Hvorfor undertrykker foreldre smerten til sine barn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, og da var dette normen for de aller fleste. Det er først i nyere tid at man skal speile barnas følelser. Ergo blir det et stort gap mellom måten man selv er blitt oppdratt på og måten man forventes å oppdra egne barn på.

Jeg tipper at pendelen kommer til å svinge litt snart igjen - ikke helt tilbake til der vi var, men likevel litt mer i retning av at livet er brutalt, og når man er ferdig med å kjenne etter og sette ord på følelsene, må man lære seg å gå videre for å overleve. Jeg syns Line Warholm i Aftenposten har mange fine perspektiver i så måte.

Anonymkode: d9d4a...4fa

Tror og at det vil snu. Ser egentlig det og på flere jeg kjenner. De begynner å bli lei av at de føler alt ska gå etter barnet. Og osv. Ja greit en ska møtte barnet. Men å sitte i flere timer fordi en har slått kneet blir vel mye etter min mening.

 

Anonymkode: c0a12...26e

[AnonymBruker]

Debattanten2018 skrev (13 timer siden):

Hvorfor har mange foreldre tendenser til å undertrykke smerten til sine barn?

Gode foreldre lærer barna at livet vil by på motgang, og at det ikke er verdens undergang.

Anonymkode: a1ad9...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, og da var dette normen for de aller fleste. Det er først i nyere tid at man skal speile barnas følelser. Ergo blir det et stort gap mellom måten man selv er blitt oppdratt på og måten man forventes å oppdra egne barn på.

Jeg tipper at pendelen kommer til å svinge litt snart igjen - ikke helt tilbake til der vi var, men likevel litt mer i retning av at livet er brutalt, og når man er ferdig med å kjenne etter og sette ord på følelsene, må man lære seg å gå videre for å overleve. Jeg syns Line Warholm i Aftenposten har mange fine perspektiver i så måte.

Anonymkode: d9d4a...4fa

Men det er jo dette de fleste psykologer snakker om. Det er utrolig viktig å kjenne på de følelsene som kommer. For vi er nettopp mennesker MED følelser. Og å kjenne på de, og akseptere de, så får de leve ut. Men det er viktig og ikke bli i de for lenge. Så går man videre. Litt av poenget er å slippe de. Og det gjør det enklere. For å holde alt av følelser inne i seg fører som regel til st det blir vondt verre. Det bygger seg opp og til og med små ting kan bli til katastrofetanker. Det er derfor dette er så viktig. 

Når følelsene er tatt takk i, kan man gå videre til andre ting. Er ofte de som holder ting inne og skal holde seg "sterke" som ofte går på en smell.

 

Anonymkode: 6a961...493

[AnonymBruker]

Fordi de ikke tåler vonde følelser, og mest sannsynlig ikke klarer å stå i sine egne vonde følelser heller. Eller negative følelser, som min eksmann kaller det. Jeg har jo hørt mora hans håne barnet mitt når det er lei seg, og sier med hånende tonefall «er du en liten baby eller?». Til en treåring. Og opplevd hvor rasende eksen ble om han været at jeg var lei meg.

Jeg hadde også ei venninne som sa «slutt og grin» til barnet sitt hver gang det gråt. Hun var heller ikke typen som taklet noe som helst. Hadde sikkert ikke fått lov til å ha «negative» følelser hun heller som barn.

Hverken eksen, mora hans, eller eksvenninna takler noe som helst motgang. Skikkelig sjøre mennesker. De tåler bare medgang.

 

Barnet mitt får lov til å ha følelser. Alle følelser, ikke bare de behagelige. Følelsene våre er jo der for en grunn. For å lære oss noe, og for å klare å stå i motgang.
Trenger barnet å gråte, ja da får det gråte og bearbeide, så blir det mer robust senere. En god klem og et fang får det også. Blir barnet sint. Ja, da er det gjerne en reaksjon på en grense som føles tråkket over. Så får vi voksne lære bort hvordan å håndtere den følelsen på en god måte. Lærer ikke barnet å takle slike følelser, men heller undertrykke dem, ja da får vi sånne voksne som lager overskrifter, ikke fungerer i forhold eller jobb, ikke har det godt med seg selv, sender partneren til krisesenter osv osv.

Undertrykking skaper ikke annet enn trykkoking.

Anonymkode: 5d9e3...35f

[AnonymBruker]

Det er brutalt å undertrykke følelser også. De sterkeste menneskene lærer seg både at livet kan være hardt og samtidig være komfortabel med egne følelser.

Anonymkode: 14f8d...b5f

[AnonymBruker]

Det var andre tider før, nå er det omvendt når skal alle vise følelser og uttrykke ALT. Vi trenger noe i midten av de ytterpunktene som alt annet.

Anonymkode: 278ab...31d

[Debattanten2018]

UnknownUser0 skrev (4 timer siden):

Fordi noen foreldre ikke klarer å romme sine barns egen smerte, kanskje deres egne foreldre aldri var i stand til å lære det videre, derfor klarer dem ikke selv det. Selv kommer jeg fra en emosjonell umoden far, muligens han har narsissistiske trekk, basert på et tiårig+ mønster. Det utgangspunktet man fikk er en forklaring men et mønster er et valg man tar selv. 

Unger som blir vandt til å undertrykke egne følelser, har større risiko i å utvikle problemer både i relasjon til seg selv og andre mennesker. 

Mennesker er ikke ment for å være perfekte eller roboter, å undertrykke skaper bare mer lidelse på langsikt. Det er både viktig og sunt å lytte til egne følelser.

Du har rett. Det var trist å høre at du hadde en umoden far med narsissistiske trekk.

[UnknownUser0]

Debattanten2018 skrev (26 minutter siden):

Du har rett. Det var trist å høre at du hadde en umoden far med narsissistiske trekk.

Takk. Det utgangspunktet alle mennesker får er aldri av egen feil men det er opptil enhver voksen å heale sånn man ikke gir andre mennesker kutt i hjertet. Alt det traumatiske, urettferdige og vonde jeg har opplevd, noen mennesker går til sinne og bitterhet, andre går rett til sorg, jeg gikk rett til sorg, lar ikke sårene diktere min oppførsel mot andre mennesker, jeg lever side om side med alt. Sorg er smertefullt men det lærer en også mye. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg observerer heller det omvendte: at foreldre overreagerer og er livredde for at barna skal oppleve negative følelser, og derfor heller ikke lærer dem å håndtere dem. Ender opp med nervøse barn som ikke takler å stå i motgang eller selvregulere.

Anonymkode: 357bf...984

Enig i dette. Det verste er når man prøver å hindre situasjoner der barn kan oppleve (normalt) ubehag, som å holde en presentasjon foran klassen, gå på fotballtrening selv om noe ble dumt sist, osv. Hvis man ikke lærer barna sine at de tåler ting som er ubehagelig, og at de kan pushe seg gjennom vanskelige ting og mestre dem, gjør man dem en skikkelig bjørnetjeneste. 

Anonymkode: 1ee9e...824

[Debattanten2018]

UnknownUser0 skrev (12 minutter siden):

Takk. Det utgangspunktet alle mennesker får er aldri av egen feil men det er opptil enhver voksen å heale sånn man ikke gir andre mennesker kutt i hjertet. Alt det traumatiske, urettferdige og vonde jeg har opplevd, noen mennesker går til sinne og bitterhet, andre går rett til sorg, jeg gikk rett til sorg, lar ikke sårene diktere min oppførsel mot andre mennesker, jeg lever side om side med alt. Sorg er smertefullt men det lærer en også mye. 

Bra innstilling. Men hadde du en mor som var det motsatte av din far?

[Strigiformes]

Debattanten2018 skrev (17 timer siden):

Vi lever i en verden som er både kompleks og sammensatt, men også tøff og hard. Og mange av oss lærer seg å tilpasse vår harde og tøffe verden. Mye av dette skyldes oppdragelsen som vi har fått av våre foreldre. Men jeg tviler på at jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at mange har blitt opplært av foreldre til å ta seg sammen og ikke gråte eller å vise at man er lei seg når en er trist. For jeg har snakket med mange voksne som har fortalt at de har vært opplærte til å ta seg sammen hvis de har vist sorg eller smerte. Og hvis jeg skal ta utgangspunkt i min egen oppvekst (uten at jeg ønsker å svartmale mine foreldre, fordi de var gode foreldre), så opplevde i grunnen jeg det samme under min oppvekst og barndom. Men hvorfor er det slik? Hvorfor har mange foreldre tendenser til å undertrykke smerten til sine barn?

Jeg undertrykker automatisk underbevisst. Klarer ikke å styre det. 

Så hver gang barna reiser fra meg så klapper jeg sammen. Jeg er skrudd sammen slik. Tror det handler om instinktet mitt, med tanke på å beskytte andre fra meg selv. 

Spesielt barna mine. 

Har måttet gjøre det mye tidligere for å beskytte meg selv. 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg fikk veldig mye beskjed om å slutte å grine. Jeg tror det er fordi mine foreldre hadde fått samme beskjed som små og at de ikke "holdt ut" å høre på gråt. Og at de ikke syntes det var noe å grine for. Tror de ble irritert over at jeg var så sensitiv. 

Jeg kjenner flere som vokste opp sånn

Anonymkode: 4af14...d1c

Er det ikke mer sutring når du var sur de ikke ville høre på?

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp på 60 tallet. Spesielt min mor tok ikke ad nota når jeg var dårlig. Det var liksom alltid, det kunne hvert verre. Svært sjelden fikk jeg trøst. Sånn har hun faktisk alltid hvert. Derfor har jeg gjennom voksenlivet hvert overrasket når foreldre trøster barn for små ting. har ikke barn selv men det er vel sånn det har blitt. Noen ganger synes jeg faktisk at man må tåle en trøkk hvis en skal klare seg senere i livet. Kjenner til flere som barn er hjemme fra skolen for småting, unge voksne som ikke takler arbeidslivet når de blir syk og er hjemme for litt hodepine for foreldrene har sagt det. Jeg har faktisk jobba en plass der foreldrene ringer inn for "ungen" er syk, vi snakker om de på rundt 25-30 år. Det er mye dulling. 

Anonymkode: 7987a...d54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, og da var dette normen for de aller fleste. Det er først i nyere tid at man skal speile barnas følelser. Ergo blir det et stort gap mellom måten man selv er blitt oppdratt på og måten man forventes å oppdra egne barn på.

Jeg tipper at pendelen kommer til å svinge litt snart igjen - ikke helt tilbake til der vi var, men likevel litt mer i retning av at livet er brutalt, og når man er ferdig med å kjenne etter og sette ord på følelsene, må man lære seg å gå videre for å overleve. Jeg syns Line Warholm i Aftenposten har mange fine perspektiver i så måte.

Anonymkode: d9d4a...4fa

Samme her. Mine foreldre er evig snille, men de har hatt sin oppvekst og sin del å snu for neste generasjon også, tror vi noen ganger bare må akseptere at ikke alt er ideelt eller perfekt. De har hatt sine ting å stri med. Synes det gjenspeiler seg i midtlivskrisene. 

Blir spennende å se hvordan gen Z oppdrar sine barn og hvordan deres midtlivskrise blir 😅🫣

Anonymkode: 6066f...dd8

[AnonymBruker]

Å ta seg sammen i det fulle offentlig kan vi alle gjøre. Er det noen som gjør deg vondt så blir ikke situasjonen bedre av å stå der og skrike. Få ut følelsene i trygge omstrukturer. Enten med venner eller familie. de unge når vokser opp med puter under arma. Og får seg en overraskelse når voksenlivet begynner. Jeg har gjort mine barn robuste. De klarer det meste og står med hevet hodet. Så får de ut følelsene når dem trenger det. De har opplevd å være frustrert og spør om råd og kan skrike det ut til oss eller til venner. De har flere trygge soner de får ut ting. Jeg står ikke å griner på jobb jeg heller. Det tar jeg når jeg er alene eller når jeg kommer hjem. 

Anonymkode: 2aefd...a2f

[Debattanten2018]

Anononyma skrev (7 timer siden):

Det kommer vel an på smerten. Jeg har en 3-åring. Han hyler ca 100 ganger i løpet av en dag for diverse ting. Vi kan ikke trøste, kose og validere hver gang han skrubber seg, biter seg i tunga når han spiser eller lillebror på 9 mnd kommer borti han. Barna må jo også lære en slags sannhet i at det kan være vondt å f.eks bite seg i tunga, men det er absolutt ikke farlig. Tenk om han sitter i jobbmiddag en gang i fremtiden og biter seg i tunga, da tar det seg ikke ut om han begynner å hylgrine ved bordet liksom.

Det både trøstes og validates dersom det er noe reelt. Men, om du observerer foreldre ute som sier «opp og hoppe» til barnet som nettopp falt kan du nok regne med at det er helt i orden. Barn hyler for ALT. Om jeg skulle gitt full trøste-kose-validere forpleining hver gang hadde vi ikke gjort annet.

Vel, du har rett i det. Man kan ikke trøste og validere hver gang et barn har smerte, fordi en må skille ut når det er nødvendig å gi trøst og omsorg. Det er en tid for når validering er nødvendig.

[Perine]

Angående det med å respektere hverandres følelser, så har jo åpenbart dette gått fra litt vondt til mye verre nå.  Det er bare å se hvordan folk oppfører seg mot hverandre på nett, som på sosiale media og her i forumet.  Hver dag er det noen som har det vanskelig på en eller annen måte, og forteller dette.  Da starter et endeløst kommentarfelt hvor alle er ute etter å ta vedkommende som startet tråden.  Nesten alle får beskjed om å ta seg sammen og ordene som brukes, er faktisk ikke egnet på trykk.  

 

[Debattanten2018]

Perine skrev (31 minutter siden):

Angående det med å respektere hverandres følelser, så har jo åpenbart dette gått fra litt vondt til mye verre nå.  Det er bare å se hvordan folk oppfører seg mot hverandre på nett, som på sosiale media og her i forumet.  Hver dag er det noen som har det vanskelig på en eller annen måte, og forteller dette.  Da starter et endeløst kommentarfelt hvor alle er ute etter å ta vedkommende som startet tråden.  Nesten alle får beskjed om å ta seg sammen og ordene som brukes, er faktisk ikke egnet på trykk.  

 

Du har fullstendig rett i dette.

[AnonymBruker]

Det å validere barn, lære de ord for følelser og ha en forståelse for at ja når døra smalt på fingeren din gjorde det vondt er viktig og gjør ikke barn til at de ikke kan stå i arbeidslivet eller gjennom livet som kan være brutalt. 
Det å dele følelser er fortsatt tabu, du blir fortalt at nå må sorgen være ferdig, din mamma var gammel hvorfor sørger du. 
Nei, man blir ikke sterkere av å ikke validere følelser til barn, eller lære barn å undertrykke sine følelser. Det blir da sterke barn, som takler livet. 

Anonymkode: 5ac10...2da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Det å validere barn, lære de ord for følelser og ha en forståelse for at ja når døra smalt på fingeren din gjorde det vondt er viktig og gjør ikke barn til at de ikke kan stå i arbeidslivet eller gjennom livet som kan være brutalt. 
Det å dele følelser er fortsatt tabu, du blir fortalt at nå må sorgen være ferdig, din mamma var gammel hvorfor sørger du. 
Nei, man blir ikke sterkere av å ikke validere følelser til barn, eller lære barn å undertrykke sine følelser. Det blir da sterke barn, som takler livet. 

Anonymkode: 5ac10...2da

Det er sin tid for alt kan man fortsatt si. Til tross for alle gleder, sorger, sinne så skal man som voksen håndtere livet, det fungerer ikke å leve ut følelsene i alle sammenhenger, man må regulere følelsene. Vi forventer jo at folk ikke blir rasende på arbeidsplassen, eller ikke bare sitter og gråter.  Man kan jo føle, men alle andre må faktisk ikke vite det, det hjelper ikke alltid heller.  Barn gråter for omsorg og bli regulert. Om noen så sist episode av Kompani Lauritsen så var Mele helt hysterisk og gråt og gråt og kapteinen sa stopp, se på meg, tok armen på skulderen og sa ro deg ned. Hun roet seg ned, og han sa st nå var hun tilbake. Han trøstet henne ikke, bare fikk henne til å få fokuset tilbake. Derfor mener keg det ikke alltid handler om å undertrykke, men å regulere ned (for) store følelser.  Han konstaterte sjokket hun fikk, sa at hun merket det ikke var så farlig,  hun hadde fått en erfaring som var ganske tøff og det gikk bra og at hun tåler mer enn hun tror. Det var ALDRI noe staaaakkars deg.  Sånn kan barn læres med forberedelser, og regulere seg ned, det er ikke undertrykking. Neste gang hun får en liknende opplevelse vil Mele være roligere.  

Anonymkode: 8ad5a...82c