Kjære foreldre (obs langt innlegg)

[Vårblomst.89]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ett barn med autisme som går på nærskolen og som har store utfordringer med å forstå sosial samspill.

Når barnet blir frustrert eller føler seg utelatt (mange barn kan rope navnet og når h*n kommer, så løper de bort), så kan barnet reagere med å si slemme ting.

Vi har nulltoleranse for det og det er ingen unnskyldning å oppføre seg stygt mot andre.

Vi jobber mye med det å skulle håndtere ting annerledes, det er dog utfordrende all den tid barnet ikke forstår normale sosiale koder.

Anonymkode: 09b57...4c2

Det hørtes ut som en krevende situasjon å stå i og sender en klem❤️‍🩹 Og videre vil jeg si at det er veldig bra av dere foreldre å jobbe med reaksjonsmønster og hvordan man håndterer ulike situasjoner. Samtidig så tenker jeg at de barna som roper på barnet ditt for så å stikke av når han eller hun kommer også bør få veiledning på at det heller ikke er greit å gjøre. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Nå er mine barn ferdig på skolem, men helt ærlig: ofte er det foreldre som står bak ungenes mobbing, og oppfordrer den..

Så du må lære ungen din å mobbe tilbake. Dette er en maktkamp, og du er veldig naiv hvis du tror noen gir katta i om sønnen din er utestengt. Ham må lære seg sosiale koder, helst å mobbe selv, og finne rett folk å henge med. 

Det er ingen konsekvenser for mobbing..så let him gå amokk. Kom med forslag til og med.

Jeg har truet med å henge ut foreldre, og det hjalp..men å sitte der og si oppfordre til å holde hender. Nope.

Anonymkode: 0569a...f43

[AnonymBruker]

Jeg opplevde som barn å bli beskyldt for mobbing uten at det stemte. Det ble utrolig mye rabalder, der jeg slet med å bli hørt fordi man alltid tror den som beskylder andre for å mobbe, men ikke tror på de barna som blir kalt mobbere. Det viste seg at jenta som mente seg mobbet var sjalu på vennskapsforholdet i min venninnegjeng, og trodde hun kunne tvinge seg inn med at de voksne påla oss å være venner. Lærerne observerte aldri noe på skolen fordi ingenting skjedde, og etterhvert dreit hun seg ut med å beskrive masse hendelser på skoleveien. Var bare det at vi hadde helt ulik skolevei, min gjeng gikk halvannen km, hun kom med buss fra en helt annen retning. Endre med at løgneren byttet skole gitt, det var fryktelig pinlig å bli tatt i løgnene hun produserte og skape et helvete for andre med, men hun og de jævla foreldrene kom aldri med noen unnskyldning. Så jeg tror ikke umiddelbart på folk som mener seg mobbet. Jeg vil gjerne ha begrunnelse, konkrete saker, og det skal være rom bor alle parters syn på saken før man kan si om det foregår mobbing eller ikke. Føleri er ikke begrunnelse for mobbing, at et barn føler ditt og datt betyr ikke at barnet blir mobbet. At barnet ikke få være venner med de de vil, får være med på det de vil, blir invitert de de vil ect er ikke mobbing. At barn er uenige er ikke mobbing.
 

Og så skriver du at det må være aksept for barn som er annerledes, hva legger du i det? Man skal selvfølgelig forsøke å inkludere, men i dag driver jo foreldre diagnosejakt fremfor oppdragelse, og har du et barn som er i fri flyt så får konsekvenser. Hvis ungen din mangler helt sosial forståelse, utagerer og ødlegger, så er det faktisk ditt ansvar som forelder å veilede og lære barnet hvordan man oppførser seg for å få lov å være med andre. Det er ikke andre barns ansvar å oppdra ditt, andre ban skal ikke tåle utagering, verbal utskjelling og ødeleggelse pga ditt behov for å legge ansvaret på en diagnose. Her har mange foreldre en jobb å gjøre. 
 

Så derfor, blir jeg kontaktet av noen som mener mitt barn mobber, vil jeg høre alle sakens sider før jeg gjør meg opp en konklusjon. Det betyr å ikke blindt stole på din fortelling, men også høre mitt barn, andre barn som var tilstede og andre voksne som kjenner saken. Og jeg er for inkludering, men ikke for enhver pris. 

Anonymkode: 5de79...9c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg opplevde som barn å bli beskyldt for mobbing uten at det stemte. Det ble utrolig mye rabalder, der jeg slet med å bli hørt fordi man alltid tror den som beskylder andre for å mobbe, men ikke tror på de barna som blir kalt mobbere. Det viste seg at jenta som mente seg mobbet var sjalu på vennskapsforholdet i min venninnegjeng, og trodde hun kunne tvinge seg inn med at de voksne påla oss å være venner. Lærerne observerte aldri noe på skolen fordi ingenting skjedde, og etterhvert dreit hun seg ut med å beskrive masse hendelser på skoleveien. Var bare det at vi hadde helt ulik skolevei, min gjeng gikk halvannen km, hun kom med buss fra en helt annen retning. Endre med at løgneren byttet skole gitt, det var fryktelig pinlig å bli tatt i løgnene hun produserte og skape et helvete for andre med, men hun og de jævla foreldrene kom aldri med noen unnskyldning. Så jeg tror ikke umiddelbart på folk som mener seg mobbet. Jeg vil gjerne ha begrunnelse, konkrete saker, og det skal være rom bor alle parters syn på saken før man kan si om det foregår mobbing eller ikke. Føleri er ikke begrunnelse for mobbing, at et barn føler ditt og datt betyr ikke at barnet blir mobbet. At barnet ikke få være venner med de de vil, får være med på det de vil, blir invitert de de vil ect er ikke mobbing. At barn er uenige er ikke mobbing.
 

Og så skriver du at det må være aksept for barn som er annerledes, hva legger du i det? Man skal selvfølgelig forsøke å inkludere, men i dag driver jo foreldre diagnosejakt fremfor oppdragelse, og har du et barn som er i fri flyt så får konsekvenser. Hvis ungen din mangler helt sosial forståelse, utagerer og ødlegger, så er det faktisk ditt ansvar som forelder å veilede og lære barnet hvordan man oppførser seg for å få lov å være med andre. Det er ikke andre barns ansvar å oppdra ditt, andre ban skal ikke tåle utagering, verbal utskjelling og ødeleggelse pga ditt behov for å legge ansvaret på en diagnose. Her har mange foreldre en jobb å gjøre. 
 

Så derfor, blir jeg kontaktet av noen som mener mitt barn mobber, vil jeg høre alle sakens sider før jeg gjør meg opp en konklusjon. Det betyr å ikke blindt stole på din fortelling, men også høre mitt barn, andre barn som var tilstede og andre voksne som kjenner saken. Og jeg er for inkludering, men ikke for enhver pris. 

Anonymkode: 5de79...9c8

Jeg undrer altså også over dette med å være annerledes. Andre meninger, andre interesser, annen væremåte, annen klesstil, annet hva? Alle sånne ulikheter er typisk sånn som enten gjør at barn finner sammen eller at barn ikke lenger har noe å snakke om for de har ikke noe felles lenger. 

Eksempel 1: 5 barn begynner på fotball, de trener fotball, spiller fotball i friminutt, etter skolen, de spiller FIFA og ser kamper. En av gutta spiller mest fotball for å være med de andre, spiller ikke Fifa og ser lite kamp. Dette barnet vil kunne føle seg utenfor når de andre prater FIFA og kamper de har sett og det er ikke gøy å være sammen lenger.  Den ene blir annerledes for interessene er ikke lenger like.  

Eksempel 2 er med jenter. Gjeng på 3-4 stk. Tre av de synes det er mest spennende å bare ligge i sofaen sammen og se på TikTok sammen og sladre om sminke, gutter osv. Et av barna synes det er kjedelig og vil fortsatt «gjøre» noe. Er det utestenging når ene barnet faktisk ikke vil det de andre vil.  Noen barn som den ene vil kreve at de som gjør hun vil, andre trekker seg ut av gruppen, og noen blir bare med selv om de hater det for å ha venner. Uansett kan jenta bli stående utenfor i flere scenarier og det kan være utfordrende å finne nye venner.  

Dette var to veldig simplifiserte eksempler som har skjedd i mine barn vennegrupper, et av de gjaldt eget barn hvor barnet ikke ville gå akkord med seg selv og bare bli med gruppa for å bli med og ble stående alene, hun stengte med andre ord ut seg selv. Noen foreldre hadde ikke akseptert det. 

Anonymkode: 0d9f1...da2

[kjærring]

Vårblomst.89 skrev (På 16.4.2026 den 0.44):

Her kommer et hjertesukk fra en mor som opplever at barnet sitt har vært offer for mobbing i mange år og fått varige mén som følge av dette.

Jeg ønsker å spørre dere foreldre hvordan dere reagerer om dere får tilbakemelding enten fra en annen forelder eller en lærer om at barnet ditt mobber/ har vært ufin mot et annet barn? Evner dere å sette dere inn i det andre barnets opplevelse, og kan sette til side både egen stolthet samtidig ikke gå rett i fornektelse… Greier dere å føle empati ovenfor det barnet som er offer for ditt barns handlinger? Eller går dere rett til motangrep, velger å tro på alt barnet deres forteller dere og tenker at dette bare må være noe oppspinn?
 

Og til dere foreldre med ressurssterke barn som har mange venner og er populært blant andre jevnaldrende… er det noen gang et tema hjemme hos dere dette med inkludering av de som faller litt utenfor eller av ulike grunner er litt annerledes, og det å stå opp for de som kanskje ikke er sterk nok til å stå opp for seg selv? Det å våge å si ifra til noen om de skulle observere at et annet barn opplever urett og blir utsatt for mobbing i skolehverdagen. Eller streifer ikke denne tanken dere i det hele tatt fordi dere tenker at så lenge deres egne barn har det bra så er det et fett? Jeg vil oppfordre alle dere foreldre der ute til å ta jevnlige samtaler rundt middagsbordet om både inkludering, toleranse og aksept for å være annerledes, samtidig som det å stå opp for de som opplever mobbing og urett. Jo eldre de blir, desto viktigere. Opplever at de fleste er flinke til dette når barna er små. Men at det dessverre avtar jo eldre barna blir.

Mange barn får dessverre altfor frie tøyler og spillerom i for ung alder. De trenger fremdeles at dere foreldre er på banen og veileder de i ulike situasjoner også når de 9, 10 og 11 + år. Prat med barna deres om hva mobbing er, og hvorfor dette er så skadelig for den som blir utsatt for dette. Men også at den som mobber trenger hjelp og kanskje ikke har det så greit selv.. Mobbing trenger ikke kun å være begrenset til noe fysisk. Det er også blikking, usagte ord eller gjentatte hendelser med sårende og nedsettende ord, ekskludering og for eksempel bevisst samarbeide om at en bestemt person alltid bli valgt sist i lek eller utelatt m.m. Nå foregår også mye av mobbingen i gamingverdenen og via sosiale medier. Vær gode rollemodeller selv og vis det både med handling og ord. Monkey see, monkey does. Og ikke minst, gå litt i dere selv og våg å tro at barnet deres faktisk kan være i stand til å mobbe/ være stygg mot andre.. for det er det! Ha nulltoleranse for at ditt barn mobber eller er ufin mot andre barn. En dag kan det faktisk være ditt barn som plutselig sitter der og gråter hver kveld fordi det gruer seg til en ny skoledag, eller som aldri blir invitert med på noe på fritiden og går glipp av en barndom fylt med vennskap, lek, latter og gode minner.
 

Dette innlegget er ikke ment som kritikk eller å være moraliserende. Jeg er på ingen måte perfekt selv. Men jeg er et medmenneske og en mamma.  Jeg håper genuint dette kan være en tankevekker for noen foreldre der ute og kanskje bidra til at noen, om så bare ett barn (!), får en tryggere og bedre skolehverdag❤️ Min erfaring er at det er vi foreldre som har den største påvirkningskraften, og spesielt når vi foreldre går sammen og jobber mot et felles mål om inkludering og nulltoleranse for mobbing.  

Hilsen en trist og fortvilet mamma❤️‍🩹

Jeg tenker at samtidig som at de foreldrene til de sosiale sterke barna tar en samtale med sine barn om inkludering og å stå opp for de som fsller utenfor- så må foreldrene til de barna som har falt utenfor ta samtaler med sine barn om å stå opp for seg selv også, og om å ta litt plass. Ta initiativ selv også. Gjør man dette har man kommet langt 

[kjærring]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Nå er mine barn ferdig på skolem, men helt ærlig: ofte er det foreldre som står bak ungenes mobbing, og oppfordrer den..

Så du må lære ungen din å mobbe tilbake. Dette er en maktkamp, og du er veldig naiv hvis du tror noen gir katta i om sønnen din er utestengt. Ham må lære seg sosiale koder, helst å mobbe selv, og finne rett folk å henge med. 

Det er ingen konsekvenser for mobbing..så let him gå amokk. Kom med forslag til og med.

Jeg har truet med å henge ut foreldre, og det hjalp..men å sitte der og si oppfordre til å holde hender. Nope.

Anonymkode: 0569a...f43

Kanskje ikke å mobbe- men man må lære ungene å ta igjen med akkurat samme mynt aka- stå opp for seg selv. Hvis ikke blir de en dørmatte

[AnonymBruker]

Vi jobber aktivt med dette allerede nå, selv om barna bare går i barnehagen. Vi snakker om inkludering, ekskludering, følelser, ord og hvordan ord kan skade (brukte eple analogien, at om du dunker ett eple så er ikke merkene synlig før du fjerner skrellet. Og at det er slik ord skader oss, det er ikke synlig utenpå kroppen, men skaden er skjedd inne i oss), hvordan gi beskjed til en voksen, vi snakker om ting som skjer, etc. 

Men det viktigste vi gjør (mener jeg), er at vi voksne ikke snakker om andre voksne foran barna. Hvordan andre ser ut eller oppfører seg, om noe var litt morsomt på andres bekostning etc. For barna lærer jo av oss. I tillegg er vi veldig nøye på at alle skal inkluderes og behandles likt. Våre barn får for eksempel ikke ta med seg en pinneis ut for deretter leke med andre barn, for da er det rettferdig at alle skal få is (vi har dog lært dem at ikke alle foreldre er sånn, for flere andre barn får is i gata som ikke deler. Det har de godtatt.) 

Anonymkode: ecd04...8fe

[AnonymBruker]

Min erfaring er ikke at foreldre ikke bryr seg, men at de nekter for at barnet deres kan gjøre noe sånt. De argumenterer alltid i retning av at det egentlig er konflikt og kverulerer feks på at det andre barnet har gjort et eller annet, som mobbeofre en og annen gang gjør, i små og dessverre ynkelige forsøk på å hevde seg. Omtrent alle mobbere og langvarige ertere juger om at de gjør det. I dag tar mange foreldre dette for god fisk og tar barnets side.

Anonymkode: 68fbd...a16

[AnonymBruker]

kjærring skrev (29 minutter siden):

Kanskje ikke å mobbe- men man må lære ungene å ta igjen med akkurat samme mynt aka- stå opp for seg selv. Hvis ikke blir de en dørmatte

Mine forsøk på å ta igjen ble bare straffet hardere. Spesielt barn fra autoritære familier kan være utsatt for mobbing. Hvis barnet ikke får hevde seg hjemme og foreldrene er mest opptatt av at barna skal være lydige, så sender de ofte avgårde til skolen et barn som er usikkert og engstelig. Hvis noen har bestemt seg for å mobbe så har du lite sjans. Å hevde seg kan gjøre det verre. Man kan ikke la det være opp til barnet selv å hanskes med mobbing.

Anonymkode: 68fbd...a16