Hvor mange venninner har kuttet deg ut?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Ts, du nevner en setning som skurrer for meg ang de venenne du har nå, og det er at dere "tilgir hverandre det meste".

...kan du gi eksempler på hva slags tilgivelser du tenker på?

Jeg kan telle på to fingre antall ganger meg og noen av mine venner har behøcd å be hverandre om tilgivelse for noe i løpet av 25 år. Så dette hørtes ut som et litt rødt flagg for meg, men kanskje jeg legger mer i det enn det er?

Anonymkode: 98662...2db

Ikke tilgi akkurat, men kan være at hun ene ble hodestups forelsket i en og trakk seg unna en stund, men så har vi funnet tilbake til hverandre etterpå uten hard feelings. De har sagt ting til meg jeg ikke liker så godt, men egentlig bare irriterende der og da, så har bare glemt det. Hun ene tok narkotika da vi var yngre på fest. Uakseptabelt i mine øyne, men vi er voksne og hun har livet på stell. Det er eksmepler

Anonymkode: 6aa9f...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har blitt dumpet av noen venninner, ja. Et par dumpet meg veldig tydelig, et par andre forsvant etter at jeg hadde vært litt fraværende. Og så har man dem hvpr kontakten har fadet ut, og man ikke vet helt hvem som dumpet hvem.

Det verste var da bestevenninna mi gjennom ti år sa rett ut at "jeg ønsker ikke prioritere deg lengre i livet mitt". Den var hard. Spesielt siden det alltid var jeg som stakk fra mann og barn for å besøke henne i hennes nye hjemby, og det var jeg som tok kostnaden for transport og hotell. Men vi "var forskjellige"; hun så urban og verdensvant, jeg så kjedelig og A4 i en mindre by. Det bruddet kostet meg mye av psyken min på den tiden, og det tok lang tid å komme over det.

Ei annen dumpet meg tvert "uten grunn", men jeg skjønte jo grunnen. Hun hadde åpnet seg om noe sårt og traumatiserende som nylig hadde skjedd henne, og jeg svarte med å åpne meg om noe sårt og traumatiserende tilbake. Rett etterpå skjønte jeg at jeg ikke burde ha gjort det, for hun dumpet meg der og da. Jeg burde bare ha støttet og validert henne uten å nevne meg selv. Men det gjorde likevel svært vondt, for jeg hadde ikke delt det jeg delte med henne med noen andre. På et eller annet vis trodde jeg at vi kunne bonde skikkelig bra av å dele noe tøft sammen, men i stedet ble det dump. 

Så står man jo tilbake og tenker "er jeg en SÅ fæl venninne at ikke jeg kan gjøre en blunder for så å bli tilgitt?" Det er helt sykt hvor lite noen vennskap tåler, selv etter mange år. Man tåler ikke uenighet, blundere eller diskusjoner. Så i andre vennskap har jeg gått på tå for å ikke havne i konflikter med folk. Og da er man plutselig ikke genuin nok🙄

Anonymkode: 548b0...c85

Har du tilfeldigvis ADHD eller noe på den siden av spekteret?

Det er veldig vanlig for oss å naturlig hoppe til en naturlig sammenligning fra vårt eget liv npr vi hører andre fortelle oss noe - og vi gjør det med intensjonen om bonding, MEN. Resten av verden opererer på en annen måte, og når jeg forstod deres side av det, så gir det jo fullstendig mening.

Hvis jeg forteller en venninne om en voldtekt jeg nylig var offer for, som jeg ikke har turt å fortelle en levende sjel og det er vondt og rått og fælt, og har kanskje gruet meg til å si det høyt... Så klarer jeg det, til min venninne, men hun gir ingen respons til meg, min opplevelse, mine følelser - hun forteller om en gang hun opplevde overgrep for ti år siden. Jeg føler meg ikke hørt da, jeg føler meg tilsidesatt, at hun har flyttet fokuset.

Alle ønsker å bli sett, og hørt. Mange av oss kan bli flinkere til å se andre, samt virkelig lytte.

Mange lytter ikke, men heller venter på sin tur til å prate. Det er en stor forskjell og det er klart det sårer. Dess vondere tema det snakkes om, dess større er fallhøyden.

 

Anonymkode: 98662...2db

[AnonymBruker]

Siden jeg er uten barn har det blitt naturlig å kutte ut venninner med barn...det går av seg selv det 😊 Man bruker jo tid på de man har mest likhet med.

Anonymkode: e4ad3...bca

[AnonymBruker]

Jeg har fuln forståelse foe venninner som gled fra meg pga. ulike liv. Noen fikk barn og hadde helseutfordringer samt flyttet, og da er det helt naturlig. De jeg mener er de som har vendt meg ryggen på en brutal måte. Fra å være nære til overse meg, unngå meg og bare kutte meg ut. Ren dump uten forklaring. Og ja, jeg har lurt på om jeg har adhd.

 

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

[Seff]

Da jeg så trådtittelen, tenkte jeg det var i overkant dramatisk, for det blir jo gjerne utskifting i venneflokken på naturlig vis i årenes løp. Men dette med at så mange sletter og bare slutter å svare, virker litt spesielt. Det vanlige pleier å være at det bare glir ut med mindre og mindre kontakt.

[AnonymBruker]

Selv føler jeg meg som en hjelpe stasjon. Folk med problemer,  sveiper inn i livet mitt. Får hjelp til å komme seg på beina,  så ut i verden å snakke dritt om meg etterpå.  Første tegnet på et utnyttelse forhold,  er at de ikke gratulerer med ny jobb, etc. Og blir litt sure om jeg deler noe fint i livet mitt. 

Jeg får altid høre at jeg er dårlig til å ta til meg komplimenter.  Men kanskje ikke så rart , når det jeg gar fått stort sett har medført  problemer for meg i ettertid eller at det for det meste er smisk, for å utnytte.  To ganger hadde jeg supert arbeidsmijø, frem til sjefen ytret for andre at jeg gjorde en bra jobb. Dagen etter var alt forandret og jeg skulle svises ut.

Siste sjef fikk beskjed ved ansettelse,  vil du si jeg gjør noe bra, så ta det med meg og ikke de andre. Og det holdt  han, og jeg fikk beholde et godt arbeidsmiljø 

Jeg er dritt lei folk som er misunnelige og som ikke klarer å ha et normalt forhold til høflighet.  Og bør koste lite å si gratulerer med ny jobb. Så etter å ha blitt kuttet ut selv mange ganger, har jeg begynt å kutte ut selv , når heg ser hvor vennskapet bærer.

Jeg har noen få gode venner. De bor nå litt langt borte. Men vi finner altid en god å hyggelig tone, uansett hvor lang tid siden vi så hverandre 

Anonymkode: 47516...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Har du tilfeldigvis ADHD eller noe på den siden av spekteret?

Det er veldig vanlig for oss å naturlig hoppe til en naturlig sammenligning fra vårt eget liv npr vi hører andre fortelle oss noe - og vi gjør det med intensjonen om bonding, MEN. Resten av verden opererer på en annen måte, og når jeg forstod deres side av det, så gir det jo fullstendig mening.

Hvis jeg forteller en venninne om en voldtekt jeg nylig var offer for, som jeg ikke har turt å fortelle en levende sjel og det er vondt og rått og fælt, og har kanskje gruet meg til å si det høyt... Så klarer jeg det, til min venninne, men hun gir ingen respons til meg, min opplevelse, mine følelser - hun forteller om en gang hun opplevde overgrep for ti år siden. Jeg føler meg ikke hørt da, jeg føler meg tilsidesatt, at hun har flyttet fokuset.

Alle ønsker å bli sett, og hørt. Mange av oss kan bli flinkere til å se andre, samt virkelig lytte.

Mange lytter ikke, men heller venter på sin tur til å prate. Det er en stor forskjell og det er klart det sårer. Dess vondere tema det snakkes om, dess større er fallhøyden.

 

Anonymkode: 98662...2db

Synes du belyser godt her grunn for mang en tilbaketrekning i relasjoner. Jeg er på nippet til å kutte ut en veninne med adhd pga at det er slik du beskriver det. I tillegg blir mine sykdommer og tilstander lattetliggjort, ikke kun bagatellisert. Jeg vurderer å snakke med henne, da vi har vært veninnen i 25 år. Men hun kommer ikke til å forstå min side, og så blir hun lei seg og går i angreps/forsvarsposisjon. Det har skadet meg litt psykisk å stå i dette, så i dag er jeg usikker på om jeg ønsker å fortsette vennskap.

Det er mange grunner til at vi mister venner, det er ikke så svart/hvitt at det betyr at den ene er «fæl».

Anonymkode: aa757...3ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Møtte en superfantastisk jente på folkehøyskole. Vi var venninner i 7 år og hadde et veldig nært forhold. Hun ble som en del av min familie. Hun giftet seg og siden hørte jeg ikke mer fra henne. Hun overså meldinger og fant unnskyldninger for ikke å treffe meg.

Opplever det samme nå selv, bestevenninne gjennom mange år. Møtte en fyr, flyttet sammen, forlovet seg, alt under ett år og kontakten fra henne ebbet ut til hun til slutt ikke tok kontakt i det hele tatt. Hele vennskapet vårt hadde hun vært veldig på, pådriver og vi hadde det så bra. Gode samtaler, turer, påfunn, så bare fant hun en ny person å hyperfokusere på, og jeg er glemt. 

Anonymkode: 95629...3f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har du tilfeldigvis ADHD eller noe på den siden av spekteret?

Det er veldig vanlig for oss å naturlig hoppe til en naturlig sammenligning fra vårt eget liv npr vi hører andre fortelle oss noe - og vi gjør det med intensjonen om bonding, MEN. Resten av verden opererer på en annen måte, og når jeg forstod deres side av det, så gir det jo fullstendig mening.

Hvis jeg forteller en venninne om en voldtekt jeg nylig var offer for, som jeg ikke har turt å fortelle en levende sjel og det er vondt og rått og fælt, og har kanskje gruet meg til å si det høyt... Så klarer jeg det, til min venninne, men hun gir ingen respons til meg, min opplevelse, mine følelser - hun forteller om en gang hun opplevde overgrep for ti år siden. Jeg føler meg ikke hørt da, jeg føler meg tilsidesatt, at hun har flyttet fokuset.

Alle ønsker å bli sett, og hørt. Mange av oss kan bli flinkere til å se andre, samt virkelig lytte.

Mange lytter ikke, men heller venter på sin tur til å prate. Det er en stor forskjell og det er klart det sårer. Dess vondere tema det snakkes om, dess større er fallhøyden.

 

Anonymkode: 98662...2db

Aner ikke. Vil ikke ha diagnose. Jeg har vel kanskje lurt litt på det. Jeg kan kjøre på max gir, for deretter å være mer utslått. Kan komme hjem fra jobb uten å klare å gjøre noen ting. Jeg bare ligger i 4 timer for så å presse meg på trening kl 21. Har ikke klart å fokusere på tv eller bøker. Ser på tiktok, påfyll av hjernedød info. Musikk, dans, kreativitet er meg. Klarer allikevel å komme meg på jobb til 7 hver dag og har en god utdannelse med crap karakterer. Har alt på stell og vel så det. Er på mange måter risikoavers, men samtidig ikke. Ønsker å lære meg ting, men klarer ikke å komme dit hvis det krever for mange timer med trening for å bli god. Var mye bedre som ungdom, men som voksen har jeg blitt litt håpløs. Sjelden jeg går all in for noe. Når jeg vasker, er jeg sykt nøye, så da blir det ofte til at alt er strøkent en dag i uken, også ser det grusomt ut på fredag fordi jeg bare ligger rett ut etter jobb. Det er litt on og off.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

[Roci]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke tilgi akkurat, men kan være at hun ene ble hodestups forelsket i en og trakk seg unna en stund, men så har vi funnet tilbake til hverandre etterpå uten hard feelings. De har sagt ting til meg jeg ikke liker så godt, men egentlig bare irriterende der og da, så har bare glemt det. Hun ene tok narkotika da vi var yngre på fest. Uakseptabelt i mine øyne, men vi er voksne og hun har livet på stell. Det er eksmepler

Anonymkode: 6aa9f...690

Slike ting som de du nevner, handler mer om "takhøyde" og raushet, etter min mening, ikke tilgivelse. I et godt og solid vennskap er det rom for både ungdomssynder, uenigheter og perioder med mindre kontakt, uten at dette ødelegger vennskapet🙂 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Aner ikke. Vil ikke ha diagnose. Jeg har vel kanskje lurt litt på det. Jeg kan kjøre på max gir, for deretter å være mer utslått. Kan komme hjem fra jobb uten å klare å gjøre noen ting. Jeg bare ligger i 4 timer for så å presse meg på trening kl 21. Har ikke klart å fokusere på tv eller bøker. Ser på tiktok, påfyll av hjernedød info. Musikk, dans, kreativitet er meg. Klarer allikevel å komme meg på jobb til 7 hver dag og har en god utdannelse med crap karakterer. Har alt på stell og vel så det. Er på mange måter risikoavers, men samtidig ikke. Ønsker å lære meg ting, men klarer ikke å komme dit hvis det krever for mange timer med trening for å bli god. Var mye bedre som ungdom, men som voksen har jeg blitt litt håpløs. Sjelden jeg går all in for noe. Når jeg vasker, er jeg sykt nøye, så da blir det ofte til at alt er strøkent en dag i uken, også ser det grusomt ut på fredag fordi jeg bare ligger rett ut etter jobb. Det er litt on og off.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

Akkurat dette er et av symptomene på ADHD ❤️ 

Anonymkode: e5d08...fda

[AnonymBruker]

Jeg selv hadde én venninne på ungdomsskolen. Vi hang sammen som erteris. Det var bare oss to. Så begynte hun på en annen vgs og ble kjent med ei som både røyket og drakk, og jeg så henne bare sporadisk. Hun begynte selv å røyke og drikke. Den nye venninnen hennes var bare interessert i å drikke og møte menn. Endte med at venninnen min fikk barn som 18 åring med en som hun ble gift og skilt fra noen år senere. Da hun hadde født så døde kontakten ut. Jeg sendte en sms etter å ha funnet henne en senere gang for jeg ville høre hvordan det gikk, jeg var litt sår over at det tok så brått slutt, og først trodde hun jeg var en annen. 😞 Da hun fant ut at det var meg så fikk jeg bare en kort sms og det var det. 

Anonymkode: 6dcdb...b9c

[AnonymBruker]

Hei, 

Synd du har mistet så mange, føles litt som kjærlighetssorg når det skjer. 

Jeg mistet min bestevenner fra VGS, alle vendte meg ryggen helt plutselig. Mistenker det var sjefen i gruppa som jeg blei litt uenig med, etter det så frøys alle meg ut. 

Da jeg gikk gjennom et stygt brudd da jeg var i slutten av 20-årene, kuttet jeg ut mange. Settet og blokket. Jeg var ikke på et bra sted i livet og følte for å rydde opp i alle relasjoner. Ikke den beste måten å gjøre det på, men der og da var jeg ikke i stand til å gjøre det på noen andre måter. 

Jeg fikk meg ny bestevenninne i godt voksen alder, hun betydde så mye for meg. Vi hadde daglig kontakt i fire år. Snakket på telefonen hver eneste dag om absolutt alt. Vi bodde ikke på samme plass og jeg måtte hele tiden hjelpe henne med utleie, osv, osv. Når jeg til slutt sa i fra om at hun kan ikke drive Air bnb også skal jeg ta meg av all vaskinga, nøkler, osv. Jeg er alene med tre barn og jobber 100%. Etter at jeg sa det, skjedde det noe med kontakten. Hun blei mer fraværende, men vi hadde noe kontakt. Jeg fikk meg plutselig en lederstilling på jobb og tjente plutselig like mye som henne. Da jeg sa til henne at jeg hadde takket jeg til jobben, kuttet hun meg ut. Sluttet å svare på sms og telefoner. Jeg et enda på alle hennes SoMe, men vi har ikke snakket siden. Vet ikke hva grunnen var. Skjønner at hun vil drive utleie her, men at det er vanskelig når hun bor så langt unna. Men hun må jo også skjønne at jeg har et liv og kan ikke jobbe gratis for henne i masse år. All inntekt gikk til henne. Hun trengte bare å ringe meg og jeg ordnet. JEG følte meg utnyttet. Men forstår ikke hvorfor hun kuttet meg ut da jeg fikk den nye jobben. 

Jeg kuttet ut min aller bestevenninne da jeg var 30 år. Vi er familie og vokste opp ilag. Jeg fikk vite at hun hadde løyet om meg til andre og fortalt mine innerste hemmeligheter. Sviket føltes så stort at jeg var nødt til å fjerne henne fra mitt liv. Savner henne og kommer alltid til å være glad i henne. Livet blir aldri som før uten henne. 

 

Anonymkode: d8b82...252

[AnonymBruker]

Har du alt på stell i livet? Bedre lønn enn andre? Finere hus? Sånt er det altfor mange som ikke tåler. Kan det være årsaken hos deg? 

Anonymkode: 45648...13a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ingen. Jeg får bare stadig flere, men det varierer så klart hvor mye man er sammen i perioder. Vi har uansett kontakt med hverandre via meldinger eller Snap. Noen nære venninner fra barndom/ ungdomstid har jo flyttet på seg, og da er det ikke så ofte man ses, men igjen: da har vi kontakt med meldinger. 

Det er godt mulig at du mangler noen sosiale evner når det kommer til det å vedlikeholde relasjoner? Er du for direkte med folk? Greier du ikke å holde på hemmeligheter? Er du en som sladrer mye om andre eller snakker ned andre? Snakker du for mye om deg og ditt? Klager du over livet ditt og da spesielt over helsa di? 

Dette er momenter som kan gjøre at man blir mindre godt likt, og derfor kan miste relasjoner. Jeg har kuttet ut ei venninne på grunn av slike ting. 

Anonymkode: 65e85...c58

Litt nysgjerrig. Hva snakker de med sosiale evner om når de møtes😊

Anonymkode: 45648...13a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Hei, 

Synd du har mistet så mange, føles litt som kjærlighetssorg når det skjer. 

Jeg mistet min bestevenner fra VGS, alle vendte meg ryggen helt plutselig. Mistenker det var sjefen i gruppa som jeg blei litt uenig med, etter det så frøys alle meg ut. 

Da jeg gikk gjennom et stygt brudd da jeg var i slutten av 20-årene, kuttet jeg ut mange. Settet og blokket. Jeg var ikke på et bra sted i livet og følte for å rydde opp i alle relasjoner. Ikke den beste måten å gjøre det på, men der og da var jeg ikke i stand til å gjøre det på noen andre måter. 

Jeg fikk meg ny bestevenninne i godt voksen alder, hun betydde så mye for meg. Vi hadde daglig kontakt i fire år. Snakket på telefonen hver eneste dag om absolutt alt. Vi bodde ikke på samme plass og jeg måtte hele tiden hjelpe henne med utleie, osv, osv. Når jeg til slutt sa i fra om at hun kan ikke drive Air bnb også skal jeg ta meg av all vaskinga, nøkler, osv. Jeg er alene med tre barn og jobber 100%. Etter at jeg sa det, skjedde det noe med kontakten. Hun blei mer fraværende, men vi hadde noe kontakt. Jeg fikk meg plutselig en lederstilling på jobb og tjente plutselig like mye som henne. Da jeg sa til henne at jeg hadde takket jeg til jobben, kuttet hun meg ut. Sluttet å svare på sms og telefoner. Jeg et enda på alle hennes SoMe, men vi har ikke snakket siden. Vet ikke hva grunnen var. Skjønner at hun vil drive utleie her, men at det er vanskelig når hun bor så langt unna. Men hun må jo også skjønne at jeg har et liv og kan ikke jobbe gratis for henne i masse år. All inntekt gikk til henne. Hun trengte bare å ringe meg og jeg ordnet. JEG følte meg utnyttet. Men forstår ikke hvorfor hun kuttet meg ut da jeg fikk den nye jobben. 

Jeg kuttet ut min aller bestevenninne da jeg var 30 år. Vi er familie og vokste opp ilag. Jeg fikk vite at hun hadde løyet om meg til andre og fortalt mine innerste hemmeligheter. Sviket føltes så stort at jeg var nødt til å fjerne henne fra mitt liv. Savner henne og kommer alltid til å være glad i henne. Livet blir aldri som før uten henne. 

 

Anonymkode: d8b82...252

Dette er en klassiker. Du gir og gir, og når disse skjønner at det ikke er mer å hente begynner de å bli ufine og eller forsvinner.

Anonymkode: 45648...13a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det verste var da bestevenninna mi gjennom ti år sa rett ut at "jeg ønsker ikke prioritere deg lengre i livet mitt". Den var hard. Spesielt siden det alltid var jeg som stakk fra mann og barn for å besøke henne i hennes nye hjemby, og det var jeg som tok kostnaden for transport og hotell. Men vi "var forskjellige"; hun så urban og verdensvant, jeg så kjedelig og A4 i en mindre by. Det bruddet kostet meg mye av psyken min på den tiden, og det tok lang tid å komme over det.

Anonymkode: 548b0...c85

Ga hun noen grunn? Hun kan ikke ha vært noen god venninne, og det var en såpass fæl ting å si at det burde ligge noe ille bak for å forsvare det. Får trøste deg på at du i det minste sparte penger på å miste det "vennskapet" da.

Anonymkode: 83054...ca1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Akkurat dette er et av symptomene på ADHD ❤️ 

Anonymkode: e5d08...fda

TS, alt du beskriver er helt typisk standard ADHD (eller spesielt det som tidligere ble kalt ADD, ADHD uoppmerksom type). Mange jenter ble ikke oppdaget i barneskolealder fordi de utagerende var mer synlige.

For øvrig er det andre symptomer som er svært vanlig når man er på den siden av spekteret - symptomer som man ikke er bevisst på selv, men som er ekstremt ødeleggende i relasjoner med andre.

Det første er det jeg nevnte tidligere. At vi kan ha en tendens til å ikke lytte godt nok, og deler for raskt av vår egen erfaring, som fremstår som om vi kupper fokuset over til oss.

En annen ting er rejection sensitivity symptom, hvor vi blir ekstremt såret av alt som oppleves som avvisning. Dette er viktig; merk at jeg sier "alt som oppleves som". De fleste med ADHD eller lignende, har mye lettere for å føle seg avvist, uansett om det er realiteten eller ikke. Husk at følelser ikke er objektiv sannhet, men alle følelser fortjener å bli hørt. Det er dog viktig å lære seg å ikke utagere basert på følelsene vi føler - fordi de er ikke nødvendigvis knyttet til objektiv realitet.

En ting til ang avvisning. Det er bevist at vi, folk på ADHD eller autismespekteret, opplever avvisning (enten det er en ekte avvisning eller bare at vi føler oss avvist), like smertefullt som fysisk smerte. Det er en enorm vitenskapelig oppdagelse, fordi det å vite dette, kan hjelpe oss alle med å jobbe oss forbi disse vonde mønsterne.

Et annet symptom, er gjerne at vi er umottakelige ved kritikk. Vi blir sinte, vi blir ekstremt såret, vi går rett i forsvar. Dette skyver, naturligvis, bort selv de nærmeste av familier og venner. Det er umulig å ha en sunn relasjon over tid til mennesker som ikke er åpne for å høre tilbakemelding uten å gå til angrep selv.

Jeg forteller deg dette fordi mange av oss er fullstendig ubevisste disse mønstrene. Vi behøver hjelp til å åpne øyene, men så er det jo ofte at det gjør vondt å skulle se på slike ting. Og iallfall hvis andre påpeker det - ref. Rejection sensitivity disorder.

Jeg håper du er åpen til å vurdere disse tingene med et nysgjerrig hode, for å se om noe kan passe inn i ditt liv. Det ville kunne forklart hvorfor så veldig mange velger å fase deg ut eller kutte deg ut. Det hjalp veldig for meg når jeg lærte dette i terapi, og har etterhvert endret mønsterne fullstendig - og nå har jeg behold venner og partnere i over femten år, uten drama og uten frafall!

Anonymkode: 98662...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du alt på stell i livet? Bedre lønn enn andre? Finere hus? Sånt er det altfor mange som ikke tåler. Kan det være årsaken hos deg? 

Anonymkode: 45648...13a

De fra ungdomsårene har nok giftet seg med veldig ressursterke menn og har god økonomi selv pga. utdannelse, så med disse er det neppe grunnen. 
 

På studiet hadde jeg som sagt crap karakterer, så vet ikke hva misunnelsen skulle komme av der heller. Da må det i så fall være at hun så på meg som dødvekt. Hun sa en del sårende ting også, så noe stort tap var det ikke. Jeg fortalte visst for mye svada en gang og fikk det servert. 

Den eneste jeg mistenker ble misunnelig var hun fra barndommen som jeg jobbet med. Hun var på et litt dårlig sted i livet og likte ikke jobben sin. Mulig det ble for mye å tåle at jeg kom meg over i en bedre stilling.

 

De andre kan umulig være misunnelige

Anonymkode: 6aa9f...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

TS, alt du beskriver er helt typisk standard ADHD (eller spesielt det som tidligere ble kalt ADD, ADHD uoppmerksom type). Mange jenter ble ikke oppdaget i barneskolealder fordi de utagerende var mer synlige.

For øvrig er det andre symptomer som er svært vanlig når man er på den siden av spekteret - symptomer som man ikke er bevisst på selv, men som er ekstremt ødeleggende i relasjoner med andre.

Det første er det jeg nevnte tidligere. At vi kan ha en tendens til å ikke lytte godt nok, og deler for raskt av vår egen erfaring, som fremstår som om vi kupper fokuset over til oss.

En annen ting er rejection sensitivity symptom, hvor vi blir ekstremt såret av alt som oppleves som avvisning. Dette er viktig; merk at jeg sier "alt som oppleves som". De fleste med ADHD eller lignende, har mye lettere for å føle seg avvist, uansett om det er realiteten eller ikke. Husk at følelser ikke er objektiv sannhet, men alle følelser fortjener å bli hørt. Det er dog viktig å lære seg å ikke utagere basert på følelsene vi føler - fordi de er ikke nødvendigvis knyttet til objektiv realitet.

En ting til ang avvisning. Det er bevist at vi, folk på ADHD eller autismespekteret, opplever avvisning (enten det er en ekte avvisning eller bare at vi føler oss avvist), like smertefullt som fysisk smerte. Det er en enorm vitenskapelig oppdagelse, fordi det å vite dette, kan hjelpe oss alle med å jobbe oss forbi disse vonde mønsterne.

Et annet symptom, er gjerne at vi er umottakelige ved kritikk. Vi blir sinte, vi blir ekstremt såret, vi går rett i forsvar. Dette skyver, naturligvis, bort selv de nærmeste av familier og venner. Det er umulig å ha en sunn relasjon over tid til mennesker som ikke er åpne for å høre tilbakemelding uten å gå til angrep selv.

Jeg forteller deg dette fordi mange av oss er fullstendig ubevisste disse mønstrene. Vi behøver hjelp til å åpne øyene, men så er det jo ofte at det gjør vondt å skulle se på slike ting. Og iallfall hvis andre påpeker det - ref. Rejection sensitivity disorder.

Jeg håper du er åpen til å vurdere disse tingene med et nysgjerrig hode, for å se om noe kan passe inn i ditt liv. Det ville kunne forklart hvorfor så veldig mange velger å fase deg ut eller kutte deg ut. Det hjalp veldig for meg når jeg lærte dette i terapi, og har etterhvert endret mønsterne fullstendig - og nå har jeg behold venner og partnere i over femten år, uten drama og uten frafall!

Anonymkode: 98662...2db

Adhd eller ej, så skal jeg i alle fall ta med meg tipsene. Eneste jeg ikke kjenner meg igjen i, er det å gå til « motangrep». Jeg tier, blir helt taus og tar selv litt avstand en stund. Da jeg fikk høre at det jeg fortalte var svada, da ble jeg så såret og irritert fordi det var så frekt. Samme dame fortalte en annen på studie at hun fikk se til å trene, endre livsstil og slutte å klage over eget ytre. Der ble jeg helt satt ut. Burde forvart vedkommende, men igjen, jeg blir helt lamslått.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690