Alenetid, egentid, partid?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det begrepet kommer fordi så mange skal h venninnetid, egentid, treningstid, og ikke minst mobiltid i tillegg til å være med de barna man har satt til verden. 

Anonymkode: 770ab...5fd

Absolutt ikke.

Tidsklemma her i huset er at barnehagen åpner så sent at ingen av oss foreldre rekker å levere innen vi egentlig skal begynne på jobb, og lukker så tidlig at vi sjelden får full arbeidsdag. Dette er kommunens verk, så det kan ikke foreldrene lastes for. Man er prisgitt at arbeidsgiver er forståelsesfull. 

Hadde ikke vi bodd sentralt, jeg hatt hjemmekontor og min mann hatt stor fleksibilitet i forhold til arbeidstid så hadde dette aldri gått. Jeg ser hver dag foreldre som har et sinnssykt stress for å få hverdagslogistikken til å gå opp med tanke på dette. Samfunnet er lagt opp for folk som selv kan styre egen arbeidstid. 

Forøvrig har eldstemann på 7 år en aktivitet som varer halvannen time en gang i uken. Så jeg synes ikke vi har for mye på oss. Aldri barnevakt og sjelden egentid. Kjenner meg overhodet ikke igjen i det de skriver. 

Anonymkode: 15602...b45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg fikk barn på 2000-tallet, og da var disse begrepene helt vanlige. 
Så jeg synes det er rart om de ikke fantes i det hele tatt på 90-tallet. 

Selv er jeg født på 70-tallet, og selv om de ikke brukte begrepene, så hadde jo mine foreldre tid alene uten oss barna, både hver for seg og som par. 
De jobbet jo, men de hadde jo da besteforeldrene mine som passet oss i helger og ferier. 

Vi var heller ikke sånne barn som var ute hele tiden etter skolen. Vi var mye hjemme og ute av og til. 

Men jeg ser jo en endring i dette med barns fritidsaktiviteter. Det er en mye større grad av organisering nå, der barn starter tidligere, ALLE driver med minst en ting, og treninger krever flere voksne for å gjennomføre. 

Da jeg var barn var det stort sett 3-4 aktiviteter å velge i, og fotballagene hadde 1-2 lag pr årskull. (I dag spiller "alle" fotball, og det er ikke uvanlig med 4-5 lag på et årskull i samme klubb.) 
Lagene trente sammen, og hadde 1 frivillig forelder som var trener. 
Foreldrene for øvrig var ikke tilstede, men byttet på å frakte til kamper og sånt. Pluss dugnad på klubbhuset et par ganger i året. 

I dag trengs det 1 lagleder på hvert lag. Og en trener, og 2-3 hjelpetrenere. Og så skal det stilles med mer profesjonelt sekreteriat, og det er cup'er og turneringer og masse mer. 
(Vi hadde serie som gikk over høst og vår, typisk 1 kamp hver 2. uke, en cup på vinteren, og evt. en cup på sommeren. Slik jeg husker det.) 

Det er altså en profesjonalisering av hvordan idrettslag drives, og hvilken støtte og oppfølging barna får. Men det krever også mer av foreldrene generelt, og ikke bare av den ene som engasjerte seg ekstra. 
Sånn sett har jo dette vært en gradvis endring av barneidretten. For da min far var barn, var jo stort sett alt av fotballtreningen til barna frivillig lek på den lokale løkka. Ingen voksne og ingen organisert trening.  (Og ikke så mye kamper før man ble eldre.) 
 

Anonymkode: 81922...696

TS her. Min mann og jeg var trener/lagleder på barneidrett i over ti år, så sånn var det vel for oss som fikk barn på 90-tallet også. Mine foreldre kjørte til fritidsaktiviteter og var periodevis involvert der på 70-tallet.

Anonymkode: b3da5...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Men hvem sin skyld er det? Hvorfor har mange foreldre sluttet å la barna dra til skole, treninger og slikt alene? Bor man usentralt, forstår jeg. 

Å ja jeg vet at det er mye fokus fra diverse eksperter og terapeuter om at vi foreldre skal være mere på. Men hvorfor hører på alt det der og slite seg.

Barn klarer å være mer selvstendig fra ung alder, hvis foreldrene bare lar dem. Sett mer krav til barna dra tidlig av om hva de skal hjelpe til med i hjemmet osv.

Da vil foreldrene også få mer pusterom. 

Anonymkode: 77341...1f2

Fra den dagen jeg ble gravid i 2020 ,og i 5 år etter har jeg blitt bombadert med informasjon fra alle kanter. Det utrolig overveldende. Alle ønsker å være de beste foreldrene for barna sine, men det blir for mye informasjon. Alle rådene, ekspertene, forskningen, kosthold, plastikk, skjermtid, SoME, barnehagedebatt, kjøring, playdates, samsoving, amming eller ikke amming, merkeklær, rett bilstol, pedagogikk... Det blir for mye.

Jeg måler iallefall ikke opp til alt som forventes. Jeg er psykisk utslitt av å mislykkes HVER eneste dag. Det er umulig å følge alle disse ekspertrådene. Jeg skulle ønske jeg kunne dele meg opp i tusen biter å gi 100% til hver del. 

All den informasjonen som nå er tilgjengelig, gjør livet mitt mye tøffere og jeg er mer sliten. Jeg trenger mer tid på å hente meg inn.

Google is not your friend. En forkjølelse blir fort til kreft. Et barn i trass googles raskt til å være ADHD, autisme o.l. En dag med litt mye skjermtid blir til et analfabet barn. Leker barna dine med plastikk VIL DE DØ! Sykler ungene dine til trening selv, så vil de bli KIDNAPPET og VOLDTATT. Får ikke barnet ditt en smarttelefon blir de mobbet og utestengt fra her og til evigheten.

Dette gjør at jeg går i en konstant frykt for å ødelegge  mitt eget barn.

Jeg savner friheten vi hadde før internett og smarttelefoner. Jeg savner å ikke være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Jeg savner avslappede foreldre og rampete barn som leker alene i gatene. Jeg savner hvor lite opplyst og naive vi var. Jeg savner de gangen vafler med hjemmelaget syltetøy og saft var sunt nok. 

Det var lettere å være foreldre og barn, før vi visste absolutt alt.

Ignorance is bliss.

Anonymkode: 1cecf...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror det handler mye om at før så var mor lengre hjemme, barnehage var ikke like normalt. Man kunne fint leve på en lønning over en periode. Men nå MÅ mor ut i jobb for at man skal kunne leve greit.
 

nå ser jeg ofte folk bruke egentid på å gjøre husarbeid og viktige gjøre mål. For å få familie livet til å gå rundt. De får ikke slappet av eller dyrket egen hobby som kan være viktig for en vær. 

Anonymkode: dbf11...5b9

Nei, mor var ikke lengre hjemme før. Sjekk opp permisjon tidligere så vil du se at permisjonstiden er blitt mer enn fordoblet. 

Anonymkode: 4bf77...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi som er rundt 60 som ts jobbet vi også. Du må lengre tilbake for å finne den forklaringen.

Anonymkode: 65301...91c

Selvsagt, jeg har jobbet 100 prosent bestandig, og det gjorde mine venninner og. 

Anonymkode: 4bf77...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan hende, men når mine foreldre snakker om barnehage osv. jobbet mor, men ofte i redusert stilling eller ikke i den perioden når de hadde små barn. Svigers sier det samme. Hun jobbet deltid i bhg. Var ingen med fulltidsstilling der

Anonymkode: dbf11...5b9

Mange kvinner var hjemme eller i deltidsstilling, barnehager var en knapp ressurs, og med tre barn gikk "hele" lønna til barnepass. For oss med fire barn, kostet det en periode penger å jobbe. Vi betalte mellom 4 og 5 tusen per plass. Du kan selv regne ut hva det tilsvarer i dag.

Vi brukte heller ikke begrepene ts spør om. Likevel, jeg brukte begreper som tid for meg selv, være alene osv, om så bare mens jeg ryddet kjøkkenet mens jeg tømte hodet. Vi klarte å finne tid til aktiviteter hver for oss, f.eks med venner, og gjøre ting sammen etter at barna var i seng. Det var gjerne praktiske ting som husarbeid og oppussing, gjort i fellesskap. En sjelden gang passet venner barna, og vi kunne gå ut sammen. 

Anonymkode: 3c348...961

[Daria]

Jeg er født tidlig på 80-tallet og foreldrene mine hadde både egentid og partid. Det ble bare ikke kalt det eller fokusert på som noe spesielt. Mamma hadde sitt månedlige syklubbtreff, pappa sin tilsvarende herreklubb, de skulle i bursdagsfest en lørdagskveld og en sjelden gang reise bort en helg - og det var like hverdagslig som barnas fritidsaktiviteter. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hvem sin skyld er det? Hvorfor har mange foreldre sluttet å la barna dra til skole, treninger og slikt alene? Bor man usentralt, forstår jeg. 

Å ja jeg vet at det er mye fokus fra diverse eksperter og terapeuter om at vi foreldre skal være mere på. Men hvorfor hører på alt det der og slite seg.

Barn klarer å være mer selvstendig fra ung alder, hvis foreldrene bare lar dem. Sett mer krav til barna dra tidlig av om hva de skal hjelpe til med i hjemmet osv.

Da vil foreldrene også få mer pusterom. 

Anonymkode: 77341...1f2

Tror ikke man kan legge skylden på hver enkelt familie. Det er ikke lett å gå i mot strømmen når normen er at man følger opp barna i mye større grad enn tidligere. Spesielt ikke når ekspertene råder foreldre til å engasjere seg og følge opp barna på en helt annen måte enn tidligere. Og hva som var akseptert tidligere er ikke akseptert nå. Min mor røykte inne da jeg vokste opp, det var ikke uvanlig (og vi kommer fra en normal middelklassefamilie), nå vil det ses på som omsorgssvikt.  Da jeg vokste opp var det betraktelig vanligere for foreldre på ferie å samles ute et sted mens barna sov (i feks campinghytter), mens nå (etter Madelein Mccann-saken) er du en dårlig foreldrer om du ikke er i umiddelbar nærhet av ditt sovende barn.

Når jeg gikk til jobb i høst passerte jeg alltid masse skolebarn. Ser så stusselig ut med han ene som alltid går alene, mens resten av førsteklassingene følges av foreldre. Når jeg tenker meg om gikk jo jeg alene til skolen hver dag og det var ikke synd i meg, men når "alle andre" kommer i følge med foreldrene blir det plutselig han som skiller seg ut.

Anonymkode: ffd4c...dc0

[AnonymBruker]

Jeg tenker egentlig at det ikke er nye fenomener, selv om begrepene har oppstått mer nylig.

Jeg var barn på 80-tallet, og foreldrene mine var glade i egentid de, men jeg kan ikke huske at de brukte det ordet. Pappa dro regelmessig på band-øving, mamma likte å være alene hjemme når vi barna var hos mormor. Jeg husker at hun sa at hun valgte å ikke bli med fordi hun syntes det var så godt å være alene hjemme noen ganger, godt å ha det helt stille en stund og godt med lyd i huset igjen når vi kom tilbake. Så de kalte det altså bandøving og alene hjemme og sikkert mye mer.

Behovet, og hva man bruker slik tid på vil vel variere like mye nå som da. F.eks. etter hvor ekstrovert eller introvert man er og hvor travelt livet er sånn generelt. 

Anonymkode: ffc22...265

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Fra den dagen jeg ble gravid i 2020 ,og i 5 år etter har jeg blitt bombadert med informasjon fra alle kanter. Det utrolig overveldende. Alle ønsker å være de beste foreldrene for barna sine, men det blir for mye informasjon. Alle rådene, ekspertene, forskningen, kosthold, plastikk, skjermtid, SoME, barnehagedebatt, kjøring, playdates, samsoving, amming eller ikke amming, merkeklær, rett bilstol, pedagogikk... Det blir for mye.

Jeg måler iallefall ikke opp til alt som forventes. Jeg er psykisk utslitt av å mislykkes HVER eneste dag. Det er umulig å følge alle disse ekspertrådene. Jeg skulle ønske jeg kunne dele meg opp i tusen biter å gi 100% til hver del. 

All den informasjonen som nå er tilgjengelig, gjør livet mitt mye tøffere og jeg er mer sliten. Jeg trenger mer tid på å hente meg inn.

Google is not your friend. En forkjølelse blir fort til kreft. Et barn i trass googles raskt til å være ADHD, autisme o.l. En dag med litt mye skjermtid blir til et analfabet barn. Leker barna dine med plastikk VIL DE DØ! Sykler ungene dine til trening selv, så vil de bli KIDNAPPET og VOLDTATT. Får ikke barnet ditt en smarttelefon blir de mobbet og utestengt fra her og til evigheten.

Dette gjør at jeg går i en konstant frykt for å ødelegge  mitt eget barn.

Jeg savner friheten vi hadde før internett og smarttelefoner. Jeg savner å ikke være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Jeg savner avslappede foreldre og rampete barn som leker alene i gatene. Jeg savner hvor lite opplyst og naive vi var. Jeg savner de gangen vafler med hjemmelaget syltetøy og saft var sunt nok. 

Det var lettere å være foreldre og barn, før vi visste absolutt alt.

Ignorance is bliss.

Anonymkode: 1cecf...b66

Men hvorfor tar du til deg all informasjonen. De aller fleste av oss klarer å bruke sunn fornuft.

Fikk barn selv i 2013, har ikke lest en bok eller ikke hørt på en eneste ekspert. Alikevel ser det ut til at barnet mitt klarer seg helt utmerket. Og jeg slipper det presset om at alt skal være perfekt osv.

Hvordan har mange barn blitt etter at det skal menes noe om alt?

Anonymkode: 77341...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her. Vi var ikke hjemmeværende husmødre på 90-tallet 🙂. Ikke en gang min mor var det, og jeg er født på 60-tallet. Så jeg og mange av vennene mine vokste opp med to foreldre i full jobb. Og på 70-tallet var det korte ferier, og ingenting som het avspasering 🙃.

 

Anonymkode: b3da5...b48

Hvorfor sier du dette? Det var ikke utbredt med barnehager på 60-tallet. Hvor var du? Hvor mange timer jobbet dine foreldre? Å ha en hjemmegående barnepike/husmorvikar mens begge foreldre er i jobb kan ikke sammenlignes med dagens samfunn. Jeg er født i en kommune der det ikke ble tilbudt barnehageplass til barn under tre år før utpå nittitallet. Dvs at normen der var å ha dagmamma, jobbe skift eller være hjemme til barna var over tre år. 

Anonymkode: 517f0...355

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg fikk barn på 90-tallet, og vi brukte ikke disse begrepene. Når dukket de opp, og hvorfor? Har sett at de har blitt brukt mye de siste 5 - 10 årene.

Jeg gikk to faste trimturer ukentlig på kveldstid sammen med en venninne, så sånn sett hadde jeg jo egentid. Partid hadde vi vel et par ganger i året, til julebord og sånt.

Vi var to foreldre, så sånn sett kunne vi jo ha tatt egentid om vi ville. Men det var ikke et utbredt behov, og vi hadde brukte ikke ordet. Hovedprioritet for oss var jobb og familie, og selvfølgelig litt trening. Når vi fikk barn, var vi inneforstått med at livet kom til å handle mest om familie.

Her på KG får jeg inntrykk av at alenetid er viktig, og at den helst skal være i form av å være alene hjemme. Altså at barn og partner må ut av huset. Ikke bare en time på lekeplassen, men gjerne med overnatting. Når begynte folk å forvente det, når de hadde valgt å få partner og barn?

Hjelp meg å forstå, for jeg nærmer meg 60, og det er så rart når en generasjon plutselig får et stort behov for noe helt nytt 🙂

Anonymkode: b3da5...b48

Leser mellom linjene en kritikk av at folk har behov for annet enn å være mamma og pappa etter de får barn.

Spørsmål:

1. Tror du man kan få mer overskudd og tålmodighet når man får en pause fra forpliktelser og krav innimellom?

2. Tror du barn (etter spedbarnsfasen) har godt av å knytte tette gode bånd til andre enn foreldrene? Overnatting hos besteforeldre feks, uten foreldrene til stede til enhver tid?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor sier du dette? Det var ikke utbredt med barnehager på 60-tallet. Hvor var du? Hvor mange timer jobbet dine foreldre? Å ha en hjemmegående barnepike/husmorvikar mens begge foreldre er i jobb kan ikke sammenlignes med dagens samfunn. Jeg er født i en kommune der det ikke ble tilbudt barnehageplass til barn under tre år før utpå nittitallet. Dvs at normen der var å ha dagmamma, jobbe skift eller være hjemme til barna var over tre år. 

Anonymkode: 517f0...355

TS her. Født i 1966. To foreldre i full jobb (kontor). Mine første år jobbet min mor turnus. Var ikke barnehage her, så vi hadde hushjelp boende hos oss til jeg var 6 år, og begynte på skole. Det var vanlig her når begge foreldre jobbet. Mange "kvinnearbeidsplasser" der jeg vokste opp (sykehjem, masse kontorjobber). Mine foreldre jobbet altså fullt, men resten av tiden var barn og hjem prioritert. Vi ble fulgt godt opp, og tatt med på masse turer i helger og ferier. Da vi flyttet hjemmefra begynte mine foreldre å engasjere seg i styre og stell, ha hobbier osv. Full prioritet på familie før det, og veldig fokus på fri og familietid i helgene.

Anonymkode: b3da5...b48

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (3 minutter siden):

Leser mellom linjene en kritikk av at folk har behov for annet enn å være mamma og pappa etter de får barn.

Spørsmål:

1. Tror du man kan få mer overskudd og tålmodighet når man får en pause fra forpliktelser og krav innimellom?

2. Tror du barn (etter spedbarnsfasen) har godt av å knytte tette gode bånd til andre enn foreldrene? Overnatting hos besteforeldre feks, uten foreldrene til stede til enhver tid?

TS her. Det var egentlig ikke ment som kritikk, selv om jeg ikke forstår helt 😄. Jeg lurte mest på når de begrepene dukket opp, og hvordan de ble innført i vanlig dagligtale 🙂. Det var ikke meningen å starte en ny diskusjon om hvilken generasjon som har hatt det verst. Så det beklager jeg!

Svar på nr 1, tja! Mann og barn bør vel ikke regnes som "forpliktelse og krav"? Det skurrer litt for meg.

Svar på nr 2. Vi var mye sammen tre generasjoner i mine barns oppvekst. Hytta i helger, middagsbesøk hos hverandre osv. Så besteforeldre var stort sett bare barnevakt når det var noe helt spesielt. Nære og gode bånd mellom generasjonene, så ingen problemer.

Anonymkode: b3da5...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Tror ikke man kan legge skylden på hver enkelt familie. Det er ikke lett å gå i mot strømmen når normen er at man følger opp barna i mye større grad enn tidligere. Spesielt ikke når ekspertene råder foreldre til å engasjere seg og følge opp barna på en helt annen måte enn tidligere. Og hva som var akseptert tidligere er ikke akseptert nå. Min mor røykte inne da jeg vokste opp, det var ikke uvanlig (og vi kommer fra en normal middelklassefamilie), nå vil det ses på som omsorgssvikt.  Da jeg vokste opp var det betraktelig vanligere for foreldre på ferie å samles ute et sted mens barna sov (i feks campinghytter), mens nå (etter Madelein Mccann-saken) er du en dårlig foreldrer om du ikke er i umiddelbar nærhet av ditt sovende barn.

Når jeg gikk til jobb i høst passerte jeg alltid masse skolebarn. Ser så stusselig ut med han ene som alltid går alene, mens resten av førsteklassingene følges av foreldre. Når jeg tenker meg om gikk jo jeg alene til skolen hver dag og det var ikke synd i meg, men når "alle andre" kommer i følge med foreldrene blir det plutselig han som skiller seg ut.

Anonymkode: ffd4c...dc0

Jeg tenker det er sunn fornuft og tenke at man ikke drar fra barn som ligger å sover. At røyking er farlig lærte jeg på barneskolen på begynnelsen av 90 tallet, så tenker at det også er sunn fornuft. 

Det å ta til seg råd som fysisk kan skade barn som informasjon for å forebygge krybbedød og lignende er viktig å ha tilgang til. 

Men ellers blir vi bombardert av informasjon i form av bøker, podcaster avisinnlegg osv så disse "ekspertene" tjener jo masse på at flertallet ikke tør å gå i mot strømmen, for det er ikke vanskelig bare man tør å stå på egne bein.

Anonymkode: 77341...1f2

[nikemma]

Alenetid er nødvendig.

[nikemma]

Jeg sendte mannen ut av huset støtt og stadig da vi var gift.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.4.2025 den 7.38):

Jeg fikk barn på 90-tallet, og vi brukte ikke disse begrepene. Når dukket de opp, og hvorfor? Har sett at de har blitt brukt mye de siste 5 - 10 årene.

Jeg gikk to faste trimturer ukentlig på kveldstid sammen med en venninne, så sånn sett hadde jeg jo egentid. Partid hadde vi vel et par ganger i året, til julebord og sånt.

Vi var to foreldre, så sånn sett kunne vi jo ha tatt egentid om vi ville. Men det var ikke et utbredt behov, og vi hadde brukte ikke ordet. Hovedprioritet for oss var jobb og familie, og selvfølgelig litt trening. Når vi fikk barn, var vi inneforstått med at livet kom til å handle mest om familie.

Her på KG får jeg inntrykk av at alenetid er viktig, og at den helst skal være i form av å være alene hjemme. Altså at barn og partner må ut av huset. Ikke bare en time på lekeplassen, men gjerne med overnatting. Når begynte folk å forvente det, når de hadde valgt å få partner og barn?

Hjelp meg å forstå, for jeg nærmer meg 60, og det er så rart når en generasjon plutselig får et stort behov for noe helt nytt 🙂

Anonymkode: b3da5...b48

Jeg tenker det er noen privilegier noen nå har fått? Alle har vel ikke egentid og partid, men hos oss er vi så heldige at vi kan sette av den tiden. Kanskje man med tiden har blitt mer bevisst viktigheten av det? Alle er så økonomisk uavhengige av hverandre nå at skal man gidde å være sammen så må man pleiet seg selv og forholdet også. Kanskje er det fordi man har alt det andre, ref maslows behovspyramide, og dette er toppen: selvrealisering 

Anonymkode: f0bae...887

[AnonymBruker]

Jeg var barn på 80/90-tallet. Foreldre 10+ år eldre enn deg. Mine foreldre reiste på en og annen helgetur i Europa. Var til og med på en-to lengre reiser, da pappa reiste i jobb og mamma ble med. De gikk ut og spiste innimellom. Hadde besteforeldre som stilte opp - det ga gode og nære relasjoner. 

Vi hadde fast leggetid, da husker jeg at de satt og pratet i stua, delte ofte litt vin (lydene av dette er veldig gode minner, som ga trygghet). 

De hadde begge sine aktiviter, trening, og venner. 

Ser ikke at det er ulikt fra hvordan vi har det i dag.

Er det begrepsbruken som plager deg? 

Anonymkode: 222d9...463

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg ikke igjen i at disse begrepene brukes hele tiden. Har barn 7-10 år og går på ting alene stadig vekk, uten at det kalles egentid. Henger med mannen hver helg en del timer etter leggetid og i ukedagene blir det ved mulighet. Aldri kalt det partid.. 😀 

Anonymkode: b93d0...cb9