Hvorfor undertrykker foreldre smerten til sine barn?

[AnonymBruker]

Alt kan overdrives.

Foreldre kan overdrive både trøst og max empati på den ene siden og "herding" av barna i motsatt ende. En gammel vits om norske, svenske og danske barn sier at når et barn faller i Danmark får det trøst og kjærlighet, i Norge får barnet beskjed om å reise seg opp, tørke tørene og skjerpe seg så det ikke skjer igjen, mens i Sverige så nedsetter de en komité for å lage en handlingsplan mot at barn skal falle.

Barn kan også overdrive. De kan skuespille smerte/gråt for å oppnå noe og de kan holde virkelige problemer inni seg når de burde meldt fra.

Anonymkode: 9b5b8...b92

[AnonymBruker]

Debattanten2018 skrev (3 minutter siden):

Det er sant. Men det er en balanse med undertrykking av sorg, slik som det er med alt annet i livet. 

Det er tross alt forskjell på «du får ikke føle sorg» og « vi forstår sorgen, men livet må gå videre til tross for sorgen» 

Anonymkode: 8ad5a...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Alt kan overdrives.

Foreldre kan overdrive både trøst og max empati på den ene siden og "herding" av barna i motsatt ende. En gammel vits om norske, svenske og danske barn sier at når et barn faller i Danmark får det trøst og kjærlighet, i Norge får barnet beskjed om å reise seg opp, tørke tørene og skjerpe seg så det ikke skjer igjen, mens i Sverige så nedsetter de en komité for å lage en handlingsplan mot at barn skal falle.

Barn kan også overdrive. De kan skuespille smerte/gråt for å oppnå noe og de kan holde virkelige problemer inni seg når de burde meldt fra.

Anonymkode: 9b5b8...b92

Barn kan lære seg å bli apatiske (tenk barnehjemsbarn hvor ansatte aldri har tid til å møte behov) til der barn lærer at vondter gir oppmerksomhet. Samme som noen lærer at faenskap også gir oppmerksomhet.   Alt kan overdrives eller bli for lite av. 

Barn skal jo lære å håndtere det meste,  Har du ikke opplevd noe motgang når du nærmer deg 18-20 så føles det mer stressende. En gammel studievenninne måtte avbryte studiene sine for foreldrene ble skilt. Da er det litt grenser for hvor vi medstudenter skal vise empati hver dag i forelesningssalen. 

Nye følelser er vanskeligere såklart.

Anonymkode: 8ad5a...82c

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er tross alt forskjell på «du får ikke føle sorg» og « vi forstår sorgen, men livet må gå videre til tross for sorgen» 

Selvsagt er det dét.

[UnknownUser0]

Debattanten2018 skrev (18 timer siden):

Uff, så utrolig leit at du hadde slike foreldre. Håper at du har det bedre nå...

Å ikke ha fått foreldre som klarte å være foreldre er noe som vil følge meg livet ut. Jeg er ikke stolt av å ha samme dna som dem men samtidig så klandrer jeg dem ikke, dem fikk jo dems egne utgangspunkt. Den dagen dem dør, kommer jeg ikke til å sørge for jeg har på en måte allerede sørget og det er egentlig ikke mer å sørge over når det gjelder dem selv om sorgen på en måte vil alltid være der. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å ha noe som helst med begravelsen til mor å gjøre, hun bor 8 timer unna. Når det gjelder far, kanskje, kanskje ikke. Dem får iallefall hvile i fred når den tid kommer, jeg bærer ikke på sinne eller bitterhet. Jeg har det på en måte bedre enn før men alikevel vanskelige dager også. 

[Debattanten2018]

UnknownUser0 skrev (5 timer siden):

Å ikke ha fått foreldre som klarte å være foreldre er noe som vil følge meg livet ut. Jeg er ikke stolt av å ha samme dna som dem men samtidig så klandrer jeg dem ikke, dem fikk jo dems egne utgangspunkt. Den dagen dem dør, kommer jeg ikke til å sørge for jeg har på en måte allerede sørget og det er egentlig ikke mer å sørge over når det gjelder dem selv om sorgen på en måte vil alltid være der. Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å ha noe som helst med begravelsen til mor å gjøre, hun bor 8 timer unna. Når det gjelder far, kanskje, kanskje ikke. Dem får iallefall hvile i fred når den tid kommer, jeg bærer ikke på sinne eller bitterhet. Jeg har det på en måte bedre enn før men alikevel vanskelige dager også. 

Vel, det er bra at du ikke bærer på sinne og bitterhet og at du har det på en måte bedre enn før (til tross for dine vanskelige dager). Ønsker deg alt godt videre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2026 den 22.07):

Det er sin tid for alt kan man fortsatt si. Til tross for alle gleder, sorger, sinne så skal man som voksen håndtere livet, det fungerer ikke å leve ut følelsene i alle sammenhenger, man må regulere følelsene. Vi forventer jo at folk ikke blir rasende på arbeidsplassen, eller ikke bare sitter og gråter.  Man kan jo føle, men alle andre må faktisk ikke vite det, det hjelper ikke alltid heller.  Barn gråter for omsorg og bli regulert. Om noen så sist episode av Kompani Lauritsen så var Mele helt hysterisk og gråt og gråt og kapteinen sa stopp, se på meg, tok armen på skulderen og sa ro deg ned. Hun roet seg ned, og han sa st nå var hun tilbake. Han trøstet henne ikke, bare fikk henne til å få fokuset tilbake. Derfor mener keg det ikke alltid handler om å undertrykke, men å regulere ned (for) store følelser.  Han konstaterte sjokket hun fikk, sa at hun merket det ikke var så farlig,  hun hadde fått en erfaring som var ganske tøff og det gikk bra og at hun tåler mer enn hun tror. Det var ALDRI noe staaaakkars deg.  Sånn kan barn læres med forberedelser, og regulere seg ned, det er ikke undertrykking. Neste gang hun får en liknende opplevelse vil Mele være roligere.  

Anonymkode: 8ad5a...82c

Det handler ikke om at man alltid må vise følelsene på en faktisk arbeidsplass osv som du bruker som eksempel. Det er helt misforstått. 

Man kan fortsatt stå i følelsene, våge å kjenne på de. Feks når man kommer hjem fra jobb: " I dag følte jeg meg litt redd fordi Per uttrykte det og det. Hvorfor følte jeg det slik? Er det noe jeg kan ta med meg videre i denne situasjonen?" Og etter det går man videre. Det er slik man burde lære barna, så de tåler bedre dine egne følelser og kan stå i de livet ut når vanskelige ting oppstår. 

Det er å kjenne på sunne følelser og deretter sette de fri. Det betyr ikke at man skal vise de til alt og alle hele tiden. Sosiale normer har vi jo.

 

Anonymkode: 6a961...493

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det handler ikke om at man alltid må vise følelsene på en faktisk arbeidsplass osv som du bruker som eksempel. Det er helt misforstått. 

Man kan fortsatt stå i følelsene, våge å kjenne på de. Feks når man kommer hjem fra jobb: " I dag følte jeg meg litt redd fordi Per uttrykte det og det. Hvorfor følte jeg det slik? Er det noe jeg kan ta med meg videre i denne situasjonen?" Og etter det går man videre. Det er slik man burde lære barna, så de tåler bedre dine egne følelser og kan stå i de livet ut når vanskelige ting oppstår. 

Det er å kjenne på sunne følelser og deretter sette de fri. Det betyr ikke at man skal vise de til alt og alle hele tiden. Sosiale normer har vi jo.

 

Anonymkode: 6a961...493

sine* ikke dine

Anonymkode: 6a961...493

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Alt kan overdrives.

Foreldre kan overdrive både trøst og max empati på den ene siden og "herding" av barna i motsatt ende. En gammel vits om norske, svenske og danske barn sier at når et barn faller i Danmark får det trøst og kjærlighet, i Norge får barnet beskjed om å reise seg opp, tørke tørene og skjerpe seg så det ikke skjer igjen, mens i Sverige så nedsetter de en komité for å lage en handlingsplan mot at barn skal falle.

Barn kan også overdrive. De kan skuespille smerte/gråt for å oppnå noe og de kan holde virkelige problemer inni seg når de burde meldt fra.

Å ja da, både barn og foreldre kan overdrive både empati og smerte. Og dermed kan barna ende opp med å ikke bli trodd hvis de virkelig har problemer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det handler ikke om at man alltid må vise følelsene på en faktisk arbeidsplass osv som du bruker som eksempel. Det er helt misforstått. 

Man kan fortsatt stå i følelsene, våge å kjenne på de. Feks når man kommer hjem fra jobb: " I dag følte jeg meg litt redd fordi Per uttrykte det og det. Hvorfor følte jeg det slik? Er det noe jeg kan ta med meg videre i denne situasjonen?" Og etter det går man videre. Det er slik man burde lære barna, så de tåler bedre dine egne følelser og kan stå i de livet ut når vanskelige ting oppstår. 

Det er å kjenne på sunne følelser og deretter sette de fri. Det betyr ikke at man skal vise de til alt og alle hele tiden. Sosiale normer har vi jo.

 

Anonymkode: 6a961...493

Ikke uenig, men hevder fortsatt noen mener det er å undertrykke følelser når det ikke blir synlig reaksjon og ikke bate kjenne etter. 

Anonymkode: 8ad5a...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.4.2026 den 11.07):

Kjenner meg ikke igjen. Jeg har aldri sagt "slutt å gråt" til mine barn, det har jeg alltid synes er en forferdelig ufølsom ting å si. Hørte det aldri fra mine foreldre heller. 

Å trøste er ikke det samme som å si "suck it up". Å trøste er å hjelpe til med å sortere følelser, hva er det egentlig som er galt, er det så galt som det føles, hva kan vi gjøre noe med og ikke.

Jeg har tenåringsgutter, og dersom jeg føler for å gråte så gjør jeg det, selv om de er tilstede. Jeg gjemmer ikke mine vanskelige følelser for dem. Men for dem er det nok far som er rollemodell for hvordan følelser skal håndteres. Far er ganske flat følelsesmessig, og pragmatisk: "er det vits i å tenke på det, forrandrer det på noe? Nei? Da er det bare å slutte å tenke på det, da." Han gråter aldri, og det gjør ikke tenåringsguttene heller. 

Anonymkode: 4a529...9ce

Si " det holder nå...'...

Anonymkode: f7558...b78

[Thirdy]

Debattanten2018 skrev (På 11.4.2026 den 22.36):

Vi lever i en verden som er både kompleks og sammensatt, men også tøff og hard. Og mange av oss lærer seg å tilpasse vår harde og tøffe verden. Mye av dette skyldes oppdragelsen som vi har fått av våre foreldre. Men jeg tviler på at jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at mange har blitt opplært av foreldre til å ta seg sammen og ikke gråte eller å vise at man er lei seg når en er trist. For jeg har snakket med mange voksne som har fortalt at de har vært opplærte til å ta seg sammen hvis de har vist sorg eller smerte. Og hvis jeg skal ta utgangspunkt i min egen oppvekst (uten at jeg ønsker å svartmale mine foreldre, fordi de var gode foreldre), så opplevde i grunnen jeg det samme under min oppvekst og barndom. Men hvorfor er det slik? Hvorfor har mange foreldre tendenser til å undertrykke smerten til sine barn?

Fordi det er vondt å gå smerten imøte. De foreldrene som gjør dette har gjerne selv aldri lært eller opplevd validering av følelser.

[Debattanten2018]

Thirdy skrev (13 timer siden):

Fordi det er vondt å gå smerten imøte. De foreldrene som gjør dette har gjerne selv aldri lært eller opplevd validering av følelser.

Du har rett i det.