Utrolig krevende 1.klassing

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi skulle ikke i bilen, vi skulle gå fra ytterdøra. Vi gikk en liten bit, og gikk tilbake etter en stund. Og da gikk hun to musesteg. Sånn var det hele veien. Helt nyttesløst.

 

TS

Anonymkode: 239be...135

Så finn en tur/retur-tur, så finner dere henne igjen på retur. Det høres ut som ei jente som er sjefen her.. 

Anonymkode: 493e1...37a

[AnonymBruker]

monican94 skrev (10 timer siden):

Barn som hele livet har blitt møtt på alt mulig har jo fått bestemme alt hele livet... også lurer man på hvorfor de ikke plutselig vil gjøre ting de ikke vil.. hva skjedde med at enkelte ting må man, de voksne bestemmer, lære seg at ikke alt dreier seg om seg selv osv... 

Jeg skjønner at det er lett å tro at løsningen er bare å være strengere og enda mer konsekvent 

Når man ikke har så krevende barn sepv så skal jeg love deg! Det hjelper ikke å bli strengere! Det hjelper ikke å kjefte mer! Det hjelper ikke å ta bort alt! Det er mye mer komplisert enn som så. 
Du forstår bare ikke, for du har aldri stått i situasjonen!!!

Anonymkode: 77ba8...37e

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det TS. Jeg har selv en ekstremt krevende datter. Og det toppet seg da hun var rundt 6 år. Nå er hun 8 år og er fortsatt ekstremt krevde!

Vi har også andre barn og jeg vet at hun her er mye mer krevende enn andre! Og nei! Det hjelper ikke å være strengere! Jeg blir så oppgitt over uvitenhetende folk som tror at det alltid er løsningen! 
Vi er så strenge mot jenta konstant at det bare gjør ting verre. 

Jeg vet ikke hva løsningen er, jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut å være moren hennes mer. Det er ufattelig håpløst 

Anonymkode: 77ba8...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet hvordan du har det TS. Jeg har selv en ekstremt krevende datter. Og det toppet seg da hun var rundt 6 år. Nå er hun 8 år og er fortsatt ekstremt krevde!

Vi har også andre barn og jeg vet at hun her er mye mer krevende enn andre! Og nei! Det hjelper ikke å være strengere! Jeg blir så oppgitt over uvitenhetende folk som tror at det alltid er løsningen! 
Vi er så strenge mot jenta konstant at det bare gjør ting verre. 

Jeg vet ikke hva løsningen er, jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut å være moren hennes mer. Det er ufattelig håpløst 

Anonymkode: 77ba8...37e

Godt vi er flere.

Det er utrolig tungt.

 

Hvordan har helgrn deres vært?

Anonymkode: 239be...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg vet hvordan du har det TS. Jeg har selv en ekstremt krevende datter. Og det toppet seg da hun var rundt 6 år. Nå er hun 8 år og er fortsatt ekstremt krevde!

Vi har også andre barn og jeg vet at hun her er mye mer krevende enn andre! Og nei! Det hjelper ikke å være strengere! Jeg blir så oppgitt over uvitenhetende folk som tror at det alltid er løsningen! 
Vi er så strenge mot jenta konstant at det bare gjør ting verre. 

Jeg vet ikke hva løsningen er, jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut å være moren hennes mer. Det er ufattelig håpløst 

Anonymkode: 77ba8...37e

Har en krevende 8 åring selv og det er ikke bare å gjøre sånn og sånn som andre sier. Blir så irritert når andre skal gi «råd». Det er slitsomt hver dag og jeg venter bare på at han skal bli eldre og bli mer «normal». Gjøre og høre som andre barn. Er ingen diagnoser her, bare en krevende unge som ikke vet sitt eget beste. 

Anonymkode: 7ff89...71c

[AnonymBruker]

Dette er selvsagt kanskje et skudd for baugen: men har dere sjekket for dysleksi? Min gutt har blitt som en ny person etter at han fikk diagnosen og fikk hjelp. Fra å være ekstremt krevende med tilløp til skolevegring og «prins vil ikke», hyl og skrik, slag og spark, har han blitt snill som et lam. Blid, hyggelig, vil gjøre lekser, vil gå på skolen, hjelper til hjemme og i det hele tatt.  

Anonymkode: 15c66...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette er selvsagt kanskje et skudd for baugen: men har dere sjekket for dysleksi? Min gutt har blitt som en ny person etter at han fikk diagnosen og fikk hjelp. Fra å være ekstremt krevende med tilløp til skolevegring og «prins vil ikke», hyl og skrik, slag og spark, har han blitt snill som et lam. Blid, hyggelig, vil gjøre lekser, vil gå på skolen, hjelper til hjemme og i det hele tatt.  

Anonymkode: 15c66...33f

Hvilke symptomer hadde han da?

Mi kan lese og skrive litt, har aldri tenkt i de baner. Men vi vet jo ikke.

 

 

Anonymkode: 239be...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi skulle ikke i bilen, vi skulle gå fra ytterdøra. Vi gikk en liten bit, og gikk tilbake etter en stund. Og da gikk hun to musesteg. Sånn var det hele veien. Helt nyttesløst.

 

TS

Anonymkode: 239be...135

Var det så farlig om hun ble med, da? Kunne dere andre «gått i forveien», og så fikk hun velge om hun ville komme eller ikke? Det forutsetter jo at hun vet hvor dere skal, og at hun ikke er tilbøyelig til å utsette seg selv for fare om hun overlates til seg selv.

For oss hjalp det mye med avstand og ro til å bestemme selv når barnet låste seg. Jo mer vi lokket, jo mer opprørt ble ungen.

Det som virket best var å så langt det lot seg gjøre å unngå diskusjon, bare informere om hva som var planen og gå videre med dagen for de andre barna. Alt dette med en lett tone, og uttalt glede over å se ham uansett om han valgte å komme eller om vi traff han igjen på tilbakeveien.

Når han fikk velge mer av de små tingene, var han sjeldnere i konflikt med oss, og det ble det lettere for ham å innrette seg når det faktisk var viktig. Han fikk siden diagnose og alt ble mye lettere. 

Anonymkode: 970c0...fe4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Hvilke symptomer hadde han da?

Mi kan lese og skrive litt, har aldri tenkt i de baner. Men vi vet jo ikke.

 

 

Anonymkode: 239be...135

Han nektet å gjøre lekser i flere år, og nektet å gjøre skolearbeid som gikk ut på lesing og skriving. Ville kun gjøre matte. Han var ingen «lett cookie» i bhg-tiden heller bare så det er sagt, for eksempel var påkledning og overganger en kamp. Han har alltid vært en type hvis alt er bra, så er det smil, latter og glede og han får ting gjort, mens hvis noe dumt skjer (som i at vil ikke kle på seg) så går verden under. 
 

Vi foreldre jobbet mye med å ha gode rutiner og skape forutsigbarhet. Forklarte kvelden før hva vi skulle dagen etter osv. Dette hjalp sakte men sikkert. Alt ble ikke perfekt, men ting ble bedre.
 

Han gledet seg til å begynne på skolen, og jeg tenkte at det ville gå bra fordi har alltid tenkt at han er smart og effektiv. Men det ble fullstendig krise. Hele 1, 2 og til dels 3. klasse var grusomt. Korte gode perioder innimellom, men mye styr også. Nektet som sagt å gjøre mye av skolearbeidet og hadde en del fravær. Ble bedring høsten i fjerde klasse, og fikk diagnosen dysleksi da. Brukte noe tid på å akseptere diagnosen for seg selv også fikk han endelig intensiv hjelp til lesing og skriving mot slutten av fjerde. Han tok heldigvis i mot denne hjelpen. Og da først har det løsnet. Han har ikke den mest alvorlige graden av dysleksi.

Min teori er at dårlig mestring på skolen gjorde at alt ble vanskelig også hjemme. I tillegg har han selvsagt modnet. 

Vi foreldrene tenkte i banen dysleksi, men skolen ville se an. 
 

Så hvis barnet ditt ikke klarer å lære å lese og skrive innen rimelig tid, så ville jeg sjekket dysleksi. Et halvt år på skolen er kanskje litt kort da. Min eldste som ikke har dysleksi leste ikke flytende før ut i andre klasse, og måtte ha ekstra hjelp for å nå det målet. 
 

Men, dette kan selvsagt være et skudd for baugen for ditt barn. Jeg ville bare fortelle vår historie just in case. 
 

 

 

Anonymkode: 15c66...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skjønner at det er lett å tro at løsningen er bare å være strengere og enda mer konsekvent 

Når man ikke har så krevende barn sepv så skal jeg love deg! Det hjelper ikke å bli strengere! Det hjelper ikke å kjefte mer! Det hjelper ikke å ta bort alt! Det er mye mer komplisert enn som så. 
Du forstår bare ikke, for du har aldri stått i situasjonen!!!

Anonymkode: 77ba8...37e

Enig. Typisk svar fra noen som har barn som det aldri har vært utfordringer med.

Har dere søkt hjelp fra prodesjonelle? Mye av det du skriver (bortsett fra kveldene) er gjenkjenbart fra min sønn som hadde opposisjonell atferdsforstyrrelse. Det ble gradvis bedre fra slutten av 6. klasse. Han gikk fra å rulle rundt på golvet i klasserommet til å bli opptatta av håret sitt, og for hans del handlet det mye om modning. Var krevende år for oss foreldre og jeg vae i en periode sykemeldt. Nå går han på ungdomsskolen og er en helt vanlig gutt. Det er håp. ❤️

Anonymkode: 958b1...d2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har man satt tydelige rammer og forklart konsekvensene så må hun tåle det.

Anonymkode: 75681...547

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ja det er bare å kjøre fra en 6-7 åring.

Skjønner utifra ordlyden i innlegget ditt at du aldri har stått i dette selv. 

Anonymkode: 6c9ca...7d2

Min førsteklassing er 5 år. Hun får ikke gå til skolen selv og ikke være alene hjemme. Vi kjører så klart ikke fra henne noe sted heller! 

Utrolig mange som gir råd om barn som knapt har sett et barn selv virker det som. 😱

Men altså, Man kan tvinge en førsteklassing med, også selv om hen er sur og tvær. Som regel går det sag til når de kommer i gang.

Anonymkode: cb1dd...b8d

[AnonymBruker]

La meg gjette - hun er eldst? Hun kjører showet, og småsøsknene er mindre "krevende" fordi de pent er blitt nødt til å tilpasse seg henne?

Du må sette hardt mot hardt, slutte å validere alle irrasjonelle følelser, og slutte å la hennes humør diktere hva dere skal og ikke. Sett konsekvenser for dårlig oppførsel, gjennomfør det dere har planlagt og bare la henne være sur hvis hun velger det. Dere andre skal uansett ha det fint.

Anonymkode: 75469...8c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

La meg gjette - hun er eldst? Hun kjører showet, og småsøsknene er mindre "krevende" fordi de pent er blitt nødt til å tilpasse seg henne?

Du må sette hardt mot hardt, slutte å validere alle irrasjonelle følelser, og slutte å la hennes humør diktere hva dere skal og ikke. Sett konsekvenser for dårlig oppførsel, gjennomfør det dere har planlagt og bare la henne være sur hvis hun velger det. Dere andre skal uansett ha det fint.

Anonymkode: 75469...8c7

Ingen et svar fra en person totalt uten erfaring.....

 

Har du ikke peiling, så hold munn. Ta med det rådet

Anonymkode: 77ba8...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

La meg gjette - hun er eldst? Hun kjører showet, og småsøsknene er mindre "krevende" fordi de pent er blitt nødt til å tilpasse seg henne?

Du må sette hardt mot hardt, slutte å validere alle irrasjonelle følelser, og slutte å la hennes humør diktere hva dere skal og ikke. Sett konsekvenser for dårlig oppførsel, gjennomfør det dere har planlagt og bare la henne være sur hvis hun velger det. Dere andre skal uansett ha det fint.

Anonymkode: 75469...8c7

Det er ikke så enkelt som det.

Alt er krevende, det fungerer ikke å være strengere. Vi har hatt det sånn i snart 7 år, jeg kan påstå å si at helt siden fødsel har barnet vært mer enn "normalen".

Anonymkode: 239be...135

[AnonymBruker]

Selv vurderer jeg å skille meg og forlate familien. Det er som å leve i konstant krig med 8 åringen.

Hun er så sint, hun skriker og griner heøe tiden. Hun har alltid vært ekstremt krevende, men det toppet seg da hun var 6 år. 

Vi har prøvd alle de "gode rådene" med å være streng. Vi tok alle kampene, stod i skrikinga og sinneutbruddene og lot alt få konsekvenser. Til slutt ble det som å være i krig. For barnet gir seg aldri, hun bare kjører enda hardere på

Noen ganger må mannen bære henne opp på rommet og sitte på henne i 40 min mens hun nærmest fråder om munnen!  Jeg husker vi måtte holdene henne fysisk fast en hel juøaften mens hun lå å skrek seg svett da hun var 6 år.
 

hva er rådene man får? Vær strengere! 
 

ok, hva gjenstår da. Fysisk vold! Og det gjør vi selvfølgelig ikke.  
 

Barnet klarer seg foresten fint på skolen. Har masse venner og har et godt nettverk. Hun kommer fra et ressursterkt hjem og har fått masse kjærlighet hele livet. Har flere aktiviteter som hun trives med.

Men barnet er rett og slett sinnsykt krevende!! 
 

Dere som ikke har opplevd et slikt barn, kan ikke forstå!! 

Anonymkode: 77ba8...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Selv vurderer jeg å skille meg og forlate familien. Det er som å leve i konstant krig med 8 åringen.

Hun er så sint, hun skriker og griner heøe tiden. Hun har alltid vært ekstremt krevende, men det toppet seg da hun var 6 år. 

Vi har prøvd alle de "gode rådene" med å være streng. Vi tok alle kampene, stod i skrikinga og sinneutbruddene og lot alt få konsekvenser. Til slutt ble det som å være i krig. For barnet gir seg aldri, hun bare kjører enda hardere på

Noen ganger må mannen bære henne opp på rommet og sitte på henne i 40 min mens hun nærmest fråder om munnen!  Jeg husker vi måtte holdene henne fysisk fast en hel juøaften mens hun lå å skrek seg svett da hun var 6 år.
 

hva er rådene man får? Vær strengere! 
 

ok, hva gjenstår da. Fysisk vold! Og det gjør vi selvfølgelig ikke.  
 

Barnet klarer seg foresten fint på skolen. Har masse venner og har et godt nettverk. Hun kommer fra et ressursterkt hjem og har fått masse kjærlighet hele livet. Har flere aktiviteter som hun trives med.

Men barnet er rett og slett sinnsykt krevende!! 
 

Dere som ikke har opplevd et slikt barn, kan ikke forstå!! 

Anonymkode: 77ba8...37e

Jepp, det er sånn det er.

Vi er også helt utslitte.

Anonymkode: 239be...135

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Kom til parkeringsplassen? Lokker med kakao?
Dere setter dere i bilen og venter på henne. Kommer hun ikke, kjører dere. 

Dere fortsetter å gå fra parkeringsplassen om hun ikke følger får hun vente til dere er tilbake.

Anonymkode: 75681...547

Man kan selvfølgelig ikke gjøre dette med en på 5-6 år. 

Anonymkode: c6211...b2b

[AnonymBruker]

Hun tvinner dere rundt lillefingeren fordi dere lar henne. Ikke lokk med kakao. Ikke gi opp ved parkeringsplassen. Gi henne tydelig konsekvenser der og da, og stå i det. Ikke "forsøk å møte henne på det meste", det fungerer åpenbart ikke. Hvem er det egentlig som bestemmer i denne familien? Det burde ikke være seksåringen.

Det høres ikke ut som diagnoser e.l., bare ettergivende foreldre som ikke orker å sette og stå i grenser.

Anonymkode: 592fa...992

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke folk som ikke har barn som er så krevende som både ts og flere her har forstår at det ikke alltid funker med all verdens konsekvenser. Vi som jobber med barn har også disse barna som vi må forholde oss til. Det er utmattende i lengden og jeg kan bare tenke meg hvordan det er å være foreldre til et barn som klarer å holde det gående til begge foreldrene er helt utmattet hver dag. Mange barn kan være sånn i barnehagen, skole og sfo, men være monsterbarn hjemme og så er det de som fungerer helt fint i barnehagen, i skolen og på sfo, men som er slik hjemme som ts beskriver. Vi må rett og slett samarbeide og så er det lov for foreldre å søke hjelp og vi som jobber med barn kan selvfølgelig lytte. Dere er ikke dårlige foreldre som noen her hinter til. 

Anonymkode: 1dce4...bef

[AnonymBruker]

Er dette samme barn som ikke vil noen ting på 6,5 år, i en annen tråd?

Anonymkode: 33f0a...c54