Ulike økonomiske behov hos barn

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Dere med større barn, hva når barna har forskjellige behov for økonomisk bistand?

Når det ene barnet klarer seg fint, tar fornuftig utdanning, får seg jobb osv

Hva da om du har et til som hele tiden behøver hjelp?

Jeg har to barn, det ene er nøkternt og sparsommelig og trenger på en måte aldri noe. Ber om lite hjemme og er av natur forsiktig med pengene sine. 

Det andre er ikke sånn i det hele tatt.

Hva gjør man som forelder om det ene barnet har vesentlig mer behov for hjelp som ung voksen? La meg si den ene har bra betalt jobb og ressurssterk partner og det andre barnet ditt ender opp som alenemor med deltidsjobb?

Anonymkode: a7f16...d81

Det vet jeg det er delte meninger om. Personlig synes jeg det er mest riktig å gi etter behov, samtidig så er det viktig å ikke glemme av de som tilsynelatende ikke har behov for så mye bistand. Og jeg snakker selvsagt ikke om å gi bort hele arven liksom. Nå har jeg bare ett barn så slipper å forholde meg til det, men har søsken og vet vi begge har fått litt hjelp her og der uten at jeg noen ganger har tenkt over hvor mye, hvem som får mest, til hva etc. 

Rettferdighet er ofte ikke det samme som å gjøre alt likt. Tross alt ville det vært veldig urettferdig ettersom behov ofte varierer veldig. Det er også mye mer enn penger som kan være viktig, riktig og av verdi. 

Endret 5. mars av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Har en bror på uføretrygd på grunn av forhold under oppveksten som han hadde null kontroll over, og er på ingen måte bitter over at han får økonomisk hjelp mens jeg - som aldri har hatt problem med å betale en regning i mitt liv - ikke gjør det. 

Hadde han vært blakk fordi han jobba og svei av lønna på tant og fjas, så hadde det vært noe anna. 

Anonymkode: f0d08...b1c

[AnonymBruker]

Vi har et barn som kommer til å ha hjelpebehov resten av livet. Ja, i perioder får han mer enn de andre to. Heldigvis har jeg oppegående barn som forstår at det ikke er forskjellsbehandling, men rett og slett ulike behov, til ulik tid. Vi møter alle barna der de er. Vi stiller opp med kjøring, henting, flytting, studiehjelp, barnevakt osv etter behov. Vi hjelper de to barna godt på vei inn i et selvstendig liv. Den siste vil aldri oppleve det. Derfor vil ikke jeg høre om urettferdighet for at de ikke får det samme. De får så uendelig mye mer. 

 

Anonymkode: 62602...09a

[AnonymBruker]

Samboer og jeg har ingen felles barn, men hvert vårt barn fra tidligere forhold. 
Min datter på snart 20 år har diagnoser epilepsi og lett psykisk utviklingshemming. Hun har uføretrygd og skal på folkehøyskole til høsten. Tilrettelagt jobb er på plass når hun er ferdig med folkehøyskolen. 
 

Hans datter er 13 år. Reflektert og kunnskapsrik jente. Går på ungdomsskolen og får 5 og 6 knalle fag. Hun kan bli hva hun vil så å si. 
 

Barnet hans og mitt er og vil ha totalt ulike fremtidsutsikter. Min samboer forstår det nok ikke fult ut tror jeg. Min datter bor hos oss og bor gratis. Sparer til egenkapital og ønsker at hun kan få kjøpt seg leilighet. Betaler fritidsaktiviteter, busskort, mobil, klær, lommepenger ol. Hun vil ha dårligere økonomi enn hans datter. 
Han kan plutselig si at min datter får spare mye penger?! Hu nå vil jo leve med dårlig økonomi resten av livet sitt😔 

Anonymkode: f3c18...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Samboer og jeg har ingen felles barn, men hvert vårt barn fra tidligere forhold. 
Min datter på snart 20 år har diagnoser epilepsi og lett psykisk utviklingshemming. Hun har uføretrygd og skal på folkehøyskole til høsten. Tilrettelagt jobb er på plass når hun er ferdig med folkehøyskolen. 
 

Hans datter er 13 år. Reflektert og kunnskapsrik jente. Går på ungdomsskolen og får 5 og 6 knalle fag. Hun kan bli hva hun vil så å si. 
 

Barnet hans og mitt er og vil ha totalt ulike fremtidsutsikter. Min samboer forstår det nok ikke fult ut tror jeg. Min datter bor hos oss og bor gratis. Sparer til egenkapital og ønsker at hun kan få kjøpt seg leilighet. Betaler fritidsaktiviteter, busskort, mobil, klær, lommepenger ol. Hun vil ha dårligere økonomi enn hans datter. 
Han kan plutselig si at min datter får spare mye penger?! Hu nå vil jo leve med dårlig økonomi resten av livet sitt😔 

Anonymkode: f3c18...a63

Vil bare legge til at jeg kommer alltid til å hjelpe min datter, selvom min samboer er uenig. Hun vil nok ikke få familie, så jeg vil ta henne med på ferie hver sommer tror jeg! 

Anonymkode: f3c18...a63

[AnonymBruker]

Kommer an på. 

Mine svigerforeldre har forskjellsbehandlet sin alenemor-datter med en serie dårlige jobber veldig opp gjennom. Hun har fått enormt mye hjelp. Vi, som har et barn med spesielle behov og som objektivt sett nok trenger mer hjelp enn det hun gjorde i perioden da hun var alenemor med et lite barn, får… ingen hjelp. Her snakker jeg ikke penger, men avlastning. Vi blir heller ikke invitert etc. Klart vi legger merke til det… Det er ikke bare barnet med spesielle behov, alle våre barn får mye mindre oppmerksomhet enn ungene til døtrene deres får. Synes overhode ikke det er greit. 
 

Barnet med spesielle behov tror jeg ikke vil komme seg ut i arbeidslivet, og vi vil nok kunne bidra med mer tilskudd til egenkapital der enn til de andre barna. Alle vil få, men realiteten er at et barn på uføretrygd trenger den hjelpen veldig mye mer enn et barn som er i jobb.  Det er ikke akkurat  barnet skyld at det har en diagnose (mange diagnoser). Jeg håper de andre barna vil forstå det. Og det er en helt annen situasjon enn forskjellsbehandlingen til mine svigerforeldre.

Anonymkode: b619e...755

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kommer an på. 

Mine svigerforeldre har forskjellsbehandlet sin alenemor-datter med en serie dårlige jobber veldig opp gjennom. Hun har fått enormt mye hjelp. Vi, som har et barn med spesielle behov og som objektivt sett nok trenger mer hjelp enn det hun gjorde i perioden da hun var alenemor med et lite barn, får… ingen hjelp. Her snakker jeg ikke penger, men avlastning. Vi blir heller ikke invitert etc. Klart vi legger merke til det… Det er ikke bare barnet med spesielle behov, alle våre barn får mye mindre oppmerksomhet enn ungene til døtrene deres får. Synes overhode ikke det er greit. 
 

Barnet med spesielle behov tror jeg ikke vil komme seg ut i arbeidslivet, og vi vil nok kunne bidra med mer tilskudd til egenkapital der enn til de andre barna. Alle vil få, men realiteten er at et barn på uføretrygd trenger den hjelpen veldig mye mer enn et barn som er i jobb.  Det er ikke akkurat  barnet skyld at det har en diagnose (mange diagnoser). Jeg håper de andre barna vil forstå det. Og det er en helt annen situasjon enn forskjellsbehandlingen til mine svigerforeldre.

Anonymkode: b619e...755

Eller, det er også penger inne i bildet ift svigerforeldrene, for så vidt. Om de har gitt datteren penger, vet jeg ikke. Men de har invitert med favoritt-barnebarnet på sydenturer gjentatte ganger, og han fikk bil(!) da han ble 18. Våre barn har ikke blitt med dem noen steder, og de nærmer seg 18 nå, og de får HELT sikkert ikke bil. 

Anonymkode: b619e...755

[AnonymBruker]

Jeg gir begge to det samme. Jeg vet av egen erfaring at det er vanskelig for foreldre å vurdere hvem som trenger hva fordi folk uttrykker behov forskjellig. 

Anonymkode: 960a4...8ff

[AnonymBruker]

Mine barn får like mye av oss, og det vil de alltid få.

Eneste unntak jeg kan komme på, var hvis et av dem var født med et handicap. Men de er begge født friske, og har et likt utgangspunkt.

De kommer til å ta mer eller mindre fornuftige valg av utdannelse, jobb og livspartner, men det er jo valg de står for selv.

Jeg kan godt hjelpe til rent praktisk der det er behov, men økonomiske bidrag skal være likt.

Anonymkode: 8797a...811

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tror du det bestandig er så lett og se forskjell.

Hva med det barnet som tar en fornuftig utdanning og velger en trygg partner fra en stabil familie. Så har du søskenet som ikke tar utdanning ender opp med dårlig betalt jobb og alene med barn. Har siste satt seg selv i dårlig situasjon eller er hun uheldig?

Anonymkode: a7f16...d81

Når jeg sier setter seg i en dårlig situasjon tenker jeg på de som for eksempel prioriterer røyk foran mat. Kjøper dyre klær slik at de ikke har råd til husleie. Slutter i jobb uten å ha noe nytt å gå til. Ikke gidder å jobbe. Tar opp forbrukslån for å reise. Ligger rundt uten prevensjon og får barn de ikke kan forsørge osv.

De som jobber og står på og likevel ikke får endene til å møtes setter jeg ikke i denne kategorien.

Anonymkode: 055e3...024

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men er det voksne barnet som klarer meg bra.

Begge mine søsken har fått betydelig mye mer hjelp av foreldrene våre enn jeg, særlig det yngste. Og det er helt greit! 
Vi har et godt forhold som familie, og jeg unner søsknene mine å ha det bra.

Jeg vet at min mor har dårlig samvittighet for dette, men jeg prøver å forsikre dem om at det går helt fint. 
Vi har jo hatt et ganske likt utgangspunkt, men livet skjer og det går lettere for noen enn for andre. 

Anonymkode: f924f...ccb

[AnonymBruker]

Noen bør nok muligens benytte Excel som hjelpemiddel og føre opp både tidsbruk og penger på den enkelte av barna, for å sikre millimeterlikhet. 

Litt flere barn i familien her, og med spredning i alder. Det betyr at behovet til yngste, ikke har vært likt med behovet til eldste. Når alle bodde hjemme, fikk de klær utstyr ved behov, ikke fordi en av de andre hadde behov. 

Jo jeg kan være med på å  hjelpe om det skulle dukke opp en situasjon, men dersom det hadde vært ett av barna som alltid hadde kommet ut for en situasjon og måtte ha hjelp - da hadde vi skrudd igjen. 

 

 

Anonymkode: c7fa6...3b2

[NoaideBiehtar]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hun har selvfølgelig satt seg selv i en dårlig situasjon?! Hun kunne også tatt utdanning, fått en godt betalt jobb, og dermed klart å forsørge barnet selv på en god måte selv om hun blir alenemor. Man får ikke flere barn enn man kan forsørge alene!

Uheldig ville vært å bli ufør, eller miste jobben pga. nedgangstider.

Anonymkode: 55dc8...7d7

Det er slett ingen selvfølge. Det er ikke alle som har kapasitet/evner til å ta høyere utdannelse, og det må da være helt greit. Vi vet heller ikke hvorfor vedkommende jobber deltid - er det fordi vedkommende kun greier å jobbe i turnusyrker (det er dessverre ikke så mange jobber som ikke krever høyere utdanning som kun er på dagtid) og derfor må jobbe deltid for å ta vare på barn på kveld og natt? 

Hvilke evner og kapasiteter vi har handler ikke bare om valg, men også om flaks. Det påvirker også arbeidslivet vårt. 

Personlig tenker jeg moderat forskjellsbehandling er greit, men da snakker vi noen tusenlapper her og der. Skal man hjelpe et barn med bolig eller dyre innkjøp bør de andre barna få tilsvarende i en eller annen form. 

Jeg er del av en søskenflokk hvor vi har ganske ulike økonomiske forutsetninger. Ingen av oss bryr seg om at mamma og pappa i ny og ne har hjulpet den ene med strømregning og ditt og datt, men foreldrene mine har alltid likebehandlet ved store beløp. Samme gjelder svigers (litt samme situasjon i søskenflokken der). 

Nå som årene har gått og vi alle har blitt godt voksne har behovene roet seg og ting er mer likt. Men det vi også ser er at de som tidligere hadde "svakest" økonomiske forutsetninger også er de som hjelper foreldrene våre mest med praktiske ting nå som de er gamle og har mye hjelpebehov. Jeg er veldig glad vi aldri har vært rigide på å telle krone for krone. Hvem som hjelper hvem mest i løpet av et liv kan fort snu, og handler om mer enn kroner og øre. Praktisk hjelp har også en stor økonomisk overførbar verdi. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Dere med større barn, hva når barna har forskjellige behov for økonomisk bistand?

Når det ene barnet klarer seg fint, tar fornuftig utdanning, får seg jobb osv

Hva da om du har et til som hele tiden behøver hjelp?

Jeg har to barn, det ene er nøkternt og sparsommelig og trenger på en måte aldri noe. Ber om lite hjemme og er av natur forsiktig med pengene sine. 

Det andre er ikke sånn i det hele tatt.

Hva gjør man som forelder om det ene barnet har vesentlig mer behov for hjelp som ung voksen? La meg si den ene har bra betalt jobb og ressurssterk partner og det andre barnet ditt ender opp som alenemor med deltidsjobb?

Anonymkode: a7f16...d81

Her tenker jeg fallgruvene er mange. 

Vi snakker om voksne folk med ansvar for å forsørge seg selv. Om en er med på å forsørge den som ikke tar dette ansvaret legger man opp til såre følelser som kan skape rift mellom foreldre og det voksne barnet som tar ansvar for seg selv. Men også rift mellom søsken. 

Jeg tenker at det ikke kan komme på tale å bidra til den ene uten at den andre får samme sum, selv om hn ikke ber om det. Har du ikke råd til å støtte begge bør du heller la være, eller støtte mindre slik at du alltid kan matche det overfor den andre. 

En annen ting en bør tenke over når man hjelper voksne barn økonomisk. Er man til hjelp eller er man en del av problemet ved at en er med på å støtte opp under uansvarlig håndtering av økomomien? Av og til er den beste hjelpen en kan gi en klar beskjed om å lære seg å stå på egne bein. 

Anonymkode: 9217c...00b

[AnonymBruker]

Har bevist aldri gitt ungene likt gjennom oppveksten, de er fint vant med at noen ganger er den ene som får noe og andre ganger de andre. Og hva de da får varierer like mye.

Så jeg kunne lett hjulpet den som var dårligst stilt, men ikke i den grad at den tok det som en selvfølge og ikke selv arbeidet for å gjøre ting bedre. Senere kan det tenkes at den andre trenger hjelp og da stepper jeg inn der. Det gjelder både økonomisk og fysisk hjelp. 

Det går ikke alltid å hjelp alle likt og det bør voksne mennesker skjønne. Det viktigste er at alle blir sett og hørt når det trenger det.

Anonymkode: dba2c...07f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Mine foreldre forskjellsbehandler aldri, noe jeg synes er litt vondt egentlig. Min bror er høyt utdannet og gift med en dame fra rik familie, de eier mange eiendommer og har stor formue. Selv ble jeg alvorlig syk som barn og ble uføretrygdet som 20 åring. Jeg klarer meg, men hadde satt pris på om foreldrene mine (som absolutt har økonomi til det) hadde hjulpet til innimellom.

Anonymkode: c3346...228

Mannen min er "gift rik" (dvs. ikke veldig rik, men jeg har en god utdannelse, god jobb og eier egen stor enebolig). Selv har han ingen høyere utdannelse og jobber i et serviceyrke.

Søsknene hans gjør akkurat det samme som ham, sånn foruten at de er skilt og har barn med noen som er "lik dem" begge to. De er kronisk blakke og bor i små leide leiligheter. Så ja, mannen min har et mer stabilt liv, men det er kun min fortjeneste.

Så da føles det VELDIG feil at foreldrene hans utelukkende hjelper søsknene hans økonomisk, og til og med har tatt opp gjeld til over pipa på boligen sin for å hjelpe søsknene hans. "da blir det ingen arv å få fra oss, men vi vil heller gi noe mens vi lever, det er nå dere trenger det", sier de. Men mannen min får altså ingenting, verken nå eller når "arven" kommer. 

Anonymkode: 3f756...e57

[Daria]

Er lik hjelp å gi alle det samme eller å gi alle det de trenger? Jeg - søskenflokkens enslige, uføre - har fått økonomisk hjelp (ubedt, men velkomment) på et annet nivå enn søsknene mine (noe av det som forskudd på arv). De har fått støtte til store bryllup, utstyr til barn og ikke minst mye barnepass over mange år. Foreldrene våre har også snakket åpent med oss om de valgene og prioriteringene de gjør. 

Vi har alle trygge, stabile tilværelser og et godt forhold til foreldrene våre og hverandre - det gjør det sikkert også lettere å unne hverandre den hjelpen og støtten den enkelte får.

[Hololo]

Vi har alle ulike utgangspunkt, og valgene vi tar sende oss i forskjellige retninger, noen heldigere enn andre, men det mest lærerike er å ta tak i egen skjebne, ved å gi for mye hjelp så tar du samtidig fra de muligheten til å komme ut av en kjip situasjon på egen hånd og dermed tar fra de mye læring.

Mine observasjoner er iallfall er at folk som får mye hjelp hjemmefra oftere bruke dette som en hvilepute, og ender opp i en evig dårlig sirkel der de sliter med å komme seg opp uten hjelp. Det beste du kan hjelpe med er å gi de verktøy til å klare seg selv i form av råd og veiledning.

Ingen lærer noe av å bare få svaret uten å lære seg utregningen.

 

[AprilLudgate]

Hadde gitt likt.

Men det kan tenkes at den med bedre økonomi hadde fått avsett midler på andre tidspunkt/måter.

Jeg hadde uansett orientert begge om at summer ble loggført og jevnfordelt. 
 

MEN, det er forskjell på langtidssyk eller enslig forsørger VS rotehue.

Jeg hadde ikke finansiert gjentakende langvarig surr og rot hos noen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mannen min er "gift rik" (dvs. ikke veldig rik, men jeg har en god utdannelse, god jobb og eier egen stor enebolig). Selv har han ingen høyere utdannelse og jobber i et serviceyrke.

Søsknene hans gjør akkurat det samme som ham, sånn foruten at de er skilt og har barn med noen som er "lik dem" begge to. De er kronisk blakke og bor i små leide leiligheter. Så ja, mannen min har et mer stabilt liv, men det er kun min fortjeneste.

Så da føles det VELDIG feil at foreldrene hans utelukkende hjelper søsknene hans økonomisk, og til og med har tatt opp gjeld til over pipa på boligen sin for å hjelpe søsknene hans. "da blir det ingen arv å få fra oss, men vi vil heller gi noe mens vi lever, det er nå dere trenger det", sier de. Men mannen min får altså ingenting, verken nå eller når "arven" kommer. 

Anonymkode: 3f756...e57

Ser ikke helt hvorfor du sammenligner det med min situasjon. 

Anonymkode: c3346...228