Arbeidsfordeling i hjemmet

[Far til 2]

I årevis har det vært brukt argumenter som fraværende fedre som årsak til at mor nesten altid tar omsorgen alene når det oppstår samlivsbrudd. Noen bostedsforeldre (også menn) benytter omsorsrollen til å frata barn ytterligere samvær.

I siste undersøkelsen jeg leste arbeider kvinner ca 1 time og 25 minutter mer enn mannen i hjemmet. Undersøkelsen inkluderer aldersgrupper fra 20 år til 74 år, men bekrefter at eldre arbeider mer enn yngre i hjemmet. Undersøkelsen synes imidlertid ikke å ta hensyn til at det fortsatt er kvinner som er hjemme i barselspermisjonen.

Det er så langt jeg kan se heller ikke tatt hensyn til at kvinner i 90% av alle tilfeller er "aleneforeldre" eller "bostedsforeldre, og dermed har en større selvpålagt belastning mht arbeid hjemme etter et samlivsbrudd.

Mht forskjell mellom hjemmearbeid og betalt arbeid er det imidlertid bare 2 minutter (det er menn som har 2 minutter mer fri enn kvinner pr dag).

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=148024

Likestillingen har altså kommet lenger enn noen gang når det gjelder fordeling av arbeidsoppgaver, unntatt rollen som omsorgsforelder etter et samlivsbrudd. Men hvorfor er det da likevel så mange barn som blir fratatt muligheten til samvær med pappan sin ? Å bruke argumenter som at far er fraværende i hjemmet holder ikke lenger mål når argumentet skal brukes for å frata barnet enda mer tid med pappan. Da blir mitt spørsmål hvilke begrunnelse bostedsforeldre skal bruke i tiden fremover ?

[Gjest Gamle Alex]

Er det virkelig noen som tenker sånn. Jeg har i dag jobbet en timer mer en mannen min.

herregud så slitsomt å tenke sånn. Et hvert forhold burde være 50 /50, en dag så gjør jeg mer , en annen da gjør han mer. Reiser han mye i forbindlese med jobb, gjør jeg mer hjemme og han gjør mer en annen gang.

Er det rart det er mye skilsmisser sier nå jeg

[Gjest Gjest]

Det finnes visst noe som heter penismisunnelse, jeg tror jaggu det må finnes livmormisunnelse og.

[Gjest vsn]

Det finnes visst noe som heter penismisunnelse, jeg tror jaggu det må finnes livmormisunnelse og.

←

Ja, det er mulig enkelte menn føler de er født med feil kjønn. Men sånne bagateller er jo ikke noe hinder idag.... En liten "makeover" er alt som skal til.

Kjenner meg ikke igjen i at jeg gjør så mye mer husarbeid enn min kjære samboer. Her er husarbeid et nødvendig onde, som jeg gjerne overlater til han :grine2:

[Gjest Piper]

Selv om mannen hjelper til i hjemmet, er det ikke dermed sagt han hjelper like mye til med barna. Det er veldig greit å leke med barna når de er i godt humør, men når det kommer til lekser, lesing, trøste ol er det ofte kvinnen som tar ansvar. Så jeg lurer egentlig på hva undersøkelsen har tatt for seg.

Er det husarbeid de har tatt for seg, eller er det å ta seg av barna? Eller er det rett og slett begge deler? Det er en stor forskjell på å hjelpe til med husarbeidet, og det å ta ansvar for barna.

Og beklageligvis er det litt for mange menn som tror at det holder å støvsuge, vaske opp ol, men når det viktigste egentlig er å hjelpe til med barna.

[Gjest Gjest_Ester_*]

Arbeid det brukes mest tid på: (tallene er hentet fra en svensk undersøkelse)

1. Kvinners ulønnede arbeid.

2. Menns lønnede arbeid.

3. Kvinners lønnede arbeid.

4. Menns ulønnede arbeid.

[Jane How]

Selv om det er overvekt, så er det da ikke alle barn som bare bor med moren. Det er mange som bor 50/50 også, og noen bor hos faren.

Dette med 2 min er jo et gjennomsnitt, det er ikke representativt for alle familier. Hos noen gjør mor mye mer i huset enn far, hos noen er det omvendt, og hos andre igjen er det et eller annet sted mellom disse. Så utfra den statistikken kan du ikke si at i enhver familie er det KUN 2 min forskjell i husarbeid. Kanskje de som faktisk har det slik, ER flinkere til å fordele barna?

[Gjest Sofie, 30]

I årevis har det vært brukt argumenter som fraværende fedre som årsak til at mor nesten altid tar omsorgen alene når det oppstår samlivsbrudd. Noen bostedsforeldre (også menn) benytter omsorsrollen til å frata barn ytterligere samvær.

I siste undersøkelsen jeg leste arbeider kvinner ca 1 time og 25 minutter mer enn mannen i hjemmet. Undersøkelsen inkluderer aldersgrupper fra 20 år til 74 år, men bekrefter at eldre arbeider mer enn yngre i hjemmet. Undersøkelsen synes imidlertid ikke å ta hensyn til at det fortsatt er kvinner som er hjemme i barselspermisjonen.

Det er så langt jeg kan se heller ikke tatt hensyn til at kvinner i 90% av alle tilfeller er "aleneforeldre" eller "bostedsforeldre, og dermed har en større selvpålagt belastning mht arbeid hjemme etter et samlivsbrudd.

Mht forskjell mellom hjemmearbeid og betalt arbeid er det imidlertid bare 2 minutter (det er menn som har 2 minutter mer fri enn kvinner pr dag).

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=148024

Likestillingen har altså kommet lenger enn noen gang når det gjelder fordeling av arbeidsoppgaver, unntatt rollen som omsorgsforelder etter et samlivsbrudd. Men hvorfor er det da likevel så mange barn som blir fratatt muligheten til samvær med pappan sin ? Å bruke argumenter som at far er fraværende i hjemmet holder ikke lenger mål når argumentet skal brukes for å frata barnet enda mer tid med pappan. Da blir mitt spørsmål hvilke begrunnelse bostedsforeldre skal bruke i tiden fremover ?

←

Bra innlegg, er fullstendig enig med deg!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Å bruke argumenter som at far er fraværende i hjemmet holder ikke lenger mål når argumentet skal brukes for å frata barnet enda mer tid med pappan. Da blir mitt spørsmål hvilke begrunnelse bostedsforeldre skal bruke i tiden fremover ?

←

Her tror jeg du glemmer en liten bit, Far til 2.

En skillsmisse innebærer at barnet mister tid med BEGGE foreldre - ikke bare samværsforeldren. Så problemstillingen om "pappaen" skal miste ENDA mer tid enn den lille tid er ikke reel.

Barnet mister tid med både mor og far dvs både mor og far mister tid med barnet.

[Far til 2]

Det finnes visst noe som heter penismisunnelse, jeg tror jaggu det må finnes livmormisunnelse og.

←

Ja, det er mulig enkelte menn føler de er født med feil kjønn. Men sånne bagateller er jo ikke noe hinder idag.... En liten "makeover" er alt som skal til.

Kjenner meg ikke igjen i at jeg gjør så mye mer husarbeid enn min kjære samboer. Her er husarbeid et nødvendig onde, som jeg gjerne overlater til han :grine2:

←

Det jeg reagerer over er at arbeidsfordelingen skal medføre at barn blir fratatt samvær med far etter et samlivsbrudd.

Det er ikke snakk om "penismisunnelse" eller "livmormisunnelse". Derimot er det snakk om å frata barn samvær etter samlivsbrudd basert på arbeidsfordelingen før samlivsbrudd. Eller er det slik at dere mener at barns bosted bør velges utifra kjønn ??? I så tilfelle vil vi oppleve mange bestemødre uten kontakt med sine barnebarn om en del år om dagens praksis skal fortsette.

[Far til 2]

Her tror jeg du glemmer en liten bit, Far til 2.

En skillsmisse innebærer at barnet mister tid med BEGGE foreldre - ikke bare samværsforeldren. Så problemstillingen om "pappaen" skal miste ENDA mer tid enn den lille tid er ikke reel.

Barnet mister tid med både mor og far dvs både mor og far mister tid med barnet.

←

Tjaaaaaa..........

Ikke hvis mor (bostedsforelder) velger å ta barnet å flytte.

[Gjest Gamle Alex]

Her tror jeg du glemmer en liten bit, Far til 2.

En skillsmisse innebærer at barnet mister tid med BEGGE foreldre - ikke bare samværsforeldren. Så problemstillingen om "pappaen" skal miste ENDA mer tid enn den lille tid er ikke reel.

Barnet mister tid med både mor og far dvs både mor og far mister tid med barnet.

←

Veldig godt poeng.

Den med bestemødrene skjønte jeg ikke

[Gjest Gjest]

Spiller ingen rolle hva gjennomsnittet sier. Det er hvem som har tatt seg av barna i den aktuelle skilte familien som teller. En skilsmisse kan ofte oppstå fordi arbeidsfordelingen i hjemmet er svært skjev for den aktuelle familien. Da hjelper det ikke at mannen til naboen gjør mer en kona.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Tjaaaaaa..........

Ikke hvis mor (bostedsforelder) velger å ta barnet å flytte.

←

Ett tåpelig poeng du prøver og plukke her..........

Det er vel ikke flytteproblematikk vi diskuterer på tråden.

Men jo, barnet vil allikevel miste tid med BEGGE foreldre - bare tenk deg om litt

[Gjest vsn]

Det jeg reagerer over er at arbeidsfordelingen skal medføre at barn blir fratatt samvær med far etter et samlivsbrudd.

Det er ikke snakk om "penismisunnelse" eller "livmormisunnelse". Derimot er det snakk om å frata barn samvær etter samlivsbrudd basert på arbeidsfordelingen før samlivsbrudd. Eller er det slik at dere mener at barns bosted bør velges utifra kjønn ??? I så tilfelle vil vi oppleve mange bestemødre uten kontakt med sine barnebarn om en del år om dagens praksis skal fortsette.

←

Hvem som gjør hvor mye av husarbeid er egentlig helt uinteressant og har ingenting med samvær etter samlivsbrudd og gjøre.

Men jeg synes at i de tilfeller hvor mor har tatt seg mesteparten av ungene, så bør hun ha hovedomsorgen når det blir slutt. Likens der far har tatt seg mest av ungene. Da bør han få hovedomsorgen ved et brudd.

[Gjest Kane]

I årevis har det vært brukt argumenter som fraværende fedre som årsak til at mor nesten altid tar omsorgen alene når det oppstår samlivsbrudd. Noen bostedsforeldre (også menn) benytter omsorsrollen til å frata barn ytterligere samvær.

Hva med de som bruker argumentet motsatt da? Jeg har et brudd bak meg jeg, far til min 15 åring brukte det som argument at han ikke hadde "erfaring" med unger og ville derfor ikke ha samvær.... Han slapp ikke unna da, men han prøvde.. Er ikke det like ille??

Men hvorfor er det da likevel så mange barn som blir fratatt muligheten til samvær med pappan sin ?

Jeg tror det er bruddet i seg selv som utløser motarbeidelsen jeg, følelsene mor og far har overfor hverandre. Og kun det. Dersom mor virkelig "hater" far er det kanskje ikke så rart at hun ikke ser lengre enn sine egne følelser (eller motsatt) og derfor saboterer alt som kan minne om eksen..

Å bruke argumenter som at far er fraværende i hjemmet holder ikke lenger mål når argumentet skal brukes for å frata barnet enda mer tid med pappan.

Dersom far virkelig er fraværende er det jo et meget godt argument for at han bør bruke mer tid på å bli kjent med barna før han skal ha dem alene (og igjen - motsatt for mor) men som sagt tror jeg dette er mer en "frase" enn en virkelighet i et sammlivsbrudd... Det er også på tide menn generelt innser at de faktisk er like viktige i sine barns liv som mor - og tar valg deretter. Mange mange menn jeg kjenner tilbringer minimalt med tid sammen med barna sine uken igjennom. Det er få fedre på lekeplassen på ettermiddagen som prater sammen over en kaffitår mens ungene leker liksom - det er en kvinneting.. De er ikke med på ballett eller turn med prinsessen, mer sansynslig at de er med på fotballtrening med guttungen liksom - og hvorfor er det slik? Fordi mor ikke setter ned foten og sier fra eller fordi far ikke har interesse av turn og ballett?

Hvor ofte er det fedre alene på foreldremøte i barnehage eller skole kontra mødre? Hvem sitter i FAU og styret i iddretslag og foreninger? Som regel mor.. Så kanskje far skal tenke seg litt om FØR spørsmål om skilsmisse og hvem barna skal bo hos dukker opp som et tema?

Da blir mitt spørsmål hvilke begrunnelse bostedsforeldre skal bruke i tiden fremover ?

←

Den samme som alltid - hvor har barna det best sett fra barnets ståsted. Hvem kan gi barnet de beste forutsetninger både økonomisk, tidsmessig, følelsesmessig, og hvem har faktisk barnet et ønske om å bo hos i de tilfeller barnet er så gammelt at det kan velge....

Da jeg flyttet fra guttungens far var gutten 6 år - han fortalte at han måtte bo hos far fordi far var så alene og lei seg - er det en god grunn? Neppe - far var virkelig en av de som var fraværende - det var en kamp å få til en samværsordning fordi han saboterte som best han kunne i starten. Nå har vi en god ordning - men det tok tid å få på plass.

I oppveksten brukte guttungen "flytte til far" som en trussel tidd og ofte etter at han hadde vært hos far - hver gang sa jeg at dersom han virkelig ville bo hos far kunne vi ordne det, men det ble aldri et reelt alternativ fordi hverken gutten eller far egentlig ville det...

Så at fedre er de eneste som sliter i samværssaker er et overdrevent tema - ofte gir de faktisk bare blaffen - det hører vi stadig om.

Bare synd de som ikke bryr seg ødelegger så mye for de som faktisk bryr seg...

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Det hele handler om kvantitet i tid (ikke kvalitet) men å være tilgjengelig/tilstede for barna.

Det handler ikke om støvsuging, husvask eller karriere

[Kaffeavtalen]

Hva med de som bruker argumentet motsatt da? Jeg har et brudd bak meg jeg, far til min 15 åring brukte det som argument at han ikke hadde "erfaring" med unger og ville derfor ikke ha samvær.... Han slapp ikke unna da, men han prøvde.. Er ikke det like ille??

Jeg tror det er bruddet i seg selv som utløser motarbeidelsen jeg, følelsene mor og far har overfor hverandre. Og kun det. Dersom mor virkelig "hater" far er det kanskje ikke så rart at hun ikke ser lengre enn sine egne følelser (eller motsatt) og derfor saboterer alt som kan minne om eksen..

Dersom far virkelig er fraværende er det jo et meget godt argument for at han bør bruke mer tid på å bli kjent med barna før han skal ha dem alene (og igjen - motsatt for mor) men som sagt tror jeg dette er mer en "frase" enn en virkelighet i et sammlivsbrudd... Det er også på tide menn generelt innser at de faktisk er like viktige i sine barns liv som mor - og tar valg deretter. Mange mange menn jeg kjenner tilbringer minimalt med tid sammen med barna sine uken igjennom. Det er få fedre på lekeplassen på ettermiddagen som prater sammen over en kaffitår mens ungene leker liksom - det er en kvinneting.. De er ikke med på ballett eller turn med prinsessen, mer sansynslig at de er med på fotballtrening med guttungen liksom - og hvorfor er det slik? Fordi mor ikke setter ned foten og sier fra eller fordi far ikke har interesse av turn og ballett?

Hvor ofte er det fedre alene på foreldremøte i barnehage eller skole kontra mødre? Hvem sitter i FAU og styret i iddretslag og foreninger? Som regel mor.. Så kanskje far skal tenke seg litt om FØR spørsmål om skilsmisse og hvem barna skal bo hos dukker opp som et tema?

Den samme som alltid - hvor har barna det best sett fra barnets ståsted. Hvem kan gi barnet de beste forutsetninger både økonomisk, tidsmessig, følelsesmessig, og hvem har faktisk barnet et ønske om å bo hos i de tilfeller barnet er så gammelt at det kan velge....

Da jeg flyttet fra guttungens far var gutten 6 år - han fortalte at han måtte bo hos far fordi far var så alene og lei seg - er det en god grunn? Neppe - far var virkelig en av de som var fraværende - det var en kamp å få til en samværsordning fordi han saboterte som best han kunne i starten. Nå har vi en god ordning - men det tok tid å få på plass.

I oppveksten brukte guttungen "flytte til far" som en trussel tidd og ofte etter at han hadde vært hos far - hver gang sa jeg at dersom han virkelig ville bo hos far kunne vi ordne det, men det ble aldri et reelt alternativ fordi hverken gutten eller far egentlig ville det...

Så at fedre er de eneste som sliter i samværssaker er et overdrevent tema - ofte gir de faktisk bare blaffen - det hører vi stadig om.

Bare synd de som ikke bryr seg ødelegger så mye for de som faktisk bryr seg...

←

[Far til 2]

Det hele handler om kvantitet i tid (ikke kvalitet) men å være tilgjengelig/tilstede for barna.

Det handler ikke om støvsuging, husvask eller karriere

←

Argument med "kvalitet" har jeg forsøkt å bruke mht egne barn. De aksepterte det imidlertid ikke. De ville ha mer "kvantitet".

Barn oppnår ikke trygghet ved "intenst" samvær noen dager i månden. Barn oppnår derimot trygghet og nærhet til foreldrene basert på mengden samværstid.

Om samværsmengden ikke skal brukes som argument betyr det at kvinner som hadde mest samvær/omsorg før bruddet ikke nødvendigvis kan bruke dette som et argument for å ha eneomsorgen etter et samværsbrudd. - Men det skjer ikke. Heller ikke meklere mener at far skal ha omsorgen om han har tilbragt omtrent like mye tid med barnet. Og "kvaliteten" på samværet er ikke engang vurdert objektivt.

Hva sitter vi igjen med da:

-Jo.

a) At far bruker omtrent like mye tid sammen med barnet betyr ikke at barnet skal ha de samme rettighetene til samvær etter et samlivsbrudd.

b) At "kvalitet" på samværet ikke blir objektivt vurdert ved samlivsbrudd.

c) At økonomi ikke er et argument for valg av omsorgsperson. ETTER bruddet er det imidlertid et tema som stadig dukker opp.

d) At fedre som ønsker å tilby barn like mye samvær som tidligere er noen "bråkemakere".

e) At fedre som ikke ønsker tilby barn like mye samvær som tidligere er "ansvarsløse".

f) At bostedsforeldre som tar barna og flytter må ha rett til dette av "økonomiske" eller "familiemessige" årsaker.

g) At samværsforeldre som flytter bort fra barna gjennomfører en "ansvarsfraskrivelse".

h) Mødre som ønsker større bidrag gjør det for å tilby barna en bedre hverdag.

i) Fedre som "bare betaler det de må" er noen unnalurere uten ansvarsfølelse.

Som kan vi fortsette i det uendelige om vi ser på argumentasjonen som en del bostedsforeldre bruker i dette forumet. Det er NESTEN altid samværsforelders skyld at de har dårlig tid, dårlig økonomi, dårlig helse, lite samvær, etc, etc. Jeg sier nesten fordi det er noen hederlige unntak som faktisk ser at barnas behov bør komme forran egen konflikt med ex'en.

[Far til 2]

Her tror jeg du glemmer en liten bit, Far til 2.

En skillsmisse innebærer at barnet mister tid med BEGGE foreldre - ikke bare samværsforeldren. Så problemstillingen om "pappaen" skal miste ENDA mer tid enn den lille tid er ikke reel.

Barnet mister tid med både mor og far dvs både mor og far mister tid med barnet.

←

???

Om vi tar utgangspunkt i at bostedsforelder har barnet 70% av tiden og samværsforelder 30% av tiden må dette nødvendigvis tilsi at barnet er over dobbelt så mye hos bostedsforelder som hos samværsforelder. Forskjellen mellom foreldrene i tid brukt hjemme er imidlertid mye mindre.

Å si at dagens praksis ikke frata barn mye av samværet med samværsforelder iforhold til tidligere holder ikke vann.

Veldig godt poeng.

Den med bestemødrene skjønte jeg ikke

←

Det jeg mente med bestmødre er at mange kvinner som i dag har sønner, og tviholder på retten til å frata gutten samvær med far, vil i fremtiden oppleve sterkt begrenset kontakt med barnebarn om ikke lovverket endres.

De mødre som har døttre vil i fremtiden måtte si at "slik er det å ha barn" om dattern klager over stort arbeidspress og mye ansvar, om ikke lovverket endres. Døttrene/barnabarn går altså ut av et forhold med tilnærmet like stor del av arbeidsmengden og inn i en "aleneforelder rolle" hvor de skal ta seg av alt selv.

Enden på visa er at uansett hvilken argumentasjon som brukes vil det gå ut over barn/barnebarn og deretter ut over oss som besteforeldre (om vi ønsker samvær med barnebarn da).