"Dere ødelegger livet mitt!"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Er du ike riktig vei bevart? Du kan ikke forvente at en treåring alene på badet ikke skal ødelegge en ny øyeskygge! Og at det er ok å si at man er lei av dem?? Du må ha barnesikring på skap og du må kunne klare å sørge for å holde ting unna dem du ikke vil de skal ødelegge! Du er forelder, ikke søsken, så du må nok forsøke å bli litt mer voksen i forhold til barna dine du og. Man kan si «nå er det nok», men ikke at man er lei av barn. Og man må kunne klare å barnesikre hjemmet slik at de ikke får tak i ting man ikke vil at de skal ødelegge. En treåring putter ikke fingeren i en øyeskygge for å ødelegge den, men for å utforske. 

Anonymkode: 2733e...1a6

Ikke meg du svarte, men det var 7-åringen som ødela øyenskyggen.

Enig i resten du skriver.

Det er enorm forskjell på å si til et barn "Nå er jeg lei av deg!" og det å si "Nå er jeg lei av at du ikke hører etter!".

Det første er et personangrep og en avvisning av barnet som person. Det andre er å vise at en handling ikke er grei. Det er stor forskjell i det.

Anonymkode: c85b8...bc2

[AnonymBruker]

Hva syns foreldrene hans om det her?

Vet de at sønnen helst vil slippe å se egne barn?

Er de oppegående, kan det jo hende de stepper opp. Hjelper dere, og fillerister mannen.

Ellers forstår jeg ikke hvordan du tør dra på venninnetreff, eller lar han stå opp med de.

Han hadde ikke fått passe hunden min engang. 

Jeg hadde uansett gått fra mannen på flekken, og latt alle vite hvorfor. Det hadde ikke blitt 50/50, men overvåket besøk.

Anonymkode: a1bd6...79d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dere ødelegger livet mitt" er ikke greit å si. Men "Nå er vi lei av deg" synes jeg er innafor dersom barnet ikke vil høre på beskjeder. 

Anonymkode: e8e5c...9f3

Det er absolutt ikke innenfor.

Fokus på situasjonen og ikke barnet. Barnet kommer ikke til å klare å skille det på egenhånd. 

Anonymkode: 9e419...7fb

[Carrot]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja, dere damer vet jammen meg å velge dem..

Anonymkode: c9490...209

men hun valgte han jo når han var en annen mann? Det er ikke hennes "skyld" at han nå er en skikkelig dårlig fyr, det er HAN som har forandret seg her, det er HAN som oppfører seg elendig overfor barna sine - det er egentlig ganske utrolig at en voksne både kanoppføre seg slik TS beskriver OG at en annen voksen kan skrive det du gjør - havner nesten i samme kategori av dumskap, bortsett fra at mannen til  TS sansyndligvis kan bli bedre med hjelp, deg er jeg mer usikker på om det er håp for i grunnen som gir de som utsettes for dårlig oppførsel skylden for det hele.. 

[k4ren]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ja, toåringen lå alene på stellebordet uten noe respons fra far. Da jeg fant han på stellebordet ble jeg rasende på far, og forklaringen hans var at "det ble stilt, så jeg trodde han sovna jeg" - uten å egentlig vite hvor i huset toåringen da befant seg. 

Anonymkode: 89978...197

La mannen klare seg alene, dette er utilgivelig, burde være nok til å få de 100% spør du meg

 

[AnonymBruker]

Han ønsker ikke være far. Du får nok lett 100% omsorg. Film og ta opp det han sier ALT,spar på sms type " jeg vil ikke være med de helvetes barna". Alt sparer du på

Han vil slite max få omsorg.

Fyren vil ikke ha barn rett og slett. Om du ikke drar fra han nå vil du ende om som et vrak!!! For nå må du ta deg av 2 små barn og en drittsekk i tillegg. Velg bort drittsekken og flytt med barna dine!!!!

Anonymkode: 40e63...b12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Er du ike riktig vei bevart? Du kan ikke forvente at en treåring alene på badet ikke skal ødelegge en ny øyeskygge! Og at det er ok å si at man er lei av dem?? Du må ha barnesikring på skap og du må kunne klare å sørge for å holde ting unna dem du ikke vil de skal ødelegge! Du er forelder, ikke søsken, så du må nok forsøke å bli litt mer voksen i forhold til barna dine du og. Man kan si «nå er det nok», men ikke at man er lei av barn. Og man må kunne klare å barnesikre hjemmet slik at de ikke får tak i ting man ikke vil at de skal ødelegge. En treåring putter ikke fingeren i en øyeskygge for å ødelegge den, men for å utforske. 

Anonymkode: 2733e...1a6

Du må  lære   deg   å   lese.

Anonymkode: e8e5c...9f3

[AnonymBruker]

Dere som sier at hun må dra, dere forstår da at far blir alene med barna halvparten av tiden? Krangling om samvær tar lang tid og er ofte en veldig påkjenning for store og små. 100% er på ingen måte "lett og få", terskelen for dette er høyt. 

Anonymkode: 2493f...9e1

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med ord som dette. Ispedt at mamma skulle ønske at jeg var død, og at noen drepte meg. 

Kommer aldri helt over det. Utrolig ødeleggende.

Kom deg unna!

Anonymkode: 43429...092

[AnonymBruker]

Du må bare avslutte dette.

Du er ikke en god mor om du blir i et forhold der barna utsettes for omsorgssvikt av den ene forelderen. Uansett intensjon om at du frykter 50/50.

Finn deg et sted å bo og flytt. Dere to må dra til mekling og der blir dere enten enig eller det går til retten.

 

Anonymkode: 068aa...433

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dere som sier at hun må dra, dere forstår da at far blir alene med barna halvparten av tiden? Krangling om samvær tar lang tid og er ofte en veldig påkjenning for store og små. 100% er på ingen måte "lett og få", terskelen for dette er høyt. 

Anonymkode: 2493f...9e1

Det er ikke tatt for gitt at han får 50/50 med en 2 åring.

Og hvem vet? Kanskje han vokser på å få mer tid for seg selv og når han ser barna mindre? 

Og hvorfor skulle han kjempe for 50% når han ikke orker et par timer alene med dem?

Uansett må jo barna følges tett opp i samarbeid med barnehage/skole og mor.

 

Anonymkode: 068aa...433

[AnonymBruker]

Første tanke : sliter han med utmattelse-Fatigue og er han deprimert, for han høres slik ut. Han burde ta kontakt med legen sin. Kanskje flytte ut fra dere som en prøveperiode uten å behøve ha barna,for det er han ikke istand til nå. Da kan dere begge få tid å se og tenke på hav dere vil videre med livet

Anonymkode: a29eb...f6a

[AnonymBruker]

Hei! 
Det her ble det engasjement av. Takk for støtte og forståelse. Og til alle dere som troller, så tar jeg meg ikke nær av det. 

 

Vil bare presisere stellebord-situasjonen: Far visste ikke at toåringen hadde klatret opp på stellebordet, og bevisst ignorerte han på stellebordet. Han hadde som sagt stått opp, jeg hadde overlatt ansvaret til han, og toåringen hadde klatret opp på egenhånd og grått og grått for å få respons. Her har far ikke visst hvor i huset han befant seg, men likevel valgt å ikke gjøre noe og som han sa "det ble stilt, så da trodde jeg han hadde sovna". 

Når det kommer til kommentarene om at "Nå er VI lei deg" og alle andre kommentarer han lirer ut av seg til barna, så synes jeg det er helt uakseptabelt og jeg blir så innmari lei meg på barna sin vegne. Når han kommer med utsagn som "dere ødelegger livet mitt" og "dere gjør livet mitt til et helvete" er det for meg ikke bare en ufattelig dårlig kommentar til barna, men også et bilde på hvordan forholdet vårt er og hvordan han ser på hele familiesituasjonen og det vi har bygd opp sammen. 

Vi snakket fire setninger om det her i går, og da fikk jeg beskjed om at han hadde sagt unnskyld til eldstemann for hva han hadde sagt. Han har ikke sagt unnskyld for yngste, for han forstår ikke likevel sier han. Han har ikke sagt noe til meg om hvorfor han sier det, sagt unnskyld til meg, vist noe forståelse for at jeg reagerer eller forsøkt å prate med meg. Det er kun jeg som tar det opp. 

Det er viktig å si unnskyld, men det han har sagt nå synes jeg er helt utilgivelige utsagn. Det er ikke fritt frem å si hva man vil til andre mennesker, særlig familie og sine egne barn, for deretter å tro at alt kan ordnes opp ved å si unnskyld.

 

Anonymkode: 89978...197

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2025 den 13.00):

"Dere ødelegger livet mitt. Dere gjør livet mitt til et helvete!"

Ja, i helgen sa min samboer dette til barna våre på 2 og snart 4 år. 

Foranledningen; de er to energiske barn, de leker og krangler som søsken flest, de kan hoppe inne, løpe, rope, søle med mat eller drikke, de er små barn! De leker sammen, i det ene øyeblikket er de bestevenner, i det andre øyeblikket er de kranglefanter. De er barn og de har det gøy sammen.

Min mann har tidligere sagt slik som: "Jeg syns ikke det er noe gøy med barn jeg. Det er ikke noe gøy å leke med barn. De er bråkete, de hører ikke etter... "Nå er VI lei deg" (at han bruker VI trekker jo meg inn i ytringen hans), og alt mulig annet negativt som omhandler barna og måten de er på. 

Det skal sies at forholdet vårt ikke er det beste lenger, og helt ærlig så har det vel aldri vært den stormende forelskelsen mellom oss, men det har vært "helt greit" og han er en person jeg har likt å være sammen med og vi har hatt det mye gøy i årene som har vært. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg hører for det meste bare at "han er sliten, barna er et helvete, de klarer ikke å oppføre seg" og slike ting. 
Han gruer seg til helg og til alle ferier, for da må han være sammen med barna hele døgnet. 

Det er flere ganger jeg har mest lyst til å gå fra han, men det siste jeg vil er at JEG skal gå, og vi skal ende opp med å ha barna 50/50 og jeg må levere fra meg barna mine en uke i strekk hos en pappa som tydeligvis helst vil være uten de barna. Jeg vil ikke la han ha ansvaret for barna alene, uten at jeg kan være der og bryte inn i situasjoner hvor det eskalerer, der det er krangling eller han sier upassende ting til barna. 
Nå er de så små at de ikke forstår hva han sier, men om han hadde sagt alt det her til en 10 og 12-åring, så hadde de nok ikke villet hatt noe mer med faren sin å gjøre. 

Det virker ikke som om han er interessert i å leke med barna, han er ikke den pappaen som setter seg ned med barna og leker på gulvet med biler, togbane, tegning eller noe slikt. Det som gjelder er å skru på tv'en slik at han kan få ro og fred. Slik det er nå så er barna bare en byrde for han og de ødelegger for hans liv (ikke at han gjør så mye, han har ingen hobbyer eller aktiviteter som får han ut av huset - annet enn noen få kvelder innimellom hvor han drar på byen med kompiser). 

Et konkret eksempel fra helgen:
Jeg skulle ut og møte noen venninner for lunsj i noen timer på lørdag, slik at han måtte være hjemme med barna alene i 3-4 timer. Da er første kommentaren fra han "så da må jeg slite med barna i flere timer alene?". Jeg drar på lunsjen og blir borte i noen timer og ringer når jeg tar bussen hjem - i telefonen er han pottesur, og når jeg spør hvorfor han er så sur så sier han: "Jeg har jo de helvetes barna jeg må håndtere". Da har han vært sammen med barna i maks 2,5-3 timer alene. 

Da jeg informerte han om at jeg skulle ut og møte noen venninner til lunsj endte vi opp med å diskutere litt, der jeg faktisk sa: "Om det skal være slik at det ikke er noe rom for å dra ut og gjøre andre ting sammen med venner, så kommer ikke det her til å funke lenger. Da er det ikke snakk om at jeg er borte noen timer en lørdag, men da blir du alene med barna 50/50 og har de en uke av gangen". Kommentaren hans til det var: "Kanskje du bare skal ta barna 100%".

Dette kan jeg love at han ikke kommer til å mene dersom det blir realitet, og han kommer til å kjempe med nebb og klør for å ha barna 50/50. 

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har det ikke bra. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en slik far. Jeg kan ikke lenger stå ved hans side og la slike ting gå - jeg kan ikke gå god for det han sier - og jeg vil beskytte barna mine for alt det er verdt!

Utad er vi den "perfekte" familien! Vi har hus, bil, hund, vi har to nydelige barn, vi har gode jobber, vi reiser på ferier i inn- og utland, vi har mange venner og stort nettverk av familie rundt oss. Men innenfor husets fire vegger så raser det helt sammen!

 

Anonymkode: 89978...197

Jobber begge? Mye?

Er han deprimert?

Selv om barna er 2 og 4 år merker de MYE mer enn du tror!

Måten han er på og måten han snakker på!

Hvordan er han med/mot barna?

Er du redd for han alene med de?

Er han fysisk? Sier stygge ting? Skriker? kjefter?

Spille inn om han er stygg, bruk som bevis og ta 100%  hovedansvar for de da!

Dette høres ikke bra eller sunt ut for hverken deg eller barna!

De ser dere og tenker at sånn er det forhold fungerer.. Sånn skal de selv oppdra barns sine en dag!

Ta ett skikkelig oppgjør med han!

Kom deg vekk om han ikke skjerper seg og tar ansvar for å oppføre seg og være en del av familien!

Fvk!!!

 

Anonymkode: 7d86b...3de

[AnonymBruker]

Han høres ikke ut som han vil kjempe med nebb og klør for å få barna 50/50. Høres ut som du vil få de 100%. Og han burde ikke være mere rundt barna når han sier sånt.

Anonymkode: 06045...530

[AnonymBruker]

Og barn på 2 og 4 år forstår hva pappa sier. Du må verne om barna og ikke om pappa. Han er en voksen mann. Og jeg tror faren forteller deg sannheten. Han vil ikke være far mere.

Anonymkode: 06045...530

[AnonymBruker]

Leste alt no.. Kast han ut om gan ikke er villig tik å gå på fvk med deg med en gang!!! TA MED DEG BARNA VEKK FRA HAN, før de blir skadet for livet! Alene på stellebordet og gren i flere timer??? Fy f... 

Kast far på hodet ut...

Ps, hilsen en som er ødelagt for livet etter en far som ødela meg psykisk og fysisk.. 

Hadde ALDRI stolt på den mannen alene med barna!

Anonymkode: 7d86b...3de

[AnonymBruker]

Be han flytte ut og ta litt tid for seg selv. Kanskje han finner ut av det. Kanskje han aldri kommer tilbake. Har han traumer fra barndommen som kan trigge hvordan han reagerer mot barna?

Anonymkode: 06045...530

[AnonymBruker]

Mannen driver med omsorgssvikt. Håper du skaffer bevis slik at barna slipper å være hos faren sin når dere flytter fra hverandre. Minst mulig samvær. 

Anonymkode: 813ff...fb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.5.2025 den 13.00):

"Dere ødelegger livet mitt. Dere gjør livet mitt til et helvete!"

Ja, i helgen sa min samboer dette til barna våre på 2 og snart 4 år. 

Foranledningen; de er to energiske barn, de leker og krangler som søsken flest, de kan hoppe inne, løpe, rope, søle med mat eller drikke, de er små barn! De leker sammen, i det ene øyeblikket er de bestevenner, i det andre øyeblikket er de kranglefanter. De er barn og de har det gøy sammen.

Min mann har tidligere sagt slik som: "Jeg syns ikke det er noe gøy med barn jeg. Det er ikke noe gøy å leke med barn. De er bråkete, de hører ikke etter... "Nå er VI lei deg" (at han bruker VI trekker jo meg inn i ytringen hans), og alt mulig annet negativt som omhandler barna og måten de er på. 

Det skal sies at forholdet vårt ikke er det beste lenger, og helt ærlig så har det vel aldri vært den stormende forelskelsen mellom oss, men det har vært "helt greit" og han er en person jeg har likt å være sammen med og vi har hatt det mye gøy i årene som har vært. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg hører for det meste bare at "han er sliten, barna er et helvete, de klarer ikke å oppføre seg" og slike ting. 
Han gruer seg til helg og til alle ferier, for da må han være sammen med barna hele døgnet. 

Det er flere ganger jeg har mest lyst til å gå fra han, men det siste jeg vil er at JEG skal gå, og vi skal ende opp med å ha barna 50/50 og jeg må levere fra meg barna mine en uke i strekk hos en pappa som tydeligvis helst vil være uten de barna. Jeg vil ikke la han ha ansvaret for barna alene, uten at jeg kan være der og bryte inn i situasjoner hvor det eskalerer, der det er krangling eller han sier upassende ting til barna. 
Nå er de så små at de ikke forstår hva han sier, men om han hadde sagt alt det her til en 10 og 12-åring, så hadde de nok ikke villet hatt noe mer med faren sin å gjøre. 

Det virker ikke som om han er interessert i å leke med barna, han er ikke den pappaen som setter seg ned med barna og leker på gulvet med biler, togbane, tegning eller noe slikt. Det som gjelder er å skru på tv'en slik at han kan få ro og fred. Slik det er nå så er barna bare en byrde for han og de ødelegger for hans liv (ikke at han gjør så mye, han har ingen hobbyer eller aktiviteter som får han ut av huset - annet enn noen få kvelder innimellom hvor han drar på byen med kompiser). 

Et konkret eksempel fra helgen:
Jeg skulle ut og møte noen venninner for lunsj i noen timer på lørdag, slik at han måtte være hjemme med barna alene i 3-4 timer. Da er første kommentaren fra han "så da må jeg slite med barna i flere timer alene?". Jeg drar på lunsjen og blir borte i noen timer og ringer når jeg tar bussen hjem - i telefonen er han pottesur, og når jeg spør hvorfor han er så sur så sier han: "Jeg har jo de helvetes barna jeg må håndtere". Da har han vært sammen med barna i maks 2,5-3 timer alene. 

Da jeg informerte han om at jeg skulle ut og møte noen venninner til lunsj endte vi opp med å diskutere litt, der jeg faktisk sa: "Om det skal være slik at det ikke er noe rom for å dra ut og gjøre andre ting sammen med venner, så kommer ikke det her til å funke lenger. Da er det ikke snakk om at jeg er borte noen timer en lørdag, men da blir du alene med barna 50/50 og har de en uke av gangen". Kommentaren hans til det var: "Kanskje du bare skal ta barna 100%".

Dette kan jeg love at han ikke kommer til å mene dersom det blir realitet, og han kommer til å kjempe med nebb og klør for å ha barna 50/50. 

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har det ikke bra. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en slik far. Jeg kan ikke lenger stå ved hans side og la slike ting gå - jeg kan ikke gå god for det han sier - og jeg vil beskytte barna mine for alt det er verdt!

Utad er vi den "perfekte" familien! Vi har hus, bil, hund, vi har to nydelige barn, vi har gode jobber, vi reiser på ferier i inn- og utland, vi har mange venner og stort nettverk av familie rundt oss. Men innenfor husets fire vegger så raser det helt sammen!

 

Anonymkode: 89978...197

Gang på gang ser man at slike krek scorer pussy og får til og med avkom ut av dette, så kan man begynne å spørre: hva er det som gjorde at du måtte gi han to avkom? Pussy Clock Ticking eller noe sånt? Jada, jeg er sikker nå "slem incel mann", ifølge de mannehatende beistene her inne 😂 , men det er tydelig at du fant deg en totalt kald maskin av en mann - som dere ofte gjør - og det verste er at en del av dere kvinner liker sånne "tøff i trynet" menn. 

Når man avviser sine egne barn slik, så har man diskvalifisert seg selv som forelder.  

Ja, ser også at dere liker å holde fasaden på plass. Moro greier det, der. Burde vært en hel haug med PhD-avhandlinger som tar opp dette med å "holde på fasade" og ny forskning burde oppdateres jevnt og trutt. 

 

Anonymkode: 823d7...09e