"Dere ødelegger livet mitt!"

[umAxa]

Jeg tenker at det er forståelig at det går ann å være sliten, lei av alt arbeidet, lei spetakkel og er på kanten av sammenbrudd. 

Det er synd at din mann har uttalt seg så direkte med slike ord til barna.  Samtidig så er det mer frustrasjonen som snakker, og ikke din mann sin faktiske mening. Når den tid kommer, så er en beklagelse og forsoning i vente. Det er viktig at dere er sammen i alle trinnene fremover, og prøver å skjerme barna fra hva som i realiteten er voksenproblemer.

Første steg er å få hjelp, start med permisjon fra arbeidsgiver, eventuelt sykemelding fra fastlege. Når spissen er tatt av, så lager dere en plan sammen om hvor mulig det er å fordele ansvaret med å involvere flere voksne, helst familie, og dem som anser seg å være nærmest en familie for dere. Kanskje de selv har barn.

Fleste oppgeående venner og familie forstår situasjonen dere er i, og vil nok hjelpe når nøden er størst.  Det er lov til å spørre, og snakke sammen for ulike måter å kunne bidra for felleskapet. Om det er å ha barna i en uke, eller dag i uken, osv, handler mye om først og fremst bryte litt ut av firkant boksen om at det ikke går ann, for selvsagt går det ann når man skal hjelpe. Start med de nærmeste og forklar situasjonen under rolige omstendigheter og kanskje man finner en langsiktig løsning.

En gang i tiden var familien onkler, tanter, besteforeldre og det hele under samme tak, som fordelte på barneoppdragelsen, mens foreldrene gjorde jobben. Det er ikke utenkelig at man får mer tid til seg selv med et større nettverk.

Endret 5. mai 2025 av umAxa

[AnonymBruker]

Jeg kan faktisk kjenne meg igjen i mannen din, bare at jeg holdt det for meg selv og sa ikke noe om det til hverken mannen eller barna. Tror nok likevel de merket det på meg.

For min del så var jeg rett og slett utbrent og deprimert. Jeg har også skjønt at jeg har traumer etter egen barndom, og mange vonde følelser ble trigget når barna mine var voldsomme/høylydte. Vil anbefale deg å ta det opp med ham i fredstid, og at dere bestiller time til familievernkontoret ❤️

Anonymkode: e8359...e93

[AnonymBruker]

Jeg tror at i løpet av et langt liv så kan alle ha skikkelige dårlige perioder, og ønske ungene til peppern. De fleste sier det kanskje ikke, men de kjefter osv. Det handler ofte om at man er ganske utbrent selv. Jeg tror dette med at han kun har barn og jobb ikke er en god situasjon. Han trenger me-time, og komme seg ut. 

Nå må han komme seg til legen, få seg en sykemelding, trene litt, og få hodet på plass. Så kan dere snakkes og planlegge. 

Anonymkode: 3c385...222

[Million]

Han høres ut som en far som heller vil betale ekstra i barnebidrag enn å ha barna en eneste dag alene i måneden... 

Hvorfor er du så skråsikker på at han plutselig vil orke å ha de alene en hel uke av gangen som 50/50 forelder? Han høres jo absolutt ikke ut som en som vil det, når han får sjansen til å kvitte seg helt med tilsyn av barna...

[Knocks]

Min første tanke er at han burde få informasjon om at barn er naturlig irriterende og vi blir trigget. Betyr ikke at barna er slemme med vilje etc. Han trenger hjelp og veiledning. Når vi blir trigget så jobber hjernen litt motsatt av seg selv. Det følelsesmessige tar overhånd og det logiske og konstruktive blir skrudd av. Og motsatt. Se på et barns trass eller rasseri med nysgjerrighet istedenfor å bli irritert så klarer man mye bedre å gjøre det spm hjelper, det som er logisk og konstruktivt.

Tenker familievernkontoret eller barnevernet kunne bidratt med veiledning her. Ville av kjærlighet for mannen din søkt hjelp her. 

 

[Amy71]

Barna skjønner at faren ikke vil ha med de å gjøre. Skjønner ord, oppførsel, kroppsspråk osv. Det er psykisk mishandling, du kan ikke la barna vokse opp med dét. Da blir du medskyldig. Du sier jo uansett at dere har ikke et godt forhold. Skriv ner alt han sier, kontakt familievernkontoret/barnevernet/advokat for å sikre at du får 100% omsorg. Han høres ikke ut som en fyr som vil ha omsorg uansett. Han synes nok det blir deilig å være alene. 

Til de som sier han kan ha en depresjon så er det ingen unnskyldning for å behandle barna og kona som dritt. 

[AnonymBruker]

Jeg ville fått ham med på familievernkontoret og fått ham med på Cos-kurs!

https://www.bufdir.no/familie/tilbud/cos/

I parterapi på familievernkontoret ville jeg også tatt opp hans psykiske helse, og at han bør skaffe seg helsehjelp, og at det er en nødvendighet at han skaffer seg venner og hobby utenfor hjemmet.

Om dette ikke skaper noen endring så ville jeg meldt bekymring til barnevernet og sagt at du må flytte fra ham for å beskytte barna.

Anonymkode: c85b8...bc2

[Sunnfjording]

oktoberjenta skrev (52 minutter siden):

En annen ting som skjedde en morgen var at han som er yngst hadde vært våken ganske mange ganger i løpet av natten og jeg hadde tatt han hele den natten. Jeg gikk derfor og la meg på morgenen og fikk far til å stå opp slik at jeg kunne få sove litt før vi skulle stå opp og dra til barnehagen og jobb. (Vi sover på hvert vårt rom, så far hadde sovet uavbrutt den natten). 

Jeg gikk og la meg på et annet rom og forventet at han tok ansvar, men hørte at yngste gråt i noen minutter før det avtok etter en liten stund, og da regnet jeg jo med at far hadde klart å roe han ned. Deretter sovnet jeg! Da jeg sto opp gikk jeg ned på badet og fant jeg gutten på stellebordet, full i tårer og kjempelei seg! Han hadde klatret opp på stellebordet på badet alene og grått og grått og grått uten at faren hadde brydd seg for å se hva som foregikk. Til slutt hadde han gitt opp og ble bare liggende alene på stellebordet (takk gud for at han ikke forsøkte å klatre ned igjen og falt ned i flisene)!
Merk; her har far fysisk stått opp fra en seng, gått ned en etasje og gått og lagt seg i en annen seng! 

Her knuste hjertet mitt av å se hvor lei seg yngstemann var! 

Dette er en mørk hendelse som må lede til et eller annet oppgjør / søke ekstern hjelp. Far må være dypt deprimert eller noe i den duren. 

Endret 5. mai 2025 av Sunnfjording

[AnonymBruker]

Amy71 skrev (1 minutt siden):

Barna skjønner at faren ikke vil ha med de å gjøre. Skjønner ord, oppførsel, kroppsspråk osv. Det er psykisk mishandling, du kan ikke la barna vokse opp med dét. Da blir du medskyldig. Du sier jo uansett at dere har ikke et godt forhold. Skriv ner alt han sier, kontakt familievernkontoret/barnevernet/advokat for å sikre at du får 100% omsorg. Han høres ikke ut som en fyr som vil ha omsorg uansett. Han synes nok det blir deilig å være alene. 

Til de som sier han kan ha en depresjon så er det ingen unnskyldning for å behandle barna og kona som dritt. 

Dette er jeg enig i!

Ungene dine får med seg at far er hatsk og fiendlig mot dem. Barn forstår stemmebruk, toneleie, kroppsspråk, blikk, oppførsel. Fireåringen forstår trolig alt far sier.

Og ja, han utsetter ungene deres for både psykisk mishandling og omsorgssvikt, Ts!

 

Så ikke drøy med å kontakte familievernkontoret, søke dere til Cos-kurs. Hadde det vært meg hadde jeg også meldt bekymring til barnevernet selv her og nå, det kan få far til å se alvoret i det han gjør.

Å ikke gjøre dette, det vil være omsorgssvikt fra din side også. Det er faktisk så alvorlig at du ikke lenger kan la ungene være alene med far, for nå vet du at dine barn kan bli fysisk skadet fordi han ikke gidder å passe på dem. Og den toåringen som søkte kontakt, ikke fikk det - han oppsøkte stellebrettet fordi dette tydeligvis er et sted han har følt at du ga ham omsorg. Men at han gråt så lenge til han ga opp, det viser at også 2-åringen blir psykisk skadet av å bo med far nå. Så du kan faktisk ikke la barna være alene med far lenger! Å gjøre det vil være omsorgssvikt fra din side.

❤️ 

Anonymkode: c85b8...bc2

[HMK]

Han må ha masse traumer og drit med seg fra oppveksten som har stoppet hans emosjonelle utvikling på et tidlig stadium. For han reagerer jo som et barn selv. Han må I terapi. 

[AnonymBruker]

Du kan jo ikke la han være alene med barna sånn sånn som han er!! Du må legge bort veninnetreff og sånt nå og steppe inn. Da får dere heller gjøre ting sammen. Han skader barna.
Og så må dere snakke med noen. Denne mannen er nok overveldet og klarer ikke å håndtere ting akkurat nå. Og barna må ut av huset i helgene. Alt er mye lettere med små barn ute. 

Anonymkode: 98b17...f3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

"Dere ødelegger livet mitt. Dere gjør livet mitt til et helvete!"

Ja, i helgen sa min samboer dette til barna våre på 2 og snart 4 år. 

Foranledningen; de er to energiske barn, de leker og krangler som søsken flest, de kan hoppe inne, løpe, rope, søle med mat eller drikke, de er små barn! De leker sammen, i det ene øyeblikket er de bestevenner, i det andre øyeblikket er de kranglefanter. De er barn og de har det gøy sammen.

Min mann har tidligere sagt slik som: "Jeg syns ikke det er noe gøy med barn jeg. Det er ikke noe gøy å leke med barn. De er bråkete, de hører ikke etter... "Nå er VI lei deg" (at han bruker VI trekker jo meg inn i ytringen hans), og alt mulig annet negativt som omhandler barna og måten de er på. 

Det skal sies at forholdet vårt ikke er det beste lenger, og helt ærlig så har det vel aldri vært den stormende forelskelsen mellom oss, men det har vært "helt greit" og han er en person jeg har likt å være sammen med og vi har hatt det mye gøy i årene som har vært. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg hører for det meste bare at "han er sliten, barna er et helvete, de klarer ikke å oppføre seg" og slike ting. 
Han gruer seg til helg og til alle ferier, for da må han være sammen med barna hele døgnet. 

Det er flere ganger jeg har mest lyst til å gå fra han, men det siste jeg vil er at JEG skal gå, og vi skal ende opp med å ha barna 50/50 og jeg må levere fra meg barna mine en uke i strekk hos en pappa som tydeligvis helst vil være uten de barna. Jeg vil ikke la han ha ansvaret for barna alene, uten at jeg kan være der og bryte inn i situasjoner hvor det eskalerer, der det er krangling eller han sier upassende ting til barna. 
Nå er de så små at de ikke forstår hva han sier, men om han hadde sagt alt det her til en 10 og 12-åring, så hadde de nok ikke villet hatt noe mer med faren sin å gjøre. 

Det virker ikke som om han er interessert i å leke med barna, han er ikke den pappaen som setter seg ned med barna og leker på gulvet med biler, togbane, tegning eller noe slikt. Det som gjelder er å skru på tv'en slik at han kan få ro og fred. Slik det er nå så er barna bare en byrde for han og de ødelegger for hans liv (ikke at han gjør så mye, han har ingen hobbyer eller aktiviteter som får han ut av huset - annet enn noen få kvelder innimellom hvor han drar på byen med kompiser). 

Et konkret eksempel fra helgen:
Jeg skulle ut og møte noen venninner for lunsj i noen timer på lørdag, slik at han måtte være hjemme med barna alene i 3-4 timer. Da er første kommentaren fra han "så da må jeg slite med barna i flere timer alene?". Jeg drar på lunsjen og blir borte i noen timer og ringer når jeg tar bussen hjem - i telefonen er han pottesur, og når jeg spør hvorfor han er så sur så sier han: "Jeg har jo de helvetes barna jeg må håndtere". Da har han vært sammen med barna i maks 2,5-3 timer alene. 

Da jeg informerte han om at jeg skulle ut og møte noen venninner til lunsj endte vi opp med å diskutere litt, der jeg faktisk sa: "Om det skal være slik at det ikke er noe rom for å dra ut og gjøre andre ting sammen med venner, så kommer ikke det her til å funke lenger. Da er det ikke snakk om at jeg er borte noen timer en lørdag, men da blir du alene med barna 50/50 og har de en uke av gangen". Kommentaren hans til det var: "Kanskje du bare skal ta barna 100%".

Dette kan jeg love at han ikke kommer til å mene dersom det blir realitet, og han kommer til å kjempe med nebb og klør for å ha barna 50/50. 

 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har det ikke bra. Jeg vil ikke at barna mine skal vokse opp med en slik far. Jeg kan ikke lenger stå ved hans side og la slike ting gå - jeg kan ikke gå god for det han sier - og jeg vil beskytte barna mine for alt det er verdt!

Utad er vi den "perfekte" familien! Vi har hus, bil, hund, vi har to nydelige barn, vi har gode jobber, vi reiser på ferier i inn- og utland, vi har mange venner og stort nettverk av familie rundt oss. Men innenfor husets fire vegger så raser det helt sammen!

 

Anonymkode: 89978...197

Å si til barna at de ødelegger livet hans, er jo helt forferdelig. Stakkars barn som får tydelige beskjeder om at de er uønsket. Han bør ta seg kraftig sammen. Han bør gå på foreldrekurs hos barnevernet, og han bør ikke få være alene med barna før han har fått litt vett i hodet. 

Anonymkode: f780b...9a9

[Amy71]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette er jeg enig i!

Ungene dine får med seg at far er hatsk og fiendlig mot dem. Barn forstår stemmebruk, toneleie, kroppsspråk, blikk, oppførsel. Fireåringen forstår trolig alt far sier.

Og ja, han utsetter ungene deres for både psykisk mishandling og omsorgssvikt, Ts!

 

Så ikke drøy med å kontakte familievernkontoret, søke dere til Cos-kurs. Hadde det vært meg hadde jeg også meldt bekymring til barnevernet selv her og nå, det kan få far til å se alvoret i det han gjør.

Å ikke gjøre dette, det vil være omsorgssvikt fra din side også. Det er faktisk så alvorlig at du ikke lenger kan la ungene være alene med far, for nå vet du at dine barn kan bli fysisk skadet fordi han ikke gidder å passe på dem. Og den toåringen som søkte kontakt, ikke fikk det - han oppsøkte stellebrettet fordi dette tydeligvis er et sted han har følt at du ga ham omsorg. Men at han gråt så lenge til han ga opp, det viser at også 2-åringen blir psykisk skadet av å bo med far nå. Så du kan faktisk ikke la barna være alene med far lenger! Å gjøre det vil være omsorgssvikt fra din side.

❤️

Anonymkode: c85b8...bc2

Bra skrevet!!

[Gjest Cartman]

Du må gjøre det du mener er best for barna. Jeg kjenner ikke dere og deres livssituasjon, så kan ikke gi nor annet råd

[AnonymBruker]

Herregud, det du beskriver er jo faktisk vold og omsorgssvikt. Når du ikke gjør noe, er du medskyldig. 

Anonymkode: 1c885...1a6

[AnonymBruker]

Dette kan ikke barna leve med. Det skader dem grunnleggende. 

Hilsen en som hadde slik mor som de har far. 

PS! Min far er egentlig en god far og et bra menneske, men han "holder ekteskapet hellig" eller noe slikt. Så han forsvarer og glatter over, uansett hva min mor sier. Det har kostet også ham relasjonen med meg og mine barn. Det er hva du kan ende opp med om du aksepterer dette. 

Anonymkode: fcf4d...fc0

[Gjest Cartman]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Dette er jeg enig i!

Ungene dine får med seg at far er hatsk og fiendlig mot dem. Barn forstår stemmebruk, toneleie, kroppsspråk, blikk, oppførsel. Fireåringen forstår trolig alt far sier.

Og ja, han utsetter ungene deres for både psykisk mishandling og omsorgssvikt, Ts!

 

Så ikke drøy med å kontakte familievernkontoret, søke dere til Cos-kurs. Hadde det vært meg hadde jeg også meldt bekymring til barnevernet selv her og nå, det kan få far til å se alvoret i det han gjør.

Å ikke gjøre dette, det vil være omsorgssvikt fra din side også. Det er faktisk så alvorlig at du ikke lenger kan la ungene være alene med far, for nå vet du at dine barn kan bli fysisk skadet fordi han ikke gidder å passe på dem. Og den toåringen som søkte kontakt, ikke fikk det - han oppsøkte stellebrettet fordi dette tydeligvis er et sted han har følt at du ga ham omsorg. Men at han gråt så lenge til han ga opp, det viser at også 2-åringen blir psykisk skadet av å bo med far nå. Så du kan faktisk ikke la barna være alene med far lenger! Å gjøre det vil være omsorgssvikt fra din side.

❤️

Anonymkode: c85b8...bc2

Dette er så feil det kan få blitt.

1. De får med seg at deres far ikke er som andre fedre og lurer på hvorfor det er slik. Små barn er ekstremt lojale mot sin foreldre og har som regel ikke den tenkemåten du beskriver.

2. Ts har ikke gjort noe galt, så ikke forsøk å overføre skyld på henne. 

3. Familievernkontoret og barnevernet vil ikke kunne behandle fars negative tankemønster. Far sliter og det er han som må behandles. Fungerer det ikke, så bør ts gjøre det slutt.

4. Uten at jeg kjenner denne faren, så fremstår han ikke som en mishandler. Jeg vil heller karakterisere ham som en person som trenger profesjonell hjelp som feks timer hos en psykolog. Han må lære seg noen teknikker for å håndtere stress/uorden. 

 

 

[AnonymBruker]

Cartman skrev (1 minutt siden):

Dette er så feil det kan få blitt.

1. De får med seg at deres far ikke er som andre fedre og lurer på hvorfor det er slik. Små barn er ekstremt lojale mot sin foreldre og har som regel ikke den tenkemåten du beskriver.

2. Ts har ikke gjort noe galt, så ikke forsøk å overføre skyld på henne. 

3. Familievernkontoret og barnevernet vil ikke kunne behandle fars negative tankemønster. Far sliter og det er han som må behandles. Fungerer det ikke, så bør ts gjøre det slutt.

4. Uten at jeg kjenner denne faren, så fremstår han ikke som en mishandler. Jeg vil heller karakterisere ham som en person som trenger profesjonell hjelp som feks timer hos en psykolog. Han må lære seg noen teknikker for å håndtere stress/uorden. 

 

 

Enig i mange av poengene dine.Nei, TS har ikke gjort noe galt, men med en sånn far kan man faktisk ikke la han ha de alene. Det går ikke. 

Anonymkode: 98b17...f3b

[NakenPanda]

Beste tiden jeg har hatt med barna er jo akkurat når mor har reist bort eller jobbet helg sånn at pappa kunne gjøre alt selv uten mas fra kjerringa.

Underlig innstilling til en far med 2 barn.

[Gjest Cartman]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Enig i mange av poengene dine.Nei, TS har ikke gjort noe galt, men med en sånn far kan man faktisk ikke la han ha de alene. Det går ikke. 

Anonymkode: 98b17...f3b

Kommer helt an på om han tar imot profesjonell hjelp. Denne mannen kan feks være på autismespekteret og at det ts beskriver er et breakdown. Dette er bare ren spekulasjon selvfølgelig. Poenget mitt er at noen mennesker er sosialt klossete. Andre er regelrett farlige. Det er veldig vanskelig for meg å vite hvilken kategori denne mannen faller innunder. Skulle han være på autismespekteret så.hadde det vært flott for ham selv og hans familie at han får hjelp.