Ble livet ditt som du ønsket?

[AnonymBruker]

Helsen er ok, men  jeg kunne ønsket at jeg kom ut av skapet som transe i ungdomen og kunne levd og jobbet som kvinne.

Anonymkode: 56be9...99d

[AnonymBruker]

Det spørs litt når du hadde spurt. Som ungdom tenkte jeg at livet ikke kunne bli verre, og så med håp mot fremtiden med jobb, barn, bedre helse, mann og hele pakken. Hadde til da hatt et jævlig liv med omsorgssvikt, fosterhjem, mobbing, vold og psykisk sykdom. Så fant jeg fort ut at ting kan alltids bli verre, og det var sykehusopphold etter sykehusopphold, var veldig uheldig og fikk varige men på toppen. Da var jeg så langt nede i flere år, det var som å bo i et hull hvor intet sollys slapp til. En helt uutholdelig smerte som var tilstede hvert våkne minutt. Klarte nesten å ta mitt eget liv, men ble stoppet av en tilfeldighet heldigvis. Akkurat på det punktet ble drømmene om livet endret, enda mer beskjedne. 

Når jeg nå ser tilbake til de drømmene jeg hadde da har jeg mer enn jeg noen gang kan drømme om. En helt fantastisk mann, et koselig hus, en utdannelse. Har fortsatt store fysiske plager/utfordringer, men jeg føler meg veldig heldig uansett. Setter også mye større pris på de små gledene i hverdagen og ser alt som en bonus siden jeg fortsatt er i live. Poenget er vel at det eneste sikre med livet er at det endrer seg. Så selve konklusjonen om livet ble slik vi så for oss kommer vel på dødsleiet. 

Anonymkode: 9a3a3...c16

[AnonymBruker]

Nei, ble ikke som jeg ønsket. Skulle aldri fått barn. 

Anonymkode: b58a0...e02

[Nonstop1]

Spørs på hvilket tidspunkt jeg skal se det ut fra.

Som barn så jeg for meg idyllen selv. Jeg ville jobbe bare 50%, få ett biologisk barn og adoptere to. Jeg ville ha en mann som ihvertfall ikke jobbet mer enn 100%, men likevel skulle vi tjene godt. Jeg skulle jobbe med dyr, og vi skulle bo på et småbruk. Voksenlivet skulle være enkelt og lykken skulle være stor.

Sånn har det jo ikke blitt.

Som ungdom var jeg pessimisten selv. Hadde det mye vondt følelsesmessig og trodde jeg aldri kom til å mestre livet på noen som helst måte. Da var jeg redd jeg ville ende opp helt utenfor samfunnet, alene og uten jobb fordi jeg ikke kom til å greie noen ting.

Sånn har det heller ikke blitt.

Etter det har jeg vel ikke ønsket så mye. Men tatt det mer som det har kommet. Og da er det faktisk ikke så verst. Opp og nedturer har det vært, men jeg er mer over på plussiden enn på minussiden. Selv om så og si ingenting er som barndomsdrømmen er jeg fornøyd.

Har mann som jeg elsker. Møtte han for over 10 år siden. Han er dessverre ufør så jeg arbeider godt over 100% for å kompensere. Tok høy utdannelse og har gjort karriere (noe jeg aldri egentlig har drømt om, men det fører likevel med seg sine gleder), jeg har "egenhendig" dratt oss opp fra fattigdom til en trygg og behagelig økonomi. Jeg har hoppet på alle sjangser som har bydd seg for å kunne bedre vår situasjon og er glad for det, selv om det har vært veldig slitsomt for en person som meg som helst bare vil ha trygghet. Og helsen til mannen min er mye bedre i dag enn hva den var for 5 år siden.

Jeg har enda ikke fylt 30 år. Men vi har ett fint, landlig beliggende hus, 2 barn som er kjempegode og fine, jeg har en god om enn stressende jobb (noe som skaper litt fortvilelse innimellom, jeg skulle gjerne vært mer tilstedeværende for familien). Alt i alt er jeg jo veldig heldig, og jeg håper det fortsetter i samme retning.

Endret 21. april 2025 av Nonstop1

[AnonymBruker]

Både og, alt i alt har jeg det fint i hverdagen. 

Jeg er for feig til å ta sjanser, dermed er jeg fortsatt i samme lavtlønnede jobb som jeg "alltid" har vært. Trives godt med arbeidsmiljøet men kunne tenkt meg større utfordringer og bedre lønn.

Har aldri fått det helt til å fungere med menn, er for dårlig til å sette krav til mennene jeg har rotet meg borti, er akkurat som om jeg vet det er dømt til å mislykkes og dermed er jeg dårlig til å fortelle om mine følelser og forventninger. 

Har ikke fått barn og det er en stor sorg, er singel nå og sjansen for det svinner ganske snart siden jeg er 40. 

Er mye alene men det er litt eget valg. Er introvert. Dog kjenner jeg på det i høytider som påske, 17 mai og lignenede. Venner er opptatt med sine barn og familier og min familie bor langt unna. Det jeg nok skulle ønske jeg hadde var en å dele livet med. 

Ellers så er jeg ganske fornøyd. Jeg har fine venner og på grunn av at jeg er singel og ingen barn så kan jeg gjøre det jeg vil. Det er noe med å gå en lang tur i skogen og sette seg på et solfylt utsiktspunkt en søndag ettermiddag helt alene som er helt magisk. Da er jeg lykkelig!

Anonymkode: 818b0...9ba

[AnonymBruker]

Reiste ikke verden rundt.

Fant aldri kjærligheten, og fikk ikke familieliv med mann jeg elsket.

Ble aldri slank.

MEN - jeg er veldig fornøyd med livet nå i femtiårene  

 

 

Anonymkode: de17b...cd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Og er du fornøyd med livet ditt? 

Anonymkode: 82f4f...145

Både og. Jeg ønsket meg 3 barn, bo landlig med en snill mann som behandlet oss bra. En jobb jeg trives i. Gode venner. 

Jeg har 3 barn med to forskjellige menn som ikke har behandlet meg bra. Jeg bor landlig, har en flott arbeidsplass og gode venner. Så det er jo nesten. 

Anonymkode: 55bff...0ee

[AnonymBruker]

Jeg drømte om hus ved sjøen, kjernefamilien, et liv fullt av eventyr og glede. 
 

Endte opp som 100 % alenemor i en leid leilighet i en jobb jeg hater for å få økonomien til å gå rundt. Har ikke råd til å reise så mye som jeg gjorde tidligere, hver dag er et rutinepreget hamsterhjul og jeg er mye isolert som gjør det vanskelig å treffe noen. 
 

Livet ble det motsatte av hva jeg ønsket meg. Likevel er jeg veldig takknemlig for barnet mitt og det er han som får meg opp av mørket på tunge dager. 

Anonymkode: 13f44...c1f

[AnonymBruker]

Ja, livet ble slik jeg håpet det skulle bli. Hadde det ikke noe ålreit i ungdomsårene, var mye mobbing og utestengelse. Jeg visste at jeg måtte bare komme meg gjennom det og at det ville bli bedre senere. Men når både 20-årene og 30-årene ble «skuffende», tenkte jeg det aldri kom til å bli bedre og at jeg bare var dømt til å være ulykkelig og alltid crave noe annet enn livet ga meg. Men så kom 40-årene, og en indre ro og fred jeg alltid har lett etter men aldri hatt. Jeg har en fantastisk familie, elsker jobben og kollegaene mine og gleder meg til det som kommer. Har selvfølgelig ting i livet som ikke er optimalt, feks venninner jeg mistenker ikke liker meg/ baksnakker meg etc. eller andre ting jeg skulle ønske var annerledes. Men i det store og hele er jeg glad jeg har innsett veien til lykke er å akseptere ting som de er, og heller jobbe med det som kan jobbes med. Så ja, livet ble «til slutt» slik jeg hadde håpet det skulle bli.

Anonymkode: 0a0d4...db4

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Var et stykke gjennom utdannelsen da jeg ble syk, var i NAV-kværna i over et tiår, og nå sitter jeg her da, som 40-åring, ufør på minstesats, evig singel, barnløs og uten noen nevneverdige fremtidsutsikter.

Anonymkode: ae70f...d98

[AnonymBruker]

Nei 😭😭😭😭

Anonymkode: 6646a...893

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 22.37):

Og er du fornøyd med livet ditt? 

Anonymkode: 82f4f...145

er fornøyd med det meste ❤️

Anonymkode: f712d...5b9

[TinaChristina]

Jeg vet ikke hva jeg ønsket egentlig. Men har et godt liv. 

[Fionas]

Når jeg var i slutten av 20 årene hadde jeg vært barnløs i mange år. Vi slet også med å komme oss inn på boligmarkedet. No har jeg barn, hus og kjæledyr. Livet ble ikke så svart som jeg såg for meg.  No er barna i fin alder (over småbarnstid) har lyst å pause tiden.

[AnonymBruker]

Mange tenker nok som slik at hadde dei kunne restartet livet så hadde de valg annerledes utdannelse m.m. 

Anonymkode: 33d41...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 22.37):

Og er du fornøyd med livet ditt? 

Anonymkode: 82f4f...145

0-12 Trygg barndom, litt overambisiøse foreldre som var en del borte   8/10

13-19 Både og. Fant meg ikke helt til rette noen plasser. Men hadde det ikke dårlig. Følte meg litt utenfor, selv om ingen utenfor så det helt slik. 5/10

20-25 Studietid, fant ut  i hvilket miljø jeg hører hjemme. Foruten om en måned hver semester med kjør inn mot eksamen, så var det helt fantastisk. 10/10

25-30 Var ikke akkurat fælt å leve som i studietiden, med greit med penger  imidlertid i et forhold som var midt på treet  8/10

30-35 Singelliv med mange kortvarige relasjoner. Spennende en stund, så ble det etter en stund bare tomt og ga ingen god følelse lengre. Men savner fortsatt friheten fra denne perioden. 6/10

35-40 Seriøst forhold, 2 barn og derav småbarnsliv  10/10

40-46 Fortsatt er ungene det beste av livet, men forholdet fungerer ikke. Vil fortsette alene, men får det ikke til da jeg ikke vil påføre ungene smerten og varige skader fra samlivsbrudd mellom foreldrene. Men lengter hver dag etter å leve mitt eget liv med ungene. 6/10

Anonymkode: 307a8...e19

[Nutz]

Nei

[AnonymBruker]

Nei og nei. Gikk skikkelig til helvete for tre år siden, vært blakk mange år nå. Har kommet meg over på andre siden nå, men jeg er kun tilbake til start, på en måte. Har jobbet mye og hardt for ingenting, føles det ut som. 

Anonymkode: 31660...431

[AnonymBruker]

Nei. Jeg har alltid funnet små ting å glede meg over, så alt har ikke vært mørkt, selv på det mørkeste. Men jeg håper at jeg har de beste årene foran meg, jeg er 42 år nå. Jeg sliter med å navigere i livet. Med å være en "riktig type forelder", med å ta vare på meg selv og ikke kjøre meg helt i bakken gang på gang, sliter med fjernhet. Jeg håper at alt dette skal bedre seg og at jeg kommer ut i arbeid igjen i løpet av de neste fem årene. 

Anonymkode: 05fea...d98

[AnonymBruker]

Det ble ikke som jeg så for meg da jeg var i tenårene/20-årene, nei 

Jeg skulle ha to barn innen jeg var 30, og være flink på jobben. 

I stedet var jeg "evig singel", og begynte å tro at jeg kom til å være alene for alltid. Men så traff jeg til slutt verdens beste mann, da, og fikk to barn innen jeg var 40 i stedet (såvidt!). 

Jeg er overhodet ikke flink i arbeidslivet. Jeg var ekstremt skoleflink, fikk bare toppkarakterer, og har en doktorgrad. Men arbeidslivet takler jeg veldig dårlig. Jeg fikk autisme-diagnosen i tredve-årene, og det forklarte jo en god del... 

 

Anonymkode: 60b7e...134