Han biter sønnen min ....

[Silfen]

Som om ikke foreldre snakker seg i mellom. Den taushetsplikten tror jeg hadde vært lite verdt i en bhg da foreldrene nok ville opplyst hverandre.

[Gjest Gjesta]

[Gjest Pjusk]

De aller fleste barnehager har mer enn en avdeling. Ergo er generelt sett et bytte på tvers av avdelingene fullt mulig. Men du mener sikkert at hun heller bør la barnet sitt mishandles.

←

Jeg synes det er å trekke det for langt å si at et barn mishandles fordi det bites av et annet barn inneimellom. Så vidt jeg husker har dette skjedd fem ganger hittill i år?

Jeg skjønner at dette er slitsomt og leit for både barnet og foreldrene, men dette er ikke noen uvanlig situasjon i en barnehage?

Min yngste sønn kommer stadig hjem med kloremerker og kuler i panna som andre barn har påført ham. Jeg tror ikke han føler barnehagen som utrygg likevel.

Begge mine gutter har hatt perioder med lugging, biting og slåing. De sluttet når de var tre år. Jeg har vært fryktelig fortvilet for dette, og det er nok mange som har tenkt stygt om meg av andre foreldre. Noe som jo er veldig trist da man selvfølgelig ikke ønsker at ens barn skal plage andre barn.

Synes Evelina hadde en god "oppskrift". I tillegg er det lurt - etter å ha satt den som f.eks. biter til side/ut av situasjonen - å gi masse oppmerksomhet til den som er blitt bitt. For mange barn som biter gjør dette for å få oppmerksomhet.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Biting er en ganske vanlig reaksjonsform for barn uten særlig godt språk. Det betyr ikke at det er akseptert, og barnehagen må ta det alvorlig. Men de er utspekulerte disse ungene som biter, for de greier å gjøre det lynraskt i et ubevoktet øyeblikk. Og tross alt må man være klar over at selv om barnehagen gjør så godt de kan, så er det ikke i utgangspunktet kapasitet til å fotfølge et barn absolutt hele tiden. Og det er det de nærmest må.

Men barnehagen bør ta dette med foreldrene til gutten som biter. Mest sannsynlig er de også ganske fortvilet. De kan også involvere spesialpersonale fra bydelen. Særlig er det lurt hvis barnehagen ikke har kompetanse på dette. Har dere snakket med pedagogisk leder?

Ellers tror jeg dere håndterer det bra, men ta opp problemet skikkelig nå så det ikke blir slik at deres barn ikke vil i barnehagen.

[Gjest Pappa´n til en bitt]

Sønnen vår på 1,5 år har nå blitt bitt tre ganger av en annen gutt som tidvis gjester barnehagen vår. Biteren er nok et klassisk eksempel med dårlig språk og frustrasjoner rundt dette. Bittene har vært dype, og gir alltid langvarige blåmerker og i ett tilfelle blødende sår.

Som følge av disse konfrontasjonene har sønnen vår helt klart fått noen traumer. Han har sovet dårlig flere dager etter bitingen, våknet med voldsomme gråteraptuser og har et sterkt behov for å snakke om opplevelsen. Bitemerkene vil han vise frem til besøkende, og vi snakker alle om hvor dumt dette var.

Som foreldre, og kanskje spesielt som far, må jeg innrømme at jeg finner det vanskelig å skyve aggresjonen og testosteronet til side, og fremme de etablerte pedagogiske løsningene. Spesielt når vi får høre at biteren har drevet med dette lenge, og at det ofte er én utvalgt som får gjennomgå. Med andre ord ikke spesielt mye bedring å spore, og det ser ut til at sønnen vår har mer i vente.

Den eneste løsningen jeg kan se, er å be om å få beskjed i forkant av disse besøkene, og så ta sønnen vår ut av barnehagen disse dagene.

Den eneste trøsten jeg har, er at jeg ville ha følt det enda værre hvis jeg var faren til biteren.

[Leanne]

hvis et barn biter og man biter barnet igjen lærer barnet at det ikke skal bite fordi da blir jeg bitt igjen... (altså det slutter å bite fordi det er redd...)

hvis et barn biter og det lærer å føle empati for det barnet der har bitt, og skjønner at det andre barnet får vondt, vil det slutte å bite fordi den vet at andre får vondt når det biter.

La biter'n trøste sønnen din. Forklar biter'n at sønnen din får vondt når du biter osv... Dette er noe personalet i bhg bør jobbe med, og sette av tid til. Foreldrene til barnet må bli informert hver gang det har bitt noen - slik at de kan samtale om episoden med barnet hjemme...

lykke til

tror for øvrig ikke det hjelper å bytte avdeling - da vil biter'n kanskje finne et nytt "offer".. bedre å takle problemene som finnes enn å flykte fra de.... Da vil du jo lære barnet ditt å rømme unna vanskelige situasjoner....

(men så klart... om problemet ikke gir seg, og bare blir værre - er det sikkert lurt å bytte avdeling etter hvert...)

[Gjest Gjest-M-]

Jeg jobber på småbarnsavdeling i barnehage, og på de 5 årene jeg har vært der, har vi hatt en som bet veldig mye. Han var så rask, at det var nærmest umulig å forhindre det.

Han satt på fanget mitt, og før jeg fikk sukk for meg, satt han i armen min som et rovdyr. Han bet de andre barna veldig ofte, og det var et stort problem.

I samråd med PPT, brukte vi time-out. Tok han konsekvent ut av situasjonen, lot han sitte der mens vi tok oss av offeret. Etter langvarig jobbing, ble det bedre. Da han var ca 4 år, var bitingen helt borte.

Jeg blir helt sjokkert over de som sier man skal bite tilbake. Jeg hadde aldri i livet klart å sette tenna i en liten barnearm. For ikke å snakke om hvilke signaler man sender til barnet.

Du skal ikke bite, men jeg kan bite deg. Nei, dette er et grovt overtramp. Helt horribelt i mine øyne.

Tålmodighet, være konsekvent og tydelig på at dette ikke er akseptabelt er det beste.

[Gjest Gjest]

Trasig med biting hos småbarn. Det skjer jo ofte mens voksne ikke ser på, og kan være vanskelig å forhindre. Jeg skal fortelle en liten historie jeg selv har opplevd rundt dette, men må bare understreke at jeg IKKE mener å antyde at sønnen til TS er skyld i bitingen selv! Dette er en helt annen sak, bare for å prøve å se det fra en annen vinkel også.

Jeg jobbet en kort periode i en barnehage der en mor var svært fortvilet fordi hennes sønn "Per" stadig kom hjem med kloremerker/bitemerker, og et annet barn ("Ole") ble utpekt som synderen. Joda, det var rett barn som ble utpekt, men det hørte med til historien at "Per" var skikkelig ekkel mot "Ole", og at "Ole" bare forsvarte seg mot "Per"s kloring og biting. Selvsagt burde ingen av barna få lov til å holde på sånn, men i dette tilfellet var ikke "Per" så uskyldig som det kunne virke som.

Begge hadde øyensynlig språket i orden, men man må huske at selv om barn er flinke til å prate om hverdagslige ting, så er dette med følelser, sinne, frustrasjon osv svært vanskelig å uttrykke, selv for skolebarn og ungdommer. Til og med voksne tyr jo iblant til vold når de er frustrerte.

Dette var en situasjon som oppsto på ei ukes tid mens jeg var i barnehagen, hvordan de ansatte taklet dette videre vet jeg ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg har mest tro på å ta barnet ut av situasjonen for å vise at oppførselen ikke er akseptabel. Mens barnet som blir bitt beholdes i situasjonene og får trøst og oppmerksomhet.

Det er ikke all biting som er slem biting da, nevøen min lener seg inn og biter i nesa når han skal uttryke begeistring og kjærlighet! Han biter ikke hardt. Hans andre måte å fortelle "jeg liker deg" er å boinke panna si andres panne - noe som kan være litt vondt for den som tar imot.. Han har ikke forstått at klem gjør det samme enda. Det blir en fin dag Han har derimot en uvane med å klype i ansiktet, og det jobber foreldre og barnehage med å ta av han, han blir tatt ut og fortalt strengt at slik er ikke lov å gjøre. Han er blitt mye bedre.