Hvorfor undertrykker foreldre smerten til sine barn?

[UnknownUser0]

Debattanten2018 skrev (6 timer siden):

Bra innstilling. Men hadde du en mor som var det motsatte av din far?

Takk! Nei, mor har manipulativ schizofreni og alkohol assosiert demens. Usikker på hvem som er verst egentlig. 

Endret 12. april av UnknownUser0

[Debattanten2018]

UnknownUser0 skrev (Akkurat nå):

Takk! Nei, mor har manipulativ schizofreni og alkohol assosiert demens. Usikker på hvem som er verst egentlig. 

Uff, så utrolig leit at du hadde slike foreldre. Håper at du har det bedre nå...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det er sin tid for alt kan man fortsatt si. Til tross for alle gleder, sorger, sinne så skal man som voksen håndtere livet, det fungerer ikke å leve ut følelsene i alle sammenhenger, man må regulere følelsene. Vi forventer jo at folk ikke blir rasende på arbeidsplassen, eller ikke bare sitter og gråter.  Man kan jo føle, men alle andre må faktisk ikke vite det, det hjelper ikke alltid heller.  Barn gråter for omsorg og bli regulert. Om noen så sist episode av Kompani Lauritsen så var Mele helt hysterisk og gråt og gråt og kapteinen sa stopp, se på meg, tok armen på skulderen og sa ro deg ned. Hun roet seg ned, og han sa st nå var hun tilbake. Han trøstet henne ikke, bare fikk henne til å få fokuset tilbake. Derfor mener keg det ikke alltid handler om å undertrykke, men å regulere ned (for) store følelser.  Han konstaterte sjokket hun fikk, sa at hun merket det ikke var så farlig,  hun hadde fått en erfaring som var ganske tøff og det gikk bra og at hun tåler mer enn hun tror. Det var ALDRI noe staaaakkars deg.  Sånn kan barn læres med forberedelser, og regulere seg ned, det er ikke undertrykking. Neste gang hun får en liknende opplevelse vil Mele være roligere.  

Anonymkode: 8ad5a...82c

Hvor kommer det fra at om man validere og viser barn at mennesker har følelser så skal de bli sinte eller sitte å gråte på jobb. 
Når ble følelser så skamfullt at de må gjemmes. 
Om en kollega blir sint på jobb som faktisk kan skje så forventer jeg at den personen sier nå ble jeg sint, jeg må gå ut et par minutter så snakkes vi når vi kommer tilbake. 
Om min kollega opplever noe som gjør denne personen lei seg, i sorg eller noe på jobb som gjør at personen gråter så vil jeg trøste. 
 

Når du nevner kompani Lauritsen så er det slik at Mele hyperventilerte etter sjokket det var å bli kastet ut i vann. 
Han roet henne på akkurat slik måte man skal ved hyperventilering, og etterpå trøstet han. 
Trøst kan komme i mange måter, hun ble aldri fortalt at hun skal slutte å føle for hun er voksen. 
Man kan føle samtidig som man ikke utagerer på andre eller er farlig for andre. 
Følelser er ikke farlig og gjør oss ikke svake. 
Jeg synes det er synd å lese at man mener mennesker ikke skal føle på jobb, der man tilbringer 8-10 timer, 5 dager i uken. 
Vi er født med følelser av en grunn, å undertrykke sine følelser hele tiden er skadelig for oss. 

Anonymkode: 5ac10...2da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hvor kommer det fra at om man validere og viser barn at mennesker har følelser så skal de bli sinte eller sitte å gråte på jobb. 
Når ble følelser så skamfullt at de må gjemmes. 
Om en kollega blir sint på jobb som faktisk kan skje så forventer jeg at den personen sier nå ble jeg sint, jeg må gå ut et par minutter så snakkes vi når vi kommer tilbake. 
Om min kollega opplever noe som gjør denne personen lei seg, i sorg eller noe på jobb som gjør at personen gråter så vil jeg trøste. 
 

Når du nevner kompani Lauritsen så er det slik at Mele hyperventilerte etter sjokket det var å bli kastet ut i vann. 
Han roet henne på akkurat slik måte man skal ved hyperventilering, og etterpå trøstet han. 
Trøst kan komme i mange måter, hun ble aldri fortalt at hun skal slutte å føle for hun er voksen. 
Man kan føle samtidig som man ikke utagerer på andre eller er farlig for andre. 
Følelser er ikke farlig og gjør oss ikke svake. 
Jeg synes det er synd å lese at man mener mennesker ikke skal føle på jobb, der man tilbringer 8-10 timer, 5 dager i uken. 
Vi er født med følelser av en grunn, å undertrykke sine følelser hele tiden er skadelig for oss. 

Anonymkode: 5ac10...2da

Tilbake til Lauritsen, er det greit å bli så sint som Sellevoll ?

Synes folk kan føle på jobb, men å bruke dagene til å sitte og gråte er ikke nyttig,  

Anonymkode: 8ad5a...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Tilbake til Lauritsen, er det greit å bli så sint som Sellevoll ?

Synes folk kan føle på jobb, men å bruke dagene til å sitte og gråte er ikke nyttig,  

Anonymkode: 8ad5a...82c

Det er helt greit å bli så sint, men man slenger ikke dritt til andre. 
Sinne kan uttrykkes uten å slenge dritt til andre mennesker. 
Tror du han har blitt for mye validert eller for lite sånn at han mangler ord for hva som skjer i han? 
Bruke dagene til å sitte å gråte? Hva er det å si? Hvorfor må alle dager være produktive og nyttige? Når man gråter så er det nyttig for kroppen, men kjenner ingen verken barn eller voksene som sitter å gråter i 8-10 timer i strekk. 
Om min kollega har mistet sitt barn, er i dyp, dyp sorg, trenger å være på jobb for litt pause. 
Så trenger ikke kollegaen å være nyttig den dagen, og det å gråte av og på gjennom en dag kan være svært nyttig for kropp og psyke. 

Anonymkode: 5ac10...2da

[AnonymBruker]

Det er ikke følelsene det er noe galt med, det er hvordan vi ser på følelsene som er galt. 
Vi mennesker har enormt stort følelsesliv, vi blir dårlige mennesker og arbeidstakere om vi stadig skal undertrykke følelser som vi blir styrt av. Ingen mennesker er uten følelser, men dessverre mange tror følelser er svakhet og dermed undertrykker de og fremstår som iskalde mennesker. 
De tar verken gode avgjørelser eller er gode mennesker å være rundt. 
Ikke ødelegg barna deres med å fortelle de at gråt ikke er nyttig, sinne kan ikke uttrykkes, men lær de både ord og hvordan de skal håndtere de best mulig. 

Anonymkode: 5ac10...2da

[AnonymBruker]

Det må du spørre dem om. Mine foreldre taklet verken egenvilje eller motstand og å snakke til dem om noe som gjorde vondt eller var vanskelig var som å snakke ut i verdensrommet. Underlig taust. Det er det i dag og. De kunne trøste hvis du gråt, så lenge du ikke gråt av noe de hadde gjort. Vanskelig å vite hva de tenker. Kommer aldri til å få noe ærlig svar. Mange av den typen voksne tenker nok de har godt regulerte barn, også voksne barn, fordi de aldri viser dem følelsene deres. Og hvorfor skulle de det når foreldrene deres ikke takler dem. Det er virkelig ikke vanskelig for å engstelige barn å virke stabile når det ikke er noen vits i å ha de og de følelsene foran en såkalt omsorgsperson. Merkelig å se at noen i tråden tror at det motsatte av å undertrykke barns følelser er å dulle. Sært. Det er jo bare å stå med dem eller være tilgjengelig på en måte. Ikke å åå det er så synd på deg uhuuu jaaa.. 

Anonymkode: 21044...e81

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette! Jeg ble født i 86 og min far var svært hard. Gråt jeg så brølte han "Slutt å sipp!!" eller "Hold munn!" Min mor sa ingenting imot denne agresjonen hans mot barnegråt. Jeg responderte rett og slett på utrygge situasjoner som foreldrene vekket frem i meg. 

Jeg har 2 små jenter nå og følelser er selvsagt lov uansett hva og hvordan- så lenge vi prater om hva som skjedde etterpå. Jeg ønsker ikke at barna mine skal være redd for å vise følelsene sine slik jeg ble, hvor jeg gråt og skreik inn i en pute om kvelden i frykt for å bli hørt av noen.

Anonymkode: 5ae83...83b

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Kjenner meg igjen i dette! Jeg ble født i 86 og min far var svært hard. Gråt jeg så brølte han "Slutt å sipp!!" eller "Hold munn!" Min mor sa ingenting imot denne agresjonen hans mot barnegråt. Jeg responderte rett og slett på utrygge situasjoner som foreldrene vekket frem i meg. 

Jeg har 2 små jenter nå og følelser er selvsagt lov uansett hva og hvordan- så lenge vi prater om hva som skjedde etterpå. Jeg ønsker ikke at barna mine skal være redd for å vise følelsene sine slik jeg ble, hvor jeg gråt og skreik inn i en pute om kvelden i frykt for å bli hørt av noen.

Uff, så leit at du opplevde dette. Men var din mor like undertrykkende som din far?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Kjenner meg igjen i dette! Jeg ble født i 86 og min far var svært hard. Gråt jeg så brølte han "Slutt å sipp!!" eller "Hold munn!" Min mor sa ingenting imot denne agresjonen hans mot barnegråt. Jeg responderte rett og slett på utrygge situasjoner som foreldrene vekket frem i meg. 

Jeg har 2 små jenter nå og følelser er selvsagt lov uansett hva og hvordan- så lenge vi prater om hva som skjedde etterpå. Jeg ønsker ikke at barna mine skal være redd for å vise følelsene sine slik jeg ble, hvor jeg gråt og skreik inn i en pute om kvelden i frykt for å bli hørt av noen.

Anonymkode: 5ae83...83b

Ah, en klassiker. Klarte han likevel å ofte nok sette seg selv i offerrollen eller? Min erfaring er nemlig at de selv kan være temmelig lei seg og gjerne tar en fortrolig og selvmedlidende prat med sine egne barn, som sitter der lydige og snille og hører etter for å "passe på forelderens forelder". Fucked up.

Anonymkode: 21044...e81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ah, en klassiker. Klarte han likevel å ofte nok sette seg selv i offerrollen eller? Min erfaring er nemlig at de selv kan være temmelig lei seg og gjerne tar en fortrolig og selvmedlidende prat med sine egne barn, som sitter der lydige og snille og hører etter for å "passe på forelderens forelder". Fucked up.

Anonymkode: 21044...e81

Passe på forelderens følelser* skulle det stå. De er jo som regel nettopp uregulerte selv, som man hører av brølinga deres. Men barnefølelser vil de ikke ha. Bli sint som et uregulert barn selv. Jaaaada. 

Anonymkode: 21044...e81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er helt greit å bli så sint, men man slenger ikke dritt til andre. 
Sinne kan uttrykkes uten å slenge dritt til andre mennesker. 
Tror du han har blitt for mye validert eller for lite sånn at han mangler ord for hva som skjer i han? 
Bruke dagene til å sitte å gråte? Hva er det å si? Hvorfor må alle dager være produktive og nyttige? Når man gråter så er det nyttig for kroppen, men kjenner ingen verken barn eller voksene som sitter å gråter i 8-10 timer i strekk. 
Om min kollega har mistet sitt barn, er i dyp, dyp sorg, trenger å være på jobb for litt pause. 
Så trenger ikke kollegaen å være nyttig den dagen, og det å gråte av og på gjennom en dag kan være svært nyttig for kropp og psyke. 

Anonymkode: 5ac10...2da

Dager må være produktive for arbeidsgiver betaler oss! Gråt EN dag så klart forventet, men ikke måneder når arbeidsgiver betaled

Anonymkode: 8ad5a...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Dager må være produktive for arbeidsgiver betaler oss! Gråt EN dag så klart forventet, men ikke måneder når arbeidsgiver betaled

Anonymkode: 8ad5a...82c

Hvem gråter i månedsvis på jobb? Må man overdrive så mye for å få frem at du er ikke en som mener at følelser skal ses. 
Om en arbeidsgiver ikke har mulighet til å slippe mennesker til med følelser på jobb, så er det ingen human arbeidsgiver og jeg mener har ikke livets rett. 
Jo arbeidsgiver bør helt klart slippe til mennesker som ønsker å jobbe, men står i noe helt utrolig vanskelig og vondt. 
Det er samfunnsansvar å forebygger sykemeldinger og uførhet. 
Det må være plass til følelser på jobb, det må være plass til at en arbeidstaker kommer for å føle seg litt normal noen timer selv om det betyr at det kommer noen tårer i løpet av dagen. 
Det må være plass til følelser i samfunnet vårt, om ikke får vi mange psykisk syke mennesker som ikke klarer å håndtere livet. 
Vi har det allerede, mennesker opplever traumer, de skal da skjule sine følelser og får verken hjelp eller støtte. 
 

Anonymkode: 5ac10...2da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvem gråter i månedsvis på jobb? Må man overdrive så mye for å få frem at du er ikke en som mener at følelser skal ses. 
Om en arbeidsgiver ikke har mulighet til å slippe mennesker til med følelser på jobb, så er det ingen human arbeidsgiver og jeg mener har ikke livets rett. 
Jo arbeidsgiver bør helt klart slippe til mennesker som ønsker å jobbe, men står i noe helt utrolig vanskelig og vondt. 
Det er samfunnsansvar å forebygger sykemeldinger og uførhet. 
Det må være plass til følelser på jobb, det må være plass til at en arbeidstaker kommer for å føle seg litt normal noen timer selv om det betyr at det kommer noen tårer i løpet av dagen. 
Det må være plass til følelser i samfunnet vårt, om ikke får vi mange psykisk syke mennesker som ikke klarer å håndtere livet. 
Vi har det allerede, mennesker opplever traumer, de skal da skjule sine følelser og får verken hjelp eller støtte. 
 

Anonymkode: 5ac10...2da

Og jeg mener voksne mennesker bør ha lært seg å regulere følelsene så det ikke tar overhånd til enhver tid. Noen dyrker virkelig sorger, og bruker sorg for å slippe unna kjedelig jobb, som unnskyldning eller for oppmerksomhet. Du mener det er undertrykkelse, jeg mener det er regulering av følelser. Mener absolutt ikke man skal være uten følelser eller ikke greit å gråte på jobb, men sorg kan ikke ha hovedfokus i månedsvis og man får betalt 100 %. Har 8 timer på jobb, resten av døgnet er det masse tid for å gråte.

Anonymkode: 8ad5a...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jeg mener voksne mennesker bør ha lært seg å regulere følelsene så det ikke tar overhånd til enhver tid. Noen dyrker virkelig sorger, og bruker sorg for å slippe unna kjedelig jobb, som unnskyldning eller for oppmerksomhet. Du mener det er undertrykkelse, jeg mener det er regulering av følelser. Mener absolutt ikke man skal være uten følelser eller ikke greit å gråte på jobb, men sorg kan ikke ha hovedfokus i månedsvis og man får betalt 100 %. Har 8 timer på jobb, resten av døgnet er det masse tid for å gråte.

Anonymkode: 8ad5a...82c

Da spør jeg igjen hvem gråter i månedsvis på jobb? Og hvem bestemmer når sorgen blir dyrket og det er på tide å gå videre? 
Tror du skal lese deg opp om sorg, for dette kan du ikke mye om. 

Anonymkode: 5ac10...2da

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det er ikke følelsene det er noe galt med, det er hvordan vi ser på følelsene som er galt. 
Vi mennesker har enormt stort følelsesliv, vi blir dårlige mennesker og arbeidstakere om vi stadig skal undertrykke følelser som vi blir styrt av. Ingen mennesker er uten følelser, men dessverre mange tror følelser er svakhet og dermed undertrykker de og fremstår som iskalde mennesker. 
De tar verken gode avgjørelser eller er gode mennesker å være rundt. 
Ikke ødelegg barna deres med å fortelle de at gråt ikke er nyttig, sinne kan ikke uttrykkes, men lær de både ord og hvordan de skal håndtere de best mulig. 

Utrolig bra sagt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Da spør jeg igjen hvem gråter i månedsvis på jobb? Og hvem bestemmer når sorgen blir dyrket og det er på tide å gå videre? 
Tror du skal lese deg opp om sorg, for dette kan du ikke mye om. 

Anonymkode: 5ac10...2da

Mange gråter i månedsvis, har hatt flere sånne kollegaer. 

Sorg er individuelt, og man reagerer ulikt. Samtidig må man diskutere hvordan dette påvirker arbeidsplasser over tid. Jeg opplevde at man kunne ikke si masse ord, da ble det bare høylydt gråt foran alle (gikk aldri stille inn på eget kontor)  Mange reaksjoner er problematiske for andre.  Vi kan derfor ha forståelse for sorg, men ha problemer med hvordan andre uttrykker det på arbeidsplassen.  Å være uenig i hvordan sorg håndteres på jobb er ikke det samme som å mangle empati. Jeg er ingen psykolog, og arbeidsdagen min er tøff nok med saker jeg håndterer til at jeg også skal håndtere kollegaers konstante sorg i fellesrom.  Sorg er ikke frikort på jobb i lang tid.  

Man bør fortsatt diskutere hvor grensene går.

Anonymkode: 8ad5a...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Mange gråter i månedsvis, har hatt flere sånne kollegaer. 

Sorg er individuelt, og man reagerer ulikt. Samtidig må man diskutere hvordan dette påvirker arbeidsplasser over tid. Jeg opplevde at man kunne ikke si masse ord, da ble det bare høylydt gråt foran alle (gikk aldri stille inn på eget kontor)  Mange reaksjoner er problematiske for andre.  Vi kan derfor ha forståelse for sorg, men ha problemer med hvordan andre uttrykker det på arbeidsplassen.  Å være uenig i hvordan sorg håndteres på jobb er ikke det samme som å mangle empati. Jeg er ingen psykolog, og arbeidsdagen min er tøff nok med saker jeg håndterer til at jeg også skal håndtere kollegaers konstante sorg i fellesrom.  Sorg er ikke frikort på jobb i lang tid.  

Man bør fortsatt diskutere hvor grensene går.

Anonymkode: 8ad5a...82c

Har vært i arbeidslivet i snart 30 år. Aldri opplevd at sorg tar så stor plass at det går månedsvis med gråt på jobb. Dette er rett og slett overdrivelse.

Og tåler man ikke andres følelser og gråt må man jobbe med seg selv. 
I dag blir mange sykemeldt unødvendig lenge for vi har et samfunn der man ikke tåler følelser og sorg, der man mener at det å sørg etter begravelsen er å dyrke sorg og er du må jobb skal du yte og prestere 100% til enhver tid. 
Det å undertrykke sorg og følelser ødelegger mennesker, og mennesker som ikke tåler andres følelser har ofte blitt lært eller opplevd selv at det er skam rundt følelser og dermed undertrykker de. 

Anonymkode: 5ac10...2da

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det å undertrykke sorg og følelser ødelegger mennesker, og mennesker som ikke tåler andres følelser har ofte blitt lært eller opplevd selv at det er skam rundt følelser og dermed undertrykker de. 

Det er sant. Men det er en balanse med undertrykking av sorg, slik som det er med alt annet i livet. 

[AnonymBruker]

Debattanten2018 skrev (På 11.4.2026 den 22.36):

Vi lever i en verden som er både kompleks og sammensatt, men også tøff og hard. Og mange av oss lærer seg å tilpasse vår harde og tøffe verden. Mye av dette skyldes oppdragelsen som vi har fått av våre foreldre. Men jeg tviler på at jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at mange har blitt opplært av foreldre til å ta seg sammen og ikke gråte eller å vise at man er lei seg når en er trist. For jeg har snakket med mange voksne som har fortalt at de har vært opplærte til å ta seg sammen hvis de har vist sorg eller smerte. Og hvis jeg skal ta utgangspunkt i min egen oppvekst (uten at jeg ønsker å svartmale mine foreldre, fordi de var gode foreldre), så opplevde i grunnen jeg det samme under min oppvekst og barndom. Men hvorfor er det slik? Hvorfor har mange foreldre tendenser til å undertrykke smerten til sine barn?

Alle rundt også. Barn som har det vanskelig å sliter. Men man skal ikke få lov å reagere for stakkars foreldrene.

Anonymkode: 0df8f...176