Ble livet ditt som du ønsket?

[AnonymBruker]

Jeg er fornøyd med livet mitt. Ble ikke helt som jeg så for meg som ung, men sitter ikke med noen skuffelser med tanke på valgene jeg har tatt. Livet er vel en blanding av pluss og minus, og får man flere plusser er hvertfall jeg fornøyd. Den største nedturen for min del var skilsmissen, den var absolutt ikke i planen. Men har erfart der en dør lukkes åpnes det nye, om man følger godt med. 

Anonymkode: f5a29...a27

[Equinox]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Nei, det ble ikke det.

Jobb og det jeg trenger ellers klarer jeg å fikse selv. Har leilighet, bil og kjøper det jeg trenger. Men, savnet etter en god partner og familie er tungt å bære. 

Anonymkode: a4ed2...e82

Høres jo ut som om du har greie forutsetninger for å treffe noen klarer deg jo bra selv, som er viktig.

[AnonymBruker]

Equinox skrev (1 time siden):

Høres jo ut som om du har greie forutsetninger for å treffe noen klarer deg jo bra selv, som er viktig.

Takk, det var hyggelig sagt🙂

Har vært i noen forhold tidligere og handlet ikke raskt nok når jeg så røde flagg. Jeg hadde så inderlige ønsker om at forholdene skulle vare at jeg valgte å tro at de ville vare allikevel. Naturligvis gjorde de jo ikke det. 

Jeg blir ghostet, valgt bort eller så renner det ut i ingenting når jeg møter noen. Jeg får ikke taket på hva jeg gjør feil. Har mange stunder for meg selv som bare er vonde. 

Anonymkode: a4ed2...e82

[miSs.]

Ting gikk ikke helt etter planen, men kan ikke klage på det jeg har heller. Viktig å være takknemlig for det livet bringer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.4.2025 den 22.37):

Og er du fornøyd med livet ditt? 

Anonymkode: 82f4f...145

Det ble langt i fra som ventet, og store deler av det er jeg ikke fornøyd med. 

Anonymkode: 88284...32f

[AnonymBruker]

Både ja og nei.

Anonymkode: b7290...399

[AnonymBruker]

NEI.. fordi jeg lot alle sterke forelskelser i livet fare forbi. Jeg var for feig. Til og med med et par av de som selv viste forelskelse overfor meg, selv der lot jeg det koke bort. Fulgte ikke opp, turte ikke. Og dette var forelskelser og deres ansikter som var limt fast til min netthinne døgnet rundt.

For en dust. Klarer aldri å tilgi meg selv for dette, at jeg ikke ga meg selv sjansen til å oppleve dette med glød, hud og hår. Istedenfor lot jeg meg leve i dagen med smertefulle forelskelser i flere år. Helt og holdent uforløste. Føler nesten at jeg slikt sett har vært det mest handlings-fattige menneske i hele verden.

Har ofte tunge tanker om dette, og savn. Husker alle ansiktene som om jeg så de i går.

Anonymkode: 4ab10...1a5

[Knirke]

Spørs hva du regner som utgangspunkt. Da jeg var 10 trodde jeg at jeg skulle bli veterinær, rik, og gifte meg med Prins William. 

I 20-årene hadde jeg nok med å se for meg en fast jobb, mann og barn (?), men ingen av delene skjedde. 

I dag er jeg 40+ og livet er «stranger than fiction». Kunne aldri forestilt meg det, tross relativt god fantasi.

[AnonymBruker]

Er strålende fornøyd. Har tilrettelagt ut fra forutsetningene jeg hadde som person, så livet ble som jeg ønsker meg. Enormt handlingsrom og stor frihet

Anonymkode: 10a89...b64

[AnonymBruker]

Totalt sett er jeg veldig godt fornøyd. Eneste minus er økonomi, ikke fordi det er krise, men fordi jeg ved 2 anledninger har hatt en del penger som burde vært brukt til bedre investeringer.

Anonymkode: c3957...622

[AnonymBruker]

Vel, både og. Mest nei frem til nå.

Jeg mistet mannen min for to år siden til selvmord. Jeg og barna sitter igjen med traumer og et veldig annerledes liv enn vi hadde før og et veldig annerledes liv enn jeg hadde sett for meg nå. 
 

om mannen fremdeles hadde levd, hadde vi hatt et harmonisk familieliv med lange morgener i senga fordi vi har ganske store barn, lange sommerferier i usa, vennemiddager, far hadde hatt sine ulike aktiviteter de med forskjellige barna i helgene og kveldene, veldig romslig økonomi. Vi hadde det så godt som par og familie…

jeg kunne ramse opp i evigheter. Nå er livet en kamp mot vanskelige og vonde ting, hvor jeg desperat griper til de gode øyeblikkene som kommer og prøver å gjøre det beste ut av uendelig mange tøffe dager. Terapi for både meg selv og alle tre gutta, tilpasninger i hytt og pine, utmattenhet og traume relaterte plager osv. 

Anonymkode: 7093b...fb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.4.2025 den 0.23):

Nå, som 34-åring, er mye på plass. Fin utdannelse, god jobb, bolig slik jeg ønsket meg og viktigst av alt både et snarlig ekteskap og barn på vei. De første årene var livet var også gode.

Men mellom de to har det vært mye dritt. Mobbeoffer som droppet ut og mistet de fleste (heldigvis aldri foreldrene mine), og jeg har tilbrakt masse tid i psykiatrien. Nedtur på nedtur, og den gode vennen min som slet med mye av det sammen holdt til slutt ikke ut livet lenger.

Mye av tiden fra tidlig barneskole til de siste få årene har vært noe dritt, men nå virker ting endelig å lande omtrent der jeg ønsket. Det er forhåpentligvis en del tiår igjen der jeg kan nyte den nye og gode tilværelsen jeg står i begynnelsen av nå. 

Jeg er takknemlig. Jeg har jobbet hardt og godt og målrettet og synes på et vis jeg fortjener at ting har blitt bedre. Jeg vet samtidig at det er mange som har jobbet vel så hardt og fortjent vel så store oppturer som meg uten å få det. 

Anonymkode: 1e9e3...84f

Takk for at du delte din historie. Er ca. like gammel som deg, og har noe av samme historie, og har enda ikke kommet dit at jeg føler ting har blitt bra. Å lese dette gjør at jeg føler meg mindre alene, og også får troen på at jeg og kan komme dit du er en dag. Takk ❤️. 

Anonymkode: 1242a...9a1

[Lislangel]

Mye var akkurat slik jeg ønsket det, hadde en samboer som elsket meg, en som ga meg 2 fantastiske barn, en som ga meg ett godt liv. Han døde uventet i desember. Jeg er 34 og han var 41

Endret 1. mai av Lislangel

[AnonymBruker]

På noen måter ja, på andre nei. Sistnevnte er at jeg fikk et barn med en diagnose som krever mye av oss og som har stor betydning for livene våre. 

Anonymkode: 3d092...45e

[AnonymBruker]

Absolutt ikke. Som 14-åring var jeg innstilt på å jobbe innen film og media, men det gikk ikke den veien i det hele tatt, jeg trenger noe roligere. Det eneste jeg har vedlikeholdt gjennom livet var det at jeg ikke ville ha barn.

Psykiske problemer gjorde det meste vanskelig og jeg føler meg fremdeles som en umoden og fersk 21-åring som akkurat har flyttet ut av mammas hus, selv om jeg er over 30. (Det kommer nok av at jeg ikke har gjort noen typiske voksenting (bil, karriere, hus, barn, mann, osv) så jeg har stått litt stille. 

MEN! Jeg har nå en plan og krysser fingrene for at jeg får kommet i mål. Har alltid vært god på å lage planer men verre på å sette dem i gang og vedlikeholde. Denne gangen går det bedre fordi jeg har fått diagnose som forklarer problemene, medisin som virker og snille folk på "teamet mitt" som skal hjelpe meg, så jeg gleder meg til å komme i gang.

5. forsøket burde være det som gir gevinst, ikke sant? 😊

Anonymkode: 6afc5...a0b