AnonymBruker Skrevet 15. april #21 Skrevet 15. april Det som hjalp meg, var å ikke unngå ting og situasjoner jeg var redd for. Mer spesifikt, strategier for å håndtere angsten er bare med på å forsterke angsten. Eksempel: Jeg måtte alltid sitte på bussen, fordi det føltes tryggere å skulle få et panikkanfall sittende enn stående. Denne tankegangen gjorde at jeg alltid var på vakt for å få et anfall, og jeg endte da ofte opp med å få det. Da jeg tok et aktivt valg om å slutte med disse strategiene, ble jeg ganske fort mye bedre. Har fremdeles anfall i blant, men mye sjeldnere. Anonymkode: 3d869...a0c 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #22 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (49 minutter siden): Høres kanskje rart ut, men jeg støtter denne! Jeg lærte meg noen tankeprosesser. «Dette tok ikke livet av meg sist, det var bare ubehagelig. Det går nok bra denne gangen også», «sannsynligheten for at jeg som ung frisk kvinne skal dø helt plutselig uten forvarsel er nesten lik null» osv. Så var det viktig å stå i ubehaget og triggere. For min del var trening og høy puls veldig triggende, fordi det ofte var de samme «symptomene» som panikkanfall. Jeg måtte lære meg på nytt å stole på kroppen min, og lære meg å leve med angsten. Den er der fortsatt med jevne mellomrom, og om belastningen blir for høy ryker jeg på et angstanfall. Ofte har jeg kjent på det en stund i forkant, og anfallet blir nesten etterlengtet for da vet jeg at jeg får utløp for angsten og kroppen føles litt «resatt» etterpå. Man kan leve et fint liv med angst også, så lenge den ikke får sitte i førersetet. Jeg har personifisert angsten min, og snakker med den når den kommer med dumme utsagn. «Du kommer til å dø på denne kjøreturen» f.eks. Angsten er ikke meg, den er en irriterende passasjer som jeg innimellom setter på plass og velger å ikke høre på. Anonymkode: 10983...4fe Nettopp. Jeg greide bare ikke bry meg på samme måte lengre, da jeg fikk vite at det var ufarlig. Da ble det bare en tullete ting å ta hensyn til. Og det gadd ikke hjernen lengre. Anonymkode: 7248c...b77
AnonymBruker Skrevet 15. april #23 Skrevet 15. april Du må bare lære deg å ikke bli redd for angsten. Da stopper det etterhvert. Og aldri unngå angsten ved å slutte å gjøre ting/dra plasser iallefall. Da blir det verre. Så enkelt men så vanskelig samtidig... Men den eneste veien ut er faktisk gjennom❤️ Anonymkode: 8c1f1...7d1
AnonymBruker Skrevet 15. april #24 Skrevet 15. april TS her, bare et par generelle kommentarer, eksponering skjønner jeg hjelper de som er redd for noe spesifikt. Jeg er ikke redd for noe. Jeg bare får panikkfølelse i kroppen og går i skikkelig panikkanfall av "ingenting". Jeg har ingen spesifikke triggere, situasjoner el. Jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg blir redd for det er ikke noe jeg er redd for der og da. Jeg går hos psykolog, men akkurat eksponeringsterapi kan jeg liksom ikke benytte da. Og det er ikke at jeg "ikke vil" puste, men dype pust bare trigger mer anfall, da kan det umulig være hjelpsomt for meg? Jeg er forresten heller ikke redd disse anfallene i seg selv, sånn fysisk. Tror ikke jeg kommer til å dø elns. Er utelukkende redd for å få de blant folk fordi jeg ikke kan skjule det, jeg begynner å grine i tillegg til alt det andre, det er litt synlig. Psykologen min har nevnt å si "teite ting" til seg selv som "nå kommer det et anfall ja, men det styrer ikke meg, og går snart over" type greier. Og det kan godt tenkes at det hjelper over tid, så jeg tenker alltid at det går snart over. Men det bryter ikke anfallet. Derfor lurte jeg på om noen hadde brukt noe kanskje litt mer "fysisk" for å bryte de. Som en nevnte å holde en isbit foreks, skal teste kulde neste gang. Og å knytte nevene, eller andre slike ting. Jeg vil helst kunne bryte de frem til jeg antar at jeg blir kvitt det etterhvert, også for å slippe å være redd for å få de ute av huset. Takk til alle som var hjelpsomme! Skal sjekke ut noen ting som er nevnt her. Anonymkode: f9d53...d70 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #25 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (40 minutter siden): TS her, bare et par generelle kommentarer, eksponering skjønner jeg hjelper de som er redd for noe spesifikt. Jeg er ikke redd for noe. Jeg bare får panikkfølelse i kroppen og går i skikkelig panikkanfall av "ingenting". Jeg har ingen spesifikke triggere, situasjoner el. Jeg skjønner ikke selv hvorfor jeg blir redd for det er ikke noe jeg er redd for der og da. Jeg går hos psykolog, men akkurat eksponeringsterapi kan jeg liksom ikke benytte da. Og det er ikke at jeg "ikke vil" puste, men dype pust bare trigger mer anfall, da kan det umulig være hjelpsomt for meg? Jeg er forresten heller ikke redd disse anfallene i seg selv, sånn fysisk. Tror ikke jeg kommer til å dø elns. Er utelukkende redd for å få de blant folk fordi jeg ikke kan skjule det, jeg begynner å grine i tillegg til alt det andre, det er litt synlig. Psykologen min har nevnt å si "teite ting" til seg selv som "nå kommer det et anfall ja, men det styrer ikke meg, og går snart over" type greier. Og det kan godt tenkes at det hjelper over tid, så jeg tenker alltid at det går snart over. Men det bryter ikke anfallet. Derfor lurte jeg på om noen hadde brukt noe kanskje litt mer "fysisk" for å bryte de. Som en nevnte å holde en isbit foreks, skal teste kulde neste gang. Og å knytte nevene, eller andre slike ting. Jeg vil helst kunne bryte de frem til jeg antar at jeg blir kvitt det etterhvert, også for å slippe å være redd for å få de ute av huset. Takk til alle som var hjelpsomme! Skal sjekke ut noen ting som er nevnt her. Anonymkode: f9d53...d70 Er du sikker på at du ikke har noen triggere du ikke er bevisst på? Jeg hadde utrolig mange triggere (Har PTSD) jeg ikke var klar over da jeg hadde denne type anfall gjevnlig. Det var slik at underbevisstheten min reagerte uten at jeg egentlig oppfattet hva den hadde reagert på. Et par av mine triggere var blant annet en spesifikk busk, en lukt som ofte er i luftfriskere og ostehøvel pga ting jeg hadde opplevd hvor disse tingene hadde vært til stede. Jeg koblet absolutt ikke dette selv. Anonymkode: 092bf...676 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #26 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Er du sikker på at du ikke har noen triggere du ikke er bevisst på? Jeg hadde utrolig mange triggere (Har PTSD) jeg ikke var klar over da jeg hadde denne type anfall gjevnlig. Det var slik at underbevisstheten min reagerte uten at jeg egentlig oppfattet hva den hadde reagert på. Et par av mine triggere var blant annet en spesifikk busk, en lukt som ofte er i luftfriskere og ostehøvel pga ting jeg hadde opplevd hvor disse tingene hadde vært til stede. Jeg koblet absolutt ikke dette selv. Anonymkode: 092bf...676 Hvordan fant du ut av det? Anonymkode: f9d53...d70
AnonymBruker Skrevet 15. april #27 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (6 minutter siden): Hvordan fant du ut av det? Anonymkode: f9d53...d70 Ved hjelp fra terapeuten min. Jeg var veldig frakoblet fra traumene mine og trengte en del hjelp til å bli bevisstgjort på hva som var rundt meg eller hva jeg tenkte på i det jeg opplevde angst og angstanfall. Jeg fikk angst hver gang jeg kjente lukten fra kattesanden til foreldrene mine. Jeg koblet absolutt ikke lukten til angsten og mente selv at anfallet kom fra ingenting. Sanden var tilsatt en lukt jeg opplevde under et overgrep. Jeg har hatt mye eksponering med den lukten nå og reagerer nesten aldri på den lenger. Anonymkode: 092bf...676
AnonymBruker Skrevet 15. april #28 Skrevet 15. april Lærte i terapi at det er bare angst og da mistet angsten all makt. Så jeg tenker "det er bare angst", om og om igjen. Jeg mentalt påpeker hvert symptom, hvor i kroppen det er og sier "det er bare angst" og fokuserer på å roe ned pusten. Eksempler er; "Jeg har hjertebank, det er bare angst", "jeg mister stemmen fordi jeg puster dårlig, det er bare angst", "halsen er trang fordi jeg er anspent, det er bare angst" og "jeg ser en skygge i sidesynet, det er ingen der, det er bare angst". Etrer å ha påpekt symptomene så fokuserer jeg på andre ting, tar opp mobilen, slår på tven og på det verste, går opp og rydder/vasker. Jeg sitter ikke å kjenner på symptomene, men jeg ignorerer dem ikke, jeg anerkjenner/påpeler dem, trygger meg selv og aksepterer situasjonen og lever videre med det til det går over. Etter å ha blitt trygg på symptomene så ble det lettere å bare la det stå. Jeg ignorerte det og bare fokuserte på pusten i et sekund, sjekket inn på kroppen og påpekte det verste og tenkte "det er bare angst, det går over" og fortsette med det jeg gjorde. Slet med panikkangstlidelse i 10+ år, hadde alvorlig grad med hallusinasjoner og blackout. Jeg hadde også angst for angsten, så angstanfall i timevis (det er ikke det samme som panikkanfall). Medisiner gjorde det verre. Det å miste kontrollen, spesielt over pusten, når panikkanfall lever av følelsen av å miste kontrollen sier seg selv ikke er en god match. Har ikke hatt et eneste panikkanfall på tre år. Har fortsatt daglig angst, men det kontrollerer ikke hverdagen og livet lengre. Det er som en ting som alltid ligger i bakgrunnen, noen dager verre enn andre men det er alltid der. Har kptsd og ocd. Anonymkode: b1424...3fb
AnonymBruker Skrevet 15. april #29 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (24 minutter siden): Ved hjelp fra terapeuten min. Jeg var veldig frakoblet fra traumene mine og trengte en del hjelp til å bli bevisstgjort på hva som var rundt meg eller hva jeg tenkte på i det jeg opplevde angst og angstanfall. Jeg fikk angst hver gang jeg kjente lukten fra kattesanden til foreldrene mine. Jeg koblet absolutt ikke lukten til angsten og mente selv at anfallet kom fra ingenting. Sanden var tilsatt en lukt jeg opplevde under et overgrep. Jeg har hatt mye eksponering med den lukten nå og reagerer nesten aldri på den lenger. Anonymkode: 092bf...676 Samme her. Diverse mat, spesifikk såpe og ikke minst været og årstider er triggere jeg har hatt i flere tiår uten å koble det til angsten og traumene. Selv morningene for meg er en stor trigger. Starter jeg dagen før 10.00 så kan du banne på at jeg får en dårlig dag hvor jeg vil ha nervene på utsiden av kroppen hele dagen. Jeg går rundt hele dagen med en uvirkelighetsfølelse, konstant på gråten og har en helt for jævlig dag. Jeg blir kvalm av følelsen/stemningen av huset og "verden" på den tiden av døgnet, det er aller verst vår og høst. Sommer og vinter så kommer det an på været og temperatur. Det er direkte knyttet til traumene i oppveksten. Og det fant jeg ut i terapi. Noen triggere er tydeligere, fordi de gir flashbacks, mens andre bare gir angstanfall og panikkanfall som føles ut som triggerløse men som egentlig har en ganske spesifikk trigger jeg aldri har tenkt over. Ikke alle triggere er traumerelaterte. Trang hals på grunn av anspenthet er en trigger, det å miste pusten i et sekund eller det å ikke få til å svelge riktig (kvelningsfølelse) sender meg rett i et panikkanfall. Et lite sekund med noe kroppslig som jeg ikke tenker over eller får med meg, trigger da et panikkanfall som skjer "utav det blå" og jeg er da overbevist om at jeg skal dø i flerr sekunder før jeg rekker å innse hva som skjer. Altså innser at jeg ikke dør, men har et panikkanfall og da må jeg enten bare stå i det og å fokusere på å roe ned pusten eller tenke "...det er bare angst" og å grounde meg selv. Kontroll over egen kropp og angsten er for meg et stort problem, og noe som kan gjøre ting verre. Det å forsøke å stoppe det vil gjøre at jeg merker hvor lite kontroll jeg har og da eskalerer det. Det å fokusere på pusten for meg handler ikke om å kontrollere den, men å være bevist og å kjenne etter at jeg faktisk puster, jeg dør ikke. Forsøker jeg å roe ned med makt så eskalerer det og jeg vil hyperventelere enda mer. Vet ikke om det er slik for alle. Anonymkode: b1424...3fb 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #30 Skrevet 15. april Var som deg, ville ikke bruke medisiner, og prøvde alt før jeg måtte krype til korset. Fikk utskrevet Cipralex, og har ikke hatt angst siden, heller ingen bivirkninger. Anonymkode: fd541...515 1 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #31 Skrevet 15. april Jeg kom ut av det ved hjelp av terapi og medisiner. Hadde jeg ikke fått medisiner omtrent fra start så ville konsekvensene for meg og min helse blitt enorme. I stedet greide jeg å stå i 50% jobb samtidig som jeg gikk i behandling. Plutselig fikk jeg både sove om natten og jeg greide å spise... Sier seg selv at da blir helsen løftet mange nivåer opp. Var mye, mye bedre i løpet av 3 måneder. Uten medisiner vet jeg ærlig talt ikke om jeg hadde blitt frisk i det hele tatt. Det hadde nok tatt flere år. Medisinene dro meg rett ut av spiralen jeg var inne i hvor jeg bokstavelig talt kjempet for å overleve og gav meg hodet over vannet. Ville aldri greid å jobbe med hodet og tankene uten det. Anonymkode: 4ef45...b45 1 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #32 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (3 timer siden): Ved hjelp fra terapeuten min. Jeg var veldig frakoblet fra traumene mine og trengte en del hjelp til å bli bevisstgjort på hva som var rundt meg eller hva jeg tenkte på i det jeg opplevde angst og angstanfall. Jeg fikk angst hver gang jeg kjente lukten fra kattesanden til foreldrene mine. Jeg koblet absolutt ikke lukten til angsten og mente selv at anfallet kom fra ingenting. Sanden var tilsatt en lukt jeg opplevde under et overgrep. Jeg har hatt mye eksponering med den lukten nå og reagerer nesten aldri på den lenger. Anonymkode: 092bf...676 Men måtte du foreks skrive ned hva som skjedde når anfallene kom? Eller klarte dere å koble det uten det? Jeg vet ikke om jeg husker alt rundt meg i etterkant. 🧐 Anonymkode: f9d53...d70
AnonymBruker Skrevet 15. april #33 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (3 timer siden): Lærte i terapi at det er bare angst og da mistet angsten all makt. Så jeg tenker "det er bare angst", om og om igjen. Jeg mentalt påpeker hvert symptom, hvor i kroppen det er og sier "det er bare angst" og fokuserer på å roe ned pusten. Eksempler er; "Jeg har hjertebank, det er bare angst", "jeg mister stemmen fordi jeg puster dårlig, det er bare angst", "halsen er trang fordi jeg er anspent, det er bare angst" og "jeg ser en skygge i sidesynet, det er ingen der, det er bare angst". Etrer å ha påpekt symptomene så fokuserer jeg på andre ting, tar opp mobilen, slår på tven og på det verste, går opp og rydder/vasker. Jeg sitter ikke å kjenner på symptomene, men jeg ignorerer dem ikke, jeg anerkjenner/påpeler dem, trygger meg selv og aksepterer situasjonen og lever videre med det til det går over. Etter å ha blitt trygg på symptomene så ble det lettere å bare la det stå. Jeg ignorerte det og bare fokuserte på pusten i et sekund, sjekket inn på kroppen og påpekte det verste og tenkte "det er bare angst, det går over" og fortsette med det jeg gjorde. Slet med panikkangstlidelse i 10+ år, hadde alvorlig grad med hallusinasjoner og blackout. Jeg hadde også angst for angsten, så angstanfall i timevis (det er ikke det samme som panikkanfall). Medisiner gjorde det verre. Det å miste kontrollen, spesielt over pusten, når panikkanfall lever av følelsen av å miste kontrollen sier seg selv ikke er en god match. Har ikke hatt et eneste panikkanfall på tre år. Har fortsatt daglig angst, men det kontrollerer ikke hverdagen og livet lengre. Det er som en ting som alltid ligger i bakgrunnen, noen dager verre enn andre men det er alltid der. Har kptsd og ocd. Anonymkode: b1424...3fb Det der skal jeg teste, både å påpeke hva som skjer og å holde meg opptatt. Jeg er en aktiv person og har både aktiv jobb og trener mye. Men hvis du foreks ryddet/vasket, gjorde du det bare gjennom anfallet da? Anonymkode: f9d53...d70
AnonymBruker Skrevet 15. april #34 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (1 time siden): Det der skal jeg teste, både å påpeke hva som skjer og å holde meg opptatt. Jeg er en aktiv person og har både aktiv jobb og trener mye. Men hvis du foreks ryddet/vasket, gjorde du det bare gjennom anfallet da? Anonymkode: f9d53...d70 Ja, jeg reiste meg opp midt i anfallet og begynte å gjøre noe. Som å tørke støv, rydde i en skuff etc. Og når symptomene eskalerte eller endret seg, f.eks fikk tåkesyn, svimmelhet osv så sjekket jeg raskt inn "jeg har tåkesyn, det går over, det er bare angst", trakk inn pusten godt ned i magen også fortsatte jeg. Med tåkesyn og alle de andre symptomene. For etter panikkanfallet så kommer angsten som henger igjen i lang tid. Det er derfor man får flere topper, men det er ikke panikkanfall, det er angstanfall. De to henger ofte sammen. Det å gå tur, hvis det flytter fokuset ditt på riktig måte, så funker det også. Det å gå tur gjør at jeg blir mer bevist på kroppen, på en negativ måte, og for mye bevegelse stresser meg. Tv og musikk er like mye for mye bevegelse som fysisk bevegelse. Så det å gjøre noe fysisk, som krever litt fokus, som det å rydde i en skuff, sette på en maskin med klær etc er akkurat passe nok til å roe meg ned. Det å ignorere helt, som i å gå en tur med helt tomt hode, fargelegge med høy musikk i bakgrunnen for å ikke høre egne tanker, det er ikke god taktikk. Det å ignorere vil gjøre angsten for angsten verre. For det er unngåelse og unngåelse opprettholder angst. Man må stå i det, godta det og å beherske det. Ikke minst sjekke inn når det er over, føle og å se at det gikk over, det gikk bra, det er ikke farlig. Det er det som er ekte eksponeringsterapi. Anonymkode: b1424...3fb 1
AnonymBruker Skrevet 15. april #35 Skrevet 15. april AnonymBruker skrev (8 minutter siden): Ja, jeg reiste meg opp midt i anfallet og begynte å gjøre noe. Som å tørke støv, rydde i en skuff etc. Og når symptomene eskalerte eller endret seg, f.eks fikk tåkesyn, svimmelhet osv så sjekket jeg raskt inn "jeg har tåkesyn, det går over, det er bare angst", trakk inn pusten godt ned i magen også fortsatte jeg. Med tåkesyn og alle de andre symptomene. For etter panikkanfallet så kommer angsten som henger igjen i lang tid. Det er derfor man får flere topper, men det er ikke panikkanfall, det er angstanfall. De to henger ofte sammen. Det å gå tur, hvis det flytter fokuset ditt på riktig måte, så funker det også. Det å gå tur gjør at jeg blir mer bevist på kroppen, på en negativ måte, og for mye bevegelse stresser meg. Tv og musikk er like mye for mye bevegelse som fysisk bevegelse. Så det å gjøre noe fysisk, som krever litt fokus, som det å rydde i en skuff, sette på en maskin med klær etc er akkurat passe nok til å roe meg ned. Det å ignorere helt, som i å gå en tur med helt tomt hode, fargelegge med høy musikk i bakgrunnen for å ikke høre egne tanker, det er ikke god taktikk. Det å ignorere vil gjøre angsten for angsten verre. For det er unngåelse og unngåelse opprettholder angst. Man må stå i det, godta det og å beherske det. Ikke minst sjekke inn når det er over, føle og å se at det gikk over, det gikk bra, det er ikke farlig. Det er det som er ekte eksponeringsterapi. Anonymkode: b1424...3fb Hadde en dag her hvor jeg hadde masse panikkanfall på rad og holdt på å krepere, altså det kom og varer kanskje 10-15 min elns, så hadde jeg helt pause, før det plutselig kom nytt panikkanfall etter en time foreks. Men jeg har ikke angst mellom der. Men etter x antall anfall den dagen der fikk jeg nok litt økt beredskap fordi jeg var så redd for å få flere for det var så intenst jævlig med så mange. Hadde sikkert 12-15 anfall den dagen. Men ellers har det heldigvis bare vært et eller to om dagen. Og noen dager helt uten heldigvis. Jeg er en løper så har nesten tenkt at jeg bare må løpe, men rekker jo ikke det, og vil heller ikke ut siden jeg også begynner å grine av de. Men å gjøre noe fysisk inne høres bra ut. Det der med den snakkingen til seg selv har jo psykologen nevnt, men ikke så spesifikt som du beskrev det! Det er jo lettere når man har hatt det selv tenker jeg. Anonymkode: f9d53...d70
AnonymBruker Skrevet 15. april #36 Skrevet 15. april Pleier å komme om natten eller på kvelden hos meg. Jeg tenker også at det er bare angst, det er ikke farlig. Jeg pleier å sette på The Simpson eller Family Guy ( ja sikkert litt rart men det hjelper meg) så ser jeg noen episoder, så har kroppen ofte klart å roe seg ned. Anonymkode: 636b3...d57
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå