Sønn sammen med eks narkoman

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mulig du får noe kognitiv dissonans nå, men det kan være at du om 10 år vil se tilbake på den holdningen der og føle deg noe skamfull.

Anonymkode: fead4...f89

Det håper jeg du har rett i. Jeg uttalte meg etter årene med erfaring som psykiatrisk sykepleier. 

Anonymkode: 9bad0...64d

[Biloba]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Javel? Jeg kjenner ingen, men vi har jo Anders Bering Brevik og sønnen til Mette M. Er det den typen du sikter til? 
Fikk du med deg den saken i Borgarting Lagmannsrett nå hvor kvinnen vant mot staten angående uverdig behandling? At hennes menneskerettigheter ble brutt? Hun hadde en psykose, og det ble konkludert at hennes menneskerettigheter ble brutt. Det vil si at behandlingen hun fikk i hjelpeapparatetet var så alvorlig at staten tapte i domstolen for brudd på menneskerettigheter.
Hva tenker du om menneskerettigheter og psykisk sykdom? 

Anonymkode: fead4...f89

Har MBH offentliggjort konkrete diagnoser? 

ABB ble først vurdert som paranoid schizofren, men senere vurdering konkluderte vel med antisosial personlighetsforstyrrelse med narsissistiske trekk. Ikke psykose.

Jeg vil ikke være så konkret at jeg blir gjenkjent, men det ene eksemplet var gjennomført drap pga psykotisk forestilling, det andre var også en handling som kunne endt med døden, pga psykotisk forestilling. Slikt er sjeldent, heldigvis. 

[AnonymBruker]

Biloba skrev (44 minutter siden):

Har MBH offentliggjort konkrete diagnoser? 

ABB ble først vurdert som paranoid schizofren, men senere vurdering konkluderte vel med antisosial personlighetsforstyrrelse med narsissistiske trekk. Ikke psykose.

Jeg vil ikke være så konkret at jeg blir gjenkjent, men det ene eksemplet var gjennomført drap pga psykotisk forestilling, det andre var også en handling som kunne endt med døden, pga psykotisk forestilling. Slikt er sjeldent, heldigvis. 

MBH: ikke så vidt jeg vet. Men at den ligger et mønster i å være grenseløs, er vel uten tvil. 

Jeg skrev mitt innlegg mer som en frustrasjon over generaliseringen over de som for noen bare er "psykisk syk" og dermed er de farlige. Det er alt i fra A-Å i denne kategorien, og skjer i alle samfunnslag.  Jeg har ikke erfaring med de sykeste, eller jobbet på innsiden, men jeg har erfaring med høyt utdannede folk som har slitt i perioder av livet, men som aldri ville begått vold mot andre f eks. Jeg er mer opptatt av psykiatriens historie, forstå sammenhengene. Hvorfor frontene kan bli (blir) så harde med de som jobber der og de som har hatt erfaring med psykiatrien. Eller hvorfor noen i samfunnet har et så sterkt behov for å kategorisere. 

Ja, heldigvis er sånt sjelden.

Anonymkode: fead4...f89

[AnonymBruker]

Jeg har selv bipolar lidelse og fikk diagnosen etter min første og så langt eneste maniske hendelse i mitt liv. Fra før av har jeg hatt to depressive perioder. Jeg går på medisiner, har samboer og er mer stabil i humøret enn de fleste jeg kjenner. Har gått mye i terapi da jeg er veldig redd for å få perioder igjen, og har derfor lært veldig mye om følelsesregulering og gode rutiner (som jeg holder på).

Min samboer som elsker meg høyt og er en fantastisk fyr har ikke fortalt dette til sine foreldre, da moren er lege og i følge han selv skeptisk og fordomsfull til diagnosen jeg tross alt har (selv om den kun har vært tilstede noen få måneder av hele mitt 40år gamle liv). 

Jeg synes det er fryktelig synd at slike fordommer fremdeles får leve og at kun de aller sykest også er de man ser i samfunnet/ hører om. Ikke alle vi med 100% stilling, barn og husdyr som fungerer helt fint. Men de aller fleste av oss gjør nettopp det. 

Jeg beundrer din sønns kjæreste for det hun nå har klart ovenfor deg. For et fantastisk mot, og for en åpenhet. Det tyder på at du virkelig har gjort noe rett i din kommunikasjon ovenfor henne og at hun også er et modig og sterkt menneske som virkelig har lært av sin fortid. 

Mitt inntrykk er at de av oss som lever med diagnoser, eller har opplevd mye tungt, ofte er svært reflekterte mennesker med mye omsorg for de rundt oss. Vi vet hvordan livet iblant kan være og dømmer sjeldent. Dette er gode egenskaper for din sønn å ha nært deg, og for et eventuelt barnebarn.

Vær åpen tilbake, og se henne for det mennesket akkurat hun er. Ikke for rusen eller diagnosen. Tenk hva hun har klart å komme seg gjennom, og hvilken styrke dette kan gi, om brukt riktig i det videre (og det ikke møtes med fordommer).

Heia både deg og henne 🫶🏼

Anonymkode: 63ec9...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 18.32):

Hei

Jeg har alltid likt svigerdatteren min, som har vært sammen med sønnen min i 1,5 år. Hun har en bachelor grad, men er for tiden ufør. Dette har jeg visst hele tiden, men også sett på henne som en person som ikke ønsker det. Jeg har ikke spurt hvorfor da jeg har respektert at det har vært sårbart for henne. 
 

Nylig kom hun å fortalte meg det. Fordi hun ønsket å være åpen og ærlig med meg, da vi ser på hverandre som familie nå. Grunnen til at hun har blitt så syk. Hun fortalte meg om seksuelle overgrep i barndommen, feil diagnosering som førte til feilmedisinering. Da hun ikke fikk riktig hjelp endte hun med å selvmedisinere seg selv og endte opp så langt med rus, at hun begynte med sprøyter. Hun skjønte selv at når hun begynte på sprøyter at det hadde gått for langt. Moren skaffet privat hjelp, hun fikk riktig diagnose (bipolar, som jeg også nå fikk vite) og riktig medisinert. 
 

Jeg ble mildt sagt sjokkert, så ikke denne komme. Jeg har alltid sett på henne som ei super jente, som bare har gjort min sønn godt. Jeg ser han har det bra. Hun har nå vært rusfri i 3.5 år, og vært stabil på medisiner i 2 år. Min sønn har visst alt fra første møte mellom de to. 
 

Selv om jeg liker henne sikkelig godt, kan jeg ikke la være å bli bekymret. 
Er det noen som har erfaringer enten ved at barn har vært i sånne forhold eller selv vært der ?

Vil igjen poengtere at hun er tvers i gjennom god jente, som har ambisjoner for fremtiden og skal begynne og studere for å jobbe med mennesker. Da hun ønsker å hjelpe andre, da hun selv ikke opplevde å få den hjelpen.

Anonymkode: f0302...293

Jeg er gift og har fire barn med en som selvmedisinerte i ungdomsårene. Fra 12-19. Han fikk vendepunktet sitt etter en overdose, la seg inn privat og fikk bearbeidet barndommen. Han hadde så vidt startet opp med sprøyter. Han har lignende bakgrunn som din svigerdatter, med traumer. Jeg møtte han da han var 28. Så rundt 10 år etter han ble nykter. Da hadde han studert og tatt utdannelse og var i jobb. Nå er vi over 40 år og han har aldri hatt noe tilbakefall. Han er helt stabil og ingen hadde gjettet at han tidligere var en kriminell og rusmisbruker. 

Anonymkode: 9b0c9...c49

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.2.2026 den 19.07):

MBH: ikke så vidt jeg vet. Men at den ligger et mønster i å være grenseløs, er vel uten tvil. 

Jeg skrev mitt innlegg mer som en frustrasjon over generaliseringen over de som for noen bare er "psykisk syk" og dermed er de farlige. Det er alt i fra A-Å i denne kategorien, og skjer i alle samfunnslag.  Jeg har ikke erfaring med de sykeste, eller jobbet på innsiden, men jeg har erfaring med høyt utdannede folk som har slitt i perioder av livet, men som aldri ville begått vold mot andre f eks. Jeg er mer opptatt av psykiatriens historie, forstå sammenhengene. Hvorfor frontene kan bli (blir) så harde med de som jobber der og de som har hatt erfaring med psykiatrien. Eller hvorfor noen i samfunnet har et så sterkt behov for å kategorisere. 

Ja, heldigvis er sånt sjelden.

 

Min bekjente som kunne forårsaket død for seg og en til, har hatt flere perioder med psykoser, og lange, stabile fine perioder. 

Det er neppe stor sannsynlighet for slike scenarier i Ts sin familie. Men det er en annen sårbarhetsprofil enn et par hvor begge er psykisk helt friske, ikke er belastet med traumer, er arbeidsføre og ikke har hatt rusavhengighet. 

Det betyr _ikke_ at jeg kategorisk synes det er feil å satse på mennesker som har noe sårbart i historikken sin. 

Anonymkode: 82dd3...224

[AnonymBruker]

Jeg forstår fullt ut TS sin bekymring. Det betyr ikke at jeg ikke har sympati med hennes sønns kjæreste. Hun forsøker å leve et normalt liv, og det skal hun ha stor respekt for.

Men, jeg har sett hvordan selv ganske velfungerende mennesker har falt tilbake. Narkotika er som pesten. Og alvorlig psykisk sykdom kombinert med dette, det er ingen som bør bagatellisere det. Vi snakker om unge mennesker som sikkert har lyst til å danne familie, få barn sammen. Det kan gå bra, men det kan også gå forferdelig galt. Ingen sitter på fasiten.

Jeg ser at noen skriver at dette kun er din sønns sak, TS har ingenting med dette å gjøre. Men, hvem er det barna våre kommer løpende til når de får problemer? Jo, det er oss foreldre. Vi er de som nesten alltid stiller opp om noe tårner seg opp og blir for mye å takle for en ung sjel. Så det valget som TS sin sønn tar, det kan også raskt bli en stor utfordring for TS og hennes mann.

Anonymkode: 654fb...77f