Bryte kontakt med min mor

[AnonymBruker]

Hei! 
Etter mange år har jeg bestemt meg for at jeg har lyst til å bryte kontakt med min mor. Jeg har gjentatte ganger prøvd å snakke med henne uten hell, hun er ufin mot meg, mot andre i familien (som også har kuttet henne ut) og jeg er så lei. Det er både handlinger og ord opp gjennom mange år. Min far er på mange måter verdens beste far, men han tørr ikke å si i mot henne, jeg vil ikke miste kontakt med han, men er redd det skjer hvis jeg bryter med henne… i tillegg har jeg et barn som hun er mormor til, jeg vet at dette påvirker barnet mitt og jeg vil at barnet mitt skal vokse opp i trygge rammer og ikke blir neglisjert eller påvirket av henne… jeg synes dette er forferdelig og det tar så mye energi, hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 7a1f0...307

[AnonymBruker]

Jeg støtter deg. Jeg kuttet ut mora mi for snart 7 år siden og angrer ikke. 

Anonymkode: e0ab6...f40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg støtter deg. Jeg kuttet ut mora mi for snart 7 år siden og angrer ikke. 

Anonymkode: e0ab6...f40

Hvordan gjorde du det?❤️ jeg har tenkt på dette så lenge og synes det er så vanskelig med tanke på alle involverte… 🥺 men jeg vil ikke assosieres med henne lenger, jeg klarer det ikke 

Anonymkode: 7a1f0...307

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig når foreldre oppfører seg sånn. Har du snakket med din far alene at du vil ha kontakt med han og ikke din mor? har du ikke noe nærme som du kan snakke med om denne saken? Vanskelig og bryte med foreldre men beundrer de som klarer det.

Vil bryte med min mor men hun er nå så gammel og alene at kan ikke det. Hjelper henne mye men hun er frekk, nedlatende og utakknemlig. Mot andre er hun søt men nå har det skjedd så mye på kort tid at min helse står på spill her for en real knekk. 

Jeg håper du finner ut av hva som er det beste for deg og barnet ditt.

 

Anonymkode: 7782e...cac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvordan gjorde du det?❤️ jeg har tenkt på dette så lenge og synes det er så vanskelig med tanke på alle involverte… 🥺 men jeg vil ikke assosieres med henne lenger, jeg klarer det ikke 

Anonymkode: 7a1f0...307

Og jeg kan love deg at det blir vanskelig etterpå også. Jeg gråter fortsatt, tenker på henne hver dag, MEN jeg forstår at det ikke er HENNE jeg savner, men bare det å ha en god mamma, en som støtter deg i stedet for å kalle deg «dum» eller le av deg når kjæresten din dumper deg.
Ja, det er trist, men jeg angrer som sagt ikke. Jeg vet at jeg har gjort alt jeg kunne. Jeg vet at hun ikke er en grei person. Broren min har ingen kontakt med henne heller, og mamma går rundt og forteller til sine venninner om sine «utakknemlige barn». Men innerst inne vet hun jo sannheten. 

Anonymkode: e0ab6...f40

[AnonymBruker]

Jeg var på nippet til å kutte ut moren min. Hun er en covert narsissist og har hele oppveksten min oppdratt meg med skyld og skam og "stakkars henne". Hun har gått virkelig drastisk til verks i sin stil og det har vært psykisk vold. 

Jeg har derimot ikke kuttet henne ut og jeg er glad for det. Vi har et rimelig greit forhold i dag. Jeg har ikke trengt å kutte kontakt fordi jeg har:

1) lært å sette grenser. Jeg sier f.eks rett ut "nå stakkarsliggjør du deg selv", "kutt ut" og "nå synes du synd i deg selv, tenk helhetlig heller her".. og jeg lar henne sture (silent treatment) så lenge hun selv ønsker. 

2) jeg har fortalt rett ut at barndommen min var dårlig pga det hun gjorde. Hun er lite lydhør og synes forferdelig synd i seg selv av det jeg har sagt. Jeg har likevel fått sagt det, og det står. 

3) jeg har lært frigjørende empati. Les om det. Ofte er det langt mer psyisk sunt å beholde kontakt enn å kutte. Du stopper på en måte tiden ved å kutte, fremfor utvikling. Og ved å forstå hva som har gjort min mor til hvordan hun ble, kan jeg faktisk forstå og unnskylde det offeret av sin barndom hun også faktisk er. 

Anonymkode: 4b77a...f45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg var på nippet til å kutte ut moren min. Hun er en covert narsissist og har hele oppveksten min oppdratt meg med skyld og skam og "stakkars henne". Hun har gått virkelig drastisk til verks i sin stil og det har vært psykisk vold. 

Jeg har derimot ikke kuttet henne ut og jeg er glad for det. Vi har et rimelig greit forhold i dag. Jeg har ikke trengt å kutte kontakt fordi jeg har:

1) lært å sette grenser. Jeg sier f.eks rett ut "nå stakkarsliggjør du deg selv", "kutt ut" og "nå synes du synd i deg selv, tenk helhetlig heller her".. og jeg lar henne sture (silent treatment) så lenge hun selv ønsker. 

2) jeg har fortalt rett ut at barndommen min var dårlig pga det hun gjorde. Hun er lite lydhør og synes forferdelig synd i seg selv av det jeg har sagt. Jeg har likevel fått sagt det, og det står. 

3) jeg har lært frigjørende empati. Les om det. Ofte er det langt mer psyisk sunt å beholde kontakt enn å kutte. Du stopper på en måte tiden ved å kutte, fremfor utvikling. Og ved å forstå hva som har gjort min mor til hvordan hun ble, kan jeg faktisk forstå og unnskylde det offeret av sin barndom hun også faktisk er. 

Anonymkode: 4b77a...f45

Hva er poenget? Du fortsetter jo å utsette deg for en som driver med silent treatment, er lite lydhør, som driver med «skyld og skam». Ville du fortsatt relasjonen om det var din venn eller din kjæreste som behandlet deg slik? 

Anonymkode: e0ab6...f40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

jeg synes dette er forferdelig og det tar så mye energi, hva kan jeg gjøre? 

Dobbeltsikre og trippelsikre at du tar en veloverveid beslutning. En slik avgjørelse er kun god når du har vurdert alle mulige konsekvenser på godt og vondt.

Jeg kuttet ut et par nære familiemedlemmer etter å ha tenkt tanken i over ti år. Så var sikker når jeg tok den endelige avgjørelsen. Har aldri angret, noe som tyder på at jeg hadde vurdert lenge og godt på hva som var det riktige å gjøre. Jeg har aldri følt meg så ''fri'' som jeg gjør nå. 

Anonymkode: d417b...fdf

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakt da mitt eldste barn var 2 år. Etter hun truet med å gi barnet juling, jeg visste at hun var i stand til det etter en oppvekst med grov fysisk vold. Jeg har vært åpen med barna mine om hvorfor mormor ikke var i bildet. Søsteren min hadde en annen opplevelse av barndommen, og holdt kontakt. Dermed fikk jeg litt informasjon om hvordan ståa var. Da vår mor ble dement, stilte jeg opp. Ikke for mor men for søster, ordnet sykehjemsplass og ryddet ut av huset. Det var vidunderlig deilig å kaste ting jeg visste dama hadde kjært.  Besøkte henne på sykehjem 4 ganger ila. de 3 årene hun trengte for å dø. Igjen var dette for min søster, som ønsket det. Jeg har aldri angret.

Anonymkode: a92a5...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva er poenget? Du fortsetter jo å utsette deg for en som driver med silent treatment, er lite lydhør, som driver med «skyld og skam». Ville du fortsatt relasjonen om det var din venn eller din kjæreste som behandlet deg slik? 

Anonymkode: e0ab6...f40

Poenget finner du om du leser selvhjelpslitteratur. Det er for komplisert å forklare alt raskt i en kommentar. 

Det ér ikke en venn eller en kjæreste, men min mor. Jeg trenger ikke venne-kontakt fra min mor, og heller ikke kjæreste-kontakt. Det har jeg i min kjæreste og venner. Og hun er gammel og skrøpelig nå, og faktisk litt avhengig av meg, så situasjonen er jo snudd. Og siden jeg er et mye bedre menneske enn henne, så gjør jeg ikke det samme som henne. Det er utrolig selvhevdende og healende å være et bedre menneske enn sin tidligere generasjon. 

Og jeg utsetter meg ikke for noe lengre. Fordi jeg har sterke grenser nå, grenser som jeg ikke hadde som barn. Det er derfor healende å reagere på dårlig oppførsel på den modne og grensesterke måten nå. I tillegg gir deg meg stadig dypere innsikt og forståelse for egne problemer jeg har hatt. 

Ta for eksempel silent treatmentt. Det er noe som fungerer kun om "offeret" reagerer forventet på det. Altså kjenner det i magen, blir stresset og forsøker å ta kontakt. Når jeg vet at hun gjør silent tratment tar jeg ingen kontakt og betegner det som en "fritid" til hun tar kontakt igjen. Selvfølgelig har jeg gitt opp ønsket om den dype mor-datter kontakten og det kan jo også betegnes som "et mentalt brudd". Men å også bryte fysisk ville vært et dårligere alternativ for meg og min mentale helse. 

Anonymkode: 4b77a...f45

[AnonymBruker]

Før jeg brøt kontakt så fikk jeg råd fra psykolog om å ta litt mer avstand uten å si noe. For å teste ut hvordan det ble for min del. Lenge siden nå men husker jeg gikk så lenge som 2 måneder mwd noen vage unnskyldninger om lite tid, sykdom etc. og når jeg skulle treffe min mor igjen så fikk jeg et massivt angstanfall hvor helensystemet mitt strittet imot. Å kutte kontakten vil med stor sannsynlighet påvirke andre relasjoner som du er bekymret for, men om dette skulle skje så er jo ikke det din feil, men viser desverre bare at problemet er større enn en person. En god far ville aldri mistet kontakt med deg om det ikke er noe galt med han også.

Anonymkode: 8cfc4...da7

[AnonymBruker]

Jeg brøt for mange år siden for å beskytte mine barn. Har aldri angret. Men flere i slekta snudde meg ryggen, og ryktene gikk. Det var tøft de første årene, men det var det beste jeg kunne gjort for mine barn.

Anonymkode: 9388d...663

[AnonymBruker]

Har kuttet ut mor, aldri hatt det bedre. For en byrde, for ett slit. Ødela hele barndommen min og fortsatte bare.. Måtte beskytte barna! Gjør det som er best for dere! 

Anonymkode: 34045...4cb

[AnonymBruker]

Husk at det er viktigere at du er en god mor for din datter, enn at du en god datter for din mor… 

Gjør det som er best for din helse, psykisk og fysisk. 

Anonymkode: 5c8ec...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vil bryte med min mor men hun er nå så gammel og alene at kan ikke det.

Hva er det for en grunn? Det er ikke din feil at hun er gammel og alene.

Hvorfor skal du bære kostnaden av hennes handlinger?!?

Anonymkode: 5c8ec...074

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

En god far ville aldri mistet kontakt med deg om det ikke er noe galt med han også.

Trenger ikke være noe galt med han. Kan rett og slett være at den andre forelderen har et såpass jerngrep på ektefelle at han ikke får lov å ha kontakt med barnet som kun vil ha kontakt med han. Det forekommer 

Anonymkode: a0a2d...fcc

[AnonymBruker]

Spesialistene på fagfeltet anbefaler ikke å bryte med foreldre om det ikke er virkelig påkrevd. Det er langt bedre å "vokse over dem", redusere kontakt fremfor å bryte fullstendig. Alle situasjoner må vurderes individuelt selvfølgelig. Men i hovedsak er de saker der brudd er nødvendig, de mest ekstreme ved f.eks stadig utskjelling og trusler, eller der man ble utsatt for fysisk vold som barn. Om foreldre mer betegnes som uempatiske, egoistiske, urettferdige ol, så er ikke brudd alltid det beste for barna. 

 

Anonymkode: 6e061...94d

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerdebatt.

veronica<3, mod. 

Endret 19. august 2025 av veronica<3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Trenger ikke være noe galt med han. Kan rett og slett være at den andre forelderen har et såpass jerngrep på ektefelle at han ikke får lov å ha kontakt med barnet som kun vil ha kontakt med han. Det forekommer 

Anonymkode: a0a2d...fcc

Om man ikke klarer å sette barna først så bør man ikke være forelder. Det er ingen unnskyldning. Og i hvertfall ikke noe et barn/voksent barn skal måtte ta hensyn til.

Anonymkode: 8cfc4...da7

[AnonymBruker]

De jeg kjenner som har gjort det angrer ikke. Det er selvsagt en sorg, men den siste som gjorde det sa at det var godt å "gi opp" håpet. Det var verre å bære et håp og bli såret gang på gang, enn å bare innfinne seg med at det aldri kom til å bli bedre og kutte kontakten.

Anonymkode: 0984f...116