Utakknemlig far

[AnonymBruker]

Moren min har nylig skadet seg, og det har snudd hverdagen på hodet for oss hjemme. Hun har alltid vært en klassisk husmor – den som holder alt gående i hjemmet, lager mat, vasker, passer barnebarnet og sørger for at alt er i orden for alle andre. Hun jobber ikke utenfor hjemmet, men har alltid vært det uerstattelige limet i familien vår. Nå som hun er sengeliggende og ikke klarer å gjøre noe, har jeg og søsteren min trådt inn og tatt ansvar: vi lager middag, vasker, rydder og prøver å holde huset i gang.

Vi er to søsken som fortsatt bor hjemme. Jeg er eldst, fire år eldre enn søsteren min. Vi er begge i en alder hvor vi kan jobbe og ta ansvar, og det gjør vi. I tillegg har vi en storebror som bor fem minutter unna med samboer og et lite barn på to år. Mamma har alltid stilt opp for dem – barnepass, middager, hjelp – selv når hun egentlig ikke har hatt krefter. Hun har gjort det av kjærlighet, og aldri stilt spørsmål.

Nå som hun er syk og trenger hjelp selv, har det ikke vært snakk om at min storebror skal komme og hjelpe til hjemme. Han har verken spurt om hun trenger noe, tilbudt å lage middag, eller invitert oss til seg for å avlaste. Derimot blir det forventet at jeg – som allerede lager all maten hjemme – skal bake boller og kjøre det bort til ham og hans familie. Det er vanskelig for meg å forstå hvordan det er rimelig.

Det hele blir ekstra tungt når jeg kjenner på hvordan dynamikken mellom oss søsken – og spesielt mellom meg og faren min – alltid har vært skjev. Min far har alltid hatt en åpenbar favoritt: storebroren vår. Han forguder ham. Når han er på besøk, er faren min plutselig glad, blid og engasjert. Han ler, tuller og er raus. Men så fort storebror drar, er det som å slå av en bryter. Da er han igjen kald, sur og mutt – særlig mot meg. Han sier nesten aldri noe til meg, og når han gjør det, er det ofte i en irritert tone. Det er tydelig at han ikke er stolt av meg, og jeg føler meg usynlig i mitt eget hjem.

Et konkret eksempel: Til jul fikk storebroren min 10.000 kroner i gave fra faren min – vi andre fikk 1.000 kroner hver. Men søsteren min fikk pc og iPad i tillegg - som jeg aldri ble fortalt om. Ikke at jeg er opptatt av penger, for jeg jobber og klarer meg selv, men det gjør vondt å se en så åpenbar forskjellsbehandling. Og det skjer ofte, under bordet, i det skjulte. Storebroren vår får penger, støtte, mat, hjelp – og vi andre må klare oss selv. Nå har de begynt å gi en del til lillesøsteren min å, men ikke i samme grad som storebroren vår. Jeg får ingenting. Det er ikke sjalusi, det er følelsen av å ikke være verdsatt.

Jeg prøver å ikke bry meg, men det tærer på meg. Når man hver dag lager middag til familien sin, rydder etter alle, og gjør sitt beste for å holde det gående i en vanskelig tid, er det vondt å bli møtt med taushet. Å se faren sin sette seg ved bordet, ikke si takk, spise maten du har brukt tid og krefter på å lage, og så bare reise seg og gå – det gjør noe med en. Jeg kjenner at det bygger seg opp en slags tristhet og slitasje inni meg.

For noen dager siden ba jeg pappa kjøpe inn noe tilbehør til middag, fordi det var tomt for det meste – poteter, saus, grønnsaker. Jeg prøver å lage balanserte middager, men det er ikke lett uten ingredienser. Han kom tilbake med én pose frosne erter. Da jeg sa at det ikke var nok og forklarte hvorfor, ble han rasende. Uten at jeg ba ham om det, dro han på butikken igjen – og kom hjem i enda verre humør. Selv om middagen sto klar, og jeg hadde gjort mitt beste, svarte han ikke, sa ikke takk, og viste meg kun kulde. Jeg vet at mange vil si «Bare handle selv». Jeg tjener ikke all verdens at jeg kan handle inn middag for en hel familie på 4 stk pluss min bror og hans familie (som ofte kommer innom for å spise). Jeg får i tillegg ingen penger fra foreldrene mine, som de to andre får. Jeg er avhengig av å spare det jeg tjener for å kunne ha nok buffer for egne ting. Jeg har også drømmer og ønsker jeg ønsker å få til i livet, men de må jeg få til selv, uten noe form for støtte fra familien. Da kan jeg ikke attpåtil bruke de pengene jeg har på huskost hjemme. Og før noen sier noe mine foreldre kjøper faktisk huskost for min bror i blant, ikke fordi han trenger det - men fordi de vil og han sier så klar ikke nei, hvem sier det i dagens økonomi. 

Jeg begynner å bli utslitt. Ikke fordi jeg ikke takler ansvar, men fordi det er så tungt å gi og gi uten å bli møtt med respekt, eller i det minste et “takk”. Jeg prøver å holde ut fordi mamma fortjener det. Hun har alltid gjort alt hun kunne for alle rundt seg – og nå som hun trenger hjelp, vil jeg være der for henne. Men jeg kjenner at det sliter på psyken min å være rundt en far som konsekvent ignorerer meg, overser innsatsen min, og gjør meg liten.

Jeg vet mange ville sagt: «Flytt ut, stå på egne bein.» Og jeg forstår det rådet. Men det hjelper ikke akkurat her og nå. Jeg står midt i dette, og det er ikke bare å flytte. Jeg ønsker å gjøre det riktige for mamma, og jeg prøver virkelig å være sterk – men det er vanskelig når man ikke føler seg sett, verdsatt eller elsket i sitt eget hjem.

Så hva gjør man i en slik situasjon? Hva gjør man når man føler at man bærer et helt hjem på skuldrene sine, uten støtte, og samtidig må bo med en far som ser rett gjennom deg? Hvordan setter man grenser uten å såre en mor man er så glad i? Jeg prøver å holde ut, men det er vondt. Jeg ber ikke om løsninger, bare noen som ser situasjonen og kan gi et svar som kommer fra et forstående sted – ikke bare et kaldt “flytt ut”.

Anonymkode: 882b7...19f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg, men det eneste rådet jeg vil gi er å flytte så fort som bare mulig!

Anonymkode: 32051...075

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? 

Anonymkode: 134cc...524

[AnonymBruker]

Skjønner at du ikke kan flytte på dagen men her har du bare 2 valg slik jeg ser det. Ta en skikkelig oppvask med far om hvordan dette oppleves for deg eller flytte ut. Du kan ikke bestemme hvordan folk rundt deg skal oppføre seg men du kan bestemme hvor mye det skal påvirke ditt liv og din hverdag. 

Anonymkode: fc6b9...1f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi er to søsken som fortsatt bor hjemme.

Et konkret eksempel: Til jul fikk storebroren min 10.000 kroner i gave fra faren min – vi andre fikk 1.000 kroner hver. 

Storebroren vår får penger, støtte, mat, hjelp – og vi andre må klare oss selv.

 

Anonymkode: 882b7...19f

Hva betaler dere i husleie?

Anonymkode: 4cb59...834

[Blåttvann]

Hva sier moren din?

Har du spurt hvorfor foreldrene dine forskjellsbehandler?

Må du lage middag? Hva med å ikke gjøre det og svare at du ikke føler folk bryr seg om det du lager dersom de reagerer?

Men du? Flytt. Det er mest sannsynlig det eneste som vil hjelpe. Man får sjeldent forandret andre. Dessverre.

[Nymerïa]

Som mor selv så synes jeg ikke din mor er så fantastisk som du skal ha det til. Hun har vært med på å skape dette hjemmet hvor kvinner er annenrangs familiemedlemmer. Jeg hadde blitt eitrendes sint hvis noen behandlet datteren min slik faren din behandler deg.

Endret 25. juli 2025 av Nymerïa

[Sirah]

Hva er tidsperspektivet for at din mor blir frisk igjen? Snakker vi 14 dager eller 14 måneder lissom? 

Du får jo uansett ikke flyttet på dagen, men jeg ville sakte men sikkert startet prosessen allerede nå.

[smurfebuss]

Du kan ikke lage middag uten ingredienser, det sier seg selv. Så når faren din etterspør mat er det bare å fortelle ham at det er tomt. Ja, han blir sur og ja, det er ubehagelig. Men du må stå opp for deg selv siden ingen andre gjør det. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet uansett. Dersom din mor trenger en pleier og din far er ukvalifisert så får dere søke kommunen om støtte. 
 

Som mor selv hadde jeg ikke ønsket at mitt barn satte livet sitt på vent fordi min mann/sin far var en nisse.

Anonymkode: 46ac6...1d9

[Stor pike]

Jeg og pappa hadde et anstrengt forhold i mange år før han gikk bort. Brødrene mine og deres barn ble ikke nødvendigvis forfordelt, men det var helt klart favorisering. Meg og min mann og mitt barn ble på et vis oversett. Det var aldri noe som kunne endre på det, men jeg begynte å si i mot. Det hjalp i hvertfall meg til å få fred i sjelen. 

Så, kommunikasjon. Si fra. Hjelper kanskje ikke, men du står opp for deg selv og det føles godt. 

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt problemet med at to voksne barn skal kunne ta det som er av matlaging og annet husarbeid i et hjem med fire mennesker. 

Utover det høres din far utrivelig ut, og det er vanskelig å kommentere på resten uten å vite noe om hva dere bidrar med økonomisk. 

Anonymkode: dc550...be6

[AnonymBruker]

Takk for svar – jeg ble både overrasket og glad for at det kom så raskt.

Jeg vil helst ikke dele for mange detaljer, da jeg er redd for å bli gjenkjent. Derfor kommer jeg ikke til å nevne alder. Ingen av oss barna betaler husleie hjemme, og det er fordi faren min er en tradisjonell mann som alltid har ment at det kun er han som skal betale for huset han eier. Men det kommer med en pris – han bruker det som et maktmiddel. Han setter strenge grenser og regler som vi aldri har kunnet diskutere. Det har vært regler for når vi må være hjemme, hvor ofte vi får dra ut (maks én gang i måneden), hvem vi kan være sammen med, og ingen ferier med venner – faktisk knapt ferier i det hele tatt.

Det er ikke det viktigste akkurat nå, og mye av det har jeg heldigvis fått bearbeidet tidligere – med god hjelp fra både helsesøster og en dyktig terapeut da jeg var yngre. Jeg ønsker ikke å åpne opp gamle sår, men det setter likevel en ramme for hvordan ting er hos oss.

Moren min sier dessverre ingenting. Hun er avhengig av faren min, og har selv fortalt oss at hun har vært utsatt for både psykisk og fysisk vold fra ham. Likevel gjør hun ingenting, og jeg forstår at hun er redd. Hun snakker gjerne med broren min om hvordan faren vår er, men aldri med meg. Hun har sagt rett ut at hun er redd for at jeg, i sinne, skal si videre til faren min det hun har betrodd meg. Det sårer, men jeg prøver å forstå hvorfor hun handler som hun gjør.

Jeg jobber med saken, og planen er å flytte ut. Men som mange vet, så er ikke det noe man bare gjør over natta – det krever tid, trygghet og forberedelser. Jeg er i gang.

Faren min liker meg rett og slett ikke. Jeg er ikke den han ønsker at jeg skulle vært. Jeg har ikke valgt den utdanningen han ville, jeg oppfører meg ikke slik han mener jeg burde, og jeg har levd på en måte han aldri har klart å akseptere. Han har flere ganger sagt rett ut at han skulle ønske jeg ikke var født. Han har til og med sagt at jeg er grunnen til at han har fått dårlig helse – fordi jeg ikke levde livet hans vei. Men hvem ønsker egentlig å leve et helt liv på andres premisser?

En gang sa han til meg: “Du kan jo bare være hjemmeværende og passe på barna til broren din.” Som om mitt liv og mine drømmer ikke teller. Som om det er det eneste jeg er god for. Det gjorde vondt. Gjør fortsatt vondt.

Han er dessverre ikke en person man kan snakke åpent med. Han tåler ikke motstand, og han skal alltid ha rett – selv når han tar åpenbart feil. Det har ikke bare vi barna sett, men også svigersøsteren min og hennes familie har kommentert hvordan han ofte er sint, kontrollerende og vanskelig å ha med å gjøre

Anonymkode: 882b7...19f

[AnonymBruker]

Sirah skrev (9 minutter siden):

Hva er tidsperspektivet for at din mor blir frisk igjen? Snakker vi 14 dager eller 14 måneder lissom? 

Du får jo uansett ikke flyttet på dagen, men jeg ville sakte men sikkert startet prosessen allerede nå.

1 år ser det ut som…

Anonymkode: 882b7...19f

[Sirah]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

1 år ser det ut som…

Anonymkode: 882b7...19f

Nei huff da, hun har skadet seg skikkelig hun stakkars... 

Jeg skjønner godt at du ønsker å stille opp for din mor, men situasjonen du lever i er ikke holdbar for deg. Kan du snakke med søsknene dine om dette? Hva sier de? Kanskje din bror kan nå litt gjennom til din far?

[AnonymBruker]

Start prosessen med å komme deg ut ja, idag. Legg til sides penger og spar opp så godt du kan, og kom deg ut. 

Det kan fort ta en stund, men begynn idag med planlegging, se etter egnet bosted. 

I mellomtiden så tror jeg faktisk ikke dette ordner seg med en oppvask. Her er det nok mye innestengte følelser alle veier. 

Kan vere att far er lei av å ha voksne barn boende hjemme, og prøver å skvise deg ut med sure miner, kan vere han vil kompensere det du sparer i boutgifter til de andre barna,så de får litt mer.

Er din søster feks i en posisjon der hun MÅ bo hjemme, feks studier ol, så har jo din far fremdeles forsørgeransvar for ho, - har han fremdeles forsørgeransvar for deg? 

Selvfølgelig er bedritten måte å gi beskjed på, men han våger vel ikke si det direkte. 

Din bror kan bake de helvetes bollene sine selv. Makan til slusk.

Din mor? Vel, ho har på en måte jobbet seg inn for å bli den uunnværlige i familien, limet som holder alle de andre i hop. Dette gjør alle rundt ho late.

Ofte har slike kvinner ett enormt kontrollbehov faktisk, de må gjøre alt selv for ellers blir ingenting skikkelig, andre kan ikke gjøre jobben som de, for egentlig er alle andre udugelige. 

Din far? Han er blitt lat og selvopptatt oppi alt, kanskje han er lei av å ha huset fullt i voksne barn, kanskje han er bare en drittsekk, kanskje han synes det er kjekkere med barn som kommer på besøk og faktisk reiser hjem til seg selv, er ikke godt å si, men noe er det. 

Og oppi alt, dette er jo ikke din feil, men kanskje du har blitt litt dullet med du også, når du ser bort fra att andre får litt ekstra? Er det slik att du plutselig må vaske egne klær og lage middag nå når mor er syk? Fordi ho gjorde det før? Vel da er det nok på tide å løfte blikket innover litt. 

Anonymkode: 2d9d8...d35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Start prosessen med å komme deg ut ja, idag. Legg til sides penger og spar opp så godt du kan, og kom deg ut. 

Det kan fort ta en stund, men begynn idag med planlegging, se etter egnet bosted. 

I mellomtiden så tror jeg faktisk ikke dette ordner seg med en oppvask. Her er det nok mye innestengte følelser alle veier. 

Kan vere att far er lei av å ha voksne barn boende hjemme, og prøver å skvise deg ut med sure miner, kan vere han vil kompensere det du sparer i boutgifter til de andre barna,så de får litt mer.

Er din søster feks i en posisjon der hun MÅ bo hjemme, feks studier ol, så har jo din far fremdeles forsørgeransvar for ho, - har han fremdeles forsørgeransvar for deg? 

Selvfølgelig er bedritten måte å gi beskjed på, men han våger vel ikke si det direkte. 

Din bror kan bake de helvetes bollene sine selv. Makan til slusk.

Din mor? Vel, ho har på en måte jobbet seg inn for å bli den uunnværlige i familien, limet som holder alle de andre i hop. Dette gjør alle rundt ho late.

Ofte har slike kvinner ett enormt kontrollbehov faktisk, de må gjøre alt selv for ellers blir ingenting skikkelig, andre kan ikke gjøre jobben som de, for egentlig er alle andre udugelige. 

Din far? Han er blitt lat og selvopptatt oppi alt, kanskje han er lei av å ha huset fullt i voksne barn, kanskje han er bare en drittsekk, kanskje han synes det er kjekkere med barn som kommer på besøk og faktisk reiser hjem til seg selv, er ikke godt å si, men noe er det. 

Og oppi alt, dette er jo ikke din feil, men kanskje du har blitt litt dullet med du også, når du ser bort fra att andre får litt ekstra? Er det slik att du plutselig må vaske egne klær og lage middag nå når mor er syk? Fordi ho gjorde det før? Vel da er det nok på tide å løfte blikket innover litt. 

Anonymkode: 2d9d8...d35

Her var det mye godt å lese, og du setter ord på mye av det jeg selv kjenner på. Du er også inne på flere ting som treffer meg. For sannheten er at faren min er en vanskelig mann å beskrive. Ingen av oss i familien forstår ham egentlig. Han er uforutsigbar, ofte kald, og virker å mangle evnen til å bygge nære relasjoner – selv med sine egne.

Han har aldri hatt venner, og relasjonene til hans egen familie har alltid vært preget av konflikt. Det har vært et mønster: hvis han var på god fot med én av sine søsken, så var han samtidig uvenner med en annen. Det samme gjaldt forholdet til hans egne foreldre. Det var alltid en konflikt, alltid en splittelse – og aldri var det hans skyld, ifølge ham selv. Broren min og jeg pleide å snakke om dette da vi var yngre. Vi sto hverandre nær, og forsøkte å støtte hverandre gjennom de vanskelige situasjonene han skapte. Men faren vår likte ikke det – han mislikte at vi hadde et sterkt bånd, og at vi kunne “hjelpe” hverandre.

Så han gjorde noe jeg aldri helt har klart å legge bak meg: Han begynte å spre rykter. Han sa til broren min at jeg hadde baksnakket kjæresten hans og prøvd å sabotere forholdet deres. Broren min fortalte meg dette – og jeg ble oppriktig satt ut. Jeg er ikke en person som snakker med foreldrene mine om personlige ting, for jeg føler meg ikke forstått av dem. Men akkurat dette traff meg hardt, fordi det kom så bevisst, så kalkulert – for å splitte oss.

Det rare er at da jeg var yngre, så var faren min veldig glad i meg. Hva som forandret seg underveis, vet jeg ikke. Kanskje han ble sliten. Kanskje han mistet noe i seg selv. Kanskje han er lei av å ha barna hjemme – men det gir heller ingen mening, for jeg er nesten aldri hjemme. Jeg har en jobb hvor jeg er bortreist rundt syv måneder i året. Så hva er egentlig problemet? Og han virker ikke å være lei seg når broren min er på besøk eller med den andre søsteren min? Ofte ringte han min bror selv og sier «nå må dere komme på overnattingsbesøk». 

Han har ingen venner. Ingen kontakt med søsknene sine. Foreldrene hans er døde. Alt han egentlig har igjen, er oss barna og kona si. 

Det er vondt å se på, vondt å være en del av – og vanskelig å sette ord på for andre som aldri har opplevd det selv.

Til og med psykologen min trodde ikke på meg når jeg beskrev hvordan han var. Jeg tok faktisk med lydopptak hjemmefra for å vise henne hvordan han var, og hadde også med en venn fra barndommen under det ene møtet vårt for at vennen skulle forklare med egne ord hvor strengt det var hos meg, og hvor vanskelig min far var. 

Anonymkode: 882b7...19f

[AnonymBruker]

Det er flere sider av denne saken.

Jeg vil bare påpeke den siden som er av størst poeng for deg etter mitt syn.

Du skriver mye om hva slags menneske han er. Likevel har du ikke justert dine forventninger til ham. Hva er realistisk at du forventer av en person som ham? 

Du må også være ærlig med deg selv. 2 voksne/halvvoksne søstre trenger ikke hjelp av en utflyttet bror for å holde huset hos foreldrene de bor gratis hos. Hvis du jobber borte 7 måneder i året og ikke har boutgifter, har du råd til å kjøpe middagstilbehør til 4. Eller bør skifte jobb. Du bør kunne flytte ut, men for mange er dette ikke å flytte til kjøpt leilighet. Å leie er helt vanlig i starten, og også å bo på hybel eller i kollektiv.

Hvor ofte takker du din far for at han holder deg med bolig selv om du er i jobb, og også mat, ser det ut til?

Anonymkode: 81196...f50

[AnonymBruker]

Din far høres ut som min - narsissist av rang. Den typen er det ingen vits å ha oppvask med, fordi de ikke evner å ha empati og forståelse for andres opplevelser. 
 

Det er mange nyanser her, du bor gratis og din far forventer da middag på bordet hver dag, og du kan da fint betale betale for råvarene. Det kan jeg til en viss grad forstå. Resten er ikke ok.

Og jeg skjønner du bryr deg om din mor, men hun er et voksent menneske. Hun vil garantert ikke se deg gå til grunne på samme måte som hun har. Hun har redd sin egen seng og må ligge i den, mens du kan komme deg ut.
 

Du må enten få din far til å flytte ut, din mor til å flytte ut eller flytte ut selv. Det du opplever er psykisk vold og jeg synes du skal ringe et krisesenter og høre hva de tenker om din og din mors situasjon.

Det eneste som hjelper for de som opplever narsissister er å komme seg bort fra dem. Du må kutte kontakten med din far.

Det er hardt, men det er verdt det. Snakker av erfaring.

Anonymkode: d7ba7...b77

[AnonymBruker]

Du må komme deg vekk, du kan ikke leve i dette her.

Anonymkode: d8db3...934