Omsorgsvikt

[Gjest Sliten!]

Hva er egentlig omsorgsvikt?

Jeg er så sliten at jeg føler jeg ikke helt klarer å gi barna mine det de trenger. Har to barn, de er hos far annenhver helg.

Selv jobber jeg hundre prosent, foreldrene mine bor for langt borte til å være mer enn moralsk støtte.

I går fikk ikke minste gjort leksene sine og i dag har vi ikke spist middag. Barna har jo fått mat altså, men ikke middag.

Begge barna krever ganske mye, den ene har ADD. Har støttekontakt, men han har ikke sertifikat, så da må jeg kjøre og hente. Dessuten er det meningen jeg skal bruke denne tida til å gjøre noe koslig sammen med andre mann. Men det har jeg så og si aldri overskudd til.

Alle aktiviteter de går på ( 1 hver i uka bare) Må de kjøres og hentes til pga av avstand.

Ingen av dem er flink/int i å leke for seg selv på rommene sine. De vil heller ikke gå ut å leke. Han med ADD har også store sosiale problemer.

Jeg er i utgangspunktet ressurssterk, har god jobb, og utad ser alt bra ut. Har virkelig stått på for at Add barnet skal få den hjelpen han trenger. En hel jobb i seg selv, og stadig noe nytt.

Får veiledning gjennom BUP for barn med adferdsvansker, er med på et krevende forskningprosjekt der.

Føler at jeg absolutt ikke strekker til og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen familie, eller venner jeg kan spørre om hjelp. Huset flyter, alt flyter.

Jeg er så enormt sliten. Og lurer vel egentlig på om dette er omsorgssvikt? Noen barnevernspedagoger her kanskje?

Eller andre som har fått hjelp på en eller annen måte?

[Gjest Bellatrix]

Dette høres ikke ut som omsorgssvikt, men du høres sliten ut. Kan du ikke snakke med barnevernet og høre om du kan få litt avlastning fra ungene?

[Gjest Gjesta]

Kan du få utvidet støttekontakttilbudet så han evt. kan følge barna dine på fritidsaktiviteter? Da tenker jeg med kollektiv transport, om det er mulig...

[Gjest Bodillen]

Stakkars deg, du har det tøft.

Det du beskriver er ikke omsorgssvikt i mine øyne. Men hvis du ikke snart får litt avlastning kan det kanskje ende opp med det?

Bare det å ha 100% jobb og være alene med to barn er tøft nok i seg selv. At den ene i tillegg har ADD gjør ikke din situasjon lettere.

Bor faren langt unna? Kan han stille opp mer?

Hvor langt unna bor besteforeldrene? Er det mulig for deg å flytte nærmere dem?

Det er vel ikke lett å leve på mindre enn 100% lønn heller..? Var jeg deg ville jeg tatt kontakt med barnevernstjenesten der du bor. I og med at ditt ene barn har ADD-diagnose kan det være at de kan sette i verk hjelpetiltak som kan lette deres situasjon. Ikke vær redd for barnevernet, de er der for å hjelpe!

[Bobeline]

Enig med Bodillen. At du tenker på situasjonen slik den er pg prøver å gjøre noe med dette, og allerede har gjort noe for å få avlastning vitner om en oppegående og omsorgsfull forelder i mine øyne.

Men det er klart det kan ende galt hvis du sliter deg ut, og det tar tid for slitne foreldre å hente seg inn i igjen. Så det kan være lurt å søke om avlastning og støtte fra barnevernstjenesten. Barnevernet vil at barn skal ha det godt hos sine foreldre og kan iverkstte tiltak og hjelp som det kanskje er vanskelig for andre å søke om.

[Gjest Gjesta]

*sende over bøtter med klemmer*

[Gjest Gjest_Nigo-san_*]

Huff og huff... Stakkars deg

Får flashbacks til en tilsvarende periode i mitt eget liv, mutt putt alene med barna, aldri en fridag eller frihelg, overskuddet bare rant bort...

Mitt "overlevelsestriks" i den perioden var å flere ganger i uka legge seg samtidig med ungene (eller noen ganger enda tidligere), sånn i syv- halv åttetiden. Kan ikke si det var den mest interessante eller givende tiden i livet, men akkurat da var det faktisk nødvendig for å kunne takle neste dag.

Synes du har et reflektert syn på ting, og at svarene over gir gode tips. Jeg angrer selv på at jeg ikke ba om mer hjelp den gangen, men man vil så veldig gjerne klare seg selv... men vurder alle muligheter du har, dette er slitsomt både for deg og barna! Selv om besteforeldre bor langt unna, har de kanskje anledning til å ha barna en uke et par-tre ganger i året? Kan barnefar stille mer opp? Og som mange påpeker, det bør være mulig å få et bedre støttekontakt-tilbud (ikke "bedre" kanskje, han kan jo være en flott fyr! Men jeg mener noe som er litt mer praktisk for deg...)

Lykke lykke lykke til! Stå på nå, så får kanskje både du og ungene det bedre!

[Gjest Gjest]

Jeg har faktisk ringt barnevernet, men det var for å høre om muligheten til økonomisk støtte til en kostbar fristidsaktivitet.

De var ikke særlig hjelpsomme, sa at i såfall ville det settes igang en omfattende undersøkelse om mine omsorgsevner, og at det ville involvere skolen osv. Jeg ble litt skremt, og sa meg ening i forslaget til barnevernspedagogen om en anne fritidsaktivitet.

Dette var bare en telefonsamtale, men det var lederen for barnevernsgruppen jeg snakket med.

Føler vel ikke jeg har samvittighet til mer avlastning...høres sikkert teit ut sett i forhold til det opprinnelige spørsmålet. Men det er jo ikke så mye man ser barna sine i det hele tatt. Det er jo skole, sfo, helger hos far.

Vet noen kanskje om det er mulig å få avlastning bare en liten periode..?

[Gjest Bodillen]

Det er sikkert mulig å få til avlastning i en periode for å komme til hektene, men er du sikkert på at det er hensiktsmessig...? Det blir jo litt sånn brannslokking. Hvis hverdagen er den samme etterpå, så kommer du jo snart dithen at behovet melder seg på nytt?

Jeg tror heller du må vurdere noen varige endringer, med eller uten barnevernet involvert.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for fine svar.

Er vanskelig å be om hjelp ja, har jo alltid vært litt stolt av å ha klart alt selv:)

Sitter å lurer på om jeg skal be faren om kanskje han kan ha dem en uke eller to.

Men vet at hun eldste kommer til å bli veldig lei seg. Hun har bet helt fint hos faren, men er mammadalt. Og det er vanskelig å takle med dårlig samvittighet.

[Gjest Gjest]

En nabogutt her bodde en kort tid i 'krisehjem'. Som han sa "det er bare for kort tid siden mamma er så sliten"

Synes det var hårreisende det svaret du fikk fra barnevernet. Det var unødvendig, og skremmer mer enn det gjør nytte. Enten har de så mye å gjøre at de vil skremme deg vekk, eller så har de for lite å gjøre at de så sitt snitt å få mer å gjøre (med å 'plage' deg).

Det er jo familier som får ferier, aktiviteter, leker ol. dekket av barnevernet.

Snakk med legen siden du er så sliten, de vet ofte råd.

Selv ble jeg sykmeldt når jeg trengte hvile, eller når det var ferier så vi fikk reist bort og gjort noe hyggelig sammen. Men jeg hadde en utrolig forståelsefukk arbeidsgiver også.

[Gjest Gjest_Nigo-san_*]

Tusen takk for fine svar.

Er vanskelig å be om hjelp ja, har jo alltid vært litt stolt av å ha klart alt selv:)

Sitter å lurer på om jeg skal be faren om kanskje han kan ha dem en uke eller to.

Men vet at hun eldste kommer til å bli veldig lei seg. Hun har bet helt fint hos faren, men er mammadalt. Og det er  vanskelig å takle med dårlig samvittighet.

←

Skjønner veldig godt det med både stolthet og dårlig samvittighet.

Men hvis du tror at en uke med barnefri kan hjelpe deg og gi deg litt overskudd igjen, må du prøve å legge vekk de tankene!

Så lenge datteren din har det fint hos far, skal du ikke behøve å ha dårlig samvittighet. Tvert imot kommer det også datteren til gode at du ikke er helt utslitt

[Bobeline]

Jeg har faktisk ringt barnevernet, men det var for å høre om muligheten til økonomisk støtte til en kostbar fristidsaktivitet.

De var ikke særlig hjelpsomme, sa at i såfall ville det settes igang en omfattende undersøkelse om mine omsorgsevner, og at det ville involvere skolen osv. Jeg ble litt skremt, og sa meg ening i forslaget til barnevernspedagogen om en anne fritidsaktivitet.

Dette var bare en telefonsamtale, men det var lederen for barnevernsgruppen jeg snakket med.

Føler vel ikke jeg har samvittighet til mer avlastning...høres sikkert teit ut sett i forhold til det opprinnelige spørsmålet. Men det er jo ikke så mye man ser barna sine i det hele tatt. Det er jo skole, sfo, helger hos far.

Vet noen kanskje om det er mulig å få avlastning bare en liten periode..?

←

Grunnen til dette negative svaret var kanskje fordi barnevernstjenesten syntes det var for ille med en kostbar aktivitet, og ønsket du skulle se på prioriteringene du og barna har. Bare en tanke (som kanskje ikke stemmer). Jobben deres er jo å hjelpe forldre og barn som er i en vanskelig situasjon. Men hva med kommunen du bor i, noen kommuner stiller opp med støttekontakter og det er kanskje mulig å få tak i en støttekontakt med førerkort (og bil) som kan avlaste deg litt med kjøring til aktiviteter og slikt. Eller om far kan gjøre det. Selv om datteren din er en mammadalt som du kaller det, vil hun ha godt av å tilbringe tid med andre enn bare mamma, slik at hun får litt variasjoner.

Å ha dårlig samvittighet fordi en føler en ikke strekker til eller ikke klarer seg på egenhånd gjør ikke ting bedre. Det er vanskelig å legge vekk dårlig samvittighet, men noen ganger tror jeg dårlig samvittighet er ubegrunnet og ikke helt på sin plass. Rådet med å oppsøke lege synes jeg er bra, deres kompetanse er kanskje bedre enn barnevernets når det gjelder din situasjon hvor du føler deg sliten og kanskje er iferd med å bli utslitt.

[liv]

Hei

Jeg vil bare si noe om støttekontakt-delen. Jeg har vært støttekontakt og miljøarbeider i 5 forskjellige familier totalt 9 brukere)o g jeg har ALDRI krevd at foreldre skal kjøre eller hente. Jeg har ofte vært hjemme hos familien og gjort aktiviteter mens mor og andre barn har vært ute å hatt det hyggelig på andre aktiviteter eller selv reist å hentet barnet med buss. Det må bare planlegges bedre. Det er ikke meningen at du skal slite deg ihjel for at barnet skal ha støttekontakt!

[Gjest Gjest]

Støtter også forlaget om å få utvidet støttekontakt tilbudet. Jeg har også vært støttekontakt, og brukte kollektivtransport.

Finnes noen ganger mulighet for at fritidsaktiviteter med helgeturer og slikt har krisefond for barn som kommer fra ubemidlede hjem.

[tobo]

Flinka! Flinka! Flinka!

Kan ikke få sagt det nok. Dette er ikke omsorgssvikt. Kjenner meg i den dårlige samvittigheten. Vært alenemor, men bare til en.

Men det ser ut til at du trenger noe space nå. Både for å hente deg inn og finne noe ekstra avlastning til hverdagen. Veldig enig med den som nevnte nok søvn. Alfa omega for meg hvertfall.

Lykke lykke til.

[Gjest vsn]

Kan du ikke prate med far, så han kan stille mer opp?

Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Vi bare si takk igjen for alle svar og gode råd.

Når det gjelder støttekontakten må jeg si at jeg egentlig har meg selv å takke. Jeg spurte en som hadde jobbet i barnehagen, og kjente gutten godt, jeg visste også at sønnen min var veldig glad i ham. Og at han er en frilufts type. Som jeg tenkte ville være bra. Men jeg visste jo også når jeg spurte ham at jeg ville måtte komme til å kjøre ham.

Sønnen min er utrolig glad og stolt over å få være med ham, og gleder seg til hver gang. Så det får jeg prøve å få til på et vis. Her vi bor finnes det ikke kollektivtransport utenom skolebussen.

Men det er godt å få slike tilbakemeldinger, gir jo inspirasjon til å gå på igjen på en måte. Så jeg har bedt faren deres ha dem to uker. Han sa ja! Har også snakket med sjefen min og sagt jeg ikke kommer imorgen, og at vi må ta en prat. Vanskelige forhold der også for tiden så det topper seg jo...

Og mammaen min kommer ned til helgen og hjelper meg å få stand på huset. (gruer meg litt, hun er typisk "mor" men var veldig forståelsesfull nå)

Så må jeg vel bare bite i det sure eplet, og be om litt hjelp til å strukturere hverdagen. Har bestemt meg for å begynne hos kontaktpersonen min hos PPT. En veldig flink psykolog. Har flink lege og, sykemld kunne muligens vært aktuelt, men det er helt umulig i forhold til jobben.

Men igjen: hjalp veldig med innspilene deres

[Hu i Svingen]

Dette er ikke mitt felt (har ikke barn og har heller ikke peil på BV etc.), men hvis du er veldig sliten så kan du kanske få en (delvis) sykemelding en periode? At det er tøft å være alenemor er forståelig, og selv folk uten barn kan bli utbrente av en travel hverdag og full jobb. Det går i hvert fall an å ta en tur til legen og forklare at du er veldig sliten og ikke orker alt du må rekke i hverdagen. Det bør kvalifisere til sykemelding, og jeg synes kanskje det er en bedre løsning enn avlastning som mor (via BV). Barna dine er tross alt viktigere enn jobben din.

[Hu i Svingen]

Du rakk å svare før meg, men hvorfor er sykemelding umulig?