Delilahs

[Delilah]

Vil skrive ned noen sporadiske tanker som jeg får behov for å lufte for meg selv innimellom. Ikke for å diskutere dem, men for å få ryddet i hodet.

Trenger ingen kommentarer på det jeg skriver her, velkomst eller noe sånt, jeg bruker bare denne funksjonen som en ventil for min egen del.

Ja.

Jeg er nok ikke så god på å være nær. Det vil si, for å være nær stiller jeg enkelte krav. Kravet er, i store trekk, å bli sett. Jeg kan stille opp for folk gjennom ild og vann, som det heter, dersom jeg føler jeg blir sett tilbake. Jeg gjør generelt mye for å bli sett, det er det som driver meg. Ofte.

Det har jeg ikke vært oppmerksom på før i det siste.

At jeg nå ser dette, åpner for mange muligheter. Jeg vet hva jeg handler ut ifra, og jeg har dermed muligheten til å endre og gjøre de valgene jeg ønsker å gjøre. Jeg har muligheten til å gjøre det som er best for meg. Det jeg tror er best for meg, ihvertfall. Så da gjenstår det bare å gjøre det - gjennomført. Det er den hardeste delen, men den klart mest givende.

Mange mennesker skummer overflaten. Det skal de få lov til. Ikke har jeg noe med det - og ikke bryr jeg meg nevneverdig heller, med mindre det er snakk om folk jeg på en eller annen måte har fått et nært forhold til, på den måten at jeg kan si jeg er glad i dem (det tar sin tid for meg, til og med katten min må gjøre seg fortjent til at jeg skal være glad i ham). Men alle andre må gjøre som de vil, rent bortsett fra at menneskeheten som helhet ville vokst på om folk gikk noe dypere i materien, og ikke alltid valgte letteste løsning. Mest behagelige løsning.

Dette gjelder i aller høyeste grad også meg selv.

Vel. Jeg har ihvertfall ikke lett for å være nær. Folk skal fortjene å ha meg nær, noe som selvfølgelig kan virke passelig arrogant på de fleste. Men. Det er slik det oppleves for meg.

Hvis de når dit, får de mye. Veldig mye. Men føler jeg at det er på feil eller falskt grunnlag, kan jeg bli kald på to sekunder. Man får noen sjanser, men de brukes etterhvert opp.

Også dette gjelder så klart meg selv. Jeg er av og til meg selv nok, i betydningen at jeg er egoistisk. Litt lite behov for å være sosial i perioder, i tillegg til relativt stabil selvtillit, addert med en viss tendens til arroganse og dypt følsom for variasjoner med tanke på tilknytning fra de andre menneskene og til meg selv, gjør at jeg ofte er den man vet man har, men ikke nødvendigvis setter høyest. Rett og slett fordi jeg ikke gjør det tilbake.

Det er handling og konsekvens, Delilah... Enkelt og greit.

Gir man ikke, får man ikke. Jeg gir nødig hele meg selv. Likevel får jeg ofte store deler av andre. Folk åpner seg ofte for meg. Tidligere satte jeg pris på det, nå føler jeg meg utnyttet.

Jeg har et par issues.

Jeg må nok finne noen kilder som gjør at jeg føler meg sett. Dette må skje uten å utnytte andre mennesker. Jeg tror man kan bli sett uten å ha behov for å bli realitystjerne eller å stjele showet fra alle andre mens man spankulerer ute blant folk. Det tror jeg virkelig.

Jeg tror det handler om å føle seg satt pris på.

Der fant jeg det. Det må jeg jobbe med.

[Dina]

Utrolig bra skrevet! Jeg ser deg!

[Delilah]

Herlig...

Kom på en ting til.

Det er viktig at kildene jeg finner/begynner å bruke, er stabile. Ikke noe som kan tas ifra meg på grunnlag av noe utenfor meg selv. Det må være solid.

Det er forskjellen på å være virkelig selvstendig, og å bare tro man er det. Mener jeg. Å ha et annet menneske som plattform, funker ikke. Jeg må ha plattformen i meg selv.

Ikke dermed sagt at et annet menneske ikke kan bety MYE - for det kan det. Men grunnmuren kan bare ikke bestå av andre mennesker, eller av forgjengelige ting.

Jeg vil heller ikke kanalisere ut de leie tingene i stress. Det er lett å gjøre. Jeg tror de fleste kanaliserer ut gruff ved å spise for mye, spise for lite, jobbe for mye, trene ekstremt mye, gjøre ekstremt lite, tilknytte seg andre mennesker i veldig omfattende grad, og så videre. Jeg ønsker ikke det.

Det er forøvrig greit å gjøre noe av dette, dersom man er klar over at det er det man gjør. Men da må man være rede til å ta støyten når den kommer. For det gjør den, det er jeg ganske sikker på. Alt uoppgjort samles opp, og slår deg i hodet med balltre en gang i fremtiden.

Best å være på forskudd.

[Dina]

Herlig...   

Det er forskjellen på å være virkelig selvstendig, og å bare tro man er det. Mener jeg. Å ha et annet menneske som plattform, funker ikke. Jeg må ha plattformen i meg selv.

Ikke dermed sagt at et annet menneske ikke kan bety MYE - for det kan det. Men grunnmuren kan bare ikke bestå av andre mennesker, eller av forgjengelige ting.

←

Det er akkurat det jeg jobbert med nå! Som singel for første gang på utrolig mange år, må jeg finne verdien i meg selv, og ikke verdien av det jeg har vært som "produkt" av en koalisjon med et annet menneske...