Ble livet ditt som du ønsket?

[AnonymBruker]

Jeg har en impulsiv hjerne og god fantasi, så jeg så for meg både det ene og det andre😅 Barndommen var god, det tror jeg la grunnlaget for en optimistisk livsfølelse. Jeg har alltid vært av typen som har tatt ting som de kommer, dermed har jeg hatt få konkrete planer og heller ikke blitt skuffet (heller positivt overrasket noen ganger!). Nå lever jeg et kjedeligere liv enn jeg hadde sett for meg, men jeg setter pris på det fordi det er trygt og stabilt. To barn med utfordringer som kanskje vil gjøre seg mer gjeldende i voksenlivet, så det gjenstår å se hva de neste årene vil bringe. Kanskke blir det verre, kanskje ikke. Så langt kan jeg i alle fall si at livet har vært godt, jeg er takknemlig for det.

Anonymkode: 58118...2f1

[AnonymBruker]

Ja, det gikk over all forventning, egentlig. Kjedet livet av meg i starten av 20-årene. Så hva alle rundt meg gjorde og klarte ikke å skjønne at utdanning, karriere, og familieliv kunne være oppskriften på livet. Følte meg fanget, men så ingen alternativer. Heldigvis var jeg tøff nok til å ta det skumle valget om å selge alt jeg eide og bare stikke ut i verden når jeg var 27. Ble borte i litt over 10 år. Det lærte jeg veldig mye av, ikke minst om innstilling til livet og hva lykke er for noe. Man trenger faktisk ikke karriere, penger, eie bolig, få barn, etc for å være lykkelig. For noen blir slike ting noe som holder deg tilbake fra å leve slik man egentlig vil.

Anonymkode: f6de5...29f

[AnonymBruker]

Jaaa 🥰 faktisk bedre og. 
 

Anonymkode: 965be...200

[Dellen]

Både ja och nej.

Jag hittade kärleken, och vi har varit tillsammans i snart 20 år och har ett underbart barn tillsammans. Så det stabila, fina familjelivet med massa kärlek fick jag, vi har ett fantastiskt liv tillsammans och är allt jag kunde drömma om.
Vi får till och resa på utlandsferie, har en gemensam hobby, och har fantastiska vänner runt oss.

Att livet inte blev som jag tänkt:
Att jag förlorade båda mina föräldrar innan jag fyllde 35.
Jag flyttat alldeles för långt undan mina svenska vänner och saknar dom ofta.
Jag blev utbränd på gamla jobbet och har aldrig tagit mig tillbaka igen helt 100%, har prolaps, sliter med ont i kroppen och är konstant mentalt sliten och måste ofta vila för och orka vara med på saker.
Klarar bara och jobba 80% för och kunna fungera både på jobb och hemmaplan, nått som då också märks på lönen (22 tusen utbetalt efter skatt) . Men jobbet i sig väger upp då jag har bra kollegor, bra arbetsmiljö och kan flexa. 

Men måste ändå säga mig förnöjd, för jag skulle aldrig vilja byta bort den kärleken jag har i livet mitt ❤️ 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det ble ikke som jeg så for meg da jeg var i tenårene/20-årene, nei 

Jeg skulle ha to barn innen jeg var 30, og være flink på jobben. 

I stedet var jeg "evig singel", og begynte å tro at jeg kom til å være alene for alltid. Men så traff jeg til slutt verdens beste mann, da, og fikk to barn innen jeg var 40 i stedet (såvidt!). 

Jeg er overhodet ikke flink i arbeidslivet. Jeg var ekstremt skoleflink, fikk bare toppkarakterer, og har en doktorgrad. Men arbeidslivet takler jeg veldig dårlig. Jeg fikk autisme-diagnosen i tredve-årene, og det forklarte jo en god del... 

 

Anonymkode: 60b7e...134

Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har vært flink i utdanning og generelt legger jeg mye i det jeg gjør, og får til mye. Gjør det egentlig bra på jobb også men jeg er totalt utslitt alltid. Har ikke energi til alt jeg skal og går alltid med masse symptomer på utbrenthet og har perioder med utmattelse. Er utrolig vondt å leve helt på smertegrensen hele livet. Nå høres det kanskje ut som at jeg er en slik dame som skal prestere høyt på alle plan og legger lista for høyt men det er ikke tilfelle. Jeg blir bare utrolig sliten av å være i et sosialt miljø, med alle utfordringer det medfører og all sensorisk overbelastning. Jeg føler meg ikke trygg i et arbeidsmiljø, det er alltid konflikter og problemer der. 

Anonymkode: 5ae27...e86

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år og har det bra for første gang på flere år. Jeg fikk ikke drømmejobben, men har fast jobb. Ble skilt, har 2 barn og jeg fant kjærligheten på nytt, noe jeg ikke trodde ville skje. Så jeg er evig takknemlig for livet mitt. 

Anonymkode: 214d4...bf1

[AnonymBruker]

Nei det ble det ikke. 

Anonymkode: b980b...a1e

[AnonymBruker]

Jeg var fornøyd med det jeg hadde oppnådd. At jeg hadde greid meg godt, fått flotte barn, god jobb og hadde det fint. Det var ikke alltid like enkelt. 

Men nå sliter det ene barnet mitt, og ingenting av det andre betyr noe. Er ikke det merkelig? Føle at man når den der linja, og så raser alt? Jeg er vel i en prosess der jeg prøver å innse at jeg kan ikke leve livet for dem....og prøve med at det ikke kan la meg gå til grunne. Jeg må bare være meg. 

Men ja: Livet er ikke for pyser. 

Anonymkode: 2fb41...29c

[Gaia]

Jeg jobber ikke med det jeg utdannet meg til, men jeg kan bruke grunnutdanningen min innenfor det jeg gjør nå og jeg har bygget på med mer utdanning. Jeg trives godt med den jobben jeg har, jeg er glad for at jeg fikk barn, og selv om det ikke ble meg og barnefar (selv om vi giftet oss), så er jeg på et veldig bra sted nå, selv om jeg er kronisk syk.

Noe av det å takle kronisk sykdom er å gjøre det beste ut av det, og for min del er ikke det å sitte i sofaen og synes synd på meg selv. Jobb, familie, venner og trening er medisin for meg. Kulturelt påfyll med teater, konserter og film likeså. Jeg har det stort sett veldig fint, selv om noen dager er litt verre enn andre. 

[AnonymBruker]

Hadde ingen planer om å bli langvarig syk, bli skilt eller bli ufrivillig gravid (kan gå inn på omstendighetene, men da kjenner folk meg igjen).

Siden 2022 har livet vært tøft. Knalltøft. Det var tøft før det også, men på en annen måte. Jeg har fått identiteten min tråkket på grunnet en grusom hendelse og har måttet finne meg selv igjen. Har det bedre enn på lenge og står trygt i meg selv, endelig.

Men jeg hadde nok ikke trodd at jeg ville slite så lenge og i så stor grad som jeg gjorde. 

Anonymkode: 71d32...524

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (På 20.4.2025 den 23.04):

Nei og nei.

Samme her. Livet er alt annet enn hva jeg hadde ønsket. 

Anonymkode: bcf4e...b0a

[AnonymBruker]

Nei, eller dvs gikk ganske greit fram til depresjonene, angsten og endel andre alvorlige ting sendte meg nedenom og hjem, men etter det så har ting vært annerledes. Ufør, men vil gjerne jobbe å bruke hodet, har god utdannelse men selvtilliten er borte og altfor mye av livsgnisten det samme.

Har holdt på å søke noen jobber men snakker meg selv ned hele tiden så det blir med tanken, men hadde en deltidsjobb for etpar år siden som gikk en stund, det er da noe.

Har god familie så det hjelper mye.

Anonymkode: b8e36...1fa

[AnonymBruker]

Nei, egentlig ikke. 
Som barn var jeg så ekstremt sliten av mennesker som ikke var gode, at jeg var helt sikker på at jeg skulle unngå relasjoner, satse på karriere og bare ha dyr. Barn skulle jeg da naturligvis aldri ha. 

Jeg ble likevel mor. Har hatt få men lange romantiske relasjoner og har flere venner enn jeg greier å følge opp. Alle er skikkelig gode og nære relasjoner. Så det ble annerledes.

På baksiden av ting ble livet veldig preget av sykdom, og det hadde jeg aldri trodd som barn. Jeg var tøff og sprek og robust. 
 

Anonymkode: 91707...e57

[AnonymBruker]

Nei, og det er forsåvidt greit. Er bare 26 år. Er mye jeg ville gjort annerledes.

Anonymkode: f25bd...47b

[AnonymBruker]

Absolutt ikke, men jeg fikk tre fine barn som jeg lever for. 

Anonymkode: d5eac...1ba

[Gjest Bombasi]

Livet ble ikke som jeg ønsket og håpte på, og på noen områder det stikk motsatte, men om noe så skal jeg rose meg selv med å si at jeg har vært flink med å gjøre det beste ut av det likevel. Har fått det komfortabelt sånn som det er. 

Endret 29. april 2025 av Bombasi

[AnonymBruker]

Nei, det ble ikke det.

Er helt alene i livet. Største ønsket mitt har vært å finne en snill og god mann og få familie. Det har aldri virket så fjernt som nå. Jeg har så smått begynt å akseptere at jeg forblir alene.

I dag gikk det virkelig opp for meg at selskapet jeg jobber i er helt feil for meg. Så må gjøre noe med det. 

Jobb og det jeg trenger ellers klarer jeg å fikse selv. Har leilighet, bil og kjøper det jeg trenger. Men, savnet etter en god partner og familie er tungt å bære. 

Anonymkode: a4ed2...e82

[AnonymBruker]

Jeg fikk barna jeg drømte om. Etter IVF og mange harde år. Jeg lever for dem, jeg elsker å være mor. Jobben er ekstremt slitsom. Drømmer om ny jobb. Jeg og mannen kunne hatt det bedre. Jeg har mistet mange av de jeg var glad i. Mange dødsfall tidlig i livet. Så jeg vet ikke jeg. Livet gir og livet tar ❤️

Anonymkode: 3fbf9...ac8

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 22.37):

Og er du fornøyd med livet ditt? 

Anonymkode: 82f4f...145

Jeg var veldig lite ambisiøs for å si det mildt. Hadde ingen planer og mål for livet mitt frem til jeg var 16 år o.l. Eller ... Jeg ville bare ha det bra! Enkelt og greit! Er fortsatt der i grunn men fikk etterhvert for meg at jeg hvertfall ikke skulle bli arbeidsledig og uutdannet med barn før jeg var 18 år + at jeg gikk igjennom en del refleksjonsprosesser på veien noe som gjorde meg mer bevisst på hvilke verdier jeg må hensynta for min egen samvittighetsskyld. 

Hadde også en merkelig følelse om at jeg kom til å dø rundt ca 30 år med kanskje 1 barn. Den følelsen oppstod da jeg var ca 15 år. Det gikk jo ikke i oppfyllelse for å si det mildt 😅 

Så livet mitt har i grunn blitt helt greit. Jeg eier egen bolig, har 2 friske barn, høyere utdannelse og jeg liker meg selv ca passe greit. Vil si at jeg har klart meg ekstremt mye bedre enn forutsetningene i min oppvekst tilsa! 

Endret 29. april 2025 av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 22.51):

Absolutt ikke. Mannen jeg traff når jeg var 19 ødela meg og livet mitt. Han bedrev psykisk mishandling over mange år og hjernevasket meg til å tro at jeg var null verdt. Han bodde gratis hos meg mens han tok utdannelse, da vi kjøpte hus sammen betalte vi alt 50/50. Etter å ha eid huset i flere år klarte jeg endelig å komme meg ut av det. Da truet han meg til å skrive det over på han, den eneste måten jeg kunne gå på uten å miste ungen min (sa han) var å gi han huset, ellers nektet han å slippe meg. Jeg valgte helsen min og lot han sitte igjen med alt. 

Jeg er for alltid ødelagt tror jeg, fant aldri noen å få flere barn med og måtte starte på nytt økonomisk i voksen alder. Mistet alt. Sliter fortsatt med å tro at jeg er verdt noe som helst og tviler på at jeg klarer å forholde meg til en mann igjen. 

 

 

Anonymkode: 32724...ed7

Hva slags oppvekst hadde du som gjorde at du fant deg i dette? Og hvor var familie og venner som.kunne hjulpet deg ut av dette mye tidligere?

Anonymkode: ee29b...0b2