Hvor mange venninner har kuttet deg ut?

[Akhenaton]

Ænema skrev (13 timer siden):

Mista ei venninne under korona. Fikk aldri noen grunn. Men mistenker det var pga jeg ikke trodde på vaksina. 

Hvis det er derfor hun forsvant så hadde jeg vel kanskje ikke brydd meg så veldig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Adhd eller ej, så skal jeg i alle fall ta med meg tipsene. Eneste jeg ikke kjenner meg igjen i, er det å gå til « motangrep». Jeg tier, blir helt taus og tar selv litt avstand en stund. Da jeg fikk høre at det jeg fortalte var svada, da ble jeg så såret og irritert fordi det var så frekt. Samme dame fortalte en annen på studie at hun fikk se til å trene, endre livsstil og slutte å klage over eget ytre. Der ble jeg helt satt ut. Burde forvart vedkommende, men igjen, jeg blir helt lamslått.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

Jeg vil bare påpeke at det er forårsaket av den samme energien - det er ikke en sunn reaksjon på kritikk eller konflikt. At du blir såret og irritert fordi noe er frekt, men deretter trekker deg unna (søk gjerne opp stonewalling/grey rocking) er også ubevisste mønster som fungerer som, igjen ubevisst, manipulasjonsteknikker, såkalt hersketeknikker som det kalles. Når man utvikler en sunn kommunikasjonsstil, setter man ord på hva man føler og hvorfor man føler det, og gir motparten mulighet til å svare. 

Det andre eksempelet ditt ville jeg gjerne hørt hele historien av. Har vedkommende til vane for å være svært direkte som person? Var dette i følge av x antall timer hvor mottakeren klaget over eget utseendet uten å gjøre noen aktive steg for endring? Snakket du opp og sa at det ikke var ok å snakke slikt til andre, dersom det var helt ut av det blå og veldig frekt? 

Anonymkode: 98662...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Akkurat dette er et av symptomene på ADHD ❤️ 

Anonymkode: e5d08...fda

Vel… jeg synes dette høres helt normalt ut for et voksent menneske i full jobb. 

Anonymkode: dbbb1...a26

[Ænema]

Akhenaton skrev (3 timer siden):

Hvis det er derfor hun forsvant så hadde jeg vel kanskje ikke brydd meg så veldig. 

Nei. Men var mere det at jeg synes det var sårende at over 10 års vennskap var så lett å kaste kun pga jeg ikke ville ta vaksinen. 
Har kommet over det nå, men det tok en god stund. 

[AnonymBruker]

Har selv mistet flere venner opp igjennom årene (er i førtiårene) og det virker som det skjer når jeg selv begynner å ta litt plass. Jeg er en veldig peoplepleaser, og har vært i alle år. Setter alltid andre før meg.

Men etterhvert - for egen helses del - så begynte jeg å sette meg selv først - og det å ta plass og komme med egne ønsker, passer tydeligvis ikke ganske mange. Så ja, mistet endel venner pga det, men har fortsatt flere nære venner så det går greit.

Et par stk syntes jeg er vondt å ha mistet, for vi har vært nære venner i mange år. Men jeg må bite det i meg og "LET THEM GO" som det heter. Det er bare slik livet er, og jeg er viktigst i mitt liv, ikke alle andre.

Anonymkode: 471ab...569

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vel… jeg synes dette høres helt normalt ut for et voksent menneske i full jobb. 

Anonymkode: dbbb1...a26

Nei, det er faktisk ikke normalt, det normale er å ha mer overskudd i fritiden. Men det er selvsagt mange årsaker til det. Feil jobb, feil kosthold, feil aktivitet, manglende aktivitet, manglende vitaminer, underliggende sykdom, mental helse.

Så på den måten kanskje "normalt'" i form at at mange har det slik, men det burde ikke være slik

Anonymkode: 98662...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Siden jeg er uten barn har det blitt naturlig å kutte ut venninner med barn...det går av seg selv det 😊 Man bruker jo tid på de man har mest likhet med.

Anonymkode: e4ad3...bca

For meg ble det motsatt - det var venninner med barn som kuttet ut meg (ufrivillig barnløs).  Jeg har ved ett enkelt tilfelle informert om at det nok ikke ble noe barn på meg, men har aldri klagd over min barnløshet, bare så det er sagt.  Men; jeg kan jo ikke fullt ut forstå hvordan det er å være mamma, som var begrunnelsen som ble gitt.  En av dem gjorde det faktisk slutt med meg med akkurat denne begrunnelsen, de to andre faset meg ut og ghostet over tid.

Anonymkode: fd0ba...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

For meg ble det motsatt - det var venninner med barn som kuttet ut meg (ufrivillig barnløs).  Jeg har ved ett enkelt tilfelle informert om at det nok ikke ble noe barn på meg, men har aldri klagd over min barnløshet, bare så det er sagt.  Men; jeg kan jo ikke fullt ut forstå hvordan det er å være mamma, som var begrunnelsen som ble gitt.  En av dem gjorde det faktisk slutt med meg med akkurat denne begrunnelsen, de to andre faset meg ut og ghostet over tid.

Anonymkode: fd0ba...434

Det synes jeg var råttent gjort! Skjønner godt at du ble såret av dette ❤

Anonymkode: 82f89...7a4

[AnonymBruker]

Ænema skrev (På 4.10.2024 den 23.25):

Mista ei venninne under korona. Fikk aldri noen grunn. Men mistenker det var pga jeg ikke trodde på vaksina. 

Det er mange ulike grader av å ikke tro på coronavaksinen. Jeg fant nylig ut at en bekjent (barn i felles klasse) tror at det finnes "mothaker" i coronavaksinen som skal brukes til å spre et nytt, dødelig virus som skal utrydde planeten for alle de som har tatt vaksinen. Dette skal gjøres da det er ca 2 milliarder mennesker for mye på jorda. Det er merkelig når du har kjent en person i 7-8 år og oppfattet personen som helt grei,for så å finne ut at personen faktisk er bat-shit crazy 

Anonymkode: 38121...f5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Aner ikke. Vil ikke ha diagnose. Jeg har vel kanskje lurt litt på det. Jeg kan kjøre på max gir, for deretter å være mer utslått. Kan komme hjem fra jobb uten å klare å gjøre noen ting. Jeg bare ligger i 4 timer for så å presse meg på trening kl 21. Har ikke klart å fokusere på tv eller bøker. Ser på tiktok, påfyll av hjernedød info. Musikk, dans, kreativitet er meg. Klarer allikevel å komme meg på jobb til 7 hver dag og har en god utdannelse med crap karakterer. Har alt på stell og vel så det. Er på mange måter risikoavers, men samtidig ikke. Ønsker å lære meg ting, men klarer ikke å komme dit hvis det krever for mange timer med trening for å bli god. Var mye bedre som ungdom, men som voksen har jeg blitt litt håpløs. Sjelden jeg går all in for noe. Når jeg vasker, er jeg sykt nøye, så da blir det ofte til at alt er strøkent en dag i uken, også ser det grusomt ut på fredag fordi jeg bare ligger rett ut etter jobb. Det er litt on og off.

TS

Anonymkode: 6aa9f...690

Du høres ut som et helt vanlig menneske, faktisk Selv har jeg vært på 3 kafebesøk de siste 5 årene og ikke hatt overskudd til å trene de siste 7 årene. Noen er uutømmelige for energi og klemmer inn vennetreff både titt og ofte, mens jeg egentlig bare vil hjem etter jobb for å slappe av og være i fred. Betyr ikke at jeg er syk i hodet av den grunn 😉 Vi lever i ufattelig luksus i Norge og det har tilkommer massevis av motediagnoser. Orker du ikke shopping og trening etter jobb = ME. Orker du ikke å gå på kafé flere ganger i uka = sosial angst. Er du impulsiv og sliter med konsentrasjonsevnen = gjennomgripende utviklingsforstyrrelse. Altså, nordmenn har det altfor godt.

Anonymkode: 38121...f5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Nei, det er faktisk ikke normalt, det normale er å ha mer overskudd i fritiden. Men det er selvsagt mange årsaker til det. Feil jobb, feil kosthold, feil aktivitet, manglende aktivitet, manglende vitaminer, underliggende sykdom, mental helse.

Så på den måten kanskje "normalt'" i form at at mange har det slik, men det burde ikke være slik

Anonymkode: 98662...2db

Jeg er fortsatt uenig i det, det er helt normalt å ha en varierende opplevelse av energi og overskudd etter arbeidsdagen. Jobben vår skal være krevende. I perioder orker man ikke stort etter jobb, men av og til får man trent eller møtt noen, osv. Det er faktisk helt normalt og ikke grunnlag for noen som helst diagnose, eller «feilsøking». 

Anonymkode: dbbb1...a26

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut to venninner totalt. 
 

venninne 1: vi ble kjent på VGS og var venner til midten av 20-årene. Vi var en gruppe på fire som hang sammen. Denne venninna skulle alltid heve seg selv over oss. Hun skrøt av at hun kom inn på bedre studier enn oss, ville få bedre lønn osv. Hun sa også at hun hadde høyere IQ enn oss andre. Da hun kjøpte leilighet ringte hun og startet samtalen med: «NÅ HAR JEG STØRRE LEILIGHET ENN DEG!!!!» istedenfor «jeg har kjøpt leilighet», som andre ville sagt. Sånne ting hele tiden. Hun var veldig nedlatende. Vi sa i fra flere ganger, men ble aldri bedre. Etter hvert fikk hun venner fra dette flotte studiet sitt og slapp alt hun hadde i hendene og løp til dem hvis de sendte melding. Vi kuttet henne ut og fortsatte som en trio.

Venninne 2: vi ble kjent i starten av 20-årene. Hun var veldig morsom og grei i starten, men etter hvert som vi ble bedre kjent ble hun verre og verre. Hun unnet ingen av vennene sine noe godt. Hun ble sur hvis folk rundt henne forlovet seg, fikk kjæreste, var gravide og lignende. Gudene vet hvorfor, antakelig sjalu. Folk rundt henne gruet seg til å fortelle henne sånne ting, som for alle andre er positive og hyggelige nyheter. Hun satt også og baksnakket andre venninner av seg til meg, og sa ting som «hun er stygg, skjønner ikke at hun får seg kjæreste», «håper hun spontanaborterer», «hun fortjener ikke å være sammen med en så kjekk mann» osv. En grusom person. Angrer ikke på at jeg kuttet henne ut. Det virker som flere har gjort det også. 

Anonymkode: ff908...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er fortsatt uenig i det, det er helt normalt å ha en varierende opplevelse av energi og overskudd etter arbeidsdagen. Jobben vår skal være krevende. I perioder orker man ikke stort etter jobb, men av og til får man trent eller møtt noen, osv. Det er faktisk helt normalt og ikke grunnlag for noen som helst diagnose, eller «feilsøking». 

Anonymkode: dbbb1...a26

Forferdelig trist syn på livet spør du meg. Synd mange kaster bort tiden med å leve livet sitt på drn måten, når det enkelt kan gjøres endringer som gjør det så vanvittig mye bedre.

Anonymkode: 98662...2db

[AnonymBruker]

Mista ei venninne nylig. Fikk egentlig aldri en grunn til at hun ghosta meg, men nå er jeg blokkert på alle some-kanaler. Selv om vi skled fra hverandre på slutten så er det jo sårende å bare bli sletta på den måten uten en skikkelig forklaring. Vet hun kanskje ikke har det så bra med seg selv, men i den lille bygda vi bor i er det vanskelig å unngå å møtes. Når vi sees ignorerer hun meg. 

Anonymkode: 19f31...cb2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 21.28):

Jeg er redd jeg mister over snittet mange venner.

Dette har skjedd noen ganger i mitt liv, og jeg vet ikke om det er normalt mange ganger eller om det er noe galt med meg. Jeg er 40 år

Min bestevenninner fra ungdommen har jeg null kontakt med. De fortsatte som en trio og jeg ble utestengt. Det var relarivt brutalt og skjedde som om de hadde inngått en avtale om å vende meg ryggen. Nå tror jeg kanskje hele trioen har gått i oppløsning. Det har ikke vært noe enormt tap fordi vi vokste fra hverandre.

Møtte en superfantastisk jente på folkehøyskole. Vi var venninner i 7 år og hadde et veldig nært forhold. Hun ble som en del av min familie. Hun giftet seg og siden hørte jeg ikke mer fra henne. Hun overså meldinger og fant unnskyldninger for ikke å treffe meg.

En jeg studerte med og ble nær venninne med, ville plutselig ikke ha noe med meg å gjøre. Hun behandlet meg som en fremmed og unngikk meg. Det var en forferdelig opplevelse og jeg husker tilbake på tiden og grøsser. 

En annen svært god venninne som jeg delte absolutt alt med, som jeg bodde med og utrolig nok delte seng med før vi fikk kjøpt hver vår, forduftet fullstendig for 6 år siden. Jeg ble invitert på en middag for deretter å bli slettet fra sosiale medier og hørte aldri noe mer. Meldingene mine lå bare uleste.

Fikk meg en jobb der tilfeldigvis en barndomsvenninne jobbet. Det var veldig gøy og vi fant på en del. Vi lunsjet og hygget oss på kafè. Jeg fikk meg en bedre stilling et annet sted og sluttet. Jeg skulle gratulere henne med dagen, og så at jeg var slettet fra facebook. Hun hadde oppdatert profil og fortsatte bruken av some, men hadde slettet meg..

Så var det i sameiet. Ble kjent med en dame i styret. Vi fikk veldig god kontakt og var på kaffe hos hverandre mange ganger. Hun droppet også all kontakt med meg og overså meldinger

 

Heldigvis har jeg 4 venninner igjen som jeg har vært venninne med i 20 år. Vi snakkes regelmessig og tilgir hverandre det meste uten behov for å si så mye. Vi er nok dessverre litt mer reservert enn for 10 år siden, men vennskapene lever. 2 barndomsvenninner har jeg også et nokså godt forhold til, men vi snakkes kanskje hvert femte år. Ses vi, er det bare lykke. 
 

Er det normalt å miste så mange nære venner?

 

 

Anonymkode: 6aa9f...690

Siste 25 årene har jeg kuttet ut 5stk. 😊

Anonymkode: 57006...206

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2024 den 22.46):

Ingen. Det er en som nok ville kuttet meg ut dersom vi ikke var i samme omgangskrets som begge har naturlig del av, så føler meg ikke akkurat truet av vedkommende heller, selv om jeg vet at hun ved enkelte anledninger har gitt uttrykk for å ikke ville ha meg med.

Anonymkode: 6e30b...ca6

Teller du invitasjoner?

Anonymkode: 1639b...84d

[Seff]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Teller du invitasjoner?

Anonymkode: 1639b...84d

Hvordan i alle dager var det dette du fikk ut av det du siterte?

[Sparkling_Pink]

Jeg har mistet en god del vennskap. Fra jeg var barn fram til nå. Det er vondt å tenke på. Jeg har og kuttet folk ut fra livet mitt. Det er vist naturlig at de nære vennene blir færre etterhvert i livet.

Grunner til at jeg har kuttet ut venner: at de seksuelt har lagt an på meg, tafsing inkludert, at jeg blir sliten av å omgås noen - jeg snakker om en form for utbrenthet, sosial angst hos den andre har kommet i vegen for at jeg føler meg vel, at det bare er jeg som tar kontakt og når jeg gjør det er det ikke sikkert jeg får svar, at den andre driver med trakassering, sviker meg eller setter opp sosiale drama som jeg trekkes inn i.

Vennskap har gått over om jeg og den andre har utviklet eller plutselig viser forskjellige interesser, holdninger, verdier, det kan være at en eller begge flytter, sykdom, skade, de anlegger familie, jeg sletter Appen vi hadde kontakt gjennom, at jeg ikke orker å skrive, telefonnumre mistes mm.

Min erfaring er at bekjentskap går enda raskere over. Uomtenksom, voldelig og brutal oppførsel mot hvem som helst glemmes ikke hos meg og jeg nærmer meg trolig ikke mennesket frivillig i uoverskuelig framtid.

Som nevrodivergent er det ofte helt umulig for meg å samtale med en del mennesker. De bedriver tomprat i mine ører og jeg eller de ender med å gå sin vei. Om jeg hadde sagt i fra om noe og blitt møtt med at den andre hadde blitt stille og trukket seg unna, ville det vennskapet bli nedgradert i mitt liv, dette er det eneste fra TS som jeg føler er gjennkjennbart som en destruktiv kraft i å bevare vennskap. Min gode venninne som ble forbannet, viste det og tok en måneds time-out, der fant vi derimot tilbake til hverandre. Nevrodivergens er relevant: både jeg og de jeg kjenner har ofte vanskeligere liv. Stress og sykdom skjer oftere, voldelige partnere skjer dessverre og de forsøker å isolere folk. Noen av de jeg kjenner med ADHD, tar ikke kontakt først, noen av de på spekteret har jeg bare felles interesse med i noen år.

 

[AnonymBruker]

Det som kan få meg til å kutte ut noen, er om det blir for mye mas, om de ikke klarer å holde tett (altså forteller videre ting som blir fortalt i fortrolighet), og om de ikke viser noen medfølelse/empati.

I løpet av livet har jeg kuttet ut tre (ikke så nære) venninner. Den ene var jeg venninne med på barne- og ungdomsskolen, og hun tok senere opp kontakten. Når jeg gikk gjennom en tøff periode med skilsmisse, var hun den av alle som viste minst forståelse, jeg oppfattet det som at hun ikke syntes situasjonen var noen big deal, men det var den for meg. Når jeg snakket med henne, fikk jeg en gang høre at "vi har alle vårt" og jeg opplevde at hun bagatelliserte. Hele familien min gikk i oppløsning, det var ingen bagatell for meg. Jeg faset henne ut, orket ikke å ta diskusjonen med henne når hun var så bastant. De andre venninnene mine var helt enige.

Den andre kuttet jeg ut fordi det var et konstant mas. Jeg har mye jeg skal gjennomføre, og det ble rett og slett bare belastende og irriterende. Forsøkte å formidle dette på en høflig måte, det ble roligere en periode, men så ble det mas om å bli med på alt mulig igjen. Det var som at hun trodde det kun var henne i livet mitt, og alt skulle handle om oss to.

Den tredje kuttet jeg kontakten med fordi hun gikk videre med ting som ble fortalt mellom oss. Fikk høre igjen ved flere anledninger at hun hadde fortalt fortrolige ting, og sånt orker jeg ikke. Må kunne stole på venner.

Jeg vet ikke om du TS kan ha gjort noe av dette, men når så mange har kuttet deg ut, tror jeg det må ligge en konkret årsak bak i hvert fall noen av tilfellene. Du kan jo selvsagt snakke med enkelte og høre hva som ligger bak, og få sjansen til å rette på ting eller forklare deg.

Selv har jeg opplevd at enkelte vennskap har rent ut i sanden, særlig når vi har havnet på vidt forskjellige steder i landet. En opplever ikke noe sammen lenger, og har mindre å snakke om. Så får man venner der man er, og det blir mindre aktuelt å opprettholde vennskapet med de man omtrent aldri møter. Det sagt, så har jeg en venninne som bor langt unna meg, men vi holder fremdeles kontakten og møtes så ofte som vi har sjanse, så et virkelig godt vennskap, det holder uansett.

 

Anonymkode: 28e58...e19