Hva er riktig reaksjon - oppdragelse

[AnonymBruker]

Min femåring  går igjennom noe for tiden, hun har slike perioder med noen måneders mellomrom hvor hun plutselig får flere dager på rad med raserianfall, og så går det over igjen. 

Men jeg lurer alltid på hva som er riktig reaksjon, og gjennom 5 år sammen med en skikkelig viljesterk jente har jeg prøvd alt mellom himmel og jord.

I dag, for eksempel, kom hun til meg og hadde laget en skikkelig sør tegning som jeg ble veldig glad for. Og så sa hun: kan du gi noe til meg også? Så gir jeg henne et kort med en blomst på, men så spør hun om hun heller kan få en leppestift. Vel, ok, sier jeg, for jeg har mange jeg ikke bruker og hun har fått litt dilla de siste dagene. Så vi går sammen på badet og jeg gir henne en fargeendrende leppestift jeg ikke bruker, som jeg tenkte var kul. Men den synes hun ikke lukter like godt som leppepomade, så hun spør om en annen, men jeg sier nei.

Så blir hun litt frustrert og jeg snakker med henne om det å være takknemlig, og at jeg var snill som i det hele tatt ga henne en leppestift. Og at det ikke er sånn at man skal få ting hele tiden. Men hun fortsetter å fiksere på om jeg kan gi henne en annen leppestift (hun har det med å fokusere på hva hun vil ha og gire seg opp til et trassanfall). Men jeg står på mitt som jeg alltid gjør når hun sutrer for å få noe på den måten. Forsøker å bruke alle mine pedagogiske evner til å anerkjenne følelsene hennes og at jeg skjønner hun ble lei seg for å ikke få, men at jeg ikke kan gi henne mer leppestift og at det er viktig å lære seg om takknemlighet. 

Så ender det selvfølgelig med at hun spør en siste gang om å få leppestift, jeg sier nei, og så klikker det fullstendig for henne. Hun hylgråter, roper og slår seg selv i hodet. "Men bare gi meg det da!!!!! bare gi meg det!!"

Og fordi jeg allerede er sliten fra forrige anfall og allerede har brukt lang tid på å forsøke å snakke med henne før det klikker, så bare bærer jeg henne ut fra rommet jeg er på, sier jeg ikke orker å høre på dette, går inn på rommet og lukker døren etter meg.

Så sitter hun der ute og skriker og kjefter på meg om at jeg bare skal gi henne den og at hun skal slå seg selv.

Og så blir jeg helt rådvill... For jeg vet at løpet er kjørt også denne gangen, når hun først har bikket over er det ingen vei tilbake før hun roer seg og enten lar meg trøste eller kommer til meg for trøst selv.

Det er også oftest at jeg er med henne, forsøker å holde henne, trøste henne etc før hun er mottakelig for det, slik jeg prøvde i går og ble helt utmattet selv. Men i dag klarte jeg ikke annet enn å lukke døra bak meg og la henne sitte der ute og skrike på meg.

Huff... Jeg skulle ønske jeg hadde all verden med både tålmodighet og perfekt kunnskap og intuisjon. Jeg lover at jeg alltid forsøker å gjøre mitt beste, men jeg er bare et menneske, og jeg knekker litt sammen av dette her...

Anonymkode: 04d9e...82a

[AnonymBruker]

Min første tanke er at dette ikke er normalt. At en 5-åring ikke klikker og sier "Gi meg det da!!!", og kun vil ha viljen sin.

Men på den annen side, tenker jeg at du kanskje tværer det ut vel lenge. Du blir sliten, hun blir sliten. Og så ender det helt galt.

Neste gang tenker jeg på to muligheter:

1. Hun gir deg noe. Du takker. Og når hun vil ha noe tilbake, sier du "Noen ganger gir vi uten å få noe tilbake.Men nå henger jeg tegningen din opp her, så kan vi begge ha glede av den"

2. Hun gir deg noe og vil også ha noe tilbake. Det du gir henne, er det du gir. Du starter ikke en forhandling om hva som er godt nok å få tilbake. Hvis hun ikke er fornøyd, sier du "Jeg var veldig glad for tegningen din, og tenker at det du fikk av meg er fint. Og nå er vi ferdig og jeg skal ..... (sette på middag, henge opp klær, lese avisen, jobbe)"

Jeg tror feilen i eksempelet ditt at du gir etter, uten at du kanskje tenker på det du gjør som å gi etter. Du lærer henne at hun trenger ikke være fornøyd med ingenting eller det første hun får. Hun kan forhandle seg frem til noe hun synes er bedre. Og til slutt blir det ikke enda på hva som er "bedre".

Du kan jo spørre i barnehagen om hun driver og forhandler der og, eller om det bare er hjemme?

Anonymkode: c16a3...e1c

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt strek allerede etter kortet med en blomst. Hun kan faktisk ikke bestemme AT du skal gi henne noe, og HVA du skal gi. 

Anonymkode: e08a4...790

[AnonymBruker]

Ikke snakk så veldig mye om alt. Noen ganger er det helt riktig å bare si nei uten at man skal mase om anerkjenning av følelser og ditt og datt. Si nei og avled oppmerksomheten til noe annet.

Anonymkode: abe6e...678

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Min første tanke er at dette ikke er normalt. At en 5-åring ikke klikker og sier "Gi meg det da!!!", og kun vil ha viljen sin.

Men på den annen side, tenker jeg at du kanskje tværer det ut vel lenge. Du blir sliten, hun blir sliten. Og så ender det helt galt.

Neste gang tenker jeg på to muligheter:

1. Hun gir deg noe. Du takker. Og når hun vil ha noe tilbake, sier du "Noen ganger gir vi uten å få noe tilbake.Men nå henger jeg tegningen din opp her, så kan vi begge ha glede av den"

2. Hun gir deg noe og vil også ha noe tilbake. Det du gir henne, er det du gir. Du starter ikke en forhandling om hva som er godt nok å få tilbake. Hvis hun ikke er fornøyd, sier du "Jeg var veldig glad for tegningen din, og tenker at det du fikk av meg er fint. Og nå er vi ferdig og jeg skal ..... (sette på middag, henge opp klær, lese avisen, jobbe)"

Jeg tror feilen i eksempelet ditt at du gir etter, uten at du kanskje tenker på det du gjør som å gi etter. Du lærer henne at hun trenger ikke være fornøyd med ingenting eller det første hun får. Hun kan forhandle seg frem til noe hun synes er bedre. Og til slutt blir det ikke enda på hva som er "bedre".

Du kan jo spørre i barnehagen om hun driver og forhandler der og, eller om det bare er hjemme?

Anonymkode: c16a3...e1c

Ja, hun er en kløpper til å argumentere og like sta som både meg og far...

Jeg hadde ikke noe i mot å gi henne en leppestift, derfor sa jeg ja til det, men jeg hadde selvsagt satt strek tidligere om jeg ikke ønsket å gi henne noe annet. 

Men med far er nok visa en annen, han kan diskutere med henne i evigheter før han setter strek.

Men jeg følte jeg satte strek når jeg sa nei, men jeg må kanskje være hardere? Altså strengere på at "nå er det nok masing"?

Anonymkode: 04d9e...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, hun er en kløpper til å argumentere og like sta som både meg og far...

Jeg hadde ikke noe i mot å gi henne en leppestift, derfor sa jeg ja til det, men jeg hadde selvsagt satt strek tidligere om jeg ikke ønsket å gi henne noe annet. 

Men med far er nok visa en annen, han kan diskutere med henne i evigheter før han setter strek.

Men jeg følte jeg satte strek når jeg sa nei, men jeg må kanskje være hardere? Altså strengere på at "nå er det nok masing"?

Anonymkode: 04d9e...82a

Her er det flere problemer. 
 

du og mannen er på ulike plan, og det gjør henne usikker. 
 

Du må være tydeligere. Nei betyr nei, og det er ikke åpent for forhandlinger (men man kan gjerne snakke sammen om situasjonen! Det betyr IKKE at hun skal få diktere deg). 
 

Du sier også at du jobber med å validere følelsene hennes og forstår hun ble lei seg, men at det ikke betyr at hun kan få og få. Det er ikke å validere hennes følelser….  Og det at hun blir så fokusert/opphengt i tingene, merker dere det generelt over hele fjøla? Har skolen reagert på denne oppførselen? 
 

Alle kan miste det litt en gang i blant, spesielt barn. De er jo BARN. Men en femåring bør faktisk ha lært seg å takle "nei" og motgang bedre enn dette. 
 

Hva sier far om dette?

Anonymkode: e08a4...790

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men jeg følte jeg satte strek når jeg sa nei, men jeg må kanskje være hardere? Altså strengere på at "nå er det nok masing"?

For så vidt ikke snakk om å være "hard". Bare tydelig på grenser. Et barn på 5 år har behov for å lære seg at et nei er et nei. Det du gjør er lære henne at nei er en åpning for ja.

Klart hun kan bli skuffet over å ikke få det hun ønsker seg, men dere skal lære henne at det å ikke få viljen sin også er ok. Slik er jo livet.

Anonymkode: c16a3...e1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Her er det flere problemer. 
 

du og mannen er på ulike plan, og det gjør henne usikker. 
 

Du må være tydeligere. Nei betyr nei, og det er ikke åpent for forhandlinger (men man kan gjerne snakke sammen om situasjonen! Det betyr IKKE at hun skal få diktere deg). 
 

Du sier også at du jobber med å validere følelsene hennes og forstår hun ble lei seg, men at det ikke betyr at hun kan få og få. Det er ikke å validere hennes følelser….  Og det at hun blir så fokusert/opphengt i tingene, merker dere det generelt over hele fjøla? Har skolen reagert på denne oppførselen? 
 

Alle kan miste det litt en gang i blant, spesielt barn. De er jo BARN. Men en femåring bør faktisk ha lært seg å takle "nei" og motgang bedre enn dette. 
 

Hva sier far om dette?

Anonymkode: e08a4...790

Hun blir sånn i perioder. Nå har vi hatt det veldig fint i sommer og frem til nå. Hun hører på oss, det kan være litt sutring nå og da, men ingen raserianfall. Og så kommer det typisk 1 - 2 uker hvor raserianfallene er mer hyppige. Nå feks startet det når hun ble forkjøla og sliten i noen dager.

Vi har samarbeidet mye med barnehagen for å håndtere raserianfallene hennes. De startet like etter fylte ett år og var UTROLIG intensen frem til ca 3,5 års alder. Vi var helt utslitte. Men etter det har det bare gått bedre, og nå kommer det som sagt bare i perioder og de varer mye kortere.

Vi har mye ADHD i familien så jeg har selvsagt vært inne på tanken, men hun er ei så veldig vanlig jente som oftest nå at jeg ikke helt tror på at det er en diagnose der... 

Heller at vi foreldre må omstille oss i så fall

Anonymkode: 04d9e...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Her er det flere problemer. 
 

du og mannen er på ulike plan, og det gjør henne usikker. 
 

Du må være tydeligere. Nei betyr nei, og det er ikke åpent for forhandlinger (men man kan gjerne snakke sammen om situasjonen! Det betyr IKKE at hun skal få diktere deg). 
 

Du sier også at du jobber med å validere følelsene hennes og forstår hun ble lei seg, men at det ikke betyr at hun kan få og få. Det er ikke å validere hennes følelser….  Og det at hun blir så fokusert/opphengt i tingene, merker dere det generelt over hele fjøla? Har skolen reagert på denne oppførselen? 
 

Alle kan miste det litt en gang i blant, spesielt barn. De er jo BARN. Men en femåring bør faktisk ha lært seg å takle "nei" og motgang bedre enn dette. 
 

Hva sier far om dette?

Anonymkode: e08a4...790

Far er ikke så "på" med å tenke igjennom dette. Han er en veldig fin pappa, men følger nok mer min veiledning og gjør seg ikke opp så mange tanker selv😅

Anonymkode: 04d9e...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For så vidt ikke snakk om å være "hard". Bare tydelig på grenser. Et barn på 5 år har behov for å lære seg at et nei er et nei. Det du gjør er lære henne at nei er en åpning for ja.

Klart hun kan bli skuffet over å ikke få det hun ønsker seg, men dere skal lære henne at det å ikke få viljen sin også er ok. Slik er jo livet.

Anonymkode: c16a3...e1c

Altså, jeg sier nei til mye😅 Det var bare tilfeldig at hun fikk leppestiften akkurat nå. Men samtidig som jeg sier nei så forklarer jeg henne jo hvorfor jeg sier nei. Og da diskuterer hun jo med meg. Men jeg fortsetter å si nei. Men kanskje feilen min er at jeg fortsetter å forklare hvorfor mens jeg heller burde sagt "nå har jeg sagt nei, nå går vi og finner på noe annet"🤷‍♀️

Anonymkode: 04d9e...82a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Altså, jeg sier nei til mye😅 Det var bare tilfeldig at hun fikk leppestiften akkurat nå. Men samtidig som jeg sier nei så forklarer jeg henne jo hvorfor jeg sier nei. Og da diskuterer hun jo med meg. Men jeg fortsetter å si nei. Men kanskje feilen min er at jeg fortsetter å forklare hvorfor mens jeg heller burde sagt "nå har jeg sagt nei, nå går vi og finner på noe annet"🤷‍♀️

Anonymkode: 04d9e...82a

"Nei, fordi…" gir rom for forhandling.
 

Et "nei! Nå gjør vi noe annet" gir ikke rom for forhandling. 

Anonymkode: e08a4...790

[AnonymBruker]

Dette ville jeg gjort: Når hun spurte etter noe annet, så ville keg sagt at nei det er kortet du får. Om jeg hadde sett at hun begynte å bli frustrert, så hadde jeg prøvd å finne på noe annet. Skal vi kanskje gå ut? Vil du hjelpe meg med middagen? Men du, visste du at......... *noe spennende*.

Ellers hadde jeg, etter at hun ble sint, så hadde jeg sagt én gang at du får denne leppestiften, ikke noe annet. Så hadde jeg ikke sagt noe mer. Jeg hadde satt meg ned på gulvet og bare vært helt stille og rolig. Kanskje gjentatt én gang til: du får bare den leppestiften, ikke noe annet. Jeg hadde sittet der helt til hun roet seg. Så hadde jeg gitt henne en lang klem. Så hadde jeg sagt: jeg vet du ble lei deg fordi du ikke fikk leppepomaden. Men man kan ikke alltid få det man vil ha. Hvis du ønsker deg en leppomade så.kan du jo spare til det selv. Skal vi kose litt også går vi og tar oss litt saft? 

Noe sånt. 

Anonymkode: 5eec0...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Altså, jeg sier nei til mye😅 Det var bare tilfeldig at hun fikk leppestiften akkurat nå. Men samtidig som jeg sier nei så forklarer jeg henne jo hvorfor jeg sier nei. Og da diskuterer hun jo med meg. Men jeg fortsetter å si nei. Men kanskje feilen min er at jeg fortsetter å forklare hvorfor mens jeg heller burde sagt "nå har jeg sagt nei, nå går vi og finner på noe annet"🤷‍♀️

Anonymkode: 04d9e...82a

Si ting kun én gang. Blir hun sint eller frustrert er det ikke vits i å forklare. Da er det bedre å forklsre når hun har roet seg. 

Anonymkode: 5eec0...bfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, hun er en kløpper til å argumentere og like sta som både meg og far...

Jeg hadde ikke noe i mot å gi henne en leppestift, derfor sa jeg ja til det, men jeg hadde selvsagt satt strek tidligere om jeg ikke ønsket å gi henne noe annet. 

Men med far er nok visa en annen, han kan diskutere med henne i evigheter før han setter strek.

Men jeg følte jeg satte strek når jeg sa nei, men jeg må kanskje være hardere? Altså strengere på at "nå er det nok masing"?

Anonymkode: 04d9e...82a

Hun er ALT fir vant til at nei betyr ja og at alt har forhandlingsrom. Det er veldig slitsomt for barn, de fikser det ikke, evner absolutt ikke uendeligheten av muligheter. Der er vår jobb å ikke gi de flere muligheter enn hva som kan håndteres, og når de er fem er det faktisk ganske begrenset. Mer enn nok med avgjørelsene de må ta hver dag. Hun blir rett og slett overbelastet fordi dere er ettergivende. Det er ikke bra for henne. Begynn å si nei og la det bli med nei. Og far også! 

Anonymkode: 077f7...bfc

[AnonymBruker]

Du drar jo dette ut i evigheten. Hun er fem år. Hun er ikke moden for en masse utgreiinger og validering av ditt og datt. Gjør det enkelt; når hun vil ha noe også hadde jeg sagt at da kan du få en stor god klem 🤗 

jeg har også en viljesterk jente, men jeg hadde stått ved nei, og sånn er det bare. Hvis hun blir sint er det jo fordi det har dunket over tid å pushe disse grenene dine lenger og lenger. 
jeg hadde nok bare validert med «jeg ser at du er sint, men det endrer ikke at mamma sier nei»

også er det jo lov å bli sint. Så lenge man ikke skader seg selv eller andre. 
 

men du er ettergivelse. Jenta trenger tydeligere grenser. 

Anonymkode: 991e6...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altså, jeg sier nei til mye😅 Det var bare tilfeldig at hun fikk leppestiften akkurat nå. Men samtidig som jeg sier nei så forklarer jeg henne jo hvorfor jeg sier nei. Og da diskuterer hun jo med meg. Men jeg fortsetter å si nei. Men kanskje feilen min er at jeg fortsetter å forklare hvorfor mens jeg heller burde sagt "nå har jeg sagt nei, nå går vi og finner på noe annet"🤷‍♀️

Anonymkode: 04d9e...82a

Du diller og forhandler og «validerer» i vei, og hvis det stemmer at far er enda mer utydelig og ettergivende er det jo ikke rart hun blir så ufordragelig. 

Så etter at du med veik ettergivenhet har fått henne til å rakne stenger su henne borte fra deg og ignorerer henne? Dette er jo helt krise! 

Nei betyr nei, ingenting forhandlinger, og klikker hun så skal hun uansett ikke ignoreres og stenger unna deg/familien! Du er streng på helt feil ting, og blir dermed både urettferdig og veldig utrygg å forholde seg til.

Anonymkode: a4b02...db9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Altså, jeg sier nei til mye😅 Det var bare tilfeldig at hun fikk leppestiften akkurat nå. Men samtidig som jeg sier nei så forklarer jeg henne jo hvorfor jeg sier nei. Og da diskuterer hun jo med meg. Men jeg fortsetter å si nei. Men kanskje feilen min er at jeg fortsetter å forklare hvorfor mens jeg heller burde sagt "nå har jeg sagt nei, nå går vi og finner på noe annet"🤷‍♀️

Anonymkode: 04d9e...82a

Jeg får følelsen av at dere ikke er mor og datter…. 

Anonymkode: 889d9...c00

[firetoen]

Hvorfor i alle dager går du inn i forhandlinger med en 5 åring?! 

Bare slutt,vær den voksne og stå i kampene. Ikke gå inn i noe diskusjon eller forhandlinger med barnet ditt. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste med denne fremgangsmåten din.

[Gaia]

Er enig med mye av det mange andre sier her. Ikke forhandle med barnet. Hvis hun ikke reagerer ok med å f.eks. få en klem for tegningen hun gir en av dere voksne, og vil ha noe for det, så bare si at det er sånn det er. En annen gang vil hun få noe fra dere, uten at hun skal trenge å gi noe tilbake. 

Hun er såpass gammel nå, at det å trene på utsatt belønning er viktig. Hun starter på skolen neste år. Hvordan skal det bli hvis hun forventer belønninger for noe hele tiden. 

Dere kan godt forklare hvorfor det er slik, men det er viktig at dere holder fast på det dere bestemmer. Det må hun også greie å forstå når hun er fem år. 

Når det kommer til ADHD, så tror jeg ikke at dere trenger å bekymre dere, for da hadde oppførselen hennes vært på denne måten flere ganger i uken hele året. Ikke bare periodevis. 

[AnonymBruker]

Tusen takk til alle dere som har svart. Jeg skjønner at vi har glidd ut og blitt for ettergivende. Både far og jeg er veldig konfliktskye "people pleasere" som har jobbet mye med å sette tydelige grenser. Jeg trodde vi gjorde det nå, men det har nok glidd ut igjen uten at vi har skjønt det.

Jeg opplever meg ofte som strengere enn jeg er (tilbakemelding fra andre). 

Jeg tar til meg alle råd og har allerede nå begynt å sette stop for videre diskusjon etter et nei. Takk🙏

Anonymkode: 04d9e...82a