Sønn sammen med eks narkoman

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 18.32):

Hei

Jeg har alltid likt svigerdatteren min, som har vært sammen med sønnen min i 1,5 år. Hun har en bachelor grad, men er for tiden ufør. Dette har jeg visst hele tiden, men også sett på henne som en person som ikke ønsker det. Jeg har ikke spurt hvorfor da jeg har respektert at det har vært sårbart for henne. 
 

Nylig kom hun å fortalte meg det. Fordi hun ønsket å være åpen og ærlig med meg, da vi ser på hverandre som familie nå. Grunnen til at hun har blitt så syk. Hun fortalte meg om seksuelle overgrep i barndommen, feil diagnosering som førte til feilmedisinering. Da hun ikke fikk riktig hjelp endte hun med å selvmedisinere seg selv og endte opp så langt med rus, at hun begynte med sprøyter. Hun skjønte selv at når hun begynte på sprøyter at det hadde gått for langt. Moren skaffet privat hjelp, hun fikk riktig diagnose (bipolar, som jeg også nå fikk vite) og riktig medisinert. 
 

Jeg ble mildt sagt sjokkert, så ikke denne komme. Jeg har alltid sett på henne som ei super jente, som bare har gjort min sønn godt. Jeg ser han har det bra. Hun har nå vært rusfri i 3.5 år, og vært stabil på medisiner i 2 år. Min sønn har visst alt fra første møte mellom de to. 
 

Selv om jeg liker henne sikkelig godt, kan jeg ikke la være å bli bekymret. 
Er det noen som har erfaringer enten ved at barn har vært i sånne forhold eller selv vært der ?

Vil igjen poengtere at hun er tvers i gjennom god jente, som har ambisjoner for fremtiden og skal begynne og studere for å jobbe med mennesker. Da hun ønsker å hjelpe andre, da hun selv ikke opplevde å få den hjelpen.

Anonymkode: f0302...293

Hadde vært mer bekymret for en borderline og/eller bipolar lidelse.

Hva skjer den dagen hun går av medisinene? 
Og vil et evt barn arve det fra henne…

Anonymkode: 06db0...b6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 18.32):

Hei

Jeg har alltid likt svigerdatteren min, som har vært sammen med sønnen min i 1,5 år. Hun har en bachelor grad, men er for tiden ufør. Dette har jeg visst hele tiden, men også sett på henne som en person som ikke ønsker det. Jeg har ikke spurt hvorfor da jeg har respektert at det har vært sårbart for henne. 
 

Nylig kom hun å fortalte meg det. Fordi hun ønsket å være åpen og ærlig med meg, da vi ser på hverandre som familie nå. Grunnen til at hun har blitt så syk. Hun fortalte meg om seksuelle overgrep i barndommen, feil diagnosering som førte til feilmedisinering. Da hun ikke fikk riktig hjelp endte hun med å selvmedisinere seg selv og endte opp så langt med rus, at hun begynte med sprøyter. Hun skjønte selv at når hun begynte på sprøyter at det hadde gått for langt. Moren skaffet privat hjelp, hun fikk riktig diagnose (bipolar, som jeg også nå fikk vite) og riktig medisinert. 
 

Jeg ble mildt sagt sjokkert, så ikke denne komme. Jeg har alltid sett på henne som ei super jente, som bare har gjort min sønn godt. Jeg ser han har det bra. Hun har nå vært rusfri i 3.5 år, og vært stabil på medisiner i 2 år. Min sønn har visst alt fra første møte mellom de to. 
 

Selv om jeg liker henne sikkelig godt, kan jeg ikke la være å bli bekymret. 
Er det noen som har erfaringer enten ved at barn har vært i sånne forhold eller selv vært der ?

Vil igjen poengtere at hun er tvers i gjennom god jente, som har ambisjoner for fremtiden og skal begynne og studere for å jobbe med mennesker. Da hun ønsker å hjelpe andre, da hun selv ikke opplevde å få den hjelpen.

Anonymkode: f0302...293

Hun er fremdeles samme damen, ikke slå henne i magen pga hun åpnet seg for deg

Anonymkode: 81ea0...983

[AnonymBruker]

Dette tar du IKKE med dine veninner TS. Dette er utrolig sårt og privat. Du går ikke ut med informasjonen som hun har delt med deg nå. 

Anonymkode: e83d6...86f

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor mange som er diagnostisert med bipolar, som egentlig burde hatt CPTSD-diagnosen og spørsmålet "hva skjedde med deg?" Mer enn "hva er galt med deg?"…..

Anonymkode: 7aea7...643

[AnonymBruker]

Jeg skjønner din bekymring. Dette er ikke enkelt. Men, du kan jo bare håpe at det ikke blir altfor ille ♥️

Anonymkode: 7d2d4...6b4

[AnonymBruker]

Jeg er mer bekymret for en svigermor som deg. Her får du høre om hennes fortid, hun virkelig betror seg til deg og du legger ut hele storyen på KG 🤯 Du er IKKE en drømmesvigermor. Håper hun finner ut hvordan du er og at hun aldri betror deg noe som helst igjen.

Hilsen ei som selvmedisinert seg heftig  selv i flere år. Jeg er en god mamma likevel. Har vært rusfri i flere år nå.

Anonymkode: a3173...161

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 18.32):

Nylig kom hun å fortalte meg det. Fordi hun ønsket å være åpen og ærlig med meg, da vi ser på hverandre som familie nå. Grunnen til at hun har blitt så syk. Hun fortalte meg om seksuelle overgrep i barndommen, feil diagnosering som førte til feilmedisinering. Da hun ikke fikk riktig hjelp endte hun med å selvmedisinere seg selv og endte opp så langt med rus, at hun begynte med sprøyter. Hun skjønte selv at når hun begynte på sprøyter at det hadde gått for langt. Moren skaffet privat hjelp, hun fikk riktig diagnose (bipolar, som jeg også nå fikk vite) og riktig medisinert. 
 

Jeg ble mildt sagt sjokkert, så ikke denne komme. Jeg har alltid sett på henne som ei super jente, som bare har gjort min sønn godt. Jeg ser han har det bra. Hun har nå vært rusfri i 3.5 år, og vært stabil på medisiner i 2 år. Min sønn har visst alt fra første møte mellom de to. 
 

Selv om jeg liker henne sikkelig godt, kan jeg ikke la være å bli bekymret. 
Er det noen som har erfaringer enten ved at barn har vært i sånne forhold eller selv vært der ?

Vil igjen poengtere at hun er tvers i gjennom god jente, som har ambisjoner for fremtiden og skal begynne og studere for å jobbe med mennesker. Da hun ønsker å hjelpe andre, da hun selv ikke opplevde å få den hjelpen.

 

Dette virker som en jente som har snudd det negative til noe positivt. 
Hun er ikke alene om å oppleve å få feil hjelp og mest sannsynlig kastet bort år på "feil hjelp" og medisiner.  Dette har hun sikkert lært mye av.
Jeg vil tippe hun kommer til å bli en god hjelper, mest sannsynlig bedre enn de som ikke har egenerfaring. Her ville jeg støttet henne, backet henne, så skal du se at du kan slappe helt av og få verdens beste svigerdatter som kanskje kan klare å utrette noe ekstraordinært bra med å hjelpe andre. 

Anonymkode: fead4...f89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hadde vært mer bekymret for en borderline og/eller bipolar lidelse.

Hva skjer den dagen hun går av medisinene? 
Og vil et evt barn arve det fra henne…

Anonymkode: 06db0...b6d

Er forskjell på borderline og bipolar lidelse.  

Anonymkode: e3764...601

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg lurer på hvor mange som er diagnostisert med bipolar, som egentlig burde hatt CPTSD-diagnosen og spørsmålet "hva skjedde med deg?" Mer enn "hva er galt med deg?"…..

Anonymkode: 7aea7...643

Dette! 

Tror det er enormt vanskelig å diagnosere et ungt menneske som har vært gjennom et slikt helvete i barndommen og så (naturlig nok) vært gjennom rusavhengighet. De kan jo ha veldig bipolare ‘tendenser’ men at det egentlig har vært normale reaksjoner på at livet deres bokstavelig talt, mye utenfor deres faktiske kontroll, har gått ekstremt opp og ned.

Men så er det egentlig feks en form for ptsd som er et helt annet game å behandle enn en medfødt og stort sett genetisk lidelse som bipolar lidelse.

Vær støttende mot henne, og vær åpen med sønnen din om at han kan komme til deg om det er noe han trenger å snakke om. 

Anonymkode: a6973...d97

[AnonymBruker]

Jeg som mor og sykepleier med erfaring fra psykiatrien, hadde vært bekymret for sønnen min om han møtte ei med denne fortiden. Hadde vært mer bekymret for at hun er bipolar enn tidligere rusmisbruker. Hun vil få tilbakefall. Under graviditet med store hormonelle endringer og søvnmangel er hun også disponert for psykose. Mange med den type diagnose føler seg etter noen år som stabile friske igjen, og velger å slutte med medisiner/trappe ned pga bivirknger. Og da trer sykdommen fullt fram igjen. Sønnen din har ett utfordrende liv foran seg med henne, sannsynligvis. Men kan jo hende hun har så mange gode sider at det veier opp. Forhold og livet er utfordrende generelt

Anonymkode: 9bad0...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.1.2026 den 10.52):

Hadde blitt svært bekymret. Risikoen for at hun faller tilbake i rusbruk er stor, episoder med psykose og mani er stor, risiko for funksjonsfall er stor mm.

Rus | Psykose / Bipolar

Håper de ikke tenker på å få barn

Anonymkode: 72a4f...d2e

Du har ingenting annet å gjøre enn å støtte dem. 

Fordi jeg er som jeg er hadde jeg laget en plan for meg selv, en slags "hvordan kan jeg hjelpe dersom alt går til helvete"-plan. Jeg hadde skrevet ned instanser å kontakte om hun fikk psykiske problemer, rusproblemer, lagt av penger på en egen konto slik at det var en buffer i tilfelle  de fikk barn, og itilfelle skulle gå i fra hverandre. Sannsynligheten er relativt høy for at noe kan skje i løpet av livet og da kan du hjelpe dem begge om de skulle trenge det. Jeg hadde laget planen, ordnet alt og så hadde jeg lagt det bort og ikke tenkt mer på det. Thats it: hope for the best, but planen for the worst.

Anonymkode: 92023...d80

[AnonymBruker]

Jeg tror mye kunne vært løst om folk generelt møtte folk med ekstraordinær bagasje med mer menneskelighet og forståelse. Å møte et behandlerapparat eller holdninger i samfunnet om at man er en "risiko", blir en selvoppfyllende profeti. Man møter de med skepsis, framfor å spørre "hva har skjedd med deg". Det gjør noe med et menneske over tid å bli møtt med en slik umenneskelig holdning og skepsis, og det tar ikke noen med i betraktning. De ser ikke selv eget bidrag og hever seg over som "bedre" og "jeg forstår og ser mer". Det er heldigvis endring på gang, men ofte nå så bidrar man selv til en spiral... Du tror noe om deg selv eller andre → du handler som om det er sant → andre reagerer på det → resultatet bekrefter det du trodde..... 
Behandle denne jenta fint, så skal du se hun behandler deg fint og det løser seg for alle.

Anonymkode: fead4...f89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Sønnen din har ett utfordrende liv foran seg med henne, sannsynligvis.

Mulig du får noe kognitiv dissonans nå, men det kan være at du om 10 år vil se tilbake på den holdningen der og føle deg noe skamfull.

Anonymkode: fead4...f89

[AnonymBruker]

Leste overskriften og tenkte "Sonja på kvinneguiden!!" 

Anonymkode: 7dc42...6f1

[AnonymBruker]

Min svigermor hadde nok de samme bekymringene som deg. Ikke hadde jeg et rusproblem (bortsett fra et noe problematisk forhold til alkohol), men var diagnostisert med borderline - som mange da skriker "HOLD DEG UNNA HENNE!". 

Jeg har nå vært frisk i 12 år. Og med frisk så mener jeg at jeg har en grunnmur så solid at jeg tåler veldig godt hverdagens små påkjenninger. Hva var litt barnegråt og lite søvn opp mot 14 dager med 4 timer søvn tilsammen, så tunge tanker at jeg bare ønsket og dø, og får å få ut noe av kaoset inne i meg så kuttet jeg meg opp? Altså, babyfasen var bare småplukk sammenlignet med mitt tidligere liv. 

Jeg kjenner meg selv svært godt etter ti år med terapi. 

Nå viste det seg at det var min til da stabile og friske samboer som ikke stod helt i belastningen det var å få barn, og han er på vei ut i en uføretrygd, mens jeg har tatt en bachelor, master og nå en p.hd iløpet av de tolv årene etter jeg ble frisk og fått to barn underveis. Jeg står fjellstøtt. Så svigermor sine eventuelle bekymringer er iallefall gjort til skamme. 

Så får din sønn og eventuelt dine barnebarn en partner og mor med litt livserfaring, som vet hvordan det er å ha det virkelig kjipt - kanskje vil hun vise seg å være en ressurs? 

Anonymkode: 6cf3e...218

[AnonymBruker]

Dette er ikke noe du for gjort noe med, da det ikke er ditt valg å ta. Men jeg forstår bekymringen din. 

Jeg har selv barn med en som har bipolar. Jeg var for ung den gangen til å forstå at den mannen jeg møtte, var for god til å være sann. Jeg ble gravid fort og når nedturen kom satt jeg i saksa. Det ble 4 veldig turbulente år, før jeg gikk. Dessverre har hans barn arvet sin fars diagnose. Det har vært et helvete. 

Anonymkode: 0e476...388

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.1.2026 den 18.48):

Ser du ikke på henne som en super jente lengre?

Anonymkode: ecebd...5b9

Du forstår vel at disse opplysningene endrer folks oppfatning, i hvert fall i en periode der du faktisk får litt sjokk?? Bekymringen til TS, tror jeg alle hadde følt på! 

TS: Mitt råd til deg, er at du prøver å tenke at hun er den samme jenta som du har kjent. La historien synke litt inn. Hvis hun nå har riktige medisiner osv, så tipper jeg dette kommer til å gå helt fint med folk rundt henne, som støtter henne. Forstår absolutt bekymringen din, men prøv å fokusere på at sønnen din har det bar og vær mot svigerdatteren din, slik du alltid har vært 😊

Anonymkode: f6f14...fb0

[AnonymBruker]

Sjansen for at hun leser, og kjenner igjen dette, er ganske stor. 

Lykke til videre med forholdet til både henne og sønnen din.

Anonymkode: b7354...379

[Biloba]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg lurer på hvor mange som er diagnostisert med bipolar, som egentlig burde hatt CPTSD-diagnosen og spørsmålet "hva skjedde med deg?" Mer enn "hva er galt med deg?"…..

Anonymkode: 7aea7...643

Enig i denne. Hun kan også fint ha begge deler, og har effekt av medisiner.

Ts, det er forståelig at det nå for deg hefter en usikkerhet ved henne. Man ønsker sine barn 100% prikkfrie forutsetninger i livet. Hun er ikke et dårlig eller svakt menneske, tvert imot har hun vist styrker til å snu rundt et liv andre langt på vei ødela for henne allerede da hun var barn. Likevel, har hun bipolar og/eller cPTSD, kan hun bli slått ut igjen, uten at det står helt i hennes makt å verne seg mot det, eller verne sine nærmeste mot det. Det kan være din sønn og dine eventuelle barnebarn som får sin livskvalitet påvirket. Det er forståelig å ha tanker om at et "sikrere kort" ville være sikrere. 

Denne hva om-følelsen vil kanskje ikke forsvinne hos deg. Du må lære å gi den en plass hvor den ikke skader relasjonene dine til paret. Konsekvensene av sykdom og krenkelser mot mennesker rammer flere enn akkurat de krenkede. Det rammer også trygghet og uskyldighet/naivitet for dem som er glade i dem. Noe kan bæres sammen, og trygges sammen.

Psykisk sykdom kan være så alvorlig at den innebærer sikkerhetsrisiko. Jeg kjenner flere slike, med psykoseinnhold som kan sette andre i fare. Da er det no-go for min del, selv om det er uforskyldt fra den syke. Jeg har ikke inntrykk av at det er tilfellet for dette paret. 

[AnonymBruker]

Biloba skrev (1 time siden):

Psykisk sykdom kan være så alvorlig at den innebærer sikkerhetsrisiko. Jeg kjenner flere slike, med psykoseinnhold som kan sette andre i fare.

Javel? Jeg kjenner ingen, men vi har jo Anders Bering Brevik og sønnen til Mette M. Er det den typen du sikter til? 
Fikk du med deg den saken i Borgarting Lagmannsrett nå hvor kvinnen vant mot staten angående uverdig behandling? At hennes menneskerettigheter ble brutt? Hun hadde en psykose, og det ble konkludert at hennes menneskerettigheter ble brutt. Det vil si at behandlingen hun fikk i hjelpeapparatetet var så alvorlig at staten tapte i domstolen for brudd på menneskerettigheter.
Hva tenker du om menneskerettigheter og psykisk sykdom? 

Anonymkode: fead4...f89