Hadde du en god far?

[AnonymBruker]

Han var en god far helt til foreldrene mine ble skilt da jeg var 7 år. Etter det var han fraværende og mest opptatt sin nye kone som hatet meg og mine søsken. 
 

Det føltes selvsagt tungt å ikke føle seg velkommen i hjemmet til faren min. Mamma var veldig streng, og fikk nytt barn med ny mann. Så følte ingen egentlig brydde seg om meg. 
 

Min stemor er død, og jeg har et ok forhold til min far idag. Men vi sees ikke særlig ofte. 
 

Min mann er bra på veldig mange måter, men han er nok ikke det jeg egentlig trenger. Han er ikke typen som viser at han tar vare på meg eller sier at han elsker meg, og han blir veldig lett sint/ irritert for bagateller. Jeg merker dessverre at jo eldre jeg blir jo mer issues fra barndommen kommer til overflaten. Jeg savner omsorg, og når han blir irritert trigger dette glasskårmentaliteten fra barndommen. Det siste er jo moren min sin feil, men om de hadde fortsatt å være gift tror jeg det hadde vært mildere. 

Anonymkode: 0cf4a...4b3

[Anciol]

1: ja en fantastisk far som lærte meg å bruke pc, lese og laget smørbrød om kvelden når vi så på Batman , mens mamma var på jobb!

2: Kejmpebra han brukte mye tid på meg og bror min, når mamma jobbet kveld:) 

3: Veldig bra , han er en super morfar for mine tenåringsbarn, 

4: Nei , der valgte jeg helt selv, har en usedvanlig sær smak når det gjelder menn:) Fant min drømmeprins for 20 år siden, og vi er fortsatt sammen:)