Hvorfor undertrykker foreldre smerten til sine barn?

[Debattanten2018]

Vi lever i en verden som er både kompleks og sammensatt, men også tøff og hard. Og mange av oss lærer seg å tilpasse vår harde og tøffe verden. Mye av dette skyldes oppdragelsen som vi har fått av våre foreldre. Men jeg tviler på at jeg snakker kun for meg selv når jeg sier at mange har blitt opplært av foreldre til å ta seg sammen og ikke gråte eller å vise at man er lei seg når en er trist. For jeg har snakket med mange voksne som har fortalt at de har vært opplærte til å ta seg sammen hvis de har vist sorg eller smerte. Og hvis jeg skal ta utgangspunkt i min egen oppvekst (uten at jeg ønsker å svartmale mine foreldre, fordi de var gode foreldre), så opplevde i grunnen jeg det samme under min oppvekst og barndom. Men hvorfor er det slik? Hvorfor har mange foreldre tendenser til å undertrykke smerten til sine barn?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg absolutt ikke igjen meg i dette. 

Anonymkode: 3dc25...df6

[KaraThrace]

Kjenner meg heller ikke igjen. Er ikke i tvil om at det fins mange tilfeller, men ikke i min krets eller de jeg kjenner. 

[AnonymBruker]

De tror de har hatt en tøffere oppvekst selv.

Anonymkode: c760c...b56

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

De tror de har hatt en tøffere oppvekst selv.

Anonymkode: c760c...b56

Det har de nok sikkert.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, og da var dette normen for de aller fleste. Det er først i nyere tid at man skal speile barnas følelser. Ergo blir det et stort gap mellom måten man selv er blitt oppdratt på og måten man forventes å oppdra egne barn på.

Jeg tipper at pendelen kommer til å svinge litt snart igjen - ikke helt tilbake til der vi var, men likevel litt mer i retning av at livet er brutalt, og når man er ferdig med å kjenne etter og sette ord på følelsene, må man lære seg å gå videre for å overleve. Jeg syns Line Warholm i Aftenposten har mange fine perspektiver i så måte.

Anonymkode: d9d4a...4fa

[Debattanten2018]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, og da var dette normen for de aller fleste. Det er først i nyere tid at man skal speile barnas følelser. Ergo blir det et stort gap mellom måten man selv er blitt oppdratt på og måten man forventes å oppdra egne barn på.

Jeg tipper at pendelen kommer til å svinge litt snart igjen - ikke helt tilbake til der vi var, men likevel litt mer i retning av at livet er brutalt, og når man er ferdig med å kjenne etter og sette ord på følelsene, må man lære seg å gå videre for å overleve. Jeg syns Line Warholm i Aftenposten har mange fine perspektiver i så måte.

Anonymkode: d9d4a...4fa

Ja, livet er brutalt og en må lære seg for å gå videre for å overleve. Men det er heller ikke noe galt i å kjenne på tristhet hvis man er i en vanskelig situasjon. Men det er en balanse, som med det meste i livet. Fordi vår verden er nyansert og det finnes flere sider med det meste.

[AnonymBruker]

Debattanten2018 skrev (29 minutter siden):

Det har de nok sikkert.

Ville ikke vært så sikjer på det så lite respekt elever har for lærere nå.

Og skolebussen er jo helt "Texas" 

Anonymkode: 82c94...b3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet, og da var dette normen for de aller fleste. Det er først i nyere tid at man skal speile barnas følelser. Ergo blir det et stort gap mellom måten man selv er blitt oppdratt på og måten man forventes å oppdra egne barn på.

Jeg tipper at pendelen kommer til å svinge litt snart igjen - ikke helt tilbake til der vi var, men likevel litt mer i retning av at livet er brutalt, og når man er ferdig med å kjenne etter og sette ord på følelsene, må man lære seg å gå videre for å overleve. Jeg syns Line Warholm i Aftenposten har mange fine perspektiver i så måte.

Anonymkode: d9d4a...4fa

Det gjorde jeg også, vokste opp da. Og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen, hverken for min egen del eller mine venner. 

Anonymkode: 3dc25...df6

[AnonymBruker]

Jeg fikk veldig mye beskjed om å slutte å grine. Jeg tror det er fordi mine foreldre hadde fått samme beskjed som små og at de ikke "holdt ut" å høre på gråt. Og at de ikke syntes det var noe å grine for. Tror de ble irritert over at jeg var så sensitiv. 

Jeg kjenner flere som vokste opp sånn

Anonymkode: 4af14...d1c

[AnonymBruker]

Jeg observerer heller det omvendte: at foreldre overreagerer og er livredde for at barna skal oppleve negative følelser, og derfor heller ikke lærer dem å håndtere dem. Ender opp med nervøse barn som ikke takler å stå i motgang eller selvregulere.

Anonymkode: 357bf...984

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg observerer heller det omvendte: at foreldre overreagerer og er livredde for at barna skal oppleve negative følelser, og derfor heller ikke lærer dem å håndtere dem. Ender opp med nervøse barn som ikke takler å stå i motgang eller selvregulere.

Anonymkode: 357bf...984

Det er antagelig en motreaksjon på sin egen oppvekst 

Anonymkode: 4af14...d1c

[Anononyma]

Det kommer vel an på smerten. Jeg har en 3-åring. Han hyler ca 100 ganger i løpet av en dag for diverse ting. Vi kan ikke trøste, kose og validere hver gang han skrubber seg, biter seg i tunga når han spiser eller lillebror på 9 mnd kommer borti han. Barna må jo også lære en slags sannhet i at det kan være vondt å f.eks bite seg i tunga, men det er absolutt ikke farlig. Tenk om han sitter i jobbmiddag en gang i fremtiden og biter seg i tunga, da tar det seg ikke ut om han begynner å hylgrine ved bordet liksom.

Det både trøstes og validates dersom det er noe reelt. Men, om du observerer foreldre ute som sier «opp og hoppe» til barnet som nettopp falt kan du nok regne med at det er helt i orden. Barn hyler for ALT. Om jeg skulle gitt full trøste-kose-validere forpleining hver gang hadde vi ikke gjort annet.

Endret søndag kl. 08:34 av Anononyma

[AnonymBruker]

Debattanten2018 skrev (11 timer siden):

Hvorfor har mange foreldre tendenser til å undertrykke smerten til sine barn?

Jeg undertrykker ikke totalt, emn jeg regulerer og modererer meg ofte. Ønsker ikke at barna mine skal bli bekymret for meg, mine uttrykk og følelser. Det betyr ikke at jeg unnlater å vise følelser, for barn skal lære alle følelser via oss voksne slik at de selv etterhvert kan både kjenne dem igjen og håndtere dem, men noe tilhører fortsatt "voksen-verden" og ikke i barns liv.

Det er en balanse. 

Anonymkode: 29a59...56d

[AnonymBruker]

Fordi det er bedre å ta seg sammen enn å dyrke sorg og smerte. 

Anonymkode: 404f1...e3d

[UnknownUser0]

Fordi noen foreldre ikke klarer å romme sine barns egen smerte, kanskje deres egne foreldre aldri var i stand til å lære det videre, derfor klarer dem ikke selv det. Selv kommer jeg fra en emosjonell umoden far, muligens han har narsissistiske trekk, basert på et tiårig+ mønster. Det utgangspunktet man fikk er en forklaring men et mønster er et valg man tar selv. 

Unger som blir vandt til å undertrykke egne følelser, har større risiko i å utvikle problemer både i relasjon til seg selv og andre mennesker. 

Mennesker er ikke ment for å være perfekte eller roboter, å undertrykke skaper bare mer lidelse på langsikt. Det er både viktig og sunt å lytte til egne følelser.

Endret søndag kl. 09:07 av UnknownUser0

[AnonymBruker]

Jeg tror det ikke nødvendigvis er sunt å skulle kjenne så godt etter på alle følelser hele tiden

Livet er hardt!  
Unger som er vant til å lytte til sine egne følelser hele tiden og som ikke kan "suck it up" vil få store problemer i arbeidslivet.

Men ser jo det nå hvor krevende og sarte generasjon Z er. Det er så mye angst og depresjon. 

 

Anonymkode: bafa1...2e2

[AnonymBruker]

Kjenner meg ikke igjen. Jeg har aldri sagt "slutt å gråt" til mine barn, det har jeg alltid synes er en forferdelig ufølsom ting å si. Hørte det aldri fra mine foreldre heller. 

Å trøste er ikke det samme som å si "suck it up". Å trøste er å hjelpe til med å sortere følelser, hva er det egentlig som er galt, er det så galt som det føles, hva kan vi gjøre noe med og ikke.

Jeg har tenåringsgutter, og dersom jeg føler for å gråte så gjør jeg det, selv om de er tilstede. Jeg gjemmer ikke mine vanskelige følelser for dem. Men for dem er det nok far som er rollemodell for hvordan følelser skal håndteres. Far er ganske flat følelsesmessig, og pragmatisk: "er det vits i å tenke på det, forrandrer det på noe? Nei? Da er det bare å slutte å tenke på det, da." Han gråter aldri, og det gjør ikke tenåringsguttene heller. 

Anonymkode: 4a529...9ce

[AnonymBruker]

Jeg undertrykker ikke alt. Her hjemme er det lov til å vise følelser, gråte og snakke om gode og dårlige opplevelser/følelser.

Men, barna skal ikke stakkarsliggjøres heller. De må lære seg motgangen at livet er urettferdig. 

Nå om dagen blir barn dullet for mye med. Mange tåler ikke å bli snakket til eller å få negative konsekvenser mår de viser dårlig oppførsel.

Mange foreldre vil heller være kompis med barna, enn å være en forelder som skal lære barna å stå på egne bein.

Anonymkode: df7fc...382

[AnonymBruker]

Noe handler om forventninger. 

Her er noen eksempler

Har to barn med to års mellomrom hvor gutten er eldst. Yngste har lekt mye fysiske leker med den mye mye mer fysiske broren og vi har  vært tydelige til tyngste om at dette kan komme til å gjøre vondt så når det da gjør vondt at han dytter henne bort når de kjemper om samme tingen så handler det om å minne de på at smerten burde forventes at det må tåles. Samme med fotball. Jeg har forberedt ungene at fotball kommer til å gjøre vondt, det er vondt å få et spark i leggen eller ballen i ansiktet, sånn er fotballen, skal de spille fotball så må de forvente vondt.  Ja, datteren undertrykte nok litt smerte når blodet sprutet når hun fikk ballen i nesa og trenerne var helt sjokkert over hvor lett hun tar det.

Mye gråt kommer av forskrekkelsen over at noe er vondt og følelsen er skummel og behov for trøst. Trøsten er reguleringen.  Vi vil jo gi barna erfaring og få de til å se at ikke alt er farlig. Datteren min var livredd for sprøyter og hysterisk, det var nytt og skummelt, men sprøyte måtte hun ta. Ikke like lett å trøste før noe skjer. Vel sprøyten ble til slutt tatt og kunne validere at det var jo ikke så farlig, og fikk tenkt seg om at det var kanskje ikke nødvendig å reagere så sterkt, kanskje bare gå med på ting og at hun skulle bruke følelsen på at hun klarte det til andre ting.  Neste vaksine null problem. Vi dullet ikke med henne om stakkars deg at du må gå gjennom dette, mer sier vi forsto det var skummelt, men noe må man gjennom.  

Det noen kaller undertrykking kaller andre å lære barn å regulere følelsene sine.   Lære litt å «let it go»  for å ikke bli spist opp av følelsene og reagere (for) kraftig. 

Anonymkode: 8ad5a...82c