alines dagbok

[aline]

hva har jeg gjort?

hva fa*n har jeg gjort galt?

jeg tror jeg må ha levd ett tidligere liv som virkelig ond, for jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke kan få bli LITT frisk.

drømmen om å være frisk ett helt år virker som totalt uoppnåelig, selv nå som det har gått bedre og bedre.

plutselig kommer alt tilbake, plutselig innser jeg at jeg faktisk lever livet mitt etter angsten.

ting jeg kan gjøre, ting jeg ikke kan gjøre.

ting jeg elsker å gjøre, må kuttes, for jeg klarer ikke å ta bussen.

noen snakker til meg når jeg ikke venter det, jeg må gå hjem.

det gjør så ufattelig vondt, og jeg blir så ufattelig forbanna.

kan jeg ha EN dag hvor jeg verken sliter med magen eller med angsten eller med psyken eller magen på andre måter?

EN HELVETES DAG?

jeg elsker familien min, den må jeg kutte besøk til her og der, fordi jeg ikke klarer bussen.

jeg digger å danse igjen, liker meg virkelig og det er virkelig med på å hjelpe selvbildet mitt, men det også må jeg kutte i hytt og pine, fordi angsten min eller magen min eller begge ikke tillater meg å ta bussen.

må jeg ha absolutt alt innen gangavstand for å kunne være sikker på at jeg får det til?

og ikke engang ting jeg har innen gangavstand klarer jeg alltid.

er det eneste jeg takler skikkel å være hjemme alene?

bare meg?

greit nok, jeg har plenty å finne på, jeg kjeder meg sjelden, og jeg har innsett at jeg ihvertfall nå, må finne meg i at det er slik i perioder.

men jeg føler meg så ensom, så taper, så udugelig.

alt jeg drømmer om, både i forhold til karriere, kreativitet, kjærste, barn...

jeg ser ikke at det skal kunne bli, for jeg takler jo fader ikke å ta bussen til dansinga engang, dansinga som jeg er så glad i. som jeg er så trygg på.

og hadde det ikke vært for ett utrolig fantastisk menneske som behandler meg med nåler, aksept, støtte og hjelp, så hadde jeg heller ikke hatt en eneste behandling. for bortsett fra akupunkturen, så er alt en kamp.

jeg får avslag, ikke tilbakemeldinger, jeg må mase ørti ganger før jeg får henvisninger, lister, muligheter til å få mer hjelp.

jeg trenger psykolog, jeg trenger den delen også.

jeg trenger hjelp til å takle enkle ting som buss og å klare å gå på butikken hver dag, klarer å være sammen med mennesker uten å få panikk og måtte dra hjem.

jeg trenger hjelp, også vet jeg ikke hvordan jeg skal få det.

[LilleBille]

Har ikke mye å bidra med - annet enn at jeg er imponert over hvordan du likevel takler ting. Og det er forferdelig trist at det skal være så vanskelig å få hjelp.

Har forresten en venninne - som fikk raskt kontakt med psykolog (tror faktisk det var to steder hun kunne kommer til - så om du vil kan jeg høre om navn.

[Gjest vimse]

Siden den gang du ga meg svar ang aku.beh. har jeg sniklest dagboken din, og nå hadde jeg egentlig bare lyst til å komme med alle klisjeene, to skritt frem osv, men tror heller jeg holder meg til en

Håper så inderlig du vil få den hjelpen du ønsker!!

[aline]

Har ikke mye å bidra med - annet enn at jeg er imponert over hvordan du likevel takler ting.  Og det er forferdelig trist at det skal være så vanskelig å få hjelp.

Har forresten en venninne - som fikk raskt kontakt med psykolog (tror faktisk det var to steder hun kunne kommer til - så om du vil kan jeg høre om navn.

←

kan du?

og høre om det er privat eller med avtale, privat har jeg dessverre ikke råd til, selv om jeg der hadde kommet raskt inn.

ja, jeg har en stund nå vært imponert selv jeg, over hvor bra ting utvikler seg.

men idag smallt det igjen.

og siden jeg kom av bussen har tårene bare trillet og trillet, og brystet knyter seg sammen i smerte.

og jeg hater å ikke ha en partner i slike tider, jeg hater å ikke ha en jeg kan krype inntil og gråte hos, som bare hadde holdt meg, strøket meg over håret og vært der til ting ble bedre.

en jeg visste var der sammen med meg, hver dag. på gode dager og dårlige.

å som jeg savner det. og å som jeg ikke ser at det kan skje sånn som jeg er, jeg mener, hvem vil vel ha en langtidssykemeldt, angstsyk person med en mage som passer på å pushe angsten opp igjen når det har gått litt tid og alt virker bedre.

hvem orker?

jeg er fader ikke sikker på at JEG orker alltid, så hvordan skal jeg kunne drømme om at andre skal?

[aline]

Siden den gang du ga meg svar ang aku.beh. har jeg sniklest dagboken din, og nå hadde jeg egentlig bare lyst til å komme med alle klisjeene, to skritt frem osv, men tror heller jeg holder meg til en

Håper så inderlig du vil få den hjelpen du ønsker!!

←

takk.

[aline]

ikke har det tenkt å gi seg heller skjønner jeg...

dette blir en av de dagene da jeg ikke får gjort noe annet en å sitte sammenkrøpet foran pc og tv med håndkle trykket mot brystet og bøtte ved sidenav, selv om jeg aldri har hatt bruk for den i slike tilfeller, og tårene rennende pga smerter i brystet.

og det varer og det varer, uansett hva jeg gjør så gir det seg ikke.

jeg kan puste skikkelig, ha på avslappende musikk, drikke teen min, jeg har prøvd meg med litt biola, da det skal være bra for irritable mager..

likevel sitter jeg her i over 21 grader og fryser fingre og tær av meg uansett om jeg holder dem rett over ovnen eller putter dem under dyner og pledd.

magen er en stor vaskemaskin med gele i med tilhørende kvalme, brystet knyter seg så vondten sprer seg både oppover og nedover. det føles som om magen, brystet og halsen brenner, tørker ut, etser vekk.

og jeg kan ikke gjøre en eneste ting for å bli bedre.

også spenner jeg meg, i hele kroppen, så alt av muskler fra lårmusklene og alt opp til øverst i nakken/bakhodet er så spent at jeg blir støl.

klager fælt her, men prøver å få det ut, kanskje det hjelper å klage det ut, skrive det ned og bort. tror ikke særlig på det forsåvidt.

tror det eneste jeg kan gjøre er å skru av maskinen, legge meg på badegulvet med pledd og lesestoff og rugge til det i det minste roer seg nok til at jeg ikke spenner alt.

[Ling]

Kjære deg!

Du er IKKE alene! Du vet hva jeg mener om den saken.

Det som har skapt deg er ALLTID der, for oss alle, ellers hadde ingen av oss levd. Vi hadde kun vært for tegneseriefigurer å regne, hvis det ikke hadde vært for det livet, den spiriten, den animaen som er gitt til oss daglig og som får oss til å gå fra stille, døde kropper, til en fullspektret, fargesprakende tegnefilm! Denne animering, livsgnisten, er som en ild som varmer oss og gir oss liv. Noen har mer av denne ilden en andre og dette kan gi flere utslag. I noen, så er også denne ilden i ulage pga forskjellig forhold. Dette er noe av det du opplever med den brennende varme magen og brystet... Ikke at det blir noe mindre vondt og ubehaglig av det, kanskje, men det gir deg i alle fall litt kunnskap....

Og så - jeg forstår din ensomhet i fortvilelsen. Det er vondt og noen ganger føles det uutholdelig. Jeg vet. Men, vet du hva? Det er noen som sier at i de stundene hvor man er på sitt mest ensomme, som en forlatt, liten jolle på et åpent hav, at men kan høre Himmelen kalle...

"Ai, hvor urettferdig er mennesket i sin klage, når all den smerte er bevis for kjærlighet, slik at han kan oppdage meningen med sitt vesen."

[aline]

jeg skulle så ønsket jeg så det, at jeg kunne lære å se noe positivt i smerten og ensomheten.

men foreløpig er den bare vond og sår.

men jeg lærer litt likevel, lærer å ta tak i ting som jeg har latt ligge å plage meg.

slik at jeg får ryddet unna unødvendig ubehag og plassere ting.

og kunnskap er stort sett det eneste som holder meg oppe når jeg har sånne kvelder som i går.

jo dårligere jeg blir, jo mer kunnskap søker jeg.

å ha internett er en velsignelse.

så jeg leste masse i går, om angst og depresjoner, om vanlige effekter det har, og endel slikt.

mye har jeg lest før, men jeg fant faktisk noe jeg ikke har vært klar over også, som lærte meg noe viktig.

jeg fant hjemmesiden til en psykolog som skrev veldig utførlig på siden sin.

han skrev også om depresjon.

og han skrev at det er vanlig at man får ett galt bilde av seg selv, negativt, når man er i en depresjon.

og dette jeg har slitt med i det siste, med at jeg synes jeg er for tjukk for høyhelte sko...

alt det gale jeg ser i meg selv, jeg har aldri vært sånn kritisk mot meg selv før. og har lurt litt på hva det kommer av.

og der har jeg det. alle de teite tankene om meg selv, de nye da... har nok av dem fra før også, men de er gamle.

også vet jeg da at de faktisk kommer av depresjonen.

men med dette med tro..

jeg søker og søker, og ber og åpner opp, men ender foreløpig bare alene igjen.

det er kanskje enda mer sårt.

[LilleBille]

Tusen tårer.

[Ling]

Jeg forstår det du opplever, for jeg har vært der selv - og er der ennå noen ganger, selv om det blir sjeldnere og sjeldnere.

Kan det være at din opplevelse av det som skjer med deg er det som gjør at du føler deg alene? Selv om man ikke ser noe, er det dermed sagt at det ikke er der?

Jeg forsøker ikke å undergrave det du føler, men jeg forsøker å sette ting i et annet perspektiv for deg. For dypest sett er det håp - i enhver situasjon.

Og når det gjelder dine negative tanker om deg selv: Ja, det er vanlig når man er der du er nå. Man ser ikke skogen for bare trær. Og, for å være litt streng, du er utakknemlig når du tenker sånne tanker om deg selv. For det er ikke bare deg selv du kritiserer, men også det som har skapt deg! At du ikke skal kunne gå i høye sko er tull fra ende til annen!! Du må snu inni hodet ditt, venna mi - og det er vanskelig, jeg vet det! Men det er kanskje derfor du får endel trøkk, fordi du ikke snur så velvillig på det du klamrer deg mest til...?

Også en ting til: Du har nettopp begynt. Ting tar tid og mens det gjør det er det, er det gjerne mye svingninger og smerte - dessverre. Men, du må huske at du er kommet langt! Ikke la et tilbakefall ta innersvingen på deg!

[aline]

Tusen tårer.

←

Det var fint.

Jeg forstår det du opplever, for jeg har vært der selv - og er der ennå noen ganger, selv om det blir sjeldnere og sjeldnere.

Kan det være at din opplevelse av det som skjer med deg er det som gjør at du føler deg alene?  Selv om man ikke ser noe, er det dermed sagt at det ikke er der?

Jeg forsøker ikke å undergrave det du føler, men jeg forsøker å sette ting i et annet perspektiv for deg.  For dypest sett er det håp - i enhver situasjon.

Og når det gjelder dine negative tanker om deg selv: Ja, det er vanlig når man er der du er nå.  Man ser ikke skogen for bare trær.  Og, for å være litt streng, du er utakknemlig når du tenker sånne tanker om deg selv.  For det er ikke bare deg selv du kritiserer, men også det som har skapt deg!  At du ikke skal kunne gå i høye sko er tull fra ende til annen!!  Du må snu inni hodet ditt, venna mi - og det er vanskelig, jeg vet det!  Men det er kanskje derfor du får endel trøkk, fordi du ikke snur så velvillig på det du klamrer deg mest til...?

Også en ting til:  Du har nettopp begynt.  Ting tar tid og mens det gjør det er det, er det gjerne mye svingninger og smerte - dessverre.  Men, du må huske at du er kommet langt!  Ikke la et tilbakefall ta innersvingen på deg! 

←

jeg tror fremdeles det er noe, at det er noe større, noe som har skapt alt.

men jeg klarer ikke helt å føle at det er der for meg. også begynner jeg å skylde på meg selv, for selvsagt fortjener jeg ikke at dette noe skal være hos meg... jeg har jo tatt totalt avstand fra alt som har med gud eller tro eller religion i så mange år at jeg vel bare fortjener at jeg nå står alene.

og siden jeg er ganske langt ifra å klare å plassere hva jeg tror om dette noe, så er jeg også usikker i forhold til at et skal være til hjelp for meg alene, som bare meg. fordi jeg vet jeg er heldig og at det er så mange som trenger hjelp mer en meg.

og jeg vet det er håp, egentlig, så vet jeg at det er håp.

jeg vet ikke helt om det er håp på alle områder... som i partner, barn, den ene som er der for meg når jeg er trist. ser ikke helt at det er stor sjans for at skal bli realitet lenger.

men vet jeg kommer ut på andre siden, og håper jeg blir såpass frisk at jeg kan fungere uten alle disse sikkerhetstiltakene mine, og uten å måtte kutte ting slik jeg må per dags dato.

men det er slitsomt, selv om jeg vet ting tar tid, selv om jeg vet at jeg allerede har kommet langt. men jeg trenger kanskje den trøkken også ja, for jeg kan nok fint gå for fort nå, skli litt mer tilbake i det gamle sporet, fordi ting begynner å funke igjen.

jeg kan faktisk nesten være med på at det er en grunn til, at kroppen min gir det jeg trenger og sier ifra når jeg går feil, men jeg forstår ikke alltid helt hva jeg gjør feil, og om jeg går rett eller er på vei tilbake.

det er vanskelig å se skikkelig, og det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre for å gjøre det rette.

i tillegg til at jeg er passe utålmodig og storkrevende også da så....

men idag er mye bedre.

magen sier sitt med jevne mellomrom idag og, og jeg er sår også idag. men ikke sånn som i går. ting er tross alt lettere idag en det var igår.

ble slått veldig ut av det faktum at magen stopper meg i så stor grad, og at når magen starter så henger psyken seg på, og sammen gjør de sitt til at jeg hemmes i hverdagen.

jeg har fått diagnosen irritabel tarm for lenge siden, men har i forhold til det vært inne i en god periode, selv når psyken var som værst.

så at det kom igjen nå, var ikke helt forventet, sånn rett etter en uke med forkjølelse og tull. og reaksjonen pga irritabel tarm er så håpløs, for jeg vet jo at jeg ikke har spist noe feil, jeg kjenner at det er "unødvendige" problemer, men de er jo like reelle likevel. og utrolig frustrerende.

idag har jeg bare vært en tur på butikken, så ellers har jeg bare slappet av. det har også hjulpet, at jeg ikke skulle noe idag, at jeg ikke skuffet noen ved å ikke klare å få til. og at jeg ikke skuffet meg selv ved å ikke klare å få til ting.

[aline]

ny dag.

skal til byen idag, med bussen.... (det er jo jaggu 10 minus, så jeg er ikke helt med på å gå nemlig..)

og kunne tenke meg en tur til søs, men tør ikke planlegge noe.

psyken min fikk seg en støyt torsdag gitt, blir nervøs bare av å tenke på at jeg må noe i det hele tatt.

får vel bare se an.

[LilleBille]

Innom først .. og kl. er over 12 på en mandag...

[Ling]

Det var fint.

jeg tror fremdeles det er noe, at det er noe større, noe som har skapt alt.

men jeg klarer ikke helt å føle at det er der for meg. også begynner jeg å skylde på meg selv, for selvsagt fortjener jeg ikke at dette noe skal være hos meg... jeg har jo tatt totalt avstand fra alt som har med gud eller tro eller religion i så mange år at jeg vel bare fortjener at jeg nå står alene.

og siden jeg er ganske langt ifra å klare å plassere hva jeg tror om dette noe, så er jeg også usikker i forhold til at et skal være til hjelp for meg alene, som bare meg. fordi jeg vet jeg er heldig og at det er så mange som trenger hjelp mer en meg.

For ALLE mennesker, alltid.

[Ling]

En liten, teknisk siteringsglipp der.....

[LilleBille]

Fint at du rapporterer - begynte nesten å bli litt bekymret - for stort sett så orker hun komme innom her daglig - selv om hun har hatt det ille.

Tantebarn - og tanter er yppelig kombinasjon

(rent bortsett fra at mine barns ene tante lærte dem alt for mye skøyerstreker )

[Ling]

Aline kom til meg (søs) på lørdag, og er der enda!!! Ser faktisk ut som om hun koser seg litt også , har hatt masse tid med tantebarnet sitt og lekt bare de to. Vesla ELSKER "tatte", og syns fint hun kan ha høyhælte sko. (Det syns forøvrig søsteren også... )

Tipper Aline er på nett i kveld jeg, og at hun kanskje kanskje er litt positiv. Jeg håper i alle fall det, vil så gjerne at hun skal ha det bra

Takk for besøket søs, glad i deg

←

Takk for info!

[Gjest Rhoswen]

Ser den fine signaturen; "ett er nødvendig, å ta bolig i seg selv". Veldig sant.

Orker ikke skrive så mye i boka, vil bare innom og si hei. Sender deg en PM, heller.

*sender gode tanker*

Anbefaler forresten Lipton Special Collection - det er fire nye tesmaker og de er kjempegode! Små gleder osv

Snakkes!

[aline]

heia alle sammen.

og ja, jeg har koset meg masse, tantebarnet og meg har lekt masse og tulla masse og løpt masse og det har vært godt for begge tror jeg.

men nå var det litt godt å komme hjem også, jeg her ikke vant til å sprette rundt fra morgen til kveld jeg, for noen pause er det ikke når man er tante altså.

så i kveld blir det nok en tidlig kveld og mye søvn.

og ja Ling, jeg tror vel egentlig at det er slik du sier, at han eller det eller hva jeg nå skal kalle det, er der for alle alltid... men hvorfor føler jeg meg så ensom da?

søs, det ække så lett da, når som du sier, jeg ikke egentlig takler helt å være her for meg selv engang, så skal jeg tørre å tro på at noen andre skal være interessert nok i meg, lille meg, til at andre som kan velge å la være skal velge det?

vanskelig. dessverre.

billa jeg hadde vært innom jeg vettu, om jeg hadde hatt data og lov til å sitte der uten ole brum, dori og snuppa.

rosh. skal svare deg på pm også. skjønner deg.

men den dumme teen tør jeg ikke enda, jeg tåler egentlig dårlig te, og den kinesiske er foreløpig den eneste jeg ikke har reagert på.

men nu, im back.

på opptur igjen, selv om det ble satt litt tilbake her på torsdag, og selv om jeg da må tenke litt på nytt og tenke litt på at jeg faktisk har ting å jobbe med enda. det går rette veien fremdeles.

[Ling]