Ungdom utestengt av venner. Selvskading

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Etter 7 sider og mer enn hundre svar skjønner jeg mer av hvorfor både min ungdom og mange andre sliter. Jeg trodde ikke voksne folk kunne være så slemme. Dere mener både at mitt barn og jeg bør seile vår egen sjø, og at det er min feil som forelder at det har blitt sånn. Notert. 

 

Til dere som prøvde å hjelpe: Tusen takk! ❤️

 

Jeg visste ikke at livet kunne bli så jævlig som dette. Og selv de av dere som har sagt veldig stygge ting: Jeg håper dere aldri må stå i den situasjonen barnet mitt og jeg står i. 

 

Hvis jeg orker skal jeg svare i hvert fall noen av dere senere. Men jeg har jo skjønt at det ikke er noen landsby der ute. Hadde håpet på at den fantes, men ok, det gjør den visst ikke

 

Tips. Hvis du er glad i noen: Si det til dem. Hold dem. Gi kjærlighet. Det er åpenbart ingen andre der ute som gjør det.

 

TS

 

Og sutrebrigaden. Veldig viktig å poengtere at folk som har det vanskelig sutrer.

Anonymkode: a1147...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Trådstarter her.

Etter 7 sider og mer enn hundre svar skjønner jeg mer av hvorfor både min ungdom og mange andre sliter. Jeg trodde ikke voksne folk kunne være så slemme. Dere mener både at mitt barn og jeg bør seile vår egen sjø, og at det er min feil som forelder at det har blitt sånn. Notert. 

 

Til dere som prøvde å hjelpe: Tusen takk! ❤️

 

Jeg visste ikke at livet kunne bli så jævlig som dette. Og selv de av dere som har sagt veldig stygge ting: Jeg håper dere aldri må stå i den situasjonen barnet mitt og jeg står i. 

 

Hvis jeg orker skal jeg svare i hvert fall noen av dere senere. Men jeg har jo skjønt at det ikke er noen landsby der ute. Hadde håpet på at den fantes, men ok, det gjør den visst ikke

 

Tips. Hvis du er glad i noen: Si det til dem. Hold dem. Gi kjærlighet. Det er åpenbart ingen andre der ute som gjør det.

 

TS

 

Og sutrebrigaden. Veldig viktig å poengtere at folk som har det vanskelig sutrer.

Anonymkode: a1147...f68

Tråden er hjerteskjærende på flere måter. Kanskje du fikk virkeligheten litt for mye inn, men ja, jeg tror tråden representerer mange svar på hvorfor deres nære miljø ikke stiller opp slik du hadde forventet.

Ved selvskading er følelsesregulering ofte kjernen i problemet, og her kommer foreldrene inn som viktigste medhjelper (selv for barn på ungdomsskolen), og også behandlere kan lære oss mestringsstrategier ved overveldelse og voldsomme følelser slik at ting går bedre. Ingen venner eller andre barns foreldre kan lære barnet ditt å regulere følelsene sine.

Hvis det er vanskelig å lære barnet sitt å håndtere følelser, er det masse foreldreveiledning å oppsøke. Det kan være vanskelig f.eks hvis man selv har vansker med regulering, enten av enkelte følelser eller mer generelt. Det har med egen oppvekst igjen å gjøre. 

Anonymkode: 2b498...db2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Tråden er hjerteskjærende på flere måter. Kanskje du fikk virkeligheten litt for mye inn, men ja, jeg tror tråden representerer mange svar på hvorfor deres nære miljø ikke stiller opp slik du hadde forventet.

Ved selvskading er følelsesregulering ofte kjernen i problemet, og her kommer foreldrene inn som viktigste medhjelper (selv for barn på ungdomsskolen), og også behandlere kan lære oss mestringsstrategier ved overveldelse og voldsomme følelser slik at ting går bedre. Ingen venner eller andre barns foreldre kan lære barnet ditt å regulere følelsene sine.

Hvis det er vanskelig å lære barnet sitt å håndtere følelser, er det masse foreldreveiledning å oppsøke. Det kan være vanskelig f.eks hvis man selv har vansker med regulering, enten av enkelte følelser eller mer generelt. Det har med egen oppvekst igjen å gjøre. 

Anonymkode: 2b498...db2

Jeg hadde virkeligheten inne fra før. 

Jeg er klar over at det er en oppfatning der ute om at omgivelsene har skylden for ustabile følelser.  Det rare er at dette er en familie der barnet har hatt disse sterke følelsene siden hen var baby eller rundt ett år gammel. 

Vi gikk på foreldrekurs tidlig. Barnet har også en storfamilie (besteforeldre, onkler og tanter ++) som alltid har stilt opp. Barnet er også tett på mor og far, og har blitt møtt og validert hele livet. 

Hvis jeg/vi skal ta skyld for noe, så må det være å undevurdere barnets (i min og andres oppfatning) ekstremt sterke følelser i "normale" situasjoner. Dette varte i ca to måneder før jeg forsto at det måtte tas alvorlig selv om det virket som helt vanlige ungddomsgreier. 

Som sagt er dette noe som blir tatt opp i terapien.

Her tror jeg flere av dere leser inn ting som er en antakelse og ikke fakta.

Du/dere må gjerne mene at barnet mitt ikke har blitt møtt følelsesmessig i oppveksten. Men jeg mener den oppfatningen i så fall kun lener seg på at det er den vanligste foreldrefeilen i selvskadingstilfeller.

Her har vi - og har alltid hatt- en nær og god dialog. Mitt barn er helt åpen overfor meg, og jeg gjør det jeg kan for å hjelpe. Som regel får jeg det til. Veldig få andre tenåringsforeldre får vite (nesten) alt som skjer i barnets (følelses-) liv. Det er fordi det er kjærlighet og tillit i bunnen.

Men når det kommer til andre foreldre ber jeg om råd. Fordi jeg tenkte at det må være noen der ute som har opplevd det samme eller noe som likner. Jeg er forsiktig av natur, men spørsmålet gjaldt ikke følelsesregulering:

 

Ingen har ENDA svart på mitt opprinnelige spørsmål, som handlet om hvordan vi kan hjelpe barnet når hen blir utestengt ikke bare av jevnaldrende, men også deres foreldre. Altså jevnaldrende barn som gjærne VIL være med mitt barn, men ikke får lov. 

Dette ble langt, og jeg regner egentlig ikke med å få så gode svar videre heller. For som forelder til et barn som skader seg så er det pr definisjon min skyld. 

 

Anonymkode: a1147...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Tråden er hjerteskjærende på flere måter. Kanskje du fikk virkeligheten litt for mye inn, men ja, jeg tror tråden representerer mange svar på hvorfor deres nære miljø ikke stiller opp slik du hadde forventet.

Ved selvskading er følelsesregulering ofte kjernen i problemet, og her kommer foreldrene inn som viktigste medhjelper (selv for barn på ungdomsskolen), og også behandlere kan lære oss mestringsstrategier ved overveldelse og voldsomme følelser slik at ting går bedre. Ingen venner eller andre barns foreldre kan lære barnet ditt å regulere følelsene sine.

Hvis det er vanskelig å lære barnet sitt å håndtere følelser, er det masse foreldreveiledning å oppsøke. Det kan være vanskelig f.eks hvis man selv har vansker med regulering, enten av enkelte følelser eller mer generelt. Det har med egen oppvekst igjen å gjøre. 

Anonymkode: 2b498...db2

Du er inne på noe vesentlig: håndtering av følelser og regulering.  Det er relevant å stille spørsmålstegn hvordan ts har tatt tak i det. Dette innlegget gir litt råd og innspill. 

Tråden har blitt mer negativ og kritisk til ts, men det skyldes nok delvis at ts velger å bortse fra relevant konstruktive innspill og kalle de ondsinnede tilsynelatende fordi det ikke passer narrativet. Det ts må forstå er at innspillene ikke bare går etter hva ts fremstiller, men også hvordan ts reagerer i tråden. Det er synd på ts for å måtte stå i dette og det er synd på barnet for hvor ille det er, men det går likevel an å adressere mer bakenforliggende utfordringer uten at det tolkes som ondskap.  Ja, det er mye som skrives direkte og ja, mange livsløgner er vanskelig å håndtere og da mener jeg hvordan regulering blir lært, hvordan endring håndteres,  Frem til ts svarer på slike innspill så vil manglende svar medføre mer negativitet for ts.  Det at ts krever så mye av barnas (tidligere) venner er bekymringsfullt, men kun fra ts sitt ståsted forståelig, men vi som leser dette kan se både ts og andres synspunkter og kan veie de mot hverandre. Dessverre faller de ikke disse ned på ts sin side, for det er litt for mye ensidighet og ubesvarte spørsmål i tråden. At ts kaller all kritikk for å sparke noen nede vitner litt om egen manglende regulering og håndtering av vonde ting. 

 

Anonymkode: 71ca9...832

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tråden har blitt mer negativ og kritisk til ts, men det skyldes nok delvis at ts velger å bortse fra relevant konstruktive innspill og kalle de ondsinnede tilsynelatende fordi det ikke passer narrativet. Det ts må forstå er at innspillene ikke bare går etter hva ts fremstiller, men også hvordan ts reagerer i tråden. Det er synd på ts for å måtte stå i dette og det er synd på barnet for hvor ille det er, men det går likevel an å adressere mer bakenforliggende utfordringer uten at det tolkes som ondskap.

...

At ts kaller all kritikk for å sparke noen nede vitner litt om egen manglende regulering og håndtering av vonde ting. 

 

Anonymkode: 71ca9...832

Hvor har jeg reagert på en dårlig måte mener du?

Kommentaren om å sparke folk som ligger nede kom ikke fra meg. Flust av anonyme folk i denne tråden.

TS

Anonymkode: a1147...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde virkeligheten inne fra før. 

Jeg er klar over at det er en oppfatning der ute om at omgivelsene har skylden for ustabile følelser.  Det rare er at dette er en familie der barnet har hatt disse sterke følelsene siden hen var baby eller rundt ett år gammel. 

Vi gikk på foreldrekurs tidlig. Barnet har også en storfamilie (besteforeldre, onkler og tanter ++) som alltid har stilt opp. Barnet er også tett på mor og far, og har blitt møtt og validert hele livet. 

Hvis jeg/vi skal ta skyld for noe, så må det være å undevurdere barnets (i min og andres oppfatning) ekstremt sterke følelser i "normale" situasjoner. Dette varte i ca to måneder før jeg forsto at det måtte tas alvorlig selv om det virket som helt vanlige ungddomsgreier. 

Som sagt er dette noe som blir tatt opp i terapien.

Her tror jeg flere av dere leser inn ting som er en antakelse og ikke fakta.

Du/dere må gjerne mene at barnet mitt ikke har blitt møtt følelsesmessig i oppveksten. Men jeg mener den oppfatningen i så fall kun lener seg på at det er den vanligste foreldrefeilen i selvskadingstilfeller.

Her har vi - og har alltid hatt- en nær og god dialog. Mitt barn er helt åpen overfor meg, og jeg gjør det jeg kan for å hjelpe. Som regel får jeg det til. Veldig få andre tenåringsforeldre får vite (nesten) alt som skjer i barnets (følelses-) liv. Det er fordi det er kjærlighet og tillit i bunnen.

Men når det kommer til andre foreldre ber jeg om råd. Fordi jeg tenkte at det må være noen der ute som har opplevd det samme eller noe som likner. Jeg er forsiktig av natur, men spørsmålet gjaldt ikke følelsesregulering:

 

Ingen har ENDA svart på mitt opprinnelige spørsmål, som handlet om hvordan vi kan hjelpe barnet når hen blir utestengt ikke bare av jevnaldrende, men også deres foreldre. Altså jevnaldrende barn som gjærne VIL være med mitt barn, men ikke får lov. 

Dette ble langt, og jeg regner egentlig ikke med å få så gode svar videre heller. For som forelder til et barn som skader seg så er det pr definisjon min skyld. 

 

Anonymkode: a1147...f68

Du leser en del inn i mitt og andres svar her, som får stå for egen regning. Dette er ikke et skyldsspørsmål, overhodet, men om man er i kontakt med rotårsaken er det jo lettere å finne en vei fremover. Hvis ditt barn er født med et kroppslig temperament med sterke følelser, er det kanskje rotårsaken, og det er dessverre heller ikke da så lett for de andre rundt å stille opp og vite hva de skal gjøre for å fortsette vennskapet når ditt barn har det så vanskelig når puberteten også kom inn i bildet og kompliserte det hele ytterligere.

Forøvrig har jo mange svart på hvordan du kan hjelpe barnet ditt som blir utestengt. Det har vært forslag om aktiviteter, både med jevnaldrende og familie, bytte av skole, bytte av miljø og flytting, å snakke mer med de andre foreldrene, eller ikke å snakke mer med de andre men heller å fokusere på barnet ditt, osv osv. Jeg vet ikke helt hva du forestiller deg at vi andre kan bidra med. Og hvis du ikke får utelukkende forståelse på akkurat den måten du vil, ønsker du ikke ta det i mot og være åpen og nysgjerrig på andres tanker om dette. 
 

Håper det ordner seg fint for barnet ditt, det har ihvertfall deg som løvemamma bak seg, ikke gi deg, stå på!

Anonymkode: 2b498...db2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 Det at ts krever så mye av barnas (tidligere) venner er bekymringsfullt,

Anonymkode: 71ca9...832

Hva mener du jeg har krevd av barnets (tidligere) venner?

TS

Anonymkode: a1147...f68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde virkeligheten inne fra før. 

Jeg er klar over at det er en oppfatning der ute om at omgivelsene har skylden for ustabile følelser.  Det rare er at dette er en familie der barnet har hatt disse sterke følelsene siden hen var baby eller rundt ett år gammel. 

Vi gikk på foreldrekurs tidlig. Barnet har også en storfamilie (besteforeldre, onkler og tanter ++) som alltid har stilt opp. Barnet er også tett på mor og far, og har blitt møtt og validert hele livet. 

Hvis jeg/vi skal ta skyld for noe, så må det være å undevurdere barnets (i min og andres oppfatning) ekstremt sterke følelser i "normale" situasjoner. Dette varte i ca to måneder før jeg forsto at det måtte tas alvorlig selv om det virket som helt vanlige ungddomsgreier. 

Som sagt er dette noe som blir tatt opp i terapien.

Her tror jeg flere av dere leser inn ting som er en antakelse og ikke fakta.

Du/dere må gjerne mene at barnet mitt ikke har blitt møtt følelsesmessig i oppveksten. Men jeg mener den oppfatningen i så fall kun lener seg på at det er den vanligste foreldrefeilen i selvskadingstilfeller.

Her har vi - og har alltid hatt- en nær og god dialog. Mitt barn er helt åpen overfor meg, og jeg gjør det jeg kan for å hjelpe. Som regel får jeg det til. Veldig få andre tenåringsforeldre får vite (nesten) alt som skjer i barnets (følelses-) liv. Det er fordi det er kjærlighet og tillit i bunnen.

Men når det kommer til andre foreldre ber jeg om råd. Fordi jeg tenkte at det må være noen der ute som har opplevd det samme eller noe som likner. Jeg er forsiktig av natur, men spørsmålet gjaldt ikke følelsesregulering:

 

Ingen har ENDA svart på mitt opprinnelige spørsmål, som handlet om hvordan vi kan hjelpe barnet når hen blir utestengt ikke bare av jevnaldrende, men også deres foreldre. Altså jevnaldrende barn som gjærne VIL være med mitt barn, men ikke får lov. 

Dette ble langt, og jeg regner egentlig ikke med å få så gode svar videre heller. For som forelder til et barn som skader seg så er det pr definisjon min skyld. 

 

Anonymkode: a1147...f68

Svar på siste spørsmål: finne nye venner og nye voksne som kan være åpne for barnet og ikke er styrt etter bekymring for eget barn. Fritidsaktiviteter, grupper osv. 

Det er svart at du kommer ingen vei der du er fordi situasjonen har eskalert og mange er konfliktskye. Mange er nok også redde for egne barn og det de tror på av smitteeffekt. Brutal sannhet og veldig ubehagelig helt klart, men ligger litt i at man ikke kan forvente å få andre til å forandre seg, men man må gå etter hvordan man håndterer noe selv.   Foreldre og andre barn ser nå problemene og ikke personen. Litt forståelig for det er faktisk mye å forvente at ungdom og andre foreldre at de har nok kunnskap om hvordan håndtere nå et psykisk sykt barn, uansett om barnet har vært venn. Hadde dere voksne kjent hverandre veldig godt kanskje litt enklere. 

 

Anonymkode: 71ca9...832

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 8.11):

Takk for konstruktivt svar! ⚘️

Vi jobber med en hel haug samtidig. Jeg er tilgjengelig og har fokus på ungdommen døgnet rundt. Og ja, jeg er like interessert i nettvennene. Vi kjører i timesvis til venner andre steder i landet (og faktisk utlandet) i helger og ferier. 

Problemet jeg ber om hjelp til er hverdagsvenner. Kiden er utpreget sosial, og blir syk av å ikke bli godkjent noen steder. Hen ønsker en god utdannelse, ønsker å gå på skole, men klarer ikke i det miljøet som er på skolen nå (derfor ny skole fra høsten)

Anonymkode: a1147...f68

Det er ikke lett å passe inn og det ligger like mye på eget barns innstilling og forventninger som på andre. 

Kan være så brutal å si at ts sitt barn gjennom tidligere valg (vaping og selvskading) har gjort seg litt irrelevant og mer bekymringsverdig så klart at det medførte mobbing. Men det kan ikke tillegges andre at barnets så sterke vennebehov fører til sykdom. 

Hvordan finner barn og unge venner ? Gjerne gjennom fellesskap og interesser. Ikke alltid lett.  Min yngste synes det er kjempevanskelig og har aldri blitt utestengt eller blitt mobbet, men bare ikke vært villig til å tilpasse seg andre i så stor grad eller vært villig til å ta mye kontakt med andre/ta initiativ.  Kan ikke forvente at andre barn/andre voksne skal fikse dette. Hun byttet skole og klubb i håp om forbedring, men viljen til initiativ/tilpasning må komme mer fra henne om det skal bli forbedring. 

TS sitt barn har litt verre utgangspunkt, men er likevel avhengig av å finne nisjer/utgangspunkt for hvordan «selge seg selv» som godt vennemateriale (dvs tilby en god versjon av seg selv)  Selvskadingen blir lett en påminnelse om at vennskap med dette barnet kan være utfordrende og mange har nok venner til at barnet nedprioriteres. Så må være mer «strategisk» i valg av personer å bli bedre kjent med.  

Barnet bør få hjelp ikke bare med selvskading, men generell støtte til sosial kompetanse og vennerelasjoner. 

Ts har sagt at barnet har venner på nettet og venner andre steder, kanskje det er greit å lære seg at akkurat som ting er nå så er det nok, og bygge videre på dette og akseptere at frem til ev skolebytte (flytt?) så er det med skole/klassevenner litt kjørt og så satse på når økonomien blir bedre å finne passende fritidsaktivitet. 

Prøv å finne masse gratis sommerleire, det pleier ofte å kickstarte vennskap.

Anonymkode: 71ca9...832

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 10.29):

Enig i at det kan være "smittsomt". Som nevnt et annet sted over her var det 7 stk på trinnet på barneskolen som skadet seg (som jeg vet om). Ikke godt å si hvem som var først ute, og heller ikke om de hadde det fra hverandre eller fra andre steder. Jeg vet ikke om alle foreldrene vet om det heller.

Vi må bo her i to år til pga skoler (søsken også). Tilrettelegging vi mest sannsynlig ikke får andre steder.

Og ja, hen er syk, men får nå (endelig) god behandling som vi håper og tror vil hjelpe. 

Når det er sagt så har det vært en kamp å få den behandlingen. Alle skriker om at man må søke hjelp, men jeg kan skrive under på at selv om man slår full alarm så skjer det fint lite. Det tok et halvt år der jeg sto på telefonen til minst seks instanser før det endelig skjedde noe. Og i mellomtiden hadde det eskalert. Så det er en lang vei å gå.

Men veien er brattere uten venner.

Tror mange her har fått inntrykk av at barnet mitt er en helt vill og ukontrollert bølle som har superdårlig innvirkning på andre. Trist hvis det er sånn det leses  for hen er høflig, blid, sosial og ekstremt lojal. Rett og slett en god venn.

 

TS

Anonymkode: a1147...f68

Ja, jeg var selv venninne med ei som drev med mildere former selvskading.

Hun snakket aldri noe om det, så for oss ble det ikke en destruktiv greie generelt. 
 

Som du beskriver: en god venn ❤️

Vet ikke hva jeg selv hadde gjort, men hadde tenkt at skole og fag kan man ta igjen. En helse i nedoverbakke er verre. 
 

De vennene han hadde tror jeg du må sette en strek over. Og satse på - som skjer for MANGE, at dette endres drastisk på videregående særlig. 
 

Jeg beholdt kun 1-2 venner fra barne/ungdomsskolen. Mine beste venner i dag fikk jeg på videregående, og i voksen alder. 
 

Hadde prioritert helse nå mot skolebytte - bare små ting som turer i skogen, finne små pusterom.

Helse er viktigst nå, og gjerne en hobby. 
Så får skole være nr 3. 

Det BLIR utfordrende å ha med hjem en som du sier «ser ut som et norgeskart» med omfattende nye og dype arr overalt.

Min alarm ville og blitt kokrød uansett hvor snill vennen var.

Fordi potensiell smitteeffekt. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Ingen har ENDA svart på mitt opprinnelige spørsmål, som handlet om hvordan vi kan hjelpe barnet når hen blir utestengt ikke bare av jevnaldrende, men også deres foreldre. Altså jevnaldrende barn som gjærne VIL være med mitt barn, men ikke får lov. 

Du har fått mange forslag i tråden på hvordan du kan hjelpe barnet i denne situasjonen. Hvorfor tar du de ikke til deg?  Du kan ikke kontrollere de andre foreldrene /barna. Men du kan ta grep og få barnet inn i meningsfylte fritidsaktiviteter der det kan bygge relasjoner med andre jevnaldrende , du kan sørge for kontakt med jevnaldrende familie, jevnaldrende likepersoner, støttekontakt etc og det er du som velger lokasjon /skole for barnet ditt. 

Anonymkode: 4cc30...ef5

[veronica<3]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, brukerangrep, avsporing og spekulasjoner. 

For spørsmål eller tilbakemeldinger knyttet opp mot modereringsavgjørelser og vurderingsgrunnlag, ta kontakt i Private forumhenvendelser.

veronica<3, mod.

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 7.10):

Helt enig! Jeg hadde lagt ned forbud kjapt som faen! 

Anonymkode: 2db9f...78f

Men herregud. For det første; du kan ikke legge ned FORBUD mot hvem ungene dine henger med. Dette er ikke 3-4 åringer. For det andre: Vaping er mer vanlig enn uvanlig blant tenåringer nå. Jeg sier ikke at det er greit å drive med, men de aller fleste har prøvd opptil flere ganger. For det tredje: Selvskading er IKKE smittsomt. 

Det er så mange barn og unger som sliter nå. Vær så snill: Fortell ikke ditt barn at disse ikke fortjener venner. Eller mener du dette i fullt alvor? Husk at neste gang kan det være ditt barn det gjelder...

Jeg har selv en tenåring som jeg vet er lett påvirkelig. Hun er nylig blitt venn med ei som bor på institusjon og har en god del ballast. Jeg skjønner risikoen for at mitt barn kan eksponeres for rusmidler mm. Det kunne likevel ikke falle meg inn å nekte de to å være venner. Jeg ønsker imidlertid til at de primært møtes her hjemme hos oss, og følger med. Dette respekterer de. 

[AnonymBruker]

Jeg var også en av de som slet veldig med selvskading som ungdom. Flere foreldre nektet barna sine å henge med meg. Mamma fikk heller ingen god dialog med vennene mine sine foreldre. De var også redde for at jeg var en dårlig innflytelse. I dag sliter jeg med skam og har tatovert ned hele kroppen min. Også skjønner jeg at de bare vil verne barna sine, selv om de er fint lite klar over hvor mye drit dems egne barn gjør. Det er bare en ting å gjøre med det, og det er å ikke bry seg om de foreldrene. Jeg tror uansett at hvis ungdommen din sine venner savner hen veldig, vil de finne andre måter å få kontakt med hverandre på. De går helt sikkert bak ryggen til foreldrene sine tilslutt. Som tenåring deler man ikke alt med foreldrene sine heller. Jeg tror det beste du kan gjøre er å bare anerkjenne det sviket ungdommen din føler på. For det er skikkelig dårlig gjort å nekte barna sine vennskap med noen, spesielt noen som sliter. Om ikke ungdommen din inspirerer vennene sine til selvskading, så har de uansett tilgang på internett og der florerer det av selvskading i sub kulturer på tiktok, Instagram, YouTube, X, tumbler ++++ ofte er det gjennom disse kanalene man først blir introdusert til selvskading. Det ble jeg selv, og så fant jeg tilslutt andre venner som gjorde det samme. Man sitter ikke å viser stolt frem arrene sine til venner heller. Så hvis noen ungdommer blir inspirert, så sleit de fra før av.

Anonymkode: 54b8d...61a

[AnonymBruker]

Også vil jeg bare legge til at det er ikke alltid foreldres feil om tenåringer sliter med selv regulering. Jeg slet med selvregulering fra jeg var 8 år men har nå som voksen fått konstantert pmdd diagnose. Så siden jeg var 8 år ville jeg ta livet mitt hver måned og brukte selvskading som utløp etter å ha sett det på gosupermodel.no for dem som husker den siden. Og det var ikke moren min som gjorde en dårlig jobb. Selvskading er bare et symptom på noe mer alvorlig som ligger bak. Og det må ikke være på grunn av oppvekst eller traumer. 

Anonymkode: 54b8d...61a

[Janik98]

Det er en ond sirkel det der med å nekte barna sine å være venner med andre barn som enten sliter eller oppfører seg annerledes. Husker godt i miljøet jeg var i, så ble de barna som ble nektet tilgang på gode venner tilslutt dem som drev på med rus ( fordi de var ensomme og outcasts) Og så når de først var i saksa, kom de oppegående «eks vennene» som plutselig fikk en livs krise av noe slag, enten foreldrene skilte seg, eller de fikk sin første depresjon etc oppsøkte jo så sine gamle venner som hadde begynt med rus for å kjøpe stoff av dem. 
 

jeg vil dog påstå at hadde flere problem unger hatt «normale oppegående venner» ville det vært mindre rusbruk blant ungdommer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 5.08):

Hei.

Min sosiale og utadvendte ungdom har fått en særdeles dårlig start på ungdomsskolen. Ekstremt dårlig skolemiljø, og hen blir utestengt.

Hen selvskader og blir mobbet for dette. Ufrivillig skolevegring som resultat. Har begynt å røyke og vape (ikke fast), men prøver å slutte med dette nå.

Vi bor i et ressurssterkt område, men har dårlig råd selv akkurat nå. Har for tiden ikke råd til fritidsaktiviteter for ungdommen, så hen er mest hjemme. Blir en nedadgående spiral.

Har hatt en håndfull venner frem til nå nylig, men nå har de aller siste vennene forsvunnet, den siste i forrige uke. De tre siste fordi de ikke får lov av sine foreldre til å henge med min ungdom (men disse får henge med hverandre).

Har hatt dialog med et par av disse foreldrene, men det virker ikke som de skjønner alvoret dette innebærer for mitt barn.

Altså null venner igjen i nærmiljøet, kun nettvenner og et par perifere venner som bor laangt unna, samt en nettflørt som jeg er noe skeptisk til (i et annet land).

Redd for at selvskadingen eskalerer og i verste fall ender i selvmord som et resultat av alt dette.

Hen er allerede i et omfattende terapi/selvskadingsprogram hos Bup. 

Hva ville dere gjort?

😥

Anonymkode: a1147...f68

Selvskading handler om forholdet til dere også. Forskning på foreldreterapi for barn som selvskadet viste at barna sluttet med selvskading når foreldrene møtte de på en mer emosjonell måte. 

Anonymkode: 398fb...633

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.4.2025 den 7.13):

Oi. Du hadde lagt ned forbud mot at de kan henge med vennene sine pga vape. Hvor gammelt barn har du, som tror du får vite om vennene dems vaper.. 
 

og selvskading. 
 

så du lærer dine barn at om vennene dems får det vanskelig, da kutter vi dem ut. For et menneskesyn! 

Anonymkode: 046d2...c71

Nei, vi lærer barna våre å ta vare på egen psyke. Andres barn psykiske utfordringer er ikke Andres barn (eller voksnes) problem. 

Anonymkode: c88d6...684

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var også en av de som slet veldig med selvskading som ungdom. Flere foreldre nektet barna sine å henge med meg. Mamma fikk heller ingen god dialog med vennene mine sine foreldre. De var også redde for at jeg var en dårlig innflytelse. I dag sliter jeg med skam og har tatovert ned hele kroppen min. Også skjønner jeg at de bare vil verne barna sine, selv om de er fint lite klar over hvor mye drit dems egne barn gjør. Det er bare en ting å gjøre med det, og det er å ikke bry seg om de foreldrene. Jeg tror uansett at hvis ungdommen din sine venner savner hen veldig, vil de finne andre måter å få kontakt med hverandre på. De går helt sikkert bak ryggen til foreldrene sine tilslutt. Som tenåring deler man ikke alt med foreldrene sine heller. Jeg tror det beste du kan gjøre er å bare anerkjenne det sviket ungdommen din føler på. For det er skikkelig dårlig gjort å nekte barna sine vennskap med noen, spesielt noen som sliter. Om ikke ungdommen din inspirerer vennene sine til selvskading, så har de uansett tilgang på internett og der florerer det av selvskading i sub kulturer på tiktok, Instagram, YouTube, X, tumbler ++++ ofte er det gjennom disse kanalene man først blir introdusert til selvskading. Det ble jeg selv, og så fant jeg tilslutt andre venner som gjorde det samme. Man sitter ikke å viser stolt frem arrene sine til venner heller. Så hvis noen ungdommer blir inspirert, så sleit de fra før av.

Anonymkode: 54b8d...61a

Det er ikke dårlig gjort å prøve å beskytte barna sine.

Anonymkode: c88d6...684

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 8.07):

AnonymBruker skrev (På 3.4.2025 den 8.04):

Jeg hadde virkeligheten inne fra før. 

Jeg er klar over at det er en oppfatning der ute om at omgivelsene har skylden for ustabile følelser.  Det rare er at dette er en familie der barnet har hatt disse sterke følelsene siden hen var baby eller rundt ett år gammel. 

Vi gikk på foreldrekurs tidlig. Barnet har også en storfamilie (besteforeldre, onkler og tanter ++) som alltid har stilt opp. Barnet er også tett på mor og far, og har blitt møtt og validert hele livet. 

Hvis jeg/vi skal ta skyld for noe, så må det være å undevurdere barnets (i min og andres oppfatning) ekstremt sterke følelser i "normale" situasjoner. Dette varte i ca to måneder før jeg forsto at det måtte tas alvorlig selv om det virket som helt vanlige ungddomsgreier. 

Som sagt er dette noe som blir tatt opp i terapien.

Her tror jeg flere av dere leser inn ting som er en antakelse og ikke fakta.

Du/dere må gjerne mene at barnet mitt ikke har blitt møtt følelsesmessig i oppveksten. Men jeg mener den oppfatningen i så fall kun lener seg på at det er den vanligste foreldrefeilen i selvskadingstilfeller.

Her har vi - og har alltid hatt- en nær og god dialog. Mitt barn er helt åpen overfor meg, og jeg gjør det jeg kan for å hjelpe. Som regel får jeg det til. Veldig få andre tenåringsforeldre får vite (nesten) alt som skjer i barnets (følelses-) liv. Det er fordi det er kjærlighet og tillit i bunnen.

Men når det kommer til andre foreldre ber jeg om råd. Fordi jeg tenkte at det må være noen der ute som har opplevd det samme eller noe som likner. Jeg er forsiktig av natur, men spørsmålet gjaldt ikke følelsesregulering:

 

Ingen har ENDA svart på mitt opprinnelige spørsmål, som handlet om hvordan vi kan hjelpe barnet når hen blir utestengt ikke bare av jevnaldrende, men også deres foreldre. Altså jevnaldrende barn som gjærne VIL være med mitt barn, men ikke får lov. 

Dette ble langt, og jeg regner egentlig ikke med å få så gode svar videre heller. For som forelder til et barn som skader seg så er det pr definisjon min skyld. 

 

Anonymkode: a1147...f68

 

Du kan hjelpe barnet ditt med å prate med det. Fortelle om at foreldrene holder barna sine unna fordi de er redde for en smitteeffekt. At det ikke er henne personlig de holder barna unna,  men det hun gjør mot seg selv.

At de prøver å beskytte barna sine. Kanskje det kan motivere henne med behandlingen når hun vet det er det som er årsaken,  og ikke hun.

Anonymkode: c88d6...684