Du som har hatt panikkanfall og blitt kvitt det

[AnonymBruker]

To spørsmål, hva gjorde du for å bli kvitt det sånn helt?  
Og, hva gjorde du når de kom for å stoppe de? (Evnt dempe.) 

Jeg har aldri hatt angst før, aldri hatt noe som helst som det her, brått kommet nå. Antagelig pga veldig høy aktivering fra PTSD. Dermed håper jeg og de blir borte med behandling for det. Men det er altså helt forferdelig. Spesielt når det er veldig mange på en dag. (Får også den klassiske angsten for angsten, blir jo redd det skal skje blant folk, vet det ikke er "lurt".) Akkurat nå føler jeg meg helt maktesløs, har null kontroll, og null mestringsstrategi. Vet bare at dype pust bare trigger mer, så det er ut. 

(Medisinering er egentlig helt uinteressant btw, hvis noen bruker det, vil ikke ha det. Vil bare bli kvitt dette.)

Anonymkode: f9d53...d70

[AnonymBruker]

Jeg gikk på et kurs for å mestre panikkangst/panikkanfall, men det er lenge siden. Det hjalp definitivt, og har ikke hatt panikkanfall på mange år nå. Dessverre husker jeg svært lite av hva som spesifikt ble snakket om. Jeg husker at det var flere runder med eksponering, og det å tillate seg å faktisk få et anfall, ikke prøve å stoppe/dempe osv, men jeg husker dessverre ikke spesifikt. 

Jeg vet ikke om det finnes noe sånt i nærheten av deg, men anbefaler å snakke med fastlegen, kanskje de kan peke deg i riktig retning. Jeg gikk på kurs (med andre deltakere med samme problemstilling), rett og slett fordi jeg fikk flere avslag på behandling hos DPS. Var definitivt ikke komfortabelt, men det hjalp, så jeg er veldig glad for det i dag

Anonymkode: bc27d...0aa

[AnonymBruker]

Jeg hadde ett til flere panikkanfall daglig på det verste. Jeg ble bedre av stabilisering av forhold rundt meg som fast bolig og av isolasjon. Det hjalp å slippe belastningen av andre mennesker og komme hjem til et trygt hjem over tid. Nå har jeg verre enn noen gang da bosituasjonen min igjen er utrygg. 

Anonymkode: bbc01...b38

[AnonymBruker]

Har nettopp hatt store problemer med det selv. Endte på legevakten, og psykiatrisk akutt ambulant team lærte meg noe nyttig som funker. Pust inn mens du teller til 4. Pust så ut i 12 sekunder til lungene - heelt ut. Da tvinger du nervesystemet til å roe seg ned.

De sa også at det ikke er farlig, du kommer ikke til å miste kontroll, veldig viktig å huske dette. Det går over.

Anonymkode: 49d73...f8e

[AnonymBruker]

Hvis både medisinering og pust er uaktuelt så får du bare ha det så godt. Lykke til. 

Anonymkode: abaee...343

[AnonymBruker]

For meg var det eksponeringsterapi og en veldig flink terapaut som hjalp meg med min PTSD og panikkanfall. Jeg kan tidvis kjenne på angst enda, men det blir aldri anfall og det er mye lettere å kontrollere. 

Anonymkode: 092bf...676

[megda]

du må ransake sjelen din for å komme til bunns i hva du er redd for. når du har funnet ut hva som skaper angsten så har du mulighet til å kunne slappe av i årsaken.

Jeg opplever angst som en ubevisst opphopning av kroppslig og mental energi som ikke blir prosessert.

[AnonymBruker]

Pusting hjelper mye. Jeg trenger også å knytte nevene hardt eller holde på en isbit om det er mulig, da kommer jeg fortere ut av det. 

Jeg var veldig mye plaget før, men det gikk over av seg selv uten at jeg egentlig gjorde så mye for å bli kvitt selve panikk angsten. 
 

Fokuser på å ha det bra ellers, nok mat og søvn, dagslys og de andre kjedelige tingene så faller det andre på plass sakte men sikkert. 

Anonymkode: 8e9e0...8ae

[AnonymBruker]

Ketaminbehandling på privatklinikk som siste utvei.  

Anonymkode: 97b83...030

[AnonymBruker]

Jeg måtte finne ut hva som trigget det. Mannen min sa bare ta deg sammen. Men som jeg sa det er ikke lett. Sitter og tviholde på at tårene ikke skal komme når man er full offentlig. For meg så hjalp det veldig å ha god tid. Hvis vi skulle på møte og kom når det startet det takler jeg ikke. Føler alle ser på meg. Jeg må komme i god tid. Slik at jeg kan finne meg en plass å sitte. Ikke bare at det er en plass igjen hvis du skjønner. Da bryter jeg egentlig sammen. Så det er en utfordring. Mannen vil helst komme når det starter. Mens jeg må komme tidlig. Han har forstått det no. Ellers så blir jeg ikke med på de møtene. Er noen år siden jeg har hatt panikkangst. Også hvile trenger jeg. Ei helg med fullpakka møter og kurs takler jeg ikke lenger. 

Anonymkode: d3d4d...e2c

[AnonymBruker]

Jeg ga bare blaffen i det. Etter jeg lærte at det ikke på noen måte er farlig, ble det lett å bare ignorere det. Da greide jeg ikke ta det seriøst lengre.

Etter en tid forsvant hele greia. Hvorfor det startet i utgangspunktet, får jeg sannsynligvis aldri vite.

Anonymkode: 7248c...b77

[AnonymBruker]

Har hatt ptsd, og panikkanfall. Det som redda meg var ett helgekurs hos Unique Minds. Det gjorde større utslag enn all verdens terapi. De teknikkene jeg lærte der har gitt meg ett nytt liv 

Anonymkode: 3d44a...d2b

[AnonymBruker]

Ja,jeg tror det.

Hadde 5 stykker i 2025 med total ubevissthet ala epelepsi med påfølgende innleggelse på sykehus. Siste gangen var i august men har bevisst unngått "triggerene" så har gått bra lenge. Går jo såklart ukentli til DPS,men usikker på om det er årsaken til forbedringen.  Står jo på ulike medisiner er rene godterihylla her,men synes ikke dem hjalp noe heller så gidder ikke å ta dem.

Virker som det å holde meg unna folk og være mest mulig alene og hjemme.

Har eget firma,så har mulighet til å jobbe redusert,blir mye mindre penger men langt bedre helsegevinst.

Anonymkode: 85606...dd5

[AnonymBruker]

Jeg begynte å få panikkanfall som 17 åring, da jeg var innlagt på psyk. Da hadde jeg allerede hatt angst i noen år, og når man begynte å behandle, så kom panikkanfallene. Jeg kunne ha 10-20 stykk om dag, og var fullstendig utslitt, da jeg hyperventilerte og besvimte flere ganger om dag. 

Nå, som 45 åring, kan jeg våkne 1-2 ganger i året av panikkanfall på natta, hvis jeg har stått i press over tid. På dagtid har jeg ikke hatt det siden tidlig i 20 årene. 

Jeg går på medisin (anti-depressiva) som tar toppene, jeg har gått i behandling i flere omganger, jeg har ingenting spesifikt jeg er redd for, det er bare angst, enkelt og greit. Jeg bruker pusteteknikker, og nå har jeg en samboer jeg kan vekke om natta uten at jeg får et helvette etterpå, og det hjelper på. 

Jeg har angst daglig, men det går helt greit, da jeg etter 25-30 år vet at 1) Det er ikke farlig. 2) Det går over. 3) Jeg kan avlede meg selv.  

Jeg er ikke redd for å få angstanfall ute blant folk, da det ikke har skjedd på veldig mange år, og jeg er heller ikke så stressa lenger av at folk skal se jeg har angst, da jeg vet at jeg er veldig god på kamuflering, og det ikke vises på meg. 

Anonymkode: 44c7e...fa1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg ga bare blaffen i det. Etter jeg lærte at det ikke på noen måte er farlig, ble det lett å bare ignorere det. Da greide jeg ikke ta det seriøst lengre.

Etter en tid forsvant hele greia. Hvorfor det startet i utgangspunktet, får jeg sannsynligvis aldri vite.

Anonymkode: 7248c...b77

Høres kanskje rart ut, men jeg støtter denne! Jeg lærte meg noen tankeprosesser. «Dette tok ikke livet av meg sist, det var bare ubehagelig. Det går nok bra denne gangen også», «sannsynligheten for at jeg som ung frisk kvinne skal dø helt plutselig uten forvarsel er nesten lik null» osv.

Så var det viktig å stå i ubehaget og triggere. For min del var trening og høy puls veldig triggende, fordi det ofte var de samme «symptomene» som panikkanfall.
 

Jeg måtte lære meg på nytt å stole på kroppen min, og lære meg å leve med angsten. Den er der fortsatt med jevne mellomrom, og om belastningen blir for høy ryker jeg på et angstanfall. Ofte har jeg kjent på det en stund i forkant, og anfallet blir nesten etterlengtet for da vet jeg at jeg får utløp for angsten og kroppen føles litt «resatt» etterpå. 
 

Man kan leve et fint liv med angst også, så lenge den ikke får sitte i førersetet. Jeg har personifisert angsten min, og snakker med den når den kommer med dumme utsagn. «Du kommer til å dø på denne kjøreturen» f.eks. Angsten er ikke meg, den er en irriterende passasjer som jeg innimellom setter på plass og velger å ikke høre på. 

Anonymkode: 10983...4fe

[AnonymBruker]

Det tok noen år med mye øvelse. Typisk mindfullness workbook med konkrete eksponeringsøvelser. Og samtaler hos DPS. 

Var ikke basert i PSTD.

Hadde jeg hatt det i dag ville jeg nok prøvd metakognitiv terapi kanskje. 
 

Endel år etter ble jeg satt på ssri som følge av alvorlig svimmelhet (vestibulær migrene), og kjente jeg angret på at jeg tenkte som deg så lenge. Ble endel år med mye strev som kunne blitt litt enklere.

Anonymkode: 4e32b...1e1

[AnonymBruker]

Ikke det du ville høre, men jeg har bare respondert på medisiner(SSRI). Går på det en periode(6 mnd-1 år) til anfallene stopper og så slutter jeg på dem. Når jeg da slutter er det som om kroppen har glemt hvordan det er å få panikkanfall og loopen er brutt og det går da gjerne årevis til neste anfall. Har tatt SSRI noen perioder ved behov gjennom livet og det har virket hver gang. Har prøvd mye annet uten hell da min panikklidelse startet når jeg var rundt 8-9 år.

Anonymkode: cfbd1...4b2

[AnonymBruker]

anfallet kjennes ut som det sitter i kroppen. hjertet, pusten, svette, hodet, svimmel osv. Men et panikkanfall er helt ufarlig. Det er tankene dine som spiller deg et puss. 

Det er ikke farlig. Ingenting feiler deg. Du kommer ikke til å dø. Det er ubehagelig når det står på, men det vil gå over. Etterpå vil det gå bra. 

Å bruke pusteteknikk er det eneste vi kan gjøre for å påvirke vårt sentrale nervesystem. Man kommer ikke utenom det. 

Og aller helst skal man ikke unngå triggere heller. Da kan man fort havne i en situasjon der man lager seg uheldige unngåelsesstrategier og man får et overfokus på å unngå anfall. Det er ikke hensiktsmessig. 

Du har fått alle de riktige svarene gjennom trådene. 

Rett og slett gjøre de "kjedelige tingene" som en bruker sier lengre oppe her. 

Ingen medisin eller annet kan hjelpe, du må gjøre jobben med tankene dine. 

God bedring ❤️ 

Anonymkode: dfa1d...e39

[AnonymBruker]

Tok meg mange år , enda ikke helt frisk ,men nesten. Nær døden opplevelse utløste mine angstanfall, flere år med å løpe på legevakten med symptomer som kunne minne om de jeg hadde. Tilslutt holdt jeg på å knekke sammen, psykolog og medisiner ble det som reddet meg til slutt, samt fokus på helse. Skal vanskelig gjøres å bli frisk uten hjelp fra andre og medisiner. Lykke til.

Anonymkode: 2e1db...42c

[AnonymBruker]

Jeg fikk truxal for å håndtere det. 

Det som virkelig hjalp: Å flytte fra samboer. Den dagen kuttet jeg medisinen tvert og hadde aldri angstanfall etter det.

20 år siden nå.

Anonymkode: 51765...86b