Ulike økonomiske behov hos barn

[AnonymBruker]

TS her,

synes jo dette er en spennende diskusjon.

Jeg ser at noen mener det er helt greit å gjøre forskjell hvis behovene er ulike. Og det tenker jeg de alltid vil være.

Og så tror jeg ikke det alltid er så greit å være det "barnet" som liksom klarer seg bra, ofte er det jo på grunn av egeninnsats og gode prioriteringer. Litt feil at man skal "starffes" for dette.

Anonymkode: a7f16...d81

[AnonymBruker]

Jeg har et søsken som lever over evne. Vedkommende har ikke fullført skole, hoppet mye rundt, surret rundt med forskjellige partnere, tatt veldig mange merkelige økonomiske valg. Har utrolig nok klart å få en helt ok jobb og tjener greit, men det blir aldri nok. Det skal stadig pusses opp, gjøres bedre, finere. Sånn har det vært hele veien, og foreldrene mine stiller opp. Gang på gang på gang. Ungene trenger ting, foreldrene våre stiller opp. Og så får jeg høre etterpå hvor synd det er i mitt søsken og familien, hvor hardt de jobber og hvor dyrt alt er. 

Jeg har alltid måttet klare meg selv. Det er like dyrt for barnehage og SFO for oss som for dem, men det teller ikke. Met er dyrt, bolig er dyrt. Men det vil alltid være mer synd i mitt søsken, og pengene vil alltid gå dit. 

De må gjerne «straffe» meg for at jeg ikke pusser opp kjøkkenet mitt hvert 3. år, eller ikke reiser på ferier hver år (det kunne vi og gjort hvis foreldrene våre hadde dekket for oss og), men jeg velger å heller klare meg selv sammen med min partner. Det er synd for ungene mine som ikke får reise til syden på bestemor og bestefars regning hvert år, men mer synd er det at ikke bestemor og bestefar har lyst til å tilbringe mer tid med dem. Men jeg får ikke gjort noe med det. De har tatt sine valg, det har vært sånn fra mitt søsken og jeg var små, og nå er det så inngrodd at det kommer aldri til å endre seg. 

For min egen del er ungene så små at behovene er ganske like. Men jeg håper jeg klarer å være rettferdig når de blir eldre og. Helt rettferdig vil det aldri bli, de er født med forskjellige forutsetninger og vips sikkert gå forskjellige veier i livet, men mitt mål må være at alle føler seg sett og verdsatt, og at ikke noens behov alltid går foran resten. 

Anonymkode: f28ca...84b

[AnonymBruker]

Vi prøver å få ting så likt så mulig er mest mulig rettferdig, har den ene lånt å ikke betalt tilbake, får den som ikke har lånt den samme summen om vi kan få det til. 
 

Oppvokst med veldig forskjellsbehandling fra foreldre, hvor mitt søsken fikk være med dem på reiser, bodde gratis i mange år i fritidsboligen deres (de betalte, strøm og forsikring), jeg fikk ingenting som kunne sammenlignes 

Slik har det blitt og favoriseringen har nå gått over til neste generasjon, skal sies at jeg har ikke det samme gode forholdet til foreldrene som hen har.

 

Anonymkode: 1b037...38b

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med mine barn om at de er ulilke og trenger ulikt til ulike tider fra de var små. Noe som kanskje kom opp som mer naturlig samtaleemne fra de var små fordi de er tvillinger, gutt og jente, svææært ulike av personlighet ikke minst, men var så opptatt av at ting ikke var urettferdig at jeg tullet litt med det da de lå på ulike rom og lyttet til hvor mange sanger/kyss/klemmer den andre fikk, og så måtte gå litt frem og tilbake mellom rommene når jeg (bevisst) sang en sang ekstra eller ga flere kyss til ene. Det ble en del av koselig kveldsrutine med smil og latter, men deres opptatthet av dette var også en naturlig inngangsport til samtaler om at de i løpet av livet ville trenge ulik hjelp og støtte fra oss, men at de begge alltid skulle kunne komme til meg når de hadde behov for hjelp, og få det. I det ville det være likt. At jeg var begges heiagjeng og støtte ved behov. 

Så har de vokst til, og ene hadde først behov for å gå på privatskole, så andre på en vgs som kostet oss mer, i tillegg til fritidsinteresser som kostet oss mer. Så fikk den vi hadde brukt minst penger på totalt sett tilbud om å bli med en venninne og foreldre til USA, og det var rettferdig å betale. Den andre fikk forklart hvorfor, men det virket ikke nødvendig egentlig, for han skjønte selv at vi har betalt mer for hans fritid opp gjennom. 

Sertifikat og større summer har de begge fått, selv om ene hadde råd selv. 

Jeg tenker at vi ved behov får fortsette med å ha dialog om slikt, men jeg merker at barna nå selv har skjønt at alt ikke kan være likt bestandig, men at de begge behandles likt i å få hjelp til det de faktisk trenger, og at slikt jevner seg ut over tid. Likevel vil vi aldri gi større summer til ene og ikke andre. Da ene hadde behov for halvparten av fondet jeg har spart i for dem fikk også den andre andre halvparten. Hun er uansett så flink til å spare at jeg ikke trengte å være redd for at det forsvinner. Isåfall hadde jeg nok ventet, men opplyst om at din halvpart venter på ditt behov. 

Jeg behandler altså likt, men ikke bestandig helt samtidig, og vi har dialog på slikt. Merker at ungene er veldig trygge på at vi er der for dem begge. 

Anonymkode: 266b1...a62

[BareMay]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 21.55):

Dere med større barn, hva når barna har forskjellige behov for økonomisk bistand?

Når det ene barnet klarer seg fint, tar fornuftig utdanning, får seg jobb osv

Hva da om du har et til som hele tiden behøver hjelp?

Jeg har to barn, det ene er nøkternt og sparsommelig og trenger på en måte aldri noe. Ber om lite hjemme og er av natur forsiktig med pengene sine. 

Det andre er ikke sånn i det hele tatt.

Hva gjør man som forelder om det ene barnet har vesentlig mer behov for hjelp som ung voksen? La meg si den ene har bra betalt jobb og ressurssterk partner og det andre barnet ditt ender opp som alenemor med deltidsjobb?

Anonymkode: a7f16...d81

Hjelper sine barn der det trengs. Særlig mens de er unge og uerfarne. Kanskje trenger det barnet som mest er i behov for hjelp også litt mer veiledning.

[BareMay]

Amy71 skrev (På 4.3.2026 den 21.58):

Gir likt uansett 

Likt er ikke alltid rettferdig.

[AnonymBruker]

Tenker at det er en fin ting å ha litt kontroll så ting blir jevnt over tid og på et absolutt minimum at man har kontroll på skjev fordeling. Når ene barnet har behov for mye hjelp er det fint å være bevist å ha stopp knapp på så tidlig at det ikke er mulig å hjelpe når andre trenger det også. 

 

Anonymkode: 1544b...fd9

[Sopass]

Gaver og sånt bør jo være likt. Men hvorfor gi fysiske ting eller økonomiske greier til de som har «alt»?

Det er faktisk forskjell på folk. Genetisk, biologisk og nevrologisk. F.eks. kan barnet med ADHD eller Autisme (også «høyt fungerende») eller med andre psykiske eller nevrologiske utfordringer være genetisk betinget til å ta dårligere valg og oftere havne i vanskelige / «dårligere» situasjoner målt opp mot et A4-liv som alle presses inn i. Kanskje de også «bare» var uheldige mtp krets, partner eller (mangel på?) utdanning og at dette også fører til forskjeller.
 

Jeg tenker at støtte bør gis der det trengs. Som andre har nevnt er vel det å kunne gi økonomiske gaver eller hjelpe med f.eks. boliglån eller bilhold være en fin ting til den som sliter eller har falt utenfor. Mens de travle mens suksessfulle og godt gifte kanskje kan trenge barnevakt mens de nyter en bedre weekend og pleier forholdet (personlig ville jeg hatt med barna på dette, men vet dette er vanlig å ønske seg) eller annen fin gest.
 

Hvis det er store sosioøkonomiske forskjeller innad i søskenflokken og de på toppen blir sjalu/ misunnelige for at noen får mer (økonomisk) så er de rett og slett smålige. 
 

Har du mulighet så er det ikke bare greit, men på sin plass mener jeg. Om du føler det kan bli trøbbel så ta gjerne en prat med alle søsknene om det, legg det fram og forklar hva du tenker og hvorfor. 
 

Lykke til!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2026 den 22.08):

Hjelper med tid og barnepass. Økonomisk må de ordne selv er min mening. Hvordan skal de ellers lære? 

 

Anonymkode: 83cc3...aa7

Men ting kan skje som er helt uforskyldt da, det handler ikke alltid om å lære. Her har vi ett barn med en diagnose som gjør at han vil streve mye mer i livet enn søsken, han trenger jo ikke en «lærepenge» fra oss foreldre som sten til byrden. 

Anonymkode: a9ea4...abf

[AnonymBruker]

Sopass skrev (14 timer siden):

Gaver og sånt bør jo være likt. Men hvorfor gi fysiske ting eller økonomiske greier til de som har «alt»?

Det er faktisk forskjell på folk. Genetisk, biologisk og nevrologisk. F.eks. kan barnet med ADHD eller Autisme (også «høyt fungerende») eller med andre psykiske eller nevrologiske utfordringer være genetisk betinget til å ta dårligere valg og oftere havne i vanskelige / «dårligere» situasjoner målt opp mot et A4-liv som alle presses inn i. Kanskje de også «bare» var uheldige mtp krets, partner eller (mangel på?) utdanning og at dette også fører til forskjeller.
 

Jeg tenker at støtte bør gis der det trengs. Som andre har nevnt er vel det å kunne gi økonomiske gaver eller hjelpe med f.eks. boliglån eller bilhold være en fin ting til den som sliter eller har falt utenfor. Mens de travle mens suksessfulle og godt gifte kanskje kan trenge barnevakt mens de nyter en bedre weekend og pleier forholdet (personlig ville jeg hatt med barna på dette, men vet dette er vanlig å ønske seg) eller annen fin gest.
 

Hvis det er store sosioøkonomiske forskjeller innad i søskenflokken og de på toppen blir sjalu/ misunnelige for at noen får mer (økonomisk) så er de rett og slett smålige. 
 

Har du mulighet så er det ikke bare greit, men på sin plass mener jeg. Om du føler det kan bli trøbbel så ta gjerne en prat med alle søsknene om det, legg det fram og forklar hva du tenker og hvorfor. 
 

Lykke til!

All økonomisk «støtte» til voksne fra foreldre er gaver.  Det gis som en gave, ekstra hjelp, kjærkomment bidrag, som foreldrene har lyst til å gi. Ikke MÅ gi. Hva skulle det ellers vært? Hvis en person virkelig trenger penger fra foreldrene sine, er det den personen som er sjalu, misunnelig og smålig hvis h’n ikke unner søsken samme hjelp/gaver gjennom livet. Uavhengig av behov. Det er så mange spre følelser av dette. Det bør være likt over tid. 

Anonymkode: 83498...2f7