Kjære foreldre (obs langt innlegg)

[Vårblomst.89]

Her kommer et hjertesukk fra en mor som opplever at barnet sitt har vært offer for mobbing i mange år og fått varige mén som følge av dette.

Jeg ønsker å spørre dere foreldre hvordan dere reagerer om dere får tilbakemelding enten fra en annen forelder eller en lærer om at barnet ditt mobber/ har vært ufin mot et annet barn? Evner dere å sette dere inn i det andre barnets opplevelse, og kan sette til side både egen stolthet samtidig ikke gå rett i fornektelse… Greier dere å føle empati ovenfor det barnet som er offer for ditt barns handlinger? Eller går dere rett til motangrep, velger å tro på alt barnet deres forteller dere og tenker at dette bare må være noe oppspinn?
 

Og til dere foreldre med ressurssterke barn som har mange venner og er populært blant andre jevnaldrende… er det noen gang et tema hjemme hos dere dette med inkludering av de som faller litt utenfor eller av ulike grunner er litt annerledes, og det å stå opp for de som kanskje ikke er sterk nok til å stå opp for seg selv? Det å våge å si ifra til noen om de skulle observere at et annet barn opplever urett og blir utsatt for mobbing i skolehverdagen. Eller streifer ikke denne tanken dere i det hele tatt fordi dere tenker at så lenge deres egne barn har det bra så er det et fett? Jeg vil oppfordre alle dere foreldre der ute til å ta jevnlige samtaler rundt middagsbordet om både inkludering, toleranse og aksept for å være annerledes, samtidig som det å stå opp for de som opplever mobbing og urett. Jo eldre de blir, desto viktigere. Opplever at de fleste er flinke til dette når barna er små. Men at det dessverre avtar jo eldre barna blir.

Mange barn får dessverre altfor frie tøyler og spillerom i for ung alder. De trenger fremdeles at dere foreldre er på banen og veileder de i ulike situasjoner også når de 9, 10 og 11 + år. Prat med barna deres om hva mobbing er, og hvorfor dette er så skadelig for den som blir utsatt for dette. Men også at den som mobber trenger hjelp og kanskje ikke har det så greit selv.. Mobbing trenger ikke kun å være begrenset til noe fysisk. Det er også blikking, usagte ord eller gjentatte hendelser med sårende og nedsettende ord, ekskludering og for eksempel bevisst samarbeide om at en bestemt person alltid bli valgt sist i lek eller utelatt m.m. Nå foregår også mye av mobbingen i gamingverdenen og via sosiale medier. Vær gode rollemodeller selv og vis det både med handling og ord. Monkey see, monkey does. Og ikke minst, gå litt i dere selv og våg å tro at barnet deres faktisk kan være i stand til å mobbe/ være stygg mot andre.. for det er det! Ha nulltoleranse for at ditt barn mobber eller er ufin mot andre barn. En dag kan det faktisk være ditt barn som plutselig sitter der og gråter hver kveld fordi det gruer seg til en ny skoledag, eller som aldri blir invitert med på noe på fritiden og går glipp av en barndom fylt med vennskap, lek, latter og gode minner.
 

Dette innlegget er ikke ment som kritikk eller å være moraliserende. Jeg er på ingen måte perfekt selv. Men jeg er et medmenneske og en mamma.  Jeg håper genuint dette kan være en tankevekker for noen foreldre der ute og kanskje bidra til at noen, om så bare ett barn (!), får en tryggere og bedre skolehverdag❤️ Min erfaring er at det er vi foreldre som har den største påvirkningskraften, og spesielt når vi foreldre går sammen og jobber mot et felles mål om inkludering og nulltoleranse for mobbing.  

Hilsen en trist og fortvilet mamma❤️‍🩹

Endret 16. april av Vårblomst.89

[AnonymBruker]

Jeg har nulltoleranse for mobbing og har et barn som (per nå, det kan snu på et øyeblikk) har høy respekt og status i klassen og miljøet rundt. Skal love deg det blir månelyst om jeg får høre han så mye som slenger et nedlatende blikk til andre barn.

Å beskytte sitt eget barn er også å oppdra det til å gjøre det rette, så de som nekter ta tak i egne barn som mobber er en gjeng jeg overhodet ikke respekterer.

Anonymkode: 5c550...831

[AnonymBruker]

Mitt barn havnet i en sak der hen ble beskyldt for å mobbe. Jeg vet i ettertid at det ikke var hele sannheten, men det spiller ingen rolle. Det var uansett en situasjon der «maktforholdet» var skjevt fordi det var flere på mitt barn sin side enn på motpartens side. I tillegg opplevde barnet det som mobbing, selv om de andre rundt så på det som en konflikt.

Uansett hva det var, så har jeg nulltoleranse for denne typen uvennskap, så jeg tok barnet mitt med hjem til det andre barnet der mitt barn måtte si unnskyld til det andre barnet og foreldrene. Det hele stoppet etter dette. De ble aldri venner, men konflikten stoppet. 

Anonymkode: be56a...50a

[AnonymBruker]

For å sette det max på spissen, ikke alle av de som fulgte Hitler var ondskspsfulle. Mennesker har det med å følge leder og mengden uten å bruke hodet. I mobbesaker, egentlig lenge før det har blitt mobbing, har vi foreldre et ansvar for å få ungene våre til å bruke hodet. 

Vi har vært veldig heldige med vår klasse, spesielt gutteforeldre som jeg kjenner best. Vi aksepterer krangling og uenigheter men i det vi merker antydning til utfrysning,angrep, hakking og straffing av enkelte griper vi inn og tar de på fersk gjerning. Disse tilfellene skjer helst på fritiden og på nett og det er felles enighet om at forelderen som oppdager/hører "tar" barnet/barna direkte. Null dulling med å forsiktig si ifra til forelderen til barnet.

 

Om man holder kjeft og ser den andre veien for å curle eget barn så sitter man brått med skjegget i postkassen. Hvem som er hakkeskylling kan lett gå på rotasjon spesielt i ung alder. Plutselig er det ditt eget barn som får gjennomgå og det er mye hardere for barnet å lære på den måten.

Anonymkode: 52e45...bbc

[AnonymBruker]

Snakket en gang med ei som har jobbet i 20+ år som sosiallærer/miljøterapeut om dette, hun sa at 95% av foreldrene får med seg omtrent ingen ting annet enn det som angår egne barn. Hun så i tillegg at det blir ikke bedre med årene, folk flest er kun opptatt av seg og sitt. Det er dessverre min erfaring også, forskjellen ligger i sosiallærerens lange erfaringsgrunnlag, noe som gjør det ekstra trist.

Har selv sittet på diverse foreldremøter, med foreldre som er ukjent med absolutt alt. De bryr seg ganske enkelt ikke så lenge det går bra med deres unger. 

Anonymkode: f0b39...10d

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som ble beskylt for å mobbe. Det var ikke slik at barnet mitt ikke var involvert i konflikten, men det var i høyeste grad en konflikt initiert av barnet til den moren som kom med beskyldningen, og også holdt i live av dette barnet. Mitt barn involverte lærer, uten at det kom noe som helst ut av det. Deretter involverte mitt barn oss foreldre, jeg hadde en samtale med denne moren, som mente at vi voksne måtte holde oss unna barnas konflikter og la dem ordne opp selv. Jeg følte jeg stod helt maktesløs når det gjaldt å hjelpe mitt barn når hun ikke ville løfte en finger for å veilede sitt barn på hvordan man oppfører seg. Det pågikk lenge bare mellom dem, og var veldig vanskelig for mitt barn men tross alt mulig å håndtere. En og annen fraværsdag ble det fordi barnet mitt ikke orket de stadige stikkene og konfrontasjonene, men da dette andre barnet begynte å dra inn "gjengen" sin viste det seg at resten av klassen stilte seg på mitt barns side. 

Plutselig ville denne moren involvere seg. Hun mobiliserte klassekontakt, fikk gjennom foreldremøte der hun slengte ut beskyldninger og i det hele tatt. Det ble en skikkelig vond tid der det tok måneder før de andre foreldrene gjennomskuet dette krapylet av en mor og krapylbarnet hennes. Da sannheten endelig kom fram hadde mitt barn fått ødelagt nesten et helt skoleår. 

Dette er anektdotisk, men jeg er av denne grunn alltid skeptisk når foreldre mener deres barn mobbes. Jeg har erfaring med at det like gjerne kan bety at dette barnet mislykkes med sin egen mobbing og at foreldre har tatt over hovedansvaret for å bedrive mobbingen. 

Anonymkode: 011a9...ea8

[AnonymBruker]

Min datter kom med stygge kommentarer om en jente i barnehagen (type hun er ekkel), snakket med en voksen i barnehagen. De hadde ikke sett noe, og mente det ikke var noe i det. Vi snakket mye hjemme om at det ikke var greit snakket slik, og barnehagen satte inn tiltak 6 måneder senere (tok tydeligvis tid før dem fikk det med seg). Har godt samarbeid med moren til dette barnet, kan vel ikke si at de er bestevenner akkurat... men hun er ikke stygg med henne lengre. Jeg har 0 tolleranse for slikt.

Datteren min ble plaget når hun begynte i barnehagen av en eldre gutt, men han slo, lugget (såpass hardt at håret løsnet) osv. Så vært på begge sidene. 

Anonymkode: 267bf...2cf

[AnonymBruker]

Ikke noe trøst til ts. Dessverre mange foreldre enten selv sett eller gjennom barna sett at hva som  er «sosial korreksjon», dvs sette grenser for oppførsel det settes pris på eskalerer av ulike grunner. Beskyldninger om mobbing hagler uten at ting oppfattes likt hos alle.

Mye mobbing jeg har sett har dermed dessverre hatt rot i manglende sosial kompetanse og ulike fra start gjerne små ting som gjør at barna er vanskeligere å omgås. Ting tas for seriøst, det sladres til lærere, mye gråt, sinne og sterke reaksjoner på det andre barn kaller filleting. Det føles alvorlig nok for barnet som reagerer, sier ikke det, men de mangler verktøy til å håndtere mye.   Vi foreldre ser gjerne bare en side av saken og mange ser knapt det. 

Har selv ett barn som slet sosialt på barneskolen, svak sosial og språklig kompetanse og svak regulering. Ble veldig lett såret og sint og kunne ikke la ting gå. Lett å terge og ble sint og slåss og andre trakk seg unna. Lærte seg bedre å regulere seg selv, fikk venner for så å selv bli beskyldt for å mobbe i 5-6 klasse. Det var strengt tatt mer sosial korreksjon, min sønn sa tydelig fra at han ikke orket guttens konstante vipping på stol ved siden av seg, konstant kroppslyder, konstant fikling med ting på bordet, konstant gå rundt i klasserommet, plutselig kasting av ting i friminutt mm. Guttens mors reaksjoner tok helt av.  Var sønnen helt uskyldig, så klart ikke, men det er faktisk lov å sette grenser for hva man orker av oppførsel rundt seg.  Hadde egen sønn ikke modnet og beholdt oppførsel fra 1-3 klasse er nok sjansen for at han ikke ville kommet inn i noe miljø vært stor og kunne lett blitt mobbet/utestengt så jeg har kunnet se ting fra flere perspektiver.  Vi jobbet beinhardt med ppt og hjemme med å lære han å ikke reagere på alt og ikke ta alt bokstavelig og personlig.  

 

 

Anonymkode: 0d9f1...da2

[AnonymBruker]

Nå er ikke min stor nok til at det er aktuelt enda, men jeg har jo noen tanker om det.

Selvfølgelig kommer jeg til å gjøre det jeg kan for at barnet mitt skal inkludere og ha toleranse for ulikhet. Og som du er inne på er nok dette enklere når de er små. Men etter hvert som sosiale ferdigheter og utforskning øker, så vil også barna kunne komme i situasjoner hvor de både må ta valg, kommer under press, tester de sosiale spillereglene. Tilhørighet og innpass er svært viktig for barn, store og små, og du skal være et svært trygt og care free barn om du velger å gå imot gruppa du tilhører. Jeg kunne ikke forlangt at mitt barn skulle bryte med vennene sine for å gjøre det etisk riktige. Men jeg hadde gått inn for å påvirke hele gruppa, det hadde jeg.

Om det bare var mitt barn som mobbet hadde det stilt seg annerledes, da hadde jeg hatt større spillerom. Jeg hadde absolutt engasjert meg for å komme til bunns i saken og ordne opp.

Når det er sagt husker jeg en sak fra ungdomsskolen. En elev har i ettertid gått ut og sagt at de mente seg mobbet. Da var det visstnok hele klassen som var stygg med denne ene eleven. Problemet med narrativet var at ingen pekte seg ut denne eleven. Alle hadde samme tone og sjargong med alle, som var ganske røff. Det tålte alle, unntatt denne eleven, som følte seg mobbet. Klassen kunne absolutt ha hatt et bedre miljø og en bedre tone med hverandre, men ingen ble ekskludert eller behandlet annerledes. Kan man si at denne eleven ble mobbet, når problemet var at de var skjøre og ikke passet inn i miljøet?

Poenget mitt er at en mobbesak ikke nødvendigvis er så rett frem. Noen ganger er man i feil miljø. Noen ganger er man sår, og barnet burde få støtte i å bli mer robust. Andre ganger er det en enkel konflikt som blir blåst opp.

Både foreldrene til den som føler seg mobbet og de som utfører mobbingen bør prøve å nærme seg saken med nysgjerrighet. Ikke vær blind for eget barns rolle i det.

Anonymkode: 1118e...562

[AnonymBruker]

Kan du redigere innlegget ditt og lage noen avsnitt?

Anonymkode: 81844...f45

[AnonymBruker]

Du har helt rett i det du skriver. Et godt miljø gagner alle, og det er spesielt viktig at foreldre som har barn som er populære og har påvirkningskraft jobber med holdninger. Noen ganger kan det handle om konflikter, som barn må lære seg å håndtere. Men ofte er det ikke "fair game" fordi maktbalansen er skjev. Noen kan være veldig utspekulerte og mestre de sosiale spillereglene godt, og dermed ser det ut som en konflikt, når den som mobber i realiteten vet akkurat hva hen gjør. Enkelte barn er veldig flinke til å skru på sjarmen når de voksne er i nærheten, gjerne språklig sterke, sånn at de klarer å argumentere godt for seg når de blir konfrontert. Å forstå maktbalansen er alfa omega.

Hilsen lærer. 

Anonymkode: 09ab1...31c

[Vårblomst.89]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Kan du redigere innlegget ditt og lage noen avsnitt?

Anonymkode: 81844...f45

Prøvde å legge inn noen avsnitt nå, og håper det ble litt mer ryddig og oversiktlig? 👍

[Vårblomst.89]

Takk for at dere tok dere tid til å lese det lange innlegget mitt og for svar og engasjement🙂 Det var akkurat det jeg håpet på da dette dessverre er realiteten og skolehverdagen til mange barn der ute inkludert mitt barn❤️‍🩹 Jeg har lest gjennom alle svar og forstår at det er litt delte meninger og erfaringer om dette.
Jeg kan forstå begge sider av saken og er helt enig i både det å lære barna om sosial kompetanse og å bli mer robust. Samt at et barn kan oppleve en situasjon helt annerledes enn hva et annet barn ville gjort.. En sak har to sider. Samtidig tenker jeg at dere ikke vet så mye om akkurat denne situasjonen, og det er mye jeg kunne fortalt men velger å la være av hensyn til barnet mitt og personvern.

Til dere foreldre som lærer barna deres å være et godt medmenneske, gode verdier og videre slår hardt ned på dårlig oppførsel og mobbing. Samt prøver å samarbeide/ tar kontakt med andre foreldre for å løse konflikter/ og eller ekskludering. Det står det så mye respekt av🫶 

[AnonymBruker]

Vårblomst.89 skrev (På 16.4.2026 den 0.44):

Her kommer et hjertesukk fra en mor som opplever at barnet sitt har vært offer for mobbing i mange år og fått varige mén som følge av dette.

Jeg ønsker å spørre dere foreldre hvordan dere reagerer om dere får tilbakemelding enten fra en annen forelder eller en lærer om at barnet ditt mobber/ har vært ufin mot et annet barn? Evner dere å sette dere inn i det andre barnets opplevelse, og kan sette til side både egen stolthet samtidig ikke gå rett i fornektelse… Greier dere å føle empati ovenfor det barnet som er offer for ditt barns handlinger? Eller går dere rett til motangrep, velger å tro på alt barnet deres forteller dere og tenker at dette bare må være noe oppspinn?
 

Og til dere foreldre med ressurssterke barn som har mange venner og er populært blant andre jevnaldrende… er det noen gang et tema hjemme hos dere dette med inkludering av de som faller litt utenfor eller av ulike grunner er litt annerledes, og det å stå opp for de som kanskje ikke er sterk nok til å stå opp for seg selv? Det å våge å si ifra til noen om de skulle observere at et annet barn opplever urett og blir utsatt for mobbing i skolehverdagen. Eller streifer ikke denne tanken dere i det hele tatt fordi dere tenker at så lenge deres egne barn har det bra så er det et fett? Jeg vil oppfordre alle dere foreldre der .  

Hilsen en trist og fortvilet mamma❤️‍🩹

Har allerede nevnt barn 1, nå skal jeg ta eksempler med barn 2. 

Har en datter som er omgjengelig med mange på skolen, fungerer fint og forstår mye av det sosiale spillet, men velger selv å ikke spillet. Hun er sjelden med noen på fritiden, tar ikke initiativ selv og ingen inviterer henne. Hun observerer mye, er bevisst på at hun heller er alene enn å henge med noen kun for å bli populær. Det har betydd at hun ikke har blitt invitert på fester, MEN forskjellen er at hun klarer seg fint hjemme, trives som introvert i eget selskap. Hun oppfatter seg ikke selv som utenfor. 

I klassen er det både manipulatorer og lettkrenkede.   Selv om hun går sammen med de fleste på skolen så er det ikke hennes jobb å fikse andre. Hun kan ikke forventes å være verken klassens politi eller klassens sosialarbeider selv om hun ser hvordan sosiale grenser overtredes i klassen. Hun forstår ikke alle dynamikker og noen ganger forstår hun for mye. Hun forstår hvorfor manipulatoren er som hun er, behovet for oppmerksomhet er stort og fet er en sårbarhet bak og ved å konfrontere det så hjelper det lite, jenta trenger hjelp av andre og manipulasjonen/løgnene er oppdaget av lærere/trenere. Er veldig ekstrovert. Hun kan jo heller ikke gjøre noe med at den andre klassevenninnen lever litt i sin egen verden og sliter faglig og dermed misser mye i samtaler og blir lei seg av det.  Hun forstår bare ikke det sosiale spillet og er nok introvert. 

Som forelder er det så klart lett å ønske seg mer inkludering, men den må også komme fra begge sider. Vi må også være ærlige på at inkludering ikke bare handler om vilje, men om dynamikk, grenser og hva barn og ungdom trives med. Har man lite til felles ER det ikke like lett å omgås.   Vi skal så klart snakke med barna om empati oginkludering, men vi må slutte å tro det er enkelt, og erkjenne at det sosiale landskapet barna beveger seg i langt fra er svart hvitt. Jeg stoler aldri 100 % på barnas versjon, jeg trenger mange flere versjoner for å forstå. 

Det er også forskjell på det å ikke finne sin plass og det å bli holdt utenfor.  Noen ønsker ikke som datteren, andre kan ha en væremåte som over tid er utfordrende for samspill med andre,  det påvirker relasjoner uavhengig om det utvikler seg til mobbing/utestenging eller ikke.  Blir man bevisst utestengt skaper det såklart maktubalanse og må tas på alvor.  Litt annerledes der barn/unge bare ikke finner tonen med ulike interesser, ekstrovert vs introvert, modenhet, tone, kommunikasjon og grenser. 

Viktig å skille på utfordringene, noe kan forbedres ved bedre miljø, andre ved å forbedre både sosial kompetanse oh annen kompetanse og finne arenaer for trivsel.  Kan så klart være begge deler samtidig, men trenger ikke det. 

Så om jeg hører om mobbing/utestenging vil jeg vite dynamikken og ikke bare anta noen bare er slemme før jeg gir barna råd.

 

Anonymkode: 0d9f1...da2

[armadillos]

Først må man være villig å tenke over spørsmålet: hvorfor mobber man?

 

Det kan sikkert være mange svar. Men ett hoved punkt er. En person gjør, sier eller oppfører seg på en måte som gjør at mobberen rettferdiggjør over for seg selv hva han/hun gjør.

 

Dette ser eg overalt på foreksempel facebook. En reality personlighet er ufyselig på tv, og folk sitter og spyr ut alt hvor grusom denne personen er osv osv.

 

Disse folkene er gjerne eldre mennesker som sikkert hadde signert ett opprop ol imot mobbing. Men ville aldri klart å se seg selv, at de er akkurat som en av de verste mobberene i skolegården.

[AnonymBruker]

Mitt barn har gjentatte gang (også sist bursdag) - invitert barn som foreldre hevder seg være barn som er mobbet og opplever utenforskap, i sin bursdag.

Tror du mitt barn ble invitert i retur ?

- Nei.

Dette er gjentagende.

så ja: vi inkluderer. Til flere forskjellige ting. Disse foreldrene inviterer ikke i retur.

Mitt barn har aldri hevdet seg være mobbet av den grunn heller. Men paradokset blir veldig synlig når vi skal sitte på foreldremøtet tredje året på rad å høre fra de samme foreldrene om sine barn som er mobbet, vel vitende om at de har vært i bursdagsfeiring, Halloween fest osv hos oss, uten å invitere i retur. 

Anonymkode: ad08d...ae5

[AnonymBruker]

Vårblomst.89 skrev (På 16.4.2026 den 0.44):

Her kommer et hjertesukk fra en mor som opplever at barnet sitt har vært offer for mobbing i mange år og fått varige mén som følge av dette.

Jeg ønsker å spørre dere foreldre hvordan dere reagerer om dere får tilbakemelding enten fra en annen forelder eller en lærer om at barnet ditt mobber/ har vært ufin mot et annet barn? Evner dere å sette dere inn i det andre barnets opplevelse, og kan sette til side både egen stolthet samtidig ikke gå rett i fornektelse… Greier dere å føle empati ovenfor det barnet som er offer for ditt barns handlinger? Eller går dere rett til motangrep, velger å tro på alt barnet deres forteller dere og tenker at dette bare må være noe oppspinn?
 

Og til dere foreldre med ressurssterke barn som har mange venner og er populært blant andre jevnaldrende… er det noen gang et tema hjemme hos dere dette med inkludering av de som faller litt utenfor eller av ulike grunner er litt annerledes, og det å stå opp for de som kanskje ikke er sterk nok til å stå opp for seg selv? Det å våge å si ifra til noen om de skulle observere at et annet barn opplever urett og blir utsatt for mobbing i skolehverdagen. Eller streifer ikke denne tanken dere i det hele tatt fordi dere tenker at så lenge deres egne barn har det bra så er det et fett? Jeg vil oppfordre alle dere foreldre der ute til å ta jevnlige samtaler rundt middagsbordet om både inkludering, toleranse og aksept for å være annerledes, samtidig som det å stå opp for de som opplever mobbing og urett. Jo eldre de blir, desto viktigere. Opplever at de fleste er flinke til dette når barna er små. Men at det dessverre avtar jo eldre barna blir.

Mange barn får dessverre altfor frie tøyler og spillerom i for ung alder. De trenger fremdeles at dere foreldre er på banen og veileder de i ulike situasjoner også når de 9, 10 og 11 + år. Prat med barna deres om hva mobbing er, og hvorfor dette er så skadelig for den som blir utsatt for dette. Men også at den som mobber trenger hjelp og kanskje ikke har det så greit selv.. Mobbing trenger ikke kun å være begrenset til noe fysisk. Det er også blikking, usagte ord eller gjentatte hendelser med sårende og nedsettende ord, ekskludering og for eksempel bevisst samarbeide om at en bestemt person alltid bli valgt sist i lek eller utelatt m.m. Nå foregår også mye av mobbingen i gamingverdenen og via sosiale medier. Vær gode rollemodeller selv og vis det både med handling og ord. Monkey see, monkey does. Og ikke minst, gå litt i dere selv og våg å tro at barnet deres faktisk kan være i stand til å mobbe/ være stygg mot andre.. for det er det! Ha nulltoleranse for at ditt barn mobber eller er ufin mot andre barn. En dag kan det faktisk være ditt barn som plutselig sitter der og gråter hver kveld fordi det gruer seg til en ny skoledag, eller som aldri blir invitert med på noe på fritiden og går glipp av en barndom fylt med vennskap, lek, latter og gode minner.
 

Dette innlegget er ikke ment som kritikk eller å være moraliserende. Jeg er på ingen måte perfekt selv. Men jeg er et medmenneske og en mamma.  Jeg håper genuint dette kan være en tankevekker for noen foreldre der ute og kanskje bidra til at noen, om så bare ett barn (!), får en tryggere og bedre skolehverdag❤️ Min erfaring er at det er vi foreldre som har den største påvirkningskraften, og spesielt når vi foreldre går sammen og jobber mot et felles mål om inkludering og nulltoleranse for mobbing.  

Hilsen en trist og fortvilet mamma❤️‍🩹

Jeg har ett barn med autisme som går på nærskolen og som har store utfordringer med å forstå sosial samspill.

Når barnet blir frustrert eller føler seg utelatt (mange barn kan rope navnet og når h*n kommer, så løper de bort), så kan barnet reagere med å si slemme ting.

Vi har nulltoleranse for det og det er ingen unnskyldning å oppføre seg stygt mot andre.

Vi jobber mye med det å skulle håndtere ting annerledes, det er dog utfordrende all den tid barnet ikke forstår normale sosiale koder.

Anonymkode: 09b57...4c2

[Vårblomst.89]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mitt barn har gjentatte gang (også sist bursdag) - invitert barn som foreldre hevder seg være barn som er mobbet og opplever utenforskap, i sin bursdag.

Tror du mitt barn ble invitert i retur ?

- Nei.

Dette er gjentagende.

så ja: vi inkluderer. Til flere forskjellige ting. Disse foreldrene inviterer ikke i retur.

Mitt barn har aldri hevdet seg være mobbet av den grunn heller. Men paradokset blir veldig synlig når vi skal sitte på foreldremøtet tredje året på rad å høre fra de samme foreldrene om sine barn som er mobbet, vel vitende om at de har vært i bursdagsfeiring, Halloween fest osv hos oss, uten å invitere i retur. 

Anonymkode: ad08d...ae5

Så leit å høre at dere har erfart dette. Og  skjønner veldig godt at du reagerer på det. Det hørtes ikke noe særlig greit ut😳 Nå kjenner ikke jeg til situasjonen annet enn det du forteller her, men har du forsøkt å ta det opp med denne forelderen hvorfor de ikke inviterer tilbake? Uansett så er det veldig fint av dere at dere fortsatt velger å være inkluderende og å invitere alle. Da setter dere et godt eksempel for deres barn og er gode rollemodeller synes jeg da😊👍 

[Vårblomst.89]

armadillos skrev (4 timer siden):

Først må man være villig å tenke over spørsmålet: hvorfor mobber man?

 

Det kan sikkert være mange svar. Men ett hoved punkt er. En person gjør, sier eller oppfører seg på en måte som gjør at mobberen rettferdiggjør over for seg selv hva han/hun gjør.

 

Dette ser eg overalt på foreksempel facebook. En reality personlighet er ufyselig på tv, og folk sitter og spyr ut alt hvor grusom denne personen er osv osv.

 

Disse folkene er gjerne eldre mennesker som sikkert hadde signert ett opprop ol imot mobbing. Men ville aldri klart å se seg selv, at de er akkurat som en av de verste mobberene i skolegården.

Ja, det er et veldig godt poeng det du skriver her👍 Mange finner jo kanskje en form for felleskap når man kan «hate» på en felles fiende. Når man ser enkelte kommentarfelt så er det utrolig mange stygge og ufine kommentarer som kommer fra godt voksne mennesker som burde vite bedre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ett barn med autisme som går på nærskolen og som har store utfordringer med å forstå sosial samspill.

Når barnet blir frustrert eller føler seg utelatt (mange barn kan rope navnet og når h*n kommer, så løper de bort), så kan barnet reagere med å si slemme ting.

Vi har nulltoleranse for det og det er ingen unnskyldning å oppføre seg stygt mot andre.

Vi jobber mye med det å skulle håndtere ting annerledes, det er dog utfordrende all den tid barnet ikke forstår normale sosiale koder.

Anonymkode: 09b57...4c2

Jeg tør da påstå at den type oppførsel som det eksemplet du nevner der, i aller høyeste grad kvalifiserer til mobbing, så om barnet ditt oppfatter det som ekskluderende så er det jo nettopp det det er. Ergo er det i sin fulle rett til å bli frustrert. Men jeg ville ha oppfordret det til å si i fra til de voksne og ikke prøve å ordne opp selv og risikere å bli sittende igjen med svarteper som den slemme. Kan dere forvente at lærerne på skolen tar tak når slike ting skjer i skoletiden?

Anonymkode: 6abef...fc3