Utrolig krevende 1.klassing

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Du vet ingenting om hva jeg jobber med, eller hvilke barn jeg har. Prøv å ta til dere hva jeg skriver nå;

Selvfølgelig er det super krevende å være streng/sette grenser nå. Det er fordi at det ikke ble gjort riktig fra starten av. Det ER mye enklere å lære en 1-2-3-åring hvem som har lederrollen i familien, fremfor å forsøke å ta makten tilbake når barnet bikker skolealder. Lettvinte løsninger/å ikke ta kampene lønner seg aldri på sikt. Man kan gjemme seg bak unnskyldninger som at barnet har et ekstra vanskelig medfødt temperament o.l., men sannheten er at det er ditt ansvar som forelder å skape gode oppvekstsvilkår slik at ditt barn blir et velfungerende menneske som tar ansvar for egen oppførsel, uavhengig av personlighet.

Ja, barn er ulike. Og ja, noen barn er mer sensitive og temperamentsfulle. Det betyr ikke at de ikke kan oppdras, men at det vil kreve mer av omgivelsene å gjøre nettopp det. Viljesterke barn trenger desto større forutsigbarhet og mer struktur. Det må være samme prosedyre HVER gang. De må IKKE oppleve at de kontrollerer/bestemmer over omgivelsene sine med humøret sitt. De trenger at mamma og pappa er stødige, og tar styringen når de selv mister kontrollen. De må lære selvregulering. De må lære at sterke følelser ikke gir fripass for dårlig oppførsel.

Du snakker om å gå i krig, da misforstår du. Du skal ikke gå i krig. Du skal "bare" skape en solid struktur i barnets hverdag, som er den samme hver gang, og sørge for at barnet implementerer denne. Alt som blir vaner, slipper du å ta kampen på.

Dvs INGEN kverulering/forsøk på å overbevise ungen om å gjøre som du sier, men lag en slagplan for de situasjonene som er vanskelige. F.eks. mat: Måltidet varer så så lenge, og ryddes vekk etter et angitt klokkeslett. Velger barnet å bruke hele måltidet på tull/være vanskelig, fokuserer du på de barna som sitter rolig og rydder vekk maten når klokken er der. Er barnet sultent, må det leve med det.

Dersom barnet utagerer med ord eller oppførsel, må det gå på rommet. Går det ikke selv, bærer du det inn, og holder igjen døren til barnet gir seg. Det vil ta tid de første gangene. Etter hvert vil de ytre forventningene bli noe barnet internaliserer og bli en indre rettesnor.

Anonymkode: 75469...8c7

Dette fungerer ikke med alle barn, men det er jo sånne type råd man får. Gjennomgangsmelodien er alltid den samme: det handler bare om at foreldrene har gjort en dårlig jobb. Dette er muligens noe av det verste ved å ha denne typen barn, at man får disse rådene som kun bidrar til å påføre foreldre enda mer skam og følelse av å mislykkes. 

Anonymkode: 8055e...f33

[AnonymBruker]

Mine barn er sånn når noe er litt vanskelig..

Jeg prøver alltid å få snakka litt ekstra med de hvordan de egentlig har det - når det er sånne perioder. Altså jeg snakker med de når det har roa seg og ikke midt inni en trass. Når det er ren trass må jeg ha rammer og være tydelig.. og noen ganger må jeg også legge inn konsekvenser.. «ok da blir det ikke lørdagsgodteri i dag da» - konsekvens er tøff , og siste løsning, men det har faktisk skjedd at jeg måtte inndra lørdagsgodtet 

Anonymkode: ea24e...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Du vet ingenting om hva jeg jobber med, eller hvilke barn jeg har. Prøv å ta til dere hva jeg skriver nå;

Selvfølgelig er det super krevende å være streng/sette grenser nå. Det er fordi at det ikke ble gjort riktig fra starten av. Det ER mye enklere å lære en 1-2-3-åring hvem som har lederrollen i familien, fremfor å forsøke å ta makten tilbake når barnet bikker skolealder. Lettvinte løsninger/å ikke ta kampene lønner seg aldri på sikt. Man kan gjemme seg bak unnskyldninger som at barnet har et ekstra vanskelig medfødt temperament o.l., men sannheten er at det er ditt ansvar som forelder å skape gode oppvekstsvilkår slik at ditt barn blir et velfungerende menneske som tar ansvar for egen oppførsel, uavhengig av personlighet.

Ja, barn er ulike. Og ja, noen barn er mer sensitive og temperamentsfulle. Det betyr ikke at de ikke kan oppdras, men at det vil kreve mer av omgivelsene å gjøre nettopp det. Viljesterke barn trenger desto større forutsigbarhet og mer struktur. Det må være samme prosedyre HVER gang. De må IKKE oppleve at de kontrollerer/bestemmer over omgivelsene sine med humøret sitt. De trenger at mamma og pappa er stødige, og tar styringen når de selv mister kontrollen. De må lære selvregulering. De må lære at sterke følelser ikke gir fripass for dårlig oppførsel.

Du snakker om å gå i krig, da misforstår du. Du skal ikke gå i krig. Du skal "bare" skape en solid struktur i barnets hverdag, som er den samme hver gang, og sørge for at barnet implementerer denne. Alt som blir vaner, slipper du å ta kampen på.

Dvs INGEN kverulering/forsøk på å overbevise ungen om å gjøre som du sier, men lag en slagplan for de situasjonene som er vanskelige. F.eks. mat: Måltidet varer så så lenge, og ryddes vekk etter et angitt klokkeslett. Velger barnet å bruke hele måltidet på tull/være vanskelig, fokuserer du på de barna som sitter rolig og rydder vekk maten når klokken er der. Er barnet sultent, må det leve med det.

Dersom barnet utagerer med ord eller oppførsel, må det gå på rommet. Går det ikke selv, bærer du det inn, og holder igjen døren til barnet gir seg. Det vil ta tid de første gangene. Etter hvert vil de ytre forventningene bli noe barnet internaliserer og bli en indre rettesnor.

Anonymkode: 75469...8c7

Jeg tror ikke det er anbefalt i dag, med den kunnskapen vi har nå, og bære et barn inn på et rom og holde døra igjen. Hva lærer barnet av dette? 
 

Det jeg syns kan funke er å fokusere på de barna i familien som er rolige og snakke med dem om hvordan dagen har vært . Ofte kobler den andre seg da på for han ønsker å være med i det koselige

Hvis det er sterke utageringer så må man bare vente til stormen rir av, så må man gi en konsekvens (ikke godteri, ikke gaming, ikke badeland, eller annen aktivitet som var planlagt), og være konsekvent. Impulsive barn med sterke følelser kobler lettere konsekvenser enn ord og foreldres følelser ! 
 

Dette er super vanskelig.. jeg vet.. jeg har et barn med stort temperament , som er impulsiv og litt eksplosiv selv, og så har jeg ett som er veldig rolig. 
 

en annen ting som er min kjepphest er at jeg tror at barn ofte kommuniserer gjennom atferd. Så jeg tror ikke helt på at slik atferd er tilfeldig eller vond vilje men heller en kommunikasjon på at noe er litt vanskelig akkurat nå. 
 

Man har nok noen prosenter der barnet ikke ønsker å gjøre ting rett og har fra naturens side lite empati og regulerings evne.. men disse er et svært fåtall - og på langt nær så mange som vår tids skriverier om diagnoser , adhd osv osv skal ha det til. De aller fleste barn kan formes til noe godt, hvis man forstår dem riktig 

Anonymkode: ea24e...376

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mine barn er sånn når noe er litt vanskelig..

Jeg prøver alltid å få snakka litt ekstra med de hvordan de egentlig har det - når det er sånne perioder. Altså jeg snakker med de når det har roa seg og ikke midt inni en trass. Når det er ren trass må jeg ha rammer og være tydelig.. og noen ganger må jeg også legge inn konsekvenser.. «ok da blir det ikke lørdagsgodteri i dag da» - konsekvens er tøff , og siste løsning, men det har faktisk skjedd at jeg måtte inndra lørdagsgodtet 

Anonymkode: ea24e...376

Kall en spade for en spade, dette heter straff. Det blir ikke noe bedre fordi om man kaller det konsekvens.

Anonymkode: 8055e...f33

[AnonymBruker]

Ikke la ho bestemme. Ta kampen og ikke feig ut.

Ho bestemmer null og nada. Så enkelt er det. 

Anonymkode: 1854a...dc8

[beige]

AnonymBruker skrev (På 16.11.2025 den 8.59):

Har en krevende 8 åring selv og det er ikke bare å gjøre sånn og sånn som andre sier. Blir så irritert når andre skal gi «råd». Det er slitsomt hver dag og jeg venter bare på at han skal bli eldre og bli mer «normal». Gjøre og høre som andre barn. Er ingen diagnoser her, bare en krevende unge som ikke vet sitt eget beste. 

Anonymkode: 7ff89...71c

Mener du virkelig at 1. klassinger skal vite sitt eget beste?

TS: forsøkt å forberede før overganger? Kanskje har din datter ekstra behov for forutsigbarhet og å vite hva som skal skje før det skjer. Feks fortell at om 15min skal du kle på deg, etter middag i dag skal vi gå til ..., om 15 minutter må du avslutte skjermtiden osv osv.