Alle er så vellykka

[AnonymBruker]

Er dere alle så fornøyde med karrieren og har alt på stell? 

Jeg er i midten av 30 årene, har barn og sammenligner meg ALT for mye med de rundt meg. Alle virker altså så fornøyde med alt. De har alle gjort alt riktig med karriere, føler alle har mastere og er ledere. Nå har ikke jeg engang hatt det som mål. 

Kjenner likevel på misunnelse og at jeg er så liten og dum i forhold. Sitter med 540 i årslønn og jobber i en jobb som krever videregående. Ja, jeg har bachelor også men er så mislykka at jeg ikke funker i jobb med det. Tror faktisk ikke det er en eneste forelder i mine barns klasser som jobber i noe jobb hvor det krever vgs. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette i det hele tatt. Er vel bare lei av å føle med mislykka. Og ja jeg er klar over at det kun er jeg som kan gjøre noe med dette og at det aldri er for sent. Men for meg føles det for sent og jeg tror uansett jeg er for dum til å klare å fullføre noe. Har ikke motivasjonen heller. Bare bitter og sur på meg selv tror jeg. 

 

Anonymkode: d5b26...cf6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er dere alle så fornøyde med karrieren og har alt på stell? 

Jeg er i midten av 30 årene, har barn og sammenligner meg ALT for mye med de rundt meg. Alle virker altså så fornøyde med alt. De har alle gjort alt riktig med karriere, føler alle har mastere og er ledere. Nå har ikke jeg engang hatt det som mål. 

Kjenner likevel på misunnelse og at jeg er så liten og dum i forhold. Sitter med 540 i årslønn og jobber i en jobb som krever videregående. Ja, jeg har bachelor også men er så mislykka at jeg ikke funker i jobb med det. Tror faktisk ikke det er en eneste forelder i mine barns klasser som jobber i noe jobb hvor det krever vgs. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette i det hele tatt. Er vel bare lei av å føle med mislykka. Og ja jeg er klar over at det kun er jeg som kan gjøre noe med dette og at det aldri er for sent. Men for meg føles det for sent og jeg tror uansett jeg er for dum til å klare å fullføre noe. Har ikke motivasjonen heller. Bare bitter og sur på meg selv tror jeg. 

 

Anonymkode: d5b26...cf6

Det er mange folk der ute som ikke engang har barn eller jobb. Noen kommer aldri til å få det heller. Du bidrar til samfunnet på dine premisser, og det teller positivt i mine øyne. 540k i årslønn er helt ok i Norge, avhengig av din livsstil. 

Tro meg, mange mennesker virker fornøyde utvendig, men føler på det samme som deg - bare i forhold til andre ting. 

Anonymkode: d9624...540

[AnonymBruker]

Hva har vært dine mål?

Anonymkode: 11833...93b

[Ronaldo85]

Du er yngre enn meg, har barn i motsetning til meg OG tjener 80k mer enn meg.

Hvem er mislykka nå?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er dere alle så fornøyde med karrieren og har alt på stell? 

Jeg er i midten av 30 årene, har barn og sammenligner meg ALT for mye med de rundt meg. Alle virker altså så fornøyde med alt. De har alle gjort alt riktig med karriere, føler alle har mastere og er ledere. Nå har ikke jeg engang hatt det som mål. 

Kjenner likevel på misunnelse og at jeg er så liten og dum i forhold. Sitter med 540 i årslønn og jobber i en jobb som krever videregående. Ja, jeg har bachelor også men er så mislykka at jeg ikke funker i jobb med det. Tror faktisk ikke det er en eneste forelder i mine barns klasser som jobber i noe jobb hvor det krever vgs. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette i det hele tatt. Er vel bare lei av å føle med mislykka. Og ja jeg er klar over at det kun er jeg som kan gjøre noe med dette og at det aldri er for sent. Men for meg føles det for sent og jeg tror uansett jeg er for dum til å klare å fullføre noe. Har ikke motivasjonen heller. Bare bitter og sur på meg selv tror jeg. 

 

Anonymkode: d5b26...cf6

Hvem er alle? Sitter du å sammenligner deg med folk på sosiale medier? I såfall slitt med det.

Anonymkode: 9296b...638

[AnonymBruker]

* slutt

Anonymkode: 9296b...638

[Gjest Abundance]

540 er god nok lønn det TS. Ikke bruke nedsettende ord om deg selv😇 Er du fagorganisert? Prøv å få lønnskompensasjon for BA og i jobben....du kan få lønnsuttelling for BA så lenge noe er faglig relevant ift yrket ditt.

Master osv er ikke svaret på evt god livskvalitet eller om en er lykkelig på alle områder i livet🤫😉

[AnonymBruker]

Da har du ikke møtt meg frøken. 

Eneste jeg duger til er å gå foran som ett dårlig eksempel. Men er fornøyd med livet lell jeg. 

Anonymkode: a2890...2d3

[Fionas]

Jeg har samme som deg og er vellykket  kanskje jeg sammenligner med andre folk 😂 tror ærlig ikke du blir lykkelig med utdanning heller 

[AnonymBruker]

Vi har alle vårt og det er ikke bare en klisje. En kommer fort inn en vond sirkel når man sammenlikner seg med andre og du vet ikke hva som ligger under deres overflate. Det er ikke alt vi deler. 

En må selv jobbe med å være fornøyd i nuet. Være fornøyd med det man har og det man har oppnådd. Det er mange fordeler med å jobbe som fagarbeider, en av dem er at man stort sett alltid har jobb, hvor andre blir organisert bort. Du slipper studielån er i fra og til månen. 

Anonymkode: 0c5c3...716

[Knirke]

Jeg følte på de samme tingene da jeg var 30. Hadde vært dum og tatt en ubrukelig utdannelse og masse strøfag, og jeg hadde gigantisk studielån. Jobbet som servitør og hatet det.

Den eneste veien ut var å ta seg sammen og begynne på nytt: Å ta en ny utdannelse som gir jobb med karrieremuligheter. 

[AnonymBruker]

Jeg har en mastergrad og en jobb med grei lønn, men har til gjengjeld ingen barn eller noen å stifte familie med - og føler meg derfor litt mislykket. Så du får trøste deg med at vi alle er misfornøyde med et eller annet i livet, og at det ligger i menneskets natur å ha det slik.

Anonymkode: 699ce...0fe

[AnonymBruker]

Jeg er nok akkurat den du sikter til, har master, bygd karriere, vært mellomleder og videre vært toppleder. Jeg har brukt så mye tid og krefter på å komme ditt. 

Og når jeg endelig nådde målet mitt, aldri vært mer ulykkelig og utilfreds. Konstant sliten, og ble til slutt utbrent. Jeg presset meg selv i årevis. 

Jeg har hoppet av karrierekarusellen, funnet meg en roligere jobb. Jeg har gått ned ca 1 mill i lønn. Men aldri hatt det bedre, livet er så mye mer enn jobb og penger. 

Anonymkode: fe5f0...4ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Er dere alle så fornøyde med karrieren og har alt på stell? 

Jeg er i midten av 30 årene, har barn og sammenligner meg ALT for mye med de rundt meg. Alle virker altså så fornøyde med alt. De har alle gjort alt riktig med karriere, føler alle har mastere og er ledere. Nå har ikke jeg engang hatt det som mål. 

Kjenner likevel på misunnelse og at jeg er så liten og dum i forhold. Sitter med 540 i årslønn og jobber i en jobb som krever videregående. Ja, jeg har bachelor også men er så mislykka at jeg ikke funker i jobb med det. Tror faktisk ikke det er en eneste forelder i mine barns klasser som jobber i noe jobb hvor det krever vgs. 

 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette i det hele tatt. Er vel bare lei av å føle med mislykka. Og ja jeg er klar over at det kun er jeg som kan gjøre noe med dette og at det aldri er for sent. Men for meg føles det for sent og jeg tror uansett jeg er for dum til å klare å fullføre noe. Har ikke motivasjonen heller. Bare bitter og sur på meg selv tror jeg. 

 

Anonymkode: d5b26...cf6

Jeg forstår deg veldig godt med tanke på følelsen. 

Men ønsker å si at du må ikke la deg trykke ned ved å si "at det er bare du som kan gjøre noe med dette". Fakta er at vi er alle omringet av et brutalt, nådeløst samfunn hvor penger, profitt, utseende og annet er det som teller som både den økonomiske og sosiale "valutaen". Sånn var det ikke tidligere, der alle var sykt opptatt av penger, utseende og hvem som poster hva på sosiale medier. 

Dessverre er samfunnet blitt som det er blitt og det er viktig å minne på at mange av de vellykkede har IKKE kommet dit fordi de angivelig har jobbet "hardt". De har kommet dit fordi de får servert alt på sølvfat og er ellers friske helsemessig. 

Og så har du det motsatte, for jeg vet ikke om du har noen helsemessige problemer, men hvis man føler at man ikke greier å takle noe over videregående skole nivået, eller så vidt henger med på det nivået også, så er det nok et eller annet, som du kanskje ikke vet selv. Det har ingenting med "hvis du bare prøver hardere, så vil det garantert oppstå ønsket resultat", for sånn er det ikke, og det går litt under radaren. 

Det som går under radaren er at man kan stange hardt med "hodet i veggen" for å bruke et metafor, men det garanterer ikke ønsket resultat, og hvis man tror at man "lager hull i veggen", bare man denger med "hodet" inn i "veggen" lenge så, så vil "veggen kollapse", men sånn er det ikke. Det som skjer er heller at "hodet får et hull" i stedet - og ikke veggen. 

Dessuten er vi alle produkter av samfunnets omgivelser med tanke på miljø og annet. I et slikt kaldt og ekstremt konkurransepreget samfunn, der man overhodet IKKE stiller likt i det hele tatt, så er det slik at de som har overtaket tråkker, uten å nøle på mennesker som er "under dem", og kjemper for å beholde sin posisjon. 

Forstår at du er lei av å ikke ha "høyere sosial posisjon", og det er ikke noe en kan kjempe seg lett frem til nå for tiden da "de på øvre hylle" har laget monopol på det. 

For å si det sånn: jeg hadde blitt ekstremt glad om jeg kunne nå din posisjon med 540.000 kr i årslønn, fast jobb regner jeg med, og du har eiendom eller leilighet som er din egen? Og du har barn. 

Vel jeg har ingenting av det du har. Jeg har ikke leilighet, jeg har ikke formue, jeg har ikke barn og kommer aldri til å få barn. Jeg vet ikke hva romantikk og sex og nærhet er.  Jeg har ikke fast jobb og jeg har langt under 540.000 kr i året. Jeg har ikke en gang bil eller en katt eller en hund. Uansett forbudt å ha kjæledyr her jeg leier. Jeg har heller ikke foreldre, de døde for noen år siden og ikke noe særlig til formue siden livet var preget av mye sykdom og arbeiderklasse bakgrunn. Besteforeldre er også døde for lenge, lenge siden. Og så er jeg eldre enn deg med ca 10 år. 

Så du kan fortelle meg hvor lenge skal jeg holde ut, for dette har vært en situasjon i mange år, før man vurderer å kjøpe et tau som passer greit med taket i denne latterlige hybelleiligheten som jeg leier og betaler overpris for hver eneste måned. 

For dette er ikke noe liv, man bare puster og ingenting annet. Ditt liv er altså drømmen for meg. Jobb der man ikke blir terrorisert av sjefen eller andre kollegaer og din jobb er 180.000 kroner brutto over min årsinntekt, egen leilighet, barn. 

Men samtidig, jeg forstår deg og kritiserer deg ikke og forstår at du føler at det er en del sosiale "dører" som er lukket når du alene og har inntekt mellom 500 - 550.000 kr på VGS nivå. Det er det sosiale. Norge som land er helt brutal der, for man omgås de med samme sosiale- og økonomiske klasse. Sånn "plukker man venner", og sånn "plukker" man folk man dater og skal lage barn med. 

Så hvis de andre du er vant å omgås med har så mye mer av alt, bedre helse, bedre utseende, bedre økonomi og nærmest "bader i penger", så faller man selvsagt fra og blir etter hvert "fryst ut". Dette har jeg selv opplevd på de mest nådeløse måtene en kan oppleve det. Folk du hadde mye kontakt med før da det var noenlunde likt helsemessig og økonomisk mellom oss, er de samme som ikke en gang lenger husker at jeg i det hele tatt eksisterer. 

Når man har mistet sin sosiale status, så er det vanskelig å bygge det opp igjen. 

 

 

Anonymkode: 72eac...6f0

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 7.3.2026 den 1.04):

Da har du ikke møtt meg frøken. 

Eneste jeg duger til er å gå foran som ett dårlig eksempel. Men er fornøyd med livet lell jeg. 

Anonymkode: a2890...2d3

Det tror jeg ingenting på.

[AnonymBruker]

Jeg har mastergrad og lederstilling (og barn). Tjener bra, men ikke sinnsykt. Hater livet mitt slik det er nå. Jobben er ufattelig stress og press. Det er enorme krav, og det er aldri mulig å senke skuldrene. Har jeg en sjelden gang ferie, så blir den også avbrutt av telefoner og problemer på jobb. 

Utad virker jeg vellykket. Inni meg holder jeg på å kollapse. 

Anonymkode: f07ed...022

[AnonymBruker]

Du er vel som folk flest. 

Anonymkode: 5fe64...43c

[AnonymBruker]

Jeg pleier å sammenligne meg nedover, f.eks se en episode av luksusfellen og akke meg over hvor komplett idiot det går an å være og da føler jeg meg så mye bedre.

Plutselig hører jeg om en eller annen velstående som har tatt kvelden. Da sier jeg som så, all verdens penger hjelper ikke og synker tilfreds ned i sofaen.

Noen har kanskje et superflott hus. At de får sove om nettene med all den gjelda, tenker jeg og låser meg tilfreds inn i mitt gamle hus som ble nedbetalt for et par tiår siden.

Og jobben min? Hvordan i alle dager havnet en halvstudert røver som meg i en slik stilling? Var de som ansatte meg fulle eller hva? Jeg har det superfint, veldig selvstendig og bedagelig og tilbakemeldingene er forbausende gode. Følger de ikke med? Har folk før meg vært usedvanlig treige i utøvelsen? 

Nei, du ser det ts, at du sammenligner deg oppover, det må du ikke gjøre, det er alltid noen med gullhår i ræva.

Sammenlign deg nedover - det er ikke vanlig å finne mange som er verre stilt og da føler du deg priviligert.

Anonymkode: 029a7...977

[AnonymBruker]

* ikke VANSKELIG å finne 

Anonymkode: 029a7...977

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.3.2026 den 20.08):

Jeg forstår deg veldig godt med tanke på følelsen. 

Men ønsker å si at du må ikke la deg trykke ned ved å si "at det er bare du som kan gjøre noe med dette". Fakta er at vi er alle omringet av et brutalt, nådeløst samfunn hvor penger, profitt, utseende og annet er det som teller som både den økonomiske og sosiale "valutaen". Sånn var det ikke tidligere, der alle var sykt opptatt av penger, utseende og hvem som poster hva på sosiale medier. 

Dessverre er samfunnet blitt som det er blitt og det er viktig å minne på at mange av de vellykkede har IKKE kommet dit fordi de angivelig har jobbet "hardt". De har kommet dit fordi de får servert alt på sølvfat og er ellers friske helsemessig. 

Og så har du det motsatte, for jeg vet ikke om du har noen helsemessige problemer, men hvis man føler at man ikke greier å takle noe over videregående skole nivået, eller så vidt henger med på det nivået også, så er det nok et eller annet, som du kanskje ikke vet selv. Det har ingenting med "hvis du bare prøver hardere, så vil det garantert oppstå ønsket resultat", for sånn er det ikke, og det går litt under radaren. 

Det som går under radaren er at man kan stange hardt med "hodet i veggen" for å bruke et metafor, men det garanterer ikke ønsket resultat, og hvis man tror at man "lager hull i veggen", bare man denger med "hodet" inn i "veggen" lenge så, så vil "veggen kollapse", men sånn er det ikke. Det som skjer er heller at "hodet får et hull" i stedet - og ikke veggen. 

Dessuten er vi alle produkter av samfunnets omgivelser med tanke på miljø og annet. I et slikt kaldt og ekstremt konkurransepreget samfunn, der man overhodet IKKE stiller likt i det hele tatt, så er det slik at de som har overtaket tråkker, uten å nøle på mennesker som er "under dem", og kjemper for å beholde sin posisjon. 

Forstår at du er lei av å ikke ha "høyere sosial posisjon", og det er ikke noe en kan kjempe seg lett frem til nå for tiden da "de på øvre hylle" har laget monopol på det. 

For å si det sånn: jeg hadde blitt ekstremt glad om jeg kunne nå din posisjon med 540.000 kr i årslønn, fast jobb regner jeg med, og du har eiendom eller leilighet som er din egen? Og du har barn. 

Vel jeg har ingenting av det du har. Jeg har ikke leilighet, jeg har ikke formue, jeg har ikke barn og kommer aldri til å få barn. Jeg vet ikke hva romantikk og sex og nærhet er.  Jeg har ikke fast jobb og jeg har langt under 540.000 kr i året. Jeg har ikke en gang bil eller en katt eller en hund. Uansett forbudt å ha kjæledyr her jeg leier. Jeg har heller ikke foreldre, de døde for noen år siden og ikke noe særlig til formue siden livet var preget av mye sykdom og arbeiderklasse bakgrunn. Besteforeldre er også døde for lenge, lenge siden. Og så er jeg eldre enn deg med ca 10 år. 

Så du kan fortelle meg hvor lenge skal jeg holde ut, for dette har vært en situasjon i mange år, før man vurderer å kjøpe et tau som passer greit med taket i denne latterlige hybelleiligheten som jeg leier og betaler overpris for hver eneste måned. 

For dette er ikke noe liv, man bare puster og ingenting annet. Ditt liv er altså drømmen for meg. Jobb der man ikke blir terrorisert av sjefen eller andre kollegaer og din jobb er 180.000 kroner brutto over min årsinntekt, egen leilighet, barn. 

Men samtidig, jeg forstår deg og kritiserer deg ikke og forstår at du føler at det er en del sosiale "dører" som er lukket når du alene og har inntekt mellom 500 - 550.000 kr på VGS nivå. Det er det sosiale. Norge som land er helt brutal der, for man omgås de med samme sosiale- og økonomiske klasse. Sånn "plukker man venner", og sånn "plukker" man folk man dater og skal lage barn med. 

Så hvis de andre du er vant å omgås med har så mye mer av alt, bedre helse, bedre utseende, bedre økonomi og nærmest "bader i penger", så faller man selvsagt fra og blir etter hvert "fryst ut". Dette har jeg selv opplevd på de mest nådeløse måtene en kan oppleve det. Folk du hadde mye kontakt med før da det var noenlunde likt helsemessig og økonomisk mellom oss, er de samme som ikke en gang lenger husker at jeg i det hele tatt eksisterer. 

Når man har mistet sin sosiale status, så er det vanskelig å bygge det opp igjen. 

 

 

Anonymkode: 72eac...6f0

Fornuft og gode skriveferdigheter har du.

Anonymkode: 06be0...c85