torget er det vandrende drit, folk som er der for å være kunst; kunst som er så stygg, at det får den mest stabile sjel til å skrike. Skremmende, skremmende, og stygg er den som selger sin sjel for penger. Stygt blir alt rundt, og kvalmende blir alt. Vær nær det grønne, det normale og det som gir fred. Helvette kommer når en selger ens sjel for penger. Skremmende var det, så skremmende at jeg valgte å rømme til det tomme hus; et tomt hus i en skog, nær en by med folk som faktisk hadde en jobb. De var fattig, men ærlig, og ikke bygget opp av ondskapens penger som produserer kloakk og en ødeleggende grå himmel. Skremmende, skremmende, og stygg er den som selger sin sjel for penger. Stygt blir alt rundt, og kvalmende blir alt. Vær nær det grønne, det normale og det som gir fred. Helvette kommer når en selger ens sjel for penger. Anonymkode: c1877...534
AnonymBruker Skrevet 10. juni #32 Skrevet 10. juni AnonymBruker skrev (På 20.4.2026 den 23.35): Tore Tang, ein gammal mann... Anonymkode: a4a7e...fe4 Anonymkode: fc41f...b23
FCC Skrevet 11. juni #34 Skrevet 11. juni Funeral blues W H Auden Stop all the clocks, cut off the telephone, Prevent the dog from barking with a juicy bone, Silence the pianos and with muffled drum Bring out the coffin, let the mourners come. Let aeroplanes circle moaning overhead Scribbling on the sky the message ‘He is Dead’. Put crépe bows round the white necks of the public doves, Let the traffic policemen wear black cotton gloves. He was my North, my South, my East and West, My working week and my Sunday rest, My noon, my midnight, my talk, my song, I thought that love would last forever: I was wrong. The stars are not wanted now, put out every one; Pack up the moon and dismantle the sun, Pour away the ocean and sweep up the wood; For nothing now can ever come to any good. 1
AnonymBruker Skrevet 16. juli #36 Skrevet 16. juli Invictus av William Ernest Henley Out of the night that covers me, Black as the pit from pole to pole, I thank whatever gods may be For my unconquerable soul. In the fell clutch of circumstance I have not winced nor cried aloud. Under the bludgeonings of chance My head is bloody, but unbowed. Beyond this place of wrath and tears Looms but the Horror of the shade, And yet the menace of the years Finds and shall find me unafraid. It matters not how strait the gate, How charged with punishments the scroll, I am the master of my fate, I am the captain of my soul. Anonymkode: 86604...46c
AnonymBruker Skrevet 16. juli #37 Skrevet 16. juli Aust-Vågøy av Inger Hagerup De brente våre gårder. De drepte våre menn. La våre hjerter hamre det om og om igjen. La våre hjerter hugge med harde, vonde slag: De brente våre gårder. De gjorde det i dag. De brente våre gårder. De drepte våre menn. Bak hver som gikk i døden, står tusener igjen. Står tusen andre samlet i steil og naken tross. Å, døde kamerater, de kuer aldri oss Anonymkode: d72fb...6c9 4
Brunhilde Skrevet 2. august #38 Skrevet 2. august Så tag mit hjerte Av Tove Ditlevsen. Så tag mit hjerte i dine hænder, men tag det varsomt og tag det blidt, det røde hjerte – nu er det dit. Det slår så rolig, det slår så dæmpet, for det har elsket, og det har lidt, nu er det stille – nu er det dit. Og det kan såres, og det kan segne, og det kan glemme og glemme tit, men glemmer aldrig, at det er dit Det var så stærkt og så stolt, mit hjerte, det sov og drømte i lyst og leg, nu kan det knuses – men kun af dig.
Caniggia Skrevet 2. august #39 Skrevet 2. august «The Whistling Girl» av Dorothy Parker Back of my back, they talk of me, Gabble and honk and hiss; Let them batten, and let them be- Me, I can sing them this: Better to shiver beneath the stars, Head on a faithless breast, Than peer at the night through rusted bars, And share an irksome rest. Better to see the dawn come up, Along of a trifling one, Than set a steady man's cloth and cup And pray the day be done. Better be left by twenty dears Than lie in a loveless bed; Better a loaf that's wet with tears Than cold, unsalted bread." Back of my back, they wag their chins, Whinny and bleat and sigh; But better a heart a-bloom with sins Than hearts gone yellow and dry! «This Be The Verse» av Philip Larkin They fuck you up, your mum and dad. They may not mean to, but they do. They fill you with the faults they had And add some extra, just for you. But they were fucked up in their turn By fools in old-style hats and coats, Who half the time were soppy-stern And half at one another’s throats. Man hands on misery to man. It deepens like a coastal shelf. Get out as early as you can, And don’t have any kids yourself.
LeannahDL Skrevet 2. august #40 Skrevet 2. august (endret) Er veldig glad i dette. Eg kan ikkje døy.I dag kan eg ikkje døy. Eg skal straks på butikken, må handla litt. Og seinare kjem ungane innom, så i dag kan eg ikkje døy. I morgon kan eg ikkje døy, då skal eg i eit selskap. God mat, dessert, og mykje folk, så då kan eg ikkje døy. Neste veke kan eg ikkje døy, alt for mykje som skjer, møter, lege, og kino med gode vener, så då kan eg ikkje døy. Neste måned kan eg ikkje døy, Har så mykje eg skal gjere på jobb, sjefen masar, eg må stå på! Så då kan eg ikkje døy. Til våren kan eg ikkje døy. Då spirar og gror det øve alt, blomar, trer og gras, alt lever då. Så då kan eg jo ikkje døy. Til sommaran kan eg ikkje døy. Då ska me reisa på ferie. Sjå ukjente stader, smaka på verden. Så då kan eg sjølvsagt ikkje døy. Til hausten kan eg iallefall iKKJE døy! Eg elskar hausten, med ruskevêr og stormar. Då skal eg stå på berget og sjå på havet. Så då kan eg ikkje døy. Til vinteren kan eg ikkje døy. Då er det advent og jol. Huset ska pyntast, og jolekaker ska bakast. Så då kan eg i allefall iKKJE døy. Eg kan ikkje døy. Eg har ikkje tid til det. Men ka OM eg døyr? Kva gjer eg då? Endret 2. august av LeannahDL 1
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå