Ambivalent forhold til egen far - andre med erfaringer?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han er 70, og sprek og oppegående. Mer tid og energi enn oss i småbarnsfasen vil jeg si. Og dette er ikke noe som har oppstått nå som han er «gammel». Hele livet har han vært slik. Jeg er helt for at vi skal hjelpe hverandre, begge veier. Og det gjør vi. Men det er slitsomt når han legger planer på våres vegne og forventer og nærmest krever at vi skal stille opp på alt mulig når det måtte passe for ham. Uten spørsmål om det faktisk passer for oss. 
 

Har ungene fotballkamp hvor vi må bruke en hel dag på kjøring til og fra, er det sukking og stønning og helt hårreisende at vi «hele tiden» er med på noe som ikke innebærer å bidra til hans mange prosjekter. «Det er snakk om prioritering», får vi høre da.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Han er blitt en eldre mann med livet bak seg. Han trenger mye bekreftelse på at han er elsket og behøves. Det er godt at han har din mor for eldre menn dukker ofte under når ektefellen dør. kanskje du må fortelle han at du er sliten og ikke kan hjelpe ham med alt fordi du har full jobb og barn som krever deg ? Men det han trenger mest er bekreftelse på at han betyr noe. Fortell at du er glad i ham. Alle trenger høre det. Så kanskje han kjenner seg tryggere og ikke stresser ?

Anonymkode: cd323...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Den var spot on! Når vi barna eller barnebarna gjør det bra, er det hans fortjeneste. Om han sitter på bil med meg kan han skryte av at jeg er en flink sjåfør, fordi jeg har hatt en så god kjørelærer i ham..

Jeg tror du har helt rett i at han e redd for å miste oss, og at vi er en del av «hans lille rike». Som sagt, jeg følte du traff spikeren på hodet her 😅

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Om ikke da dere søsken greier å samle dere, stå i det og vere ganske standhaftige mot deres far, så vil den som prøver å bryte mønsteret alene, også stå igjen alene, og dette mennesket blir syndebukken i familien. 

Dere har vært manipulert fra fødselen av, slikt kan vere ekstremt vanskelig å komme utav dessverre, dere har aldri lært å løse noe som helst ilag med dialog og samarbeid.

Se bare på Ingebrigtsen familien, og dynamikken der, til slutt smeller det i alle slike familier. 

 

Anonymkode: c964e...24b

[AnonymBruker]

Du må grensesette han, ts.

Neste gang han ber om hjelp: tilby hjelp. Men ikke tilby hjelp i det formatet han ber om. La meg ta et eksempel: 

han: jeg trenger hjelp til å kjøre dette skrotet til dynga! 
du: jeg kan sende deg lenke til noen firma som gjør slikt mot betaling. 
Tilby alltid hjelp. Men gjør det alltid - uten unntak - i form av å bistå han med å kjøpe den inn. 
Foreldre som ber om «dugnad» fra egne barn er ikke egentlig på jakt etter hjelp. De har hatt et helt liv på å samle seg opp midler. De har eller burde ha hatt penger. De er pensjonister, så de har tid. Avvis ethvert forsøk på å bruke av din tid eller dine krefter, og vis han hyggelig med konsekvent riktig vei: retning innkjøp av tjenesten.

Har han ikke lyst til å kjøpe bistanden? Vel, da får han høre med vennene sine. Man ber om bistand fra folk som faktisk liker en, ikke fra slekta.

Og så begrenser du omgang med han til det strengt nødvendige. Nå kommer feks julen. Avgrens besøket fra feks rett før middag til 21-22 på kvelden, og kom deg så hjem. Neste gang dere omgåes bør være godt utpå nyåret. Forsøk å drøye det til februar eller mars. 
Dersom han okker seg? Vær stille. La stillheten henge litt. Og så begynner du å snakke om noe annet. Ikke forsøk argumentere. Bare lat som om du ikke hørte han. Hver. Eneste. Gang. Ber han deg gjøre noe mens du er på besøk som er utenfor det man normalt høflig kan be gjester om? Lat igjen som om du ikke hørte han.

Anonymkode: 03fe7...520

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det å ha et ambivalent forhold til min far. På en side en person jeg er utrolig glad i og redd for å miste, på den andre siden en jeg må ta avstand fra for å bevare min egen helse. 
Du og jeg, og din far og min er jevngamle. Det er noe med den generasjonen, spesielt menn. De er ikke spesielt gode på kommunikasjon og følelser. Min uttrykker kjærlighet ved å være kontrollerende.

Jeg «løste» mitt problem ved å flytte langt unna, minimum kontakt og begrenset kraftig all informasjon han, og min mor, fikk. Men jeg anbefaler ikke den løsningen. Å unngå problemet var greit til jeg fikk stablet meg på beina, men det er jo fortsatt der og spenner bein på meg hver gang vi en sjelden gang treffes. 

Kanskje vi bare må bli flinkere til å stå i ubehaget. Tåle at de blir sure, lei seg, ufine, nervøse, hva som helst. Det er jo egentlig deres problem, ikke vårt. Hadde det ikke vært fint om kommunikasjon funket på disse gubbene 😂

Anonymkode: 65ad1...f2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er blitt en eldre mann med livet bak seg. Han trenger mye bekreftelse på at han er elsket og behøves. Det er godt at han har din mor for eldre menn dukker ofte under når ektefellen dør. kanskje du må fortelle han at du er sliten og ikke kan hjelpe ham med alt fordi du har full jobb og barn som krever deg ? Men det han trenger mest er bekreftelse på at han betyr noe. Fortell at du er glad i ham. Alle trenger høre det. Så kanskje han kjenner seg tryggere og ikke stresser ?

Anonymkode: cd323...956

Han trenger nok å føle seg viktig ja. Men han burde da tenke over fremgangsmåten sin 🙈 han skyver folk unna med sin konfronterende og belærende væremåte. Vet ikke om jeg kan kalle det hersketeknikk, men det føles slik når han oppfører seg såret og vonbroten og spiller på samvittigheten vår.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Om ikke da dere søsken greier å samle dere, stå i det og vere ganske standhaftige mot deres far, så vil den som prøver å bryte mønsteret alene, også stå igjen alene, og dette mennesket blir syndebukken i familien. 

Dere har vært manipulert fra fødselen av, slikt kan vere ekstremt vanskelig å komme utav dessverre, dere har aldri lært å løse noe som helst ilag med dialog og samarbeid.

Se bare på Ingebrigtsen familien, og dynamikken der, til slutt smeller det i alle slike familier. 

 

Anonymkode: c964e...24b

Vi søsknene prater mye sammen om dette, alle er like frustrerte. Og alle synes det er vanskelig å håndtere situasjonen. Føler ikke det blir helt rett å samle søskenflokken og konfrontere ham heller, blir «alle mot en», og kan kanskje virke mot sin hensikt 🤷🏼‍♀️

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du må grensesette han, ts.

Neste gang han ber om hjelp: tilby hjelp. Men ikke tilby hjelp i det formatet han ber om. La meg ta et eksempel: 

han: jeg trenger hjelp til å kjøre dette skrotet til dynga! 
du: jeg kan sende deg lenke til noen firma som gjør slikt mot betaling. 
Tilby alltid hjelp. Men gjør det alltid - uten unntak - i form av å bistå han med å kjøpe den inn. 
Foreldre som ber om «dugnad» fra egne barn er ikke egentlig på jakt etter hjelp. De har hatt et helt liv på å samle seg opp midler. De har eller burde ha hatt penger. De er pensjonister, så de har tid. Avvis ethvert forsøk på å bruke av din tid eller dine krefter, og vis han hyggelig med konsekvent riktig vei: retning innkjøp av tjenesten.

Har han ikke lyst til å kjøpe bistanden? Vel, da får han høre med vennene sine. Man ber om bistand fra folk som faktisk liker en, ikke fra slekta.

Og så begrenser du omgang med han til det strengt nødvendige. Nå kommer feks julen. Avgrens besøket fra feks rett før middag til 21-22 på kvelden, og kom deg så hjem. Neste gang dere omgåes bør være godt utpå nyåret. Forsøk å drøye det til februar eller mars. 
Dersom han okker seg? Vær stille. La stillheten henge litt. Og så begynner du å snakke om noe annet. Ikke forsøk argumentere. Bare lat som om du ikke hørte han. Hver. Eneste. Gang. Ber han deg gjøre noe mens du er på besøk som er utenfor det man normalt høflig kan be gjester om? Lat igjen som om du ikke hørte han.

Anonymkode: 03fe7...520

Han kommer ALDRI til å betale for slike tjenester, selv om han har mer enn nok penger til det😅 
 

Å kutte ut besøk over en lengre periode er også vanskelig. Han ringer hver eneste dag, og han kommer innom her uanmeldt flere ganger i uken. Jeg kan ikke låse døra for han heller🫠

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg kjenner meg godt igjen i det å ha et ambivalent forhold til min far. På en side en person jeg er utrolig glad i og redd for å miste, på den andre siden en jeg må ta avstand fra for å bevare min egen helse. 
Du og jeg, og din far og min er jevngamle. Det er noe med den generasjonen, spesielt menn. De er ikke spesielt gode på kommunikasjon og følelser. Min uttrykker kjærlighet ved å være kontrollerende.

Jeg «løste» mitt problem ved å flytte langt unna, minimum kontakt og begrenset kraftig all informasjon han, og min mor, fikk. Men jeg anbefaler ikke den løsningen. Å unngå problemet var greit til jeg fikk stablet meg på beina, men det er jo fortsatt der og spenner bein på meg hver gang vi en sjelden gang treffes. 

Kanskje vi bare må bli flinkere til å stå i ubehaget. Tåle at de blir sure, lei seg, ufine, nervøse, hva som helst. Det er jo egentlig deres problem, ikke vårt. Hadde det ikke vært fint om kommunikasjon funket på disse gubbene 😂

Anonymkode: 65ad1...f2d

Ja, vi er nok flere som har det slik🙈 samtidig kjenner jeg ingen som har en slik far, selv om de er fra samme generasjon. Mine venninners fedre er helt annerledes, også mine svigerforeldre og andre jeg kjenner på samme alder som min far. 
 

Ikke en eneste gang har vi fått kritiske eller nedlatende kommentarer fra svigers, de er bare hyggelige å ha på besøk. De kan jeg prate med om alt mulig, uten å føle meg dum. Barnebarna elsker å være der på besøk, også de eldste. De er besteforeldre som leker og baker og tar med ungene på kino, uten å kreve noe tilbake. 
 

Det er ikke aktuelt å flytte for å skape avstand heller. Vi har hele nettverket vårt her, venner, familie, kollegaer. Så vet ikke hvordan det skal bli fremover, føler han blir verre og mer gubbete for hvert år 🙈 

Hvordan er forholdet ditt til moren din da? Har hun vært en du kan støtte deg til?

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AllahBallah]

Er du sikker på at det egentlig blir så ille som du tror om du starter å si nei? Å si at ting dessverre ikke passer, eller at dere ikke har anledning til det?

Kan jo være at dette bare er en forbigående sutring som ikke er så ille som dere tror. Slike menn du her beskriver har en tendens til å glemme fort/ikke være langsur ☺️

[AnonymBruker]

AllahBallah skrev (15 minutter siden):

Er du sikker på at det egentlig blir så ille som du tror om du starter å si nei? Å si at ting dessverre ikke passer, eller at dere ikke har anledning til det?

Kan jo være at dette bare er en forbigående sutring som ikke er så ille som dere tror. Slike menn du her beskriver har en tendens til å glemme fort/ikke være langsur ☺️

Han er kanskje ikke så langsur, men jeg er veldig dårlig på å stå i ubehagelige situasjoner. Når han kommer med spydige kommentarer og uffer seg, vrenger det seg i meg, og jeg får ikke frem alt det kloke jeg har tenkt ut på forhånd 🙈 

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

1/10

Anonymkode: 53349...1cd

Slutt med det der!

Anonymkode: 9e246...581

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han er kanskje ikke så langsur, men jeg er veldig dårlig på å stå i ubehagelige situasjoner. Når han kommer med spydige kommentarer og uffer seg, vrenger det seg i meg, og jeg får ikke frem alt det kloke jeg har tenkt ut på forhånd 🙈 

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Men blir du ikke provosert når han kommer med spydige kommentarer? I så fall, bruk det at du er provosert som en kraft til å svare han: "Du har ingen rett til å være spydig bare fordi du ikke får viljen din."

Og når han klager på at dere prioriterer å kjøre barna på fritidsaktiviteter og kamp osv. fremfor å hjelpe han, så svar: "Mener du virkelig at vi skal hindre barna våre i å utføre fritidsaktiviteter? Da er du helt urimelig og selvopptatt. Vi støtter barna våre, og sånn kommer det til å være. Jeg har ikke tid til å snakke mer med deg nå."

Og når han ringer deg opp igjen etter at du tidligere ikke har svart, og skal gi deg skyldfølelse, så bare si: "Slutt med det der. Nå prøver du å gi meg skyldfølelse for at jeg lever mitt liv og ikke har deg i sentrum. Det må du bare slutte med." Og hvis han ikke hører, så sier du at nå må du legge på. 

Det er bare å gjøre seg hard og tenke på deg og din egen familie. Jeg tror det vil føles tilfredsstillende for deg å sette grenser. 

Anonymkode: f4ccb...4bf

[AnonymBruker]

Neste gang han kommer setter du ham i arbeid med dine prosjekter.
Å så fint at du kom pappa. Jeg holder på å vaske kjøkkenet. Kan du ta ut søpla og gå og pante flasker? Vi trenger brød og melk. 
 

Anonymkode: 33a67...245

[AnonymBruker]

Du trenger ikke ta ansvaret for hans humør når du setter grenser. Det du må ta ansvar for er å tåle at han er sur.

Anonymkode: 33a67...245

[AllahBallah]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Han er kanskje ikke så langsur, men jeg er veldig dårlig på å stå i ubehagelige situasjoner. Når han kommer med spydige kommentarer og uffer seg, vrenger det seg i meg, og jeg får ikke frem alt det kloke jeg har tenkt ut på forhånd 🙈 

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Vel, da har du jo to valg.

Være spydig tilbake, eller bare snu ryggen til. (Eller bare gi seg og være medgjørlig).

Skjønner jo at grunnen til at han er som han er, er at han aldri får noen motstand.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men blir du ikke provosert når han kommer med spydige kommentarer? I så fall, bruk det at du er provosert som en kraft til å svare han: "Du har ingen rett til å være spydig bare fordi du ikke får viljen din."

Og når han klager på at dere prioriterer å kjøre barna på fritidsaktiviteter og kamp osv. fremfor å hjelpe han, så svar: "Mener du virkelig at vi skal hindre barna våre i å utføre fritidsaktiviteter? Da er du helt urimelig og selvopptatt. Vi støtter barna våre, og sånn kommer det til å være. Jeg har ikke tid til å snakke mer med deg nå."

Og når han ringer deg opp igjen etter at du tidligere ikke har svart, og skal gi deg skyldfølelse, så bare si: "Slutt med det der. Nå prøver du å gi meg skyldfølelse for at jeg lever mitt liv og ikke har deg i sentrum. Det må du bare slutte med." Og hvis han ikke hører, så sier du at nå må du legge på. 

Det er bare å gjøre seg hard og tenke på deg og din egen familie. Jeg tror det vil føles tilfredsstillende for deg å sette grenser. 

Anonymkode: f4ccb...4bf

Jo, jeg blir veldig provosert, og koker innvendig! Jeg blir som regel stille eller kort tilbake, sitter så langt inne å svare tilbake med samme mynt. Jeg er som sagt en veldig konfliktsky person, og er ikke en som krangler, roper og kjefter. Gjør aldri det hjemme med mann og barn, men så behandler vi hverandre med respekt her i huset da, til tross for at jeg har vokst opp med en annen tone hjemme 🤷🏼‍♀️

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.12.2024 den 18.01):

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg trenger bare å ventilere litt. Forholdet til faren min er ekstremt ambivalent. På den ene siden er han morsom, snill, hjelpsom og klok. På den andre siden er han krevende, energitappende og en kilde til mye irritasjon og frustrasjon for meg.

Han er alltid i gang med store og små prosjekter, og forventer at vi – jeg, søsknene mine og våre familier – stiller opp når det passer ham. Jeg kjenner ingen som ber om så mye hjelp som han gjør, og når vi ikke kan eller vil, spiller han ofte på samvittigheten vår. Det er også vanskelig å besøke ham uten å bli rekruttert til en eller annen oppgave. Om vi først er der, blir vi bedt (eller nærmest kommandert) til å stable ved, rydde i garasjen, kjøre noe til renovasjon, eller hjelpe til med å vaske utleieleiligheter som han har drevet med i mange år. Alt skjer på hans premisser – som når han plutselig bestemmer at akkurat denne helgen passer det perfekt å bytte dusjkabinett eller legge platting på hytta, og vi blir involvert uten å ha blitt spurt om det overhodet passer for oss.

Han virker ikke å forstå at vi har våre egne travle liv. Jeg jobber fulltid, studerer ved siden av, har tre barn og et hjem å holde i orden. Det samme gjelder for søsknene mine. Likevel blir det dårlig stemning om vi prøver å si at det ikke passer.

I tillegg er han en som alltid skal kommentere og belære. Han mener noe om alt – fra hvordan jeg fyrer i ovnen og vasker bilen, til hvor jeg handler eller følger opp barna mine på skolen. Barna mine er allerede lei av at jeg maser, så de trenger ikke en bestefar som gjør det samme. Det virker som han ikke klarer å bare være en bestefar som gir dem et pusterom.

Samtidig er det viktig å påpeke at han også har vært veldig snill og støttende. Han har hjulpet oss med lån av penger i ulike situasjoner i livet, vært kausjonist, og bidratt med råd og praktisk hjelp når vi har trengt det. Men det sitter langt inne for meg å be om hjelp, fordi jeg føler at jeg da står i en slags gjeld til ham. Han har en evne til å legge på oss arbeid vi ikke kan si nei til. 

Moren min lider nok også under denne dynamikken. Selv om han inviterer hele storfamilien hjem på middag, er det moren min som står for alt arbeidet. Hun er over 70 år og har dårlig helse, men jeg tror ikke han tar særlig hensyn til det. Han er like gammel, men sprek, ressurssterk og vant til å få ting gjort, men det skjer ofte på bekostning av andre.

Som person kan han være både engasjert og handlekraftig. Han skriver leserinnlegg og involverer seg i saker han brenner for. Men måten han snakker til andre på, kan ofte oppleves som kvass eller belærende. Dette har preget meg siden barndommen. Jeg var alltid urolig når han var hjemme, fordi humøret hans var uforutsigbart. Selv om han aldri har vært voldelig, kunne han komme med frekke kommentarer helt uten å tenke over hvordan det føltes for oss. 

I dag er han frustrert over at barnebarna ikke besøker ham mer. Han forstår ikke hvorfor de eldre ikke kommer på eget initiativ, eller hvorfor de yngre føler seg usikre på ham. Han ønsker nærhet, men ser ikke at måten han oppfører seg på ofte skaper avstand, han skyver folk fra seg uten å se eller skjønne det selv.

Jeg er glad i ham, og jeg vet at han har hatt en vanskelig og traumatisk barndom som har satt sine spor. Han har et stort behov for bekreftelse og stiller ofte spørsmål som: «Sant du hadde en god barndom?», «Du har en snill far, ikke sant?» eller «Du er heldig som har meg, er du ikke?» Det blir utrolig slitsomt i lengden.

Til tross for at jeg er 40 år, føler jeg meg som et lite barn i hans nærvær – liten, kritisert og belært. Det er krevende å forholde seg til ham, både som forelder og som person.

 

Beklager for veldig langt innlegg!

Er det flere som har vokst opp med en slik forelder, eller har en nær relasjon til en slik type person? 

 

Anonymkode: 53f9e...74a

Er du et av mine søsken? Dette høres akkurat ut som min far. Jeg eksploderer om det er for ille og spiller på hans dårlige samvittighet på akkurat samme måte som han holder på,  og jeg smører ekstra tjukt på. Det er det eneste som får han til å roe seg for en liten stund. Vil presisere at det er eneste personen jeg gjør dette til. Å sette grenser til han er umulig. Jeg har prøvd men forstår ikke. 

Anonymkode: dd74a...333

[AnonymBruker]

Jeg har også et veldig ambivalent forhold til mine foreldre, dog av litt andre grunner enn du TS. Jeg har aldri greid å snakke med dem om problemene, og nå føler jeg det er for sent. De er gamle, og det vil ikke komme noe godt ut av å snakke med dem, de vil bare bli lei seg, jeg vil bli lei meg, og det vil bli vanskelig å fortsette å ha kontakt med dem. Så jeg bare fortsetter å stilltiende bite det i meg når de er vanskelige, selv om det er vondt, så vi kan fortsette å "være venner", for jeg er tross alt glad i dem og glad for at vi har kontakt. Har ikke noe godt råd til deg. Tenker at du må egentlig bare vurdere om du (gjerne sammen med søsknene dine) kan ta en skikkelig alvorsprat med foreldrene dine om det du forteller om her, selv om risikoen er at det ikke løser men heller forverrer forholdet. Eller om du bare skal fortsette å finne deg i at ting er som de er.

Anonymkode: a5e00...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er du et av mine søsken? Dette høres akkurat ut som min far. Jeg eksploderer om det er for ille og spiller på hans dårlige samvittighet på akkurat samme måte som han holder på,  og jeg smører ekstra tjukt på. Det er det eneste som får han til å roe seg for en liten stund. Vil presisere at det er eneste personen jeg gjør dette til. Å sette grenser til han er umulig. Jeg har prøvd men forstår ikke. 

Anonymkode: dd74a...333

Haha, kanskje🤷🏼‍♀️😅 bortsett fra at ingen av oss søsknene tar igjen med samme mynt. Kom gjerne med eksempler på hvordan en slik eksplosjon kan se/høres ut?😅 kanskje noe det er verdt å prøve i mitt tilfelle og.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også et veldig ambivalent forhold til mine foreldre, dog av litt andre grunner enn du TS. Jeg har aldri greid å snakke med dem om problemene, og nå føler jeg det er for sent. De er gamle, og det vil ikke komme noe godt ut av å snakke med dem, de vil bare bli lei seg, jeg vil bli lei meg, og det vil bli vanskelig å fortsette å ha kontakt med dem. Så jeg bare fortsetter å stilltiende bite det i meg når de er vanskelige, selv om det er vondt, så vi kan fortsette å "være venner", for jeg er tross alt glad i dem og glad for at vi har kontakt. Har ikke noe godt råd til deg. Tenker at du må egentlig bare vurdere om du (gjerne sammen med søsknene dine) kan ta en skikkelig alvorsprat med foreldrene dine om det du forteller om her, selv om risikoen er at det ikke løser men heller forverrer forholdet. Eller om du bare skal fortsette å finne deg i at ting er som de er.

Anonymkode: a5e00...296

Det er leit å høre ❤️ jeg vil heller ikke spre mine foreldre, de har gjort mye bra for oss opp gjennom, og jeg tror intensjonene er gode, bare at fremgangsmåten ofte slår feil.. 

Jeg skjønner ikke at han ikke ser eller hører selv hvordan han oppfører seg og snakker til oss. At han ikke skjønner hvorfor vi og barnebarna ikke besøker dem ofte på eget initiativ. Jeg håper og tror jeg aldri vil behandle mine egne barn slik.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a