Bonusdatter som mangler empati?

[AnonymBruker]

Langt innlegg:

Vi er en sammensatt familie med «mine, dine og våre» barn. Vi har tre tenåringsjenter og en liten gutt på 3 år. Den mellomste jenta (15 år) har alltid vært litt annerledes enn søsknene sine – personlighetsmessig. Hun setter seg selv først i nesten alle situasjoner.

 

Hun skal ha beste soveplassen når de deler rom, hun skal alltid sitte foran i bilen, velge musikken, få vindusplassen på fly osv. De andre søsknene gir seg som regel for å unngå dårlig stemning, og når vi voksne prøver å si ifra om at “nå er det de andres tur”, så svarer de ofte “det går fint”, “det er ikke så viktig for meg” osv. De sier det går bra, men det føles mer som de prøver å unngå konflikt.

 

Men det som bekymrer oss mest, er hvordan hun oppfører seg mot minstemann på 3 år. Hun erter og provoserer ham til han begynner å gråte, og når vi spør, nekter hun eller later som det ikke var noe. Hun kan le når han er lei seg, og i dag – da han faktisk falt og slo seg ganske hardt – lo hun høyt mens jeg trøstet ham. Vi ble begge ganske satt ut.

 

Etterpå sa faren (som er hennes biologiske pappa) at han er bekymret for oppførselen hennes. Hun har visstnok sagt til ham at hun får «gode frysninger» når hun ser andre ha det vondt eller når hun gjør noe som gir andre smerte. Det gjør oss begge urolige. Hun har alltid vært sånn – dette er ikke noe som har dukket opp i puberteten.

 

De andre barna (både hennes helsøster og stesøsken) er helt annerledes. De viser omtanke, empati og tar hensyn. Vi prøver å møte henne med grenser, men også forståelse – men vi føler ikke vi kommer gjennom. Hun oppfører seg som hun mangler sosiale antenner og empati, og at hun i tillegg kan glede seg over andres ubehag.

 

Er det noen andre som har erfaringer med lignende?

Tar imot både råd, erfaringer og ærlige tilbakemeldinger. Vi prøver virkelig å gjøre det beste for alle barna her.

Anonymkode: c29cb...fde

[AnonymBruker]

Oi! Høres ut som hun trenger utredning og helsehjelp, om det er behandlingsbart. For meg høres det ut som hun har en antisosial personlighetsforstyrrelse. Skremmende! 

Anonymkode: e7b4e...c07

[AnonymBruker]

Høres alvorlig ut. Men hvordan er hun i sosiale settinger på skolen o.l hvor det ikke er familie?

Anonymkode: 6e76f...8e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Oi! Høres ut som hun trenger utredning og helsehjelp, om det er behandlingsbart. For meg høres det ut som hun har en antisosial personlighetsforstyrrelse. Skremmende! 

Anonymkode: e7b4e...c07

Det er skremmende! Far har ønsket utredning av henne (primært for adhd), men mor ønsker ikke dette og har motarbeidet.

Hun både stjeler (fra søsken og meg), og lyver og manipulerer, skylder på andre osv. 
 

TS

Anonymkode: c29cb...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Høres alvorlig ut. Men hvordan er hun i sosiale settinger på skolen o.l hvor det ikke er familie?

Anonymkode: 6e76f...8e4

Hun bor i en annen by, og er hos oss kun annenhver helg og i ferier. Så jeg vet ikke helt hvordan hun er sammen med venner. Men jeg vet at det var bekymring rundt sosiale relasjoner i barneskolen og starten av ungdomsskolen i alle fall. Det var en del utagering og «drama», og hvor hun stakk av fra skolen og slik. Så det var samtaler med Helsesykepleier på skolen lærere. 
 

Hun er veldig sosial (tåler ikke å kjede seg, så vil treffe folk og finne på noe hele tiden), men jeg vet ikke hvor mange ordentlige nære venner hun har, selv om hun har relativt stor omgangskrets. 
 

TS 

Anonymkode: c29cb...fde

[Grüner]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Langt innlegg:

Vi er en sammensatt familie med «mine, dine og våre» barn. Vi har tre tenåringsjenter og en liten gutt på 3 år. Den mellomste jenta (15 år) har alltid vært litt annerledes enn søsknene sine – personlighetsmessig. Hun setter seg selv først i nesten alle situasjoner.

 

Hun skal ha beste soveplassen når de deler rom, hun skal alltid sitte foran i bilen, velge musikken, få vindusplassen på fly osv. De andre søsknene gir seg som regel for å unngå dårlig stemning, og når vi voksne prøver å si ifra om at “nå er det de andres tur”, så svarer de ofte “det går fint”, “det er ikke så viktig for meg” osv. De sier det går bra, men det føles mer som de prøver å unngå konflikt.

 

Men det som bekymrer oss mest, er hvordan hun oppfører seg mot minstemann på 3 år. Hun erter og provoserer ham til han begynner å gråte, og når vi spør, nekter hun eller later som det ikke var noe. Hun kan le når han er lei seg, og i dag – da han faktisk falt og slo seg ganske hardt – lo hun høyt mens jeg trøstet ham. Vi ble begge ganske satt ut.

 

Etterpå sa faren (som er hennes biologiske pappa) at han er bekymret for oppførselen hennes. Hun har visstnok sagt til ham at hun får «gode frysninger» når hun ser andre ha det vondt eller når hun gjør noe som gir andre smerte. Det gjør oss begge urolige. Hun har alltid vært sånn – dette er ikke noe som har dukket opp i puberteten.

 

De andre barna (både hennes helsøster og stesøsken) er helt annerledes. De viser omtanke, empati og tar hensyn. Vi prøver å møte henne med grenser, men også forståelse – men vi føler ikke vi kommer gjennom. Hun oppfører seg som hun mangler sosiale antenner og empati, og at hun i tillegg kan glede seg over andres ubehag.

 

Er det noen andre som har erfaringer med lignende?

Tar imot både råd, erfaringer og ærlige tilbakemeldinger. Vi prøver virkelig å gjøre det beste for alle barna her.

Anonymkode: c29cb...fde

Høres nesten litt psykopat ut eller annen form for anti-sosial personforstyrrelse. Har hun vært utredet? Men uansett må dere og søsknene sette grenser for egoismen hennes: det er ikke ok at alle andre alltid skal ofre seg for henne, at hun alltid skal få viljen sin og få det beste. 

Endret 24. juli av Grüner

[AnonymBruker]

Grüner skrev (Akkurat nå):

Høres nesten litt psykopat ut. Har hun vært utredet? Men uansett må dere og søsknene sette grenser for egoismen hennes: det er ikke ok at alle andre alltid skal ofre seg for henne, at hun alltid skal få viljen sin og få det beste. 

Nei, hun er ikke utredet. Far ønsker det, men ikke mor. 
 

TS 

Anonymkode: c29cb...fde

[AnonymBruker]

En av mine venninner har et barnebarn som er sånn, totalt blottet empati. De må få hjelp til dette, min venninnes datter fikk ikke hjelp, selv om hun søkte hjelp i flere år, før dette barnet løp etter en lærer på skolen med kniv.

Min venninne fortalte også at dette barnebarnet hadde fortalt at hun ville kvele sin lillebror bl.a. Det er så mye det barnebarnet har gjort så en kunne skrive en hel bok. 

Anonymkode: cb57c...d10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Langt innlegg:

Vi er en sammensatt familie med «mine, dine og våre» barn. Vi har tre tenåringsjenter og en liten gutt på 3 år. Den mellomste jenta (15 år) har alltid vært litt annerledes enn søsknene sine – personlighetsmessig. Hun setter seg selv først i nesten alle situasjoner.

 

Hun skal ha beste soveplassen når de deler rom, hun skal alltid sitte foran i bilen, velge musikken, få vindusplassen på fly osv. De andre søsknene gir seg som regel for å unngå dårlig stemning, og når vi voksne prøver å si ifra om at “nå er det de andres tur”, så svarer de ofte “det går fint”, “det er ikke så viktig for meg” osv. De sier det går bra, men det føles mer som de prøver å unngå konflikt.

 

Men det som bekymrer oss mest, er hvordan hun oppfører seg mot minstemann på 3 år. Hun erter og provoserer ham til han begynner å gråte, og når vi spør, nekter hun eller later som det ikke var noe. Hun kan le når han er lei seg, og i dag – da han faktisk falt og slo seg ganske hardt – lo hun høyt mens jeg trøstet ham. Vi ble begge ganske satt ut.

 

Etterpå sa faren (som er hennes biologiske pappa) at han er bekymret for oppførselen hennes. Hun har visstnok sagt til ham at hun får «gode frysninger» når hun ser andre ha det vondt eller når hun gjør noe som gir andre smerte. Det gjør oss begge urolige. Hun har alltid vært sånn – dette er ikke noe som har dukket opp i puberteten.

 

De andre barna (både hennes helsøster og stesøsken) er helt annerledes. De viser omtanke, empati og tar hensyn. Vi prøver å møte henne med grenser, men også forståelse – men vi føler ikke vi kommer gjennom. Hun oppfører seg som hun mangler sosiale antenner og empati, og at hun i tillegg kan glede seg over andres ubehag.

 

Er det noen andre som har erfaringer med lignende?

Tar imot både råd, erfaringer og ærlige tilbakemeldinger. Vi prøver virkelig å gjøre det beste for alle barna her.

Anonymkode: c29cb...fde

Minner meg om min søster. Noen bare er egoister og det som verre er …

Anonymkode: dfd8a...a1d

[AnonymBruker]

Hvis hun bor i en annen by så er det kanskje sårt for henne at yngste bor sammen med pappa hele tiden. Det høres jo ut som om hun sliter med noe og godt kunne trenge terapi eller oppfølging.

Jeg tror og at om hun har så mangeldne empati så vil det vise seg også i det andre hjemmet og ute blant venner på skolen osv. Dette er ikke noe som kan skjules.

Anonymkode: 08bef...02a

[AnonymBruker]

Det farligste er egentlig når dere gir etter. Dere må ikke la henne bølle med dere voksne, da har dere null sjans når hun blir tenåring. 

Anonymkode: cdef4...e0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Nei, hun er ikke utredet. Far ønsker det, men ikke mor. 
 

TS 

Anonymkode: c29cb...fde

Stopp samvær inntil hun er utredet. Hun er jo til fare for lillebror.

Hadde nektet henne adgang til hjemmet mitt.

Anonymkode: efffa...0a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Det er skremmende! Far har ønsket utredning av henne (primært for adhd), men mor ønsker ikke dette og har motarbeidet.

Hun både stjeler (fra søsken og meg), og lyver og manipulerer, skylder på andre osv. 
 

TS

Anonymkode: c29cb...fde

ADHD gjør ikke at du "koser deg" ved å påføre andre smerte. Da er du psykopat.

Anonymkode: 6150c...ef6

[AnonymBruker]

At de andre barna konsekvent forsøker å unngå konflikt med henne, ville jeg tatt på alvor. Snakk med dem om hun gjør stygge ting bak dere voksnes rygg, og om hun sier de skal få straff hvis de sladrer. 

Dette syntes jeg også var bekymringsverdig, skjønner at dere begge reagerer. 

Endret det seg da mor og far skiltes? Og er det slik at hun er sånn bare når hun er med dine og felles barn, eller er hun slik hos mor og på skolen også? Det er mulig hun ikke føler hun hører til sammen med dere siden hun er der mindre enn de andre barna. 

Anonymkode: 76639...33b

[AnonymBruker]

Du skriver: "Hun erter og provoserer ham til han begynner å gråte, og når vi spør, nekter hun eller later som det ikke var noe. Hun kan le når han er lei seg, og i dag – da han faktisk falt og slo seg ganske hardt – lo hun høyt mens jeg trøstet ham." Hvordan håndterer dere slike situasjoner? Det hjelper jo ikke at hun nekter eller later som det ikke var noe, hvis dere var der og observerte adferden. Da må dere ikke la henne slippe unna med det. Tar faren skikkelig tak, hver bidige gang? Hvis ikke svikter dere treåringen deres! Tenk å ha en 15 år gammel (!) søster som står og ler mens han blir trøstet, det er faktisk helt sykt!

Er en eller begge av de andre tenåringene dine? Jeg ville også anbefalt deg å sette deg ned med ditt barn/dine barn og snakke ordentlig med dem. Spør hvordan hun oppfører seg mot dem når dere voksne ikke er der, og hvordan hun oppfører seg mot lillebror. Alt du beskriver i HI må dere få bukt med, hvis ikke ville jeg ikke hatt henne på samvær sammen med treåringen. Gudene vet hva hun gjør hvis hun blir alene med ham.

Anonymkode: 4d2c9...e45

[AnonymBruker]

Det du skriver trådstarter, er jo ikke nok til å diagnosering eller lignende. Det er dine ord, fra ditt synspunkt.

Om biologiske far er faktisk bekymret, regner jeg med at han tar dette med rette instanser, og ikke bare "lar tiden gå".

Vi aner jo ikke hvordan jenta er hjemme, på skole, i sin venninne gjeng, på INTERNETT (det kan dere faktisk aktivt se på)

Jeg tviler ikke på at du er bekymret, men kvinneguiden er kjent for å kjøre "psyko"-diagnoser med en gang, og tror ikke det er helt rette veien og gå. Det kan være mange forklaringen på hvorfor jenta oppfører seg som hun gjør, alt fra at hun opplever sterke vonde ting, som hun tar ut på andre, til at hun har så mange følelser inni seg som ikke kommer ut, og plager andre for å få det bedre selv, til at det faktisk er noe alvorlig galt. 

Anonymkode: ed303...ba6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Det farligste er egentlig når dere gir etter. Dere må ikke la henne bølle med dere voksne, da har dere null sjans når hun blir tenåring. 

Anonymkode: cdef4...e0c

Til info: En på 15 er allerede en tenåring!

Anonymkode: 8d397...2f6

[AnonymBruker]

Men…er det ingen voksne hjemme i huset deres? Hvorfor lar dere henne holde på sånn? Det er jo det samme som å godkjenne oppførselen.

Anonymkode: 75d13...2a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er skremmende! Far har ønsket utredning av henne (primært for adhd), men mor ønsker ikke dette og har motarbeidet.

Hun både stjeler (fra søsken og meg), og lyver og manipulerer, skylder på andre osv. 
 

TS

Anonymkode: c29cb...fde

Borderline eller kluster b? Skremmende uansett. Høres ut som at hun trenge terapi. 

Anonymkode: 28e00...009

[AnonymBruker]

Jeg tenker at enten har antisosial personlighetsforstyrrelse og trenger profesjonell hjelp eller så har hun det ikke bra og tar det ut på sine søsken og dere hjemme. Eventuelt en kombinasjon…

Er hun sykelig sjalu kanskje? Hvordan klarer hun seg på skolen? Gode eller dårlige karakterer? Vil hun egentlig på samvær hos far? Kan far eventuelt finne på noe med henne alene én dag per uke? F eks kino, gå på kafé eller klatre, joggetur, sykkeltur? 

Anonymkode: 839f8...612