Avvende 2 åringen samsoving

[AnonymBruker]

Kan dere som har hatt barn som trivdes med å sove alene, rulle inn med hoveringen deres? Som TS skriver, barn har forskjellig personlighet, noen har større behov for nærhet enn andre. Kan hende dere var komfortable med å la babyer hylskrike til de mister pusten bare for å ha de i en egen seng, eller holde de fast til de gav opp å kjempe (slik min mor gjorde tidlig 90-tall), men mange av oss er ikke det. Vi er ganske mange som har vært fast bestemt på å ha barnet på eget rom/seng, men så har deres personlighet ikke matchet med den planen. Jeg har forøvrig hørt om mange som samsov for 20-30 år siden også, men skjønner jo at det var tabu sånn som dere snakker til andre i denne tråden. 

Anonymkode: e6692...22f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nå har dette gått av moten, så lykke til, det er ikke mitt problem.

Anonymkode: b925e...9bc

Du skal liksom ha det til at samsoving er en nymotens ting som om det ikke har vært normen siden tidenes morgen. Det å smelle små babyer rett inn på et annet rom vekk fra mor er vel heller det som er mote hvis du bretter ut perspektivet ditt litt. Alle babyer vil jo være nære om du lar de. Mange aksepterer etter hvert at foreldre vil ha avstand fra de og slutter og gråte etter de. Noen kjemper hardere. Roten til problemet er jo ikke at man bruker feil metoder eller på hvilken måte man prøver å løsrive de før de er klare, forskjellen er hvordan barnet håndterer å bli satt i en unaturlig situasjon. 

Anonymkode: 250a9...070

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hva? Ukjent for meg, men mitt barn sov på eget rom i egen seng og ble verken beltelagt, jult opp eller innestengt. Han var bare vant til at det var der han sov og da sov han der. 

Nå har dette gått av moten, så lykke til, det er ikke mitt problem.

Anonymkode: b925e...9bc

Du vet at dette er helt tilfeldig? Jeg har to barn som har vidt forskjellige søvnmønstre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, dette har du lagt opp til selv. Etter at samsoving ble lansert som det eneste rette har mange fått søvnen ødelagt i årevis. 

Snakket nettopp om det i en setting der vi som hadde barn på 1980- tallet bare stille ristet på hodet for vi la våre barn på eget rom. 

Nå er disse blitt foreldre og ingen sover for alle forstyrrer alle.

Anonymkode: b925e...9bc

Jeg sov på en madrass på gulvet inne på soverommet til foreldrene mine da jeg var barn på 80-tallet. Og jeg kan godt huske at jeg våknet, og krabbet opp fra madrassen og opp i senga og la meg mellom dem. Ofte lå broren min der fra før, han hadde ingen egen madrass på foreldresoverommet, men kom tassende over fra sitt eget rom. Kusinene mine gikk også inn til foreldrenes seng i løpet av natta. Og venninnen min. Første gangen jeg overnattet hos henne lovet hun meg at hun skulle bli inne på rommet sitt sammen med meg, men jeg våknet alene fordi hun hadde gått og lagt seg hos foreldrene sine i halvsøvne, som vanlig. 

Vi samsov med begge barna da de var babyer. Vi sov mest og best om vi gjorde det sånn, og det var egentlig bare koselig. Den ene sov natten gjennom på eget rom fra hun var ca ett år, den andre er fem, legger seg i egen seng, og kommer ofte inn til oss i løpet av natten. Vi sover godt. 

Men barn og foreldre er forskjellige, og noen ganger sover både barn og foreldre dårlig når de samsover. Da er det jo lurt å prøve å endre på det. Men samsoving er ikke noe nytt. Det nye er bare at det har blitt mer akseptert igjen (og det har kanskje tippet litt over i at man MÅ samsove i enkelte omgangskretser, noe som heller ikke er hensiktsmessig, tenker jeg). Jeg husker mormor fortalte at hun og søsknene også la seg sammen med foreldrene sine i løpet av natten, at det var trygt og godt, men at broren hennes ofte tisset i sengen sånn at alle måtte stå opp. 

Til TS så høres det ut som det er to utfordringer; at mannen blir så sint at det blir ubehagelig, han legger ikke frem sine behov på noen god måte. Og at barnet våkner kl. 5 når TS står opp, og vekker dem som kan og trenger å sove videre. 

Videre så er det ikke sikkert det blir noe enklere, og at hun vil våkne noe mindre om hun sover på eget rom. Jeg mener egentlig ikke på at man kan konkludere med at det er samsovingen som har ødelagt noe. Vi sover ulikt fra naturens side, noen barn sover tungt gjennom natten, og sover dermed godt på eget rom - andre våkner lettere og trenger trygghet. 

Anonymkode: 5c2e9...f90

[AnonymBruker]

Vi fikk mindre søvn av å prøve å avvenne samsoving enn ved å samsove. Barn som trenger mye nærhet . Og tok vi kampen og fulgte han inn igjen på rommet hver gang han kom, tok det kort tid før han våknet igjen og kom tilbake . Og det gjentok seg natt etter natt 

så nå samsover vi og han er 6 år. Noen netter innimellom nå sover han hele natten i egen seng. Så regner med at det gradvis blir å løse seg selv

Anonymkode: 799ca...8a9

[AnonymBruker]

Her sover alle bedre når seksåringen samsover med meg (mor). 
Ungen ligger rolig og sover gjennom hele natta, i motsetning til mannen som snorker, kaster på seg i senga, drar i dyna, er oppe og tisser, og åpner skap og skuffer klokka 05.30. 
Han har nå nærmest permanent flyttet inn på barnerommet 😅

Anonymkode: b2a50...6db