Ble livet ditt som du ønsket?

[AnonymBruker]

Nå, som 34-åring, er mye på plass. Fin utdannelse, god jobb, bolig slik jeg ønsket meg og viktigst av alt både et snarlig ekteskap og barn på vei. De første årene var livet var også gode.

Men mellom de to har det vært mye dritt. Mobbeoffer som droppet ut og mistet de fleste (heldigvis aldri foreldrene mine), og jeg har tilbrakt masse tid i psykiatrien. Nedtur på nedtur, og den gode vennen min som slet med mye av det sammen holdt til slutt ikke ut livet lenger.

Mye av tiden fra tidlig barneskole til de siste få årene har vært noe dritt, men nå virker ting endelig å lande omtrent der jeg ønsket. Det er forhåpentligvis en del tiår igjen der jeg kan nyte den nye og gode tilværelsen jeg står i begynnelsen av nå. 

Jeg er takknemlig. Jeg har jobbet hardt og godt og målrettet og synes på et vis jeg fortjener at ting har blitt bedre. Jeg vet samtidig at det er mange som har jobbet vel så hardt og fortjent vel så store oppturer som meg uten å få det. 

Anonymkode: 1e9e3...84f

[AnonymBruker]

Tja. Både og. Noe ble som jeg hadde trodd, andre ting ikke. Jeg har to flotte barn som begge har skikket seg vel og er blitt flotte unge voksne. Jeg har en jobb jeg trives i og hyggelige kollegaer. Kanskje ikke i det yrket jeg hadde trodd, men men. 

På den andre siden ble jeg skilt midt i førtiårene, det så jeg ikke komme. Hadde trodd vi skulle bli gamle sammen, alle planene vi fabulerte om i den travleste småbarnsperioden ble det ingenting av. Mistet en svigerfamilie jeg likte veldig godt, det var vondt. Vanskelig skilsmisse og mange år med delt omsorg for barna. Tung tid. Jeg har mistet flere som sto meg svært nær; søsken, nære venninner. 

Men jeg har gode venner, en koselig bolig, sommerhus ved sjøen (det hadde jeg alltid ønsket meg 😊 ), god økonomi som gjør jeg stort sett kan kjøpe det jeg trenger eller ønsker meg. Jeg har frihet til å leve livet slik jeg selv vil, reise dit jeg vil når jeg vil. 

Jeg trives godt slik livet ble. K 58

Anonymkode: 92f85...864

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt en plan for livet, så det så skjer det skjer. Jeg har hatt noen ønsker, men og de har sånn delvis bltt oppfylt. Det største ønske er fortsatt å få et barn ❤

Anonymkode: 5d2d8...fcb

[AnonymBruker]

Tja. Er 36 år, så håper jo at livet har mer i vente. Har vært mye syk og sliten i livet. Så akkurat nå sliter jeg litt med å finne min plass i vennegjeng og familie da alle mine venner/søsken får barn og jeg kanskje en plass langt inn i hjertet hadde ønsket at det var meg. Men jeg vet etter samtaler med helsevesenet at det nok vil bli for tøft for kroppen både med graviditet men også fordi diagnosen lever sitt eget liv. Men jeg står i jobb, det hadde jeg kanskje ikke trodd. Jeg har leilighet, bil, hund og en fin gjeng jeg vet er glad i meg. Jeg er tantebarna sin store helt og jeg elsker det. Og selv om det ikke ble som jeg hadde tenkt så ble det akkurat slik det var meningen at det skulle bli - hele veien. Selv om sårheten over å aldri bli mamma er der; så er det jo fint å i de gode periodene være den som kan stille opp og være barnevakt og komme med frisk giv når de andre er sliten. Jeg nyter virkelig å være tante. Og jeg er ferdig med å frykte fremtiden. Jeg vet den kan bli krevende, men jeg er også ganske sikker på at den blir ganske så fin. For livet mitt er egentlig stabilt greit, og det er helt fint. 

Anonymkode: c055b...588

[AnonymBruker]

Nei, ingenting har blitt slik jeg originalt ønsket. Ikke har jeg jobben jeg originalt så for meg, ikke bor jeg i utlandet slik jeg så for meg. 
Livet kom i veien, og det å miste familien når man er 20 gjør mye med hodet.
Men, jeg er heldig, og jeg er takknemlig for det jeg har fått til. 37 år, eget hus nå i 2 år, flott samboer, fin jobb. Så ja, jeg er fornøyd. Selv om den originale drømmen ikke ble oppfylt. 

Anonymkode: c470b...b4a

[AnonymBruker]

Jeg hater livet og det gjør meg sint å tenke på det. Finnes ikke en eneste positiv ting med livet mitt.  

Aldri hatt høye forhåpninger til livet, håp og ønsker har vært beskjedne og realistiske. Hadde en vanskelig barndom som drepte alle håp og drømmer tidlig. 

Hadde et lite håp om en kjedelig middelmådig jobb jeg mistrives i, mest sannsynligvis helsefagarbeider. Frivillig alenemamma. Lykken i livet og min identitet er å være mamma, og det ville være nok for meg. Det har alltid vært mitt eneste ønske, å bli mamma. Sånn ble det ikke. 

Hadde aldri sett for meg at livet skulle bli som det ble. Enslig, barnløs, venneløs og ung ufør. Jeg lever ikke, eksisterer så vidt. 

Tiden renner ut, er snart 35 år. Den dagen legen sier at jeg ikke kan få barn så er det over og ut.

Anonymkode: c09a9...ceb

[c_buk]

Ja. Har aldri hatt noen stor plan, men ønsket mitt var å finne noen å dele livet med, komme meg ut av lavinntekt (vokst opp i fattigdom) og bygge et nettverk av fine mennesker rundt meg. Alt det har jeg. 

Livet har også bydd på mange andre uventede oppsider, og da spesielt barn. Bonus for at mitt barn ikke må vokse opp i samme fattigdom som meg.

[AnonymBruker]

Jeg er mellom 40 og 50 år. Jeg er ekstremt misfornøyd med livet slik det er nå. Hadde drømmelivet, men klarte å rote vekk alt det fine jeg hadde. Så nå sitter jeg ribbet tilbake og aner ikke hvordan jeg skal finne noen glede igjen😭 

Anonymkode: 2ce75...528

[AnonymBruker]

Nei. Fordi jeg har ikke klart å gi et skikkelig fuck you til dårlige oppvekstvilkår, det henger fremdeles på som en enorm sekk med stein jeg må drasse på uansett hvor jeg går. Jeg er ikke god på å bygge nettverk og det jeg er født med er bidrar kun negativt. Jeg har ikke fått til skolegang, men jeg prøver fremdeles (sannsynligvis forgjeves). Jeg har vært svært fysisk aktiv tidligere og er nå inaktiv. Det gjør ingen forskjell. 

Jeg trodde jeg skulle bli en helt ny person bare jeg kom meg vekk fra de drittmenneskene. Jeg skulle plutselig klare å enten ta en utdanning eller bygge karriere. Jeg skulle bygge nettverk som kunne hjelpe meg oppover sosioøkonomisk. Jeg skulle ha lærelyst og drivkraft og ikke la usikkerhet stå i veien for fremgang. 

Men så viser det seg at det er jo jeg som er et drittmenneske som skal fortsette å ta opp oksygen og ressurser som hvem som fuckings helst hadde klart å utnytte bedre enn jeg. Touché. Jeg ble nøyaktig det jeg skulle bli. Ubrukelig og uønsket. 

Anonymkode: fba90...5f3

[AnonymBruker]

Nei. Jeg tror formålet med dette livet, for min del, er å lære om smerte. Å lære om å miste de man er glad i, om å stå i umulige situasjoner uten å gi opp. Holde ut. Holde pusten. Holde fast i livet, uansett hver smertefullt det er.

Jeg er syk. Jeg har mistet de jeg var mest glad i. Alle de drømmene som jeg hadde da jeg var liten, de har jeg måtte se glippe ut av hendene mine. Svinne for meg, bli borte. Jeg hadde mange drømmer. Ambisjoner, om å bli noe, få karriere, være flink. Dyktig i jobben min, det drømte jeg om. Men jeg er syk. Kan ikke jobbe, kan ikke være flink.

Jeg hadde drømmer om å få min egen familie. Og det fikk jeg, for en svært kort periode. Da var jeg lykkelig. I det lille sekundet, i den bitte lille perioden av livet, de få årene - da var jeg lykkelig. Da hadde jeg alt jeg trengte. Men så mistet jeg dem. Mistet familien. Barnet. Hjemmet. Mistet fotfestet. Mistet meg selv.

Nei, dette livet ble ikke slik som jeg hadde drømt om. Det ble ikke noe i nærheten engang. Det ble noe annet isteden, noe helt annet. En lærdom, tror jeg, for sjelen kanskje. En lærdom i å miste. Savne. Sørge.

Jeg hadde aldri valt dette livet igjen. Jeg håper det holder med denne runden.

Anonymkode: b705a...635

[AnonymBruker]

Nei og nei og nei og nei.

jeg skjønner faktisk ikke poenget med eksistensen i det hele tatt. Det er jo bare makkverk fra ende til annen. Jeg er ufør, venneløs, familien fungerer ikke osv osv. 

Jeg og en kamerat pratet om det for en stund siden og han kunne gjerne tenkt seg en runde eller to til når det er slutt.. Hell NO!! En runde med alt detta mølet her er mer enn nok, det er jo bare å krysse av dagene i kalenderen og la tiden gå til man er "ferdig". Blir grusomt kjedelig i lengden.

Jeg er enig med mange av dere så vi er jo dessverre ihvertfall ikke alene om disse tankene og følelsene.

Anonymkode: 145f8...210

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke berømt forfatter eller operasanger, så nei, det ble absolutt ikke som jeg så for meg.

Men det ble bra. Jeg er glad for livet mitt. Jeg er glad for at jeg er meg. Takknemlig for mann og barn. For venner og for å være en del av et lokalsamfunn. 

Anonymkode: e2144...f06

[AnonymBruker]

Nei, føles som om noe eller noen er ute etter å ødelegge for meg. Mye uflaks, men ikke med det viktigste som f.eks. helsa. Ligger uendelig langt bak jevnaldrende på alle måter, noe som er tungt.  Økonomien er veldig dårlig og det har den alltid vært. Opplever at folk behandler meg dårlig, uten at jeg klarer å forstå hvorfor. Har heldigvis søsken og barna deres, noe som er positivt. Ting har gått overraskende dårlig, men jeg er frisk og rask og har morsomme hobbyer.

Anonymkode: a00aa...7e3

[AnonymBruker]

Både og. Fornøyd med jobben, og har ting på stell ellers. Men mangler nære relasjoner der jeg bor, og det er til tider veldig tungt. Savner å ha en vennegjeng, eller hvertfall et par gode venninner i nærheten. Singel og barnløs er jeg også i en alder av 35 år, og har vel egentlig gitt litt opp. Menn bare ghoster meg... Så nei, livet skulle gjerne vært annerledes selv om jeg har det greit nok. 

Anonymkode: ba8f1...b0b

[AnonymBruker]

Nei, livet mitt ble ikke som jeg ønsket! For 11 dager siden mistet jeg min 17 år gamle datter, og jeg vil aldri bli lykkelig igjen. 💔 

Anonymkode: 1a878...4b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei, livet mitt ble ikke som jeg ønsket! For 11 dager siden mistet jeg min 17 år gamle datter, og jeg vil aldri bli lykkelig igjen. 💔 

Anonymkode: 1a878...4b3

Kondolerer 😢 

Anonymkode: f6fac...028

[AnonymBruker]

Ble alt som jeg trodde?  Langt der ifra. Er jeg lykkelig likevel? Noen dager❤️

Du vet lykken er sånn en flyktig ting, det er ikke sånn en konstant ting, men små øyeblikk med pur glede.

Jeg har fortsatt vanskelige perioder, livet skjer jo, det er ikke lett. Det er litt sånn klisjé aktig, men jeg fikk det så mye bedre da jeg tok mer ansvar for å ha det bra og skape meg det livet jeg ønsket! 

En gang i tiden var jeg en deprimert ung ufør jente som hatet livet og alle, men aller mest meg selv. 

Jeg fikk to vidunderlige barn, har kjent ekte kjærlighet på kroppen, har fått meg en jobb jeg er både flink og trives i. Jeg har masse hobbyer som gir meg mestring. Nå er jeg forelsket og har kjøpt meg småbruk. Livet smiler 🥰

Det betyr ikke at alt er lett og at jeg svever på en sky hele tiden. Jeg bærer fortsatt med meg hun jenta som hater seg selv og livet, men hun føler seg mye tryggere nå enn før. 

Anonymkode: a28cf...55b

[AnonymBruker]

Nei, det ble det ikke. Var veldig lykkelig gjennom 20-årene og første halvdel av 30-årene, men det har skjedd flere ting som gjør at både mannen min og jeg nå kjemper som idioter og jobber nærmest døgnet rundt, bate for å oppleve enda mer motgang. Jeg fatter ikke at det er mulig, når jeg tror livet er på bånn så skjer det bare enda verre ting. Det aller mest frustrerende er å stå på og jobbe, jobbe og slite, uten å komme av flekken.

Anonymkode: 07f95...46a

[AnonymBruker]

Ikke helt, nei. Giftet meg en mann som viste seg å være sprøyte gal og farlig. Skilt da jeg var 31. Fant kjærligheten på nytt. En god mann ❤️. Fortsatt sammen etter 25 år. Men jeg ble plutselig kronisk syk og ufør i 40-årene. Det var grusomt.

Er ikke bitter for noe, det er det viktigste. Man må prøve å gjøre hver dag så god som mulig. Finne lyspunkter. Men hater at sykdom gjør at jeg ikke kan leve som normalt. Har veldig god økonomi, men får ikke reist og kost meg for pengene 🙃

 

Anonymkode: f0e39...6b3

[AnonymBruker]

Jeg fikk giftet meg ungt med drømmemannen, fikk hus og to barn. Jeg kan studere det jeg vil. Men jeg er så i veien for meg selv at jeg får ikke gjort noen ting. 

Anonymkode: 5b6a8...1c6