Små barn og søvn

[AnonymBruker]

Jeg har to barn. En 4-åring og en 1-åring. Ingen av dem sover gjennom natt. For en stund siden endte vi opp med å flytte pappa til eget rom der de kan sove med eldste i håp om å få litt bedre søvn alle samen. Hun våkner Hver. Eneste. Natt. Og ikke bare våkner. Jeg ser at folk klager på at barn fortsatt kommer til dem å sove i dems seng… Hadde vært paradis det. Men hun våkner og krangler om noe midt på natta!!! Helt merkelige ting som oftest. Typ hun vil spise et eple (hjelper ikke å snakke om det på kvelden og tvinge henne til å spise noe ordentlig til middag – TRO MEG det har vi gjort sååååå mange ganger og fortsatt gjør men uten hell. Har du et eple klar på soverommet – blir det noe annet hun ønsker seg) eller at pappa tok på dyna hennes hvis hun ligger sammen men ham. Kan være enda mer absurd ting å skrike om. Hun vekker hele huset. Før vi fikk nr 2 , var det alltid meg som tok henne om natta. Nå sover jeg med minste. Og hun våkner av det minste lyd/pust. Som f.eks. hvis jeg drar i dyne bittelitte eller snu meg fra en side til en annen. Så jeg sluttet å bevege meg i søvn og i tillegg våkner av at jeg har ligget i ubehagelig stilling alt for lenge og føler ikke lenger en arm. Ellers våkner hun 3-5 ganger ila en typisk natt av seg selv. I tillegg til at storesøster vekker oss nesten hverdag.

Jeg har ikke sovet en eneste natt gjennom i over 4 år. Jeg gruer meg til leggetiden kommer. Det føles som tortur. Jeg må legge meg tidlig for dagen min starter kl 5. Av og til 4:30. Det har vært dager som tom startet før kl 4. Begge barna helt siden de var født hadde lite behov for søvn. Eldste sov godt som baby, men lite. Minste sov lite og dårlig – veldig overfladisk kun 30-40 min av gangen maks. Begge klarer seg fint med 10 t søvn per dag. Men minste kan sove 11-11,5t per dag innimellom. Hva er fritiden glemte jeg i det hele tatt. Vi har ingen familie her. Og jeg jobber fulltid i en jobb der jeg må utføre komplekse beregninger og skrive mange rapporter.

Jeg klarer ikke lenger å formulere hva som plager meg konkret. Det er alt og ingenting. Jeg får hverdagen til å gå så vidt. Men det føles samtidig som jeg ikke vet hvordan å leve livet riktig i det hele tatt mens alle de andre får det til på en eller annen vis. Selv om de har det slitsomt de også! Men ikke jeg. Forholdet ryker bare. Vi snakker om skilsmisse. Men jeg bare føler at jeg ikke overlever dette selv om kjærligheten er ikke til å finne lenger mellom oss. Jeg vet at det bare er en fase av livet som ikke er enkelt. For alle andre også. Jeg lever ikke i en unik situasjon. Men jeg bare er så dødssliten. Det hjelper ikke lenger å sove noen ekstra timer på en søndag. Jeg har begynt å være våken på nata selv når barnet sovnet igjen. Jeg føler meg rett og slett permanent hjerneskadet.

Dere med barn som sover dårlig. Og jeg mener virkelig dårlig og ikke bare kommer til dere for så å fortsette å sove videre… Når har det blitt bedre og hva hjalp dere???

Verdt å nevne at vi lever helt vanlig liv ellers, barnehage og liten tur hjem og middag etterpå (minste er fortsatt med pappa  permisjon), litt rolig lek. Ingen skjerm hos oss. Vi begynner å legger barna til samme tid hver dag. Litt før 19 går vi opp og gjør de vanlige tingene før legging. Og barna sovner som oftest en gang mellom 19:15 og 20.  

Anonymkode: 93049...d8f

[AnonymBruker]

For et mareritt dere lever. Jeg har en 8 åring som ikke sov verken på dag eller natt som nyfødt, uten å være i konstant bevegelse. Jeg sov 1 time i døgnet i lang tid og følte meg fullstendig psykisk syk og en zombie. Han bare skreik og skreik. Var innom alt av leger, sykehus, kiropraktor, osv, men det var ikke noe galt. Sov litt lengre etter hvert, men våken flere ganger hver natt. Måtte ha en flaske melk for å i hele tatt få han til å sovne igjen, enda det ikke var nødvendig med mat, men jeg orka ingen kamper om natten.

Til slutt virka ikke melkeflaska lenger og dagen startet mellom 4 og 5 i minst 2 år. Det var bare å stå opp for å unngå at storebroren våkna. Ungen var sint hele tiden og det var ikke så gøy å stå opp og være med han for å si det sånn, men hadde ikke noe valg. Etter 3-4 år kanskje, så sov han litt lenger, men fortsatt veldig tidlig oppe. Da klarte han å sitte alene med iPad/tv, så vi slapp å stå opp sammen med han.
 

Jeg utvikla store søvnproblemer pga den ungen og har i grunn følt meg ødelagt i mange år pga det. Selv etter han begynte å sove natten igjennom, så forsatte jeg å våkne flere ganger hver natt og stod opp helt ødelagt. Tok meg flere år å snu søvnrutinen, men nå går det ganske bra.  
 

Det som hjalp her var vel å tviholde på faste rutiner og bare vente på at det skulle bli bedre. Han var 6 år da vi slutta å sitte sammen med han til han sovna. Da fikk jeg bare rett og slett nok. Orka det ikke mer. 

Anonymkode: 83dc3...8ce

[AnonymBruker]

Aller først så tenker jeg at dette er en jente som får styre på. 

 

Første punkt er å stoppe spising og service på natten. Blir veldig tøft i starten, men her er det viktig å stå i det. 

Og få ettåringen over i egen seng og eget rom. Du sier hun våkner veldig lett, og da funker det ikke å dele seng og rom.

Anonymkode: db77f...ca3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Aller først så tenker jeg at dette er en jente som får styre på. 

 

Første punkt er å stoppe spising og service på natten. Blir veldig tøft i starten, men her er det viktig å stå i det. 

Og få ettåringen over i egen seng og eget rom. Du sier hun våkner veldig lett, og da funker det ikke å dele seng og rom.

Anonymkode: db77f...ca3

Ja, vi har prøvd å ikke gi henne noe også. Men det blir uansett (!) noe hun kommer til å krangle over. Det blir tullete ting da. Men hun har en spiseforstyrrelse i tillegg, hun spiser veldig lite. Ofte ingenting.

Og å sove i forskjellige rom blir vanskelig. Så mange soverom har vi ikke og jeg fysisk orker ikke å gå i et annet rom i tillegg. For minste våkner flere ganger fortsatt. Jeg ammer henne. 

Anonymkode: 93049...d8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

For et mareritt dere lever. Jeg har en 8 åring som ikke sov verken på dag eller natt som nyfødt, uten å være i konstant bevegelse. Jeg sov 1 time i døgnet i lang tid og følte meg fullstendig psykisk syk og en zombie. Han bare skreik og skreik. Var innom alt av leger, sykehus, kiropraktor, osv, men det var ikke noe galt. Sov litt lengre etter hvert, men våken flere ganger hver natt. Måtte ha en flaske melk for å i hele tatt få han til å sovne igjen, enda det ikke var nødvendig med mat, men jeg orka ingen kamper om natten.

Til slutt virka ikke melkeflaska lenger og dagen startet mellom 4 og 5 i minst 2 år. Det var bare å stå opp for å unngå at storebroren våkna. Ungen var sint hele tiden og det var ikke så gøy å stå opp og være med han for å si det sånn, men hadde ikke noe valg. Etter 3-4 år kanskje, så sov han litt lenger, men fortsatt veldig tidlig oppe. Da klarte han å sitte alene med iPad/tv, så vi slapp å stå opp sammen med han.
 

Jeg utvikla store søvnproblemer pga den ungen og har i grunn følt meg ødelagt i mange år pga det. Selv etter han begynte å sove natten igjennom, så forsatte jeg å våkne flere ganger hver natt og stod opp helt ødelagt. Tok meg flere år å snu søvnrutinen, men nå går det ganske bra.  
 

Det som hjalp her var vel å tviholde på faste rutiner og bare vente på at det skulle bli bedre. Han var 6 år da vi slutta å sitte sammen med han til han sovna. Da fikk jeg bare rett og slett nok. Orka det ikke mer. 

Anonymkode: 83dc3...8ce

Huffameg. Min medfølelse. Dette høres helt forferdelig ut. Kan kjenne meg igjen i det du beskriver, hvordan du hadde det... Så det ble bedre stort sett av seg selv nærmere 6 år... Det er det jeg tenker, at det er et eller annet med hjerneutviklig som gjør at dette ikke fungerer. Og at hun må vokse ut av det. Men jeg blir deprimert av tanken på hvor lang tid til skal dette ta. 

Anonymkode: 93049...d8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, vi har prøvd å ikke gi henne noe også. Men det blir uansett (!) noe hun kommer til å krangle over. Det blir tullete ting da. Men hun har en spiseforstyrrelse i tillegg, hun spiser veldig lite. Ofte ingenting.

Og å sove i forskjellige rom blir vanskelig. Så mange soverom har vi ikke og jeg fysisk orker ikke å gå i et annet rom i tillegg. For minste våkner flere ganger fortsatt. Jeg ammer henne. 

Anonymkode: 93049...d8f

Nei, da er det jo ikke så mye man får gjort.

 

Men dere lar henne styre slik, gjør jo at at det er deres feil at hun holder på på natten. Og det eple har ikke noe å si fra eller til. Det er snakk om 52 kalorier.

Også bør du slutte med amming på natten. Det er jo ikke bra for hverken deg eller ungen at dere vekkes begge to så mange ganger per natt.

Dere bør søke hjelp.

Anonymkode: db77f...ca3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei, da er det jo ikke så mye man får gjort.

 

Men dere lar henne styre slik, gjør jo at at det er deres feil at hun holder på på natten. Og det eple har ikke noe å si fra eller til. Det er snakk om 52 kalorier.

Også bør du slutte med amming på natten. Det er jo ikke bra for hverken deg eller ungen at dere vekkes begge to så mange ganger per natt.

Dere bør søke hjelp.

Anonymkode: db77f...ca3

Jeg skjønner ikke lenger hvem kan jeg søke hjelp fra? Helsestasjon er bare ubrukelig. Der har vi ikke fått noen hjelp.
Jeg føler at jeg trenger hjelp, men jeg sliter med å forstå hvordan å ordne dette. Alle fakta viser at vi får det til. BArna er friske, huset er i orden, jeg jobber på fullt. Men jeg har begynt å føle at noe alvorlig galt kommer til å skje med meg. Når som helst. Uten at jeg kan forklare hva er den følelsen egentlig er  

Anonymkode: 93049...d8f

[AnonymBruker]

Det finnes ikke noe jævligere enn å gå lang tid uten nok søvn. Da min var rett over ett år og ikke sovnet etter amming lenger var forferdelig. Han er nå straks tre år og våkner mange ganger i løpet av natten. Jeg og faren bytter på å gå inn til ham, men han blir ofte rasende når det er faren, så da våkner jeg uansett... Jeg er gravid nå, merker jeg kanskje burde hatt second thoughts 😅 Men han hadde en periode han sov natten gjennom kanskje 50% av tiden, får håpe det kommer tilbake.

Anonymkode: 51ea3...ef7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg skjønner ikke lenger hvem kan jeg søke hjelp fra? Helsestasjon er bare ubrukelig. Der har vi ikke fått noen hjelp.
Jeg føler at jeg trenger hjelp, men jeg sliter med å forstå hvordan å ordne dette. Alle fakta viser at vi får det til. BArna er friske, huset er i orden, jeg jobber på fullt. Men jeg har begynt å føle at noe alvorlig galt kommer til å skje med meg. Når som helst. Uten at jeg kan forklare hva er den følelsen egentlig er  

Anonymkode: 93049...d8f

Jeg fikk dommedagstanker av å gå rundt og være konstant dødstrøtt. Livet føles helt forjævlig selv om det ikke er det. Det har jeg merket først i en periode der jeg klarte å komme meg litt. 

Anonymkode: 51ea3...ef7

[AnonymBruker]

For et liv!

Jeg vet ikke om dette hjelper for dere, men her er det som har fungert for oss:

1-åringen bør ligge i egen seng. Nattamming bør også være et tilbakelagt stadium når barnet er så stort. Start tilvenning til egen seng med å sove dagdupp der. Det går seg til etterhvert. 

4-åringen forstår nok endel, så til henne bør det være mulig snakke om dette. Forklare at så store jenter ikke kan spise mat om natten slik babyer som får pupp gjør, og at hun må ligge stille i sengen sin selv om hun våkner. Ellers blir alle så trøtte dagen etter. Virker kanskje banalt men dette har funket med min 4-åring som tidligere våknet hver eneste natt. 

Anonymkode: 619c4...f49

[AnonymBruker]

En unge på 4 år med spiseforstyrrelser og dårlig søvn? Bør jo få oppfølging av Bup. 
 

Søvnen kan skyldes mange ting, alt fra nevrodiagnose, til polypper, til noe som plager henne eller bare at hun blir lagt altfor seint.. Vanskelig å komme med råd når man ikke vet hvordan hverdagen deres er ellers. Men ville først og fremst fått riktig oppfølging fra helsevesenet hvis hun sliter såpass med maten i tillegg. 
 

Mat og søvn- problemer KAN bunne i autismespekterforstyrrelse, eller hovne mandler.. men så kan det bare være noe med rutinene som må endres også 😄

Anonymkode: bb653...181

[kjærring]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har to barn. En 4-åring og en 1-åring. Ingen av dem sover gjennom natt. For en stund siden endte vi opp med å flytte pappa til eget rom der de kan sove med eldste i håp om å få litt bedre søvn alle samen. Hun våkner Hver. Eneste. Natt. Og ikke bare våkner. Jeg ser at folk klager på at barn fortsatt kommer til dem å sove i dems seng… Hadde vært paradis det. Men hun våkner og krangler om noe midt på natta!!! Helt merkelige ting som oftest. Typ hun vil spise et eple (hjelper ikke å snakke om det på kvelden og tvinge henne til å spise noe ordentlig til middag – TRO MEG det har vi gjort sååååå mange ganger og fortsatt gjør men uten hell. Har du et eple klar på soverommet – blir det noe annet hun ønsker seg) eller at pappa tok på dyna hennes hvis hun ligger sammen men ham. Kan være enda mer absurd ting å skrike om. Hun vekker hele huset. Før vi fikk nr 2 , var det alltid meg som tok henne om natta. Nå sover jeg med minste. Og hun våkner av det minste lyd/pust. Som f.eks. hvis jeg drar i dyne bittelitte eller snu meg fra en side til en annen. Så jeg sluttet å bevege meg i søvn og i tillegg våkner av at jeg har ligget i ubehagelig stilling alt for lenge og føler ikke lenger en arm. Ellers våkner hun 3-5 ganger ila en typisk natt av seg selv. I tillegg til at storesøster vekker oss nesten hverdag.

Jeg har ikke sovet en eneste natt gjennom i over 4 år. Jeg gruer meg til leggetiden kommer. Det føles som tortur. Jeg må legge meg tidlig for dagen min starter kl 5. Av og til 4:30. Det har vært dager som tom startet før kl 4. Begge barna helt siden de var født hadde lite behov for søvn. Eldste sov godt som baby, men lite. Minste sov lite og dårlig – veldig overfladisk kun 30-40 min av gangen maks. Begge klarer seg fint med 10 t søvn per dag. Men minste kan sove 11-11,5t per dag innimellom. Hva er fritiden glemte jeg i det hele tatt. Vi har ingen familie her. Og jeg jobber fulltid i en jobb der jeg må utføre komplekse beregninger og skrive mange rapporter.

Jeg klarer ikke lenger å formulere hva som plager meg konkret. Det er alt og ingenting. Jeg får hverdagen til å gå så vidt. Men det føles samtidig som jeg ikke vet hvordan å leve livet riktig i det hele tatt mens alle de andre får det til på en eller annen vis. Selv om de har det slitsomt de også! Men ikke jeg. Forholdet ryker bare. Vi snakker om skilsmisse. Men jeg bare føler at jeg ikke overlever dette selv om kjærligheten er ikke til å finne lenger mellom oss. Jeg vet at det bare er en fase av livet som ikke er enkelt. For alle andre også. Jeg lever ikke i en unik situasjon. Men jeg bare er så dødssliten. Det hjelper ikke lenger å sove noen ekstra timer på en søndag. Jeg har begynt å være våken på nata selv når barnet sovnet igjen. Jeg føler meg rett og slett permanent hjerneskadet.

Dere med barn som sover dårlig. Og jeg mener virkelig dårlig og ikke bare kommer til dere for så å fortsette å sove videre… Når har det blitt bedre og hva hjalp dere???

Verdt å nevne at vi lever helt vanlig liv ellers, barnehage og liten tur hjem og middag etterpå (minste er fortsatt med pappa  permisjon), litt rolig lek. Ingen skjerm hos oss. Vi begynner å legger barna til samme tid hver dag. Litt før 19 går vi opp og gjør de vanlige tingene før legging. Og barna sovner som oftest en gang mellom 19:15 og 20.  

Anonymkode: 93049...d8f

Hadde sluttet å dille å dalle på natten. Har ei som nå er 5 år som tidvis enda våkner på natt, men har blitt bedre. Men i den verste perioden var hun våken fra 2- 5 om natten. Lærte henne raskt at det var ikke noe å snakke om på natten. Jeg sa bare at det er natta. God natt. Og lot henne holde på. Hun fant raskt ut at det ikke var noe vits i å prøve på noe. Måtte dele rom, men hun hadde egen seng, så hun visste at jeg var der så hun følte seg ikke utrygg eller noe. Og var det virkelig noe 'galt' så hørte jeg det. Men å krangle på natten eller å prate - nei. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg skjønner ikke lenger hvem kan jeg søke hjelp fra? Helsestasjon er bare ubrukelig. Der har vi ikke fått noen hjelp.
Jeg føler at jeg trenger hjelp, men jeg sliter med å forstå hvordan å ordne dette. Alle fakta viser at vi får det til. BArna er friske, huset er i orden, jeg jobber på fullt. Men jeg har begynt å føle at noe alvorlig galt kommer til å skje med meg. Når som helst. Uten at jeg kan forklare hva er den følelsen egentlig er  

Anonymkode: 93049...d8f

Fastlege har du prøvd der.  Vi fikk mye bedre hjelp der en helsestasjonen 

Anonymkode: 669f4...330

[AnonymBruker]

Dere trenger jo helt klart et kurs i å sette grenser, og å være foreldre. 
 

Å gå lenge uten søvn er jo  brukt som torturmetode.. 

Kommer til å bli knalltøft en liten stund, men: 

1. få minste over i egen seng (helst eget rom) og slutt med nattamming. Ja det vil bli noen turer de første nettene, men så går det seg til. 
 

2. 4.åringen som har spiseforstyrrelser vil jo tro følges opp av BUP? Eller er hun bare småspist? 
Uansett, dere må slutte med dill på natten. Da sover man.  og ja, det vil bli skrik og skrål når hun er vant til å styre showet, men plutselig ikke går det til lenger. 
 

I starten vil det bli tøft, men i løpet av noen uker vil mye løsne. Du og mannen må bli enig om å stå i det, og gjennomføre. På sikt vil det føre til bedre søvn for dere alle fire. Gjør dere ikke noe drastisk nå, så er resultatet elendig søvn og helse for dere alle fire. 

Anonymkode: db77f...ca3

[AnonymBruker]

Kanskje de får for lite søvn. 

Anonymkode: 68578...ee9

[AnonymBruker]

Vi har det ikke like så ille, men har to barn på 2 og 10 år. Eldste har styra fælt på natta i alle år... første leveår var et mareritt mtp søvn. Videre måtte barnet bli 6,5 år før hen slutta å stå opp på natta (og oftest holde det gående lenge) Vi venta og venta på å endelig skulle få sove gjennom natta. Etter 3-4 år ga vi bare opp og innfant oss. Men etter 6.5 år løste det seg altså av seg selv. Nå sliter barnet med å sovne på kvelden riktignok, og sovner ikke før i 23-tida... selvsagt altfor seint og har søvnmangel. Ingen finner noen forklaring.... og vi har prøvd alt.

2-åringen sovner innen 2 timer, men våkner stort sett mellom 3-5 ganger hver natt. Vi regner med å måtte bli pensjonister før vi får sove. 

Jeg har dessverre ingen råd. For vi har ikke klart å finne noen løsning. Vi får rett og slett barn som ikke sover.... Men vi er i hvertfall flere i en lignende båt! Og ja, det er tortur å aldri få sove.

Det mest irriterende er når andre absolutt ikke forstår. De som har barn som faktisk sover, som har "løst det" og legger god søvn utelukkende på egen innsats, og ikke klarer å forstå at for enkelte barn handler det ikke bare som gode leggerutiner osv. For tro meg, vi har prøvd, alt fra kosthold til NULL skjerm++++++++++++×××

Anonymkode: 24359...529

[monican94]

hvordan er døgnrutinene ellers ift søvn?

hva mener du med spiseforstyrrelse ? følges det opp ?

prøvd belønnings-kalender ift søvn ? 

 

[AnonymBruker]

Støtter dette med belønning! Dette er tortur og må løses samme hvordan. Kan du lokke med nugatti til frokost hvis hun ikke styrer på natta? 

Anonymkode: d2ada...18c

[AnonymBruker]

Forstår hvordan du har det. Søvnmangel gjør deg deprimert og over tid, desillujsonert. Det er jo en grunn til at det er en torturmetode - det fungerer.

Vi har to på 3 og 8 mnd, og etter månedsvis med ekstrem avbrutt søvn, kombinert med noen emosjonelle belastninger ellers i livet, gikk jeg rett i bakken. Hysterisk gråt, klarte ikke stå på to ben, høy feber. Jeg måtte ringe mannen og be ham komme hjem, og han kjørte meg til mine foreldres hus, og jeg sov der to netter. Det var første gang jeg sov borte fra minste, og annen gang fra eldste. Men det var det som måtte til, og da jeg kom tilbake la jeg meg i kjelleren mens mannen lå oppe i rommet ved siden av baby. Slik sluttet vi med nattamming - det ble rett og slett fremprovosert.

Vurder om dere kan rotere så en av dere kan få en pause. Det er hardt å stå i det alene, men da er det din tur neste gang. Det er lettere når én av to er ovenpå.

Ellers så skal jeg ikke late som om noe av dette er lett, men jeg tror dere bør ha noen overordnede målsetninger å etterstrebe. Ingen mat om natten - for noen av barna. Begge på eget rom. Samme tydelige leggerutine hver kveld.

Og det kommer ikke til å fungere hver gang, og dere må kanskje gjøre unntak, men regelen bør være der. Og ingen mat på rommet til eldste, uansett.

Anonymkode: 25609...c6b

[AnonymBruker]

Begge barn, ligge i egen seng, når de våkner: Hysj, nå må du sove, det er natta. Hysj lille venn, nå må du sove det er natta. Hysj, nå må du sove, det er natta. Sitt ved sengen og gjentå dette til barnet sovner, eller klokka blir 06.00 (eller annet tidspunkt som er "morgen). Da er det rett opp, eller hvis de våkner 06.05 en søndag.
Ikke tas opp, ikke hente drikke (ha en tuteflaske med vann til yngste ved sengen), ikke noe prat, ikke lys, ikke lov å stå opp, ikke hente noe. Stryke over håret eller holde i handa er lov. Står eldste opp mens dere sover, følge rett i seng og "hysj,nå er det natta, du må sove". Sitt der til hun sovner (eller klokka blir 06.00). Du må ta eldste de første nettene, faren den yngste (pga ammestopp på natt). 
Drt blir ikke mer nattevå¨k av dette enn dere allerede har. 

Anonymkode: 60752...9d8