Vi jobber alt for mye. Angrer du?

[AnonymBruker]

Jobb er oppskrytt. Egentid er gull verd! 
 

Har tre små barn og er med de etter barnehagen og i helgene. Føler jeg er mye med de, og hadde nok blitt utslitt om jeg var mer med de å det ønsker jeg ikke. 
 

Men å være på jobb hele tiden er uansett ikke ønskelig. Egentlig, dyrking av hobbyer er for meg gull verd. Lite tid til sosialt, men en sjelden gang i blant drar jeg ut med venner for å spise med noen glass vin. 
 

Jobber 70%, og skal aldri jobbe 100% igjen. 

Anonymkode: a309a...21d

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. 

Jeg har jobbet for mye da barna var barn og mot ungdomsalderen. Jeg forstod ikke hvor sårbar den tiden var. Ungene forteller at de følte seg utrygge og trengte meg mer. Jeg angrer som en hund på at jeg prioriterte penger og karriere. Jeg trodde at det var viktig for å gi dem et godt liv,  men jeg ser i ettertid at de hadde hatt bedre om jeg var der mer og tjente mindre. 

Det meste av de pengene gikk til hytte (som ungene sjelden ville dra til), til skatt, og pendling, klær og unyttige statssymbol. Det betyr ingenting. 

Selvsagt må man jobbe for å betale regninger, men i mitt tilfelle så kunne jeg prioritert annerledes og tatt en jobb som var mindre krevende og nærmere. 

Anonymkode: 220d5...a3b

[AnonymBruker]

Man må selvsagt ha vett til å legge opp livet slik at så mye jobb som mulig kan unngås.

Dette bestemmer en i veldig høy grad selv.

Anonymkode: 4b117...687

[AnonymBruker]

Min svigermor er 60 og jobber 150%. Hun går på jobb til en annen jobb, og har aldri tid til noe annet. Hun et enslig og har ikke annet å drive med. Dessverre ser hun ikke lykkelig ut, selv om hun har kjøpt seg campingvogn. 
 

Jeg tror mange møter seg selv i døren. Det er ikke ønskelig å jobbe så mye som henne, og jeg tror hun gjør det av kjedsomhet og fordi hun prøver å bli «rik» på å være sykepleier. Dessverre blir resultatet en utslitt dame som aldri dyrker egentid. Hun ser rett og slett utslitt og ødelagt ut. Får rett og slett vondt av henne. 

Anonymkode: a309a...21d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Når i "gamle dager" tenker du? Livet før var ikke prestasjonslivet som i dag, så de hadde det nok bedre den tiden. I dag skal vi prestere på alle områder. Livet var MYE enklere før, de hadde det nok mye bedre enn oss.

Anonymkode: 1771d...049

For kvinner som jobbet på fabrikk 6 dager i uken? Eller på gård? Hvis de ikke presterte så sultet familien ihjel. 

Anonymkode: 398d0...a42

[AnonymBruker]

Jeg jobber fulltid og er alene med et barn(tenåring) og må egentlig ha en ekstra jobb for at det skal være nok. Det er ikke fordi jeg vil jobbe så mye men fordi en inntekt (ikke høy lønn) ikke holder når man har ansvar for et barn, og man ikke kan bo på en liten hybel. Det et synd, at man må jobbe konstant, for å ha et ok sted å bo, nok mat og betale regninger.

Anonymkode: 58365...b80

[AnonymBruker]

Hemmeligheten er å sikre seg en jobb som er spennende og godt betalt. 

Anonymkode: 398d0...a42

[AnonymBruker]

Jeg har ikke som vane og gå å angre på ting jeg har gjort, det er misbruk av tid. Men hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde jeg vært flinkere til å spare da jeg var ung så jeg kunne pensjonert meg da jeg var 50 år. Jeg jobber mindre enn mange da, for jeg verdsetter fritid mer enn penger. 

Anonymkode: 24e4c...ded

[AnonymBruker]

Jobbet 80 prosent til barna var en 10 år ish, deretter 90 prosent ett år før jeg gikk opp til 100%.

JObbet sykt mye når minstemann var liten og han så meg sjelden.  GIkk på jobb før han gikk i barnehagen og kom hjem etter at han hadde lagt seg.  Den gangen han nektet å være med meg hjem og ropte etter pappa når jeg skulle hente i barnehagen bestemte jeg meg for å trappe ned.   VI fikk dårligere råd, men det angrer jeg ikke på i etterkant nei.  Ingen takker deg for at du jobber deg ihjel....

 

 

Anonymkode: f627c...7eb

[AnonymBruker]

Bingodingo skrev (12 timer siden):

Leste nettopp et debattinnlegg i avisen, om en kvinne som forteller om faren hennes som er på dødsleie og hadde ên ting han angret hardt på. Han jobbet for mye. 

Fra 0630-1730 går dagen i ett med barn, jobb, middag og rydding før man kan sitte seg ned. Småen er 8 år og super å ha med å gjøre. Når helgen endelig kommer forsvinner den så fort. Jeg har en hobby og drømmer som jeg bare ikke får tid og har energi til. Dette et ellers veldig oppnåelige drømmer som bare krever tid.

Jeg vet at jeg kommer til å angre når jeg er 70 år og nylig pensjonert, men så er samfunnet lagt opp som det er og man kommer ikke unna det uten en veldig god kapital.

Jeg måtte bare få dette ut og vil gjerne høre andres tanker om dette

Ja, jeg angrer. Jeg skulle ønske jeg kunne være hjemmeværende med barna, men det er desverre ikke ett valg jeg kan ta.

På mange måter føler jeg det er mindre frihet nå enn "før i tiden". Min bestemor kunne velge om hun ville jobbe i eller utenfor hjemmet. Jeg har ikke den samme valgfriheten. 

Jeg synes det er kjempetrist at det å ta vare på hjem og familie har gått fra å ha masse respekt  til å bli sett ned på. 

Anonymkode: 87a6f...87b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Ja, jeg angrer. 

Jeg har jobbet for mye da barna var barn og mot ungdomsalderen. Jeg forstod ikke hvor sårbar den tiden var. Ungene forteller at de følte seg utrygge og trengte meg mer. Jeg angrer som en hund på at jeg prioriterte penger og karriere. Jeg trodde at det var viktig for å gi dem et godt liv,  men jeg ser i ettertid at de hadde hatt bedre om jeg var der mer og tjente mindre. 

Det meste av de pengene gikk til hytte (som ungene sjelden ville dra til), til skatt, og pendling, klær og unyttige statssymbol. Det betyr ingenting. 

Selvsagt må man jobbe for å betale regninger, men i mitt tilfelle så kunne jeg prioritert annerledes og tatt en jobb som var mindre krevende og nærmere. 

Anonymkode: 220d5...a3b

Meget godt forklart 

Anonymkode: a309a...21d

[AnonymBruker]

mens når man spør hvorfor staten skal betale for at folk er slitne, så er det trolletråd. Men man ser jo her hva problemet ligger i!

Anonymkode: aed6c...7dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

mens når man spør hvorfor staten skal betale for at folk er slitne, så er det trolletråd. Men man ser jo her hva problemet ligger i!

Anonymkode: aed6c...7dc

Sliten kan bli utbrent...ødelagt i årevis.

Anonymkode: 1771d...049

[Hateridioter]

 Feil.

Endret 23. september 2024 av Hateridioter
Feil.

[AnonymBruker]

 Nei, jeg er veldig fornøyd med min work-life-balance. Jeg elsker jobben min og syntes det å jobbe også er en viktig verdi som jeg viser barna mine. Så jobber jeg ikke overtid, har hjemmekontor og fleksitid så mye jeg vil, og har kort reisevei til og fra jobb. Føler balansen er god😊

Anonymkode: 2aca0...b21

[AnonymBruker]

Holder det ikke at bare en av forelderen jobber mye? Ser ikke problemet med at alle mødre i forhold kan jobbe redusert.

Anonymkode: 1cf35...a1e

[AnonymBruker]

Jeg synes vel ikke 37,5 timer i uka er mye. Jeg har valgt bort jobber som krever pendling (eller om man ser det andre veien, bosteder som krever pendling) slik at det faktisk ikke blir mer enn akkurat arbeidstiden og 5 min i hver ende for å gå til og fra.

Anonymkode: dc542...da5

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet 80% siden barnet mitt ble født. Jobbet mye i 20-åra så har nedbetalt boliglånet og har mye sparepenger i fond. Livet har forandret seg, og nå har fritiden mye mer verdi enn før - så jeg ønsker heller ikke å jobbe 100% igjen om ikke jeg må. Pensjonen min får bli som den blir. 

Anonymkode: d91d1...ca0

[AnonymBruker]

Det er lett å si at man angrer på å ha jobbet for mye, men altså, man vet jo ikke hvordan det ville gått om man hadde jobbet mindre. 

Om man ender opp med dårlig økonomi som pensjonist, som er en reell fare ved å jobbe mindre, kanskje man angrer på at man ikke jobbet mer? Min mor er der. Hun var hjemmeværende noen år da vi var små, og jobbet så 80% i mange år. Og hun sier hun angrer på at hun ikke jobbet mer, for hun endte opp med såvidt mer enn en minstepensjonist. 

Anonymkode: e9c89...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det er lett å si at man angrer på å ha jobbet for mye, men altså, man vet jo ikke hvordan det ville gått om man hadde jobbet mindre. 

Om man ender opp med dårlig økonomi som pensjonist, som er en reell fare ved å jobbe mindre, kanskje man angrer på at man ikke jobbet mer? Min mor er der. Hun var hjemmeværende noen år da vi var små, og jobbet så 80% i mange år. Og hun sier hun angrer på at hun ikke jobbet mer, for hun endte opp med såvidt mer enn en minstepensjonist. 

Anonymkode: e9c89...168

Mens min mor var hjemme med oss da vi var små, og jobbet deltid fram til yngstemann begynte på ungdomsskolen, og er nå minstepensjonist som ikke angrer på noe. Men innsatsen hun la ned i oss tre barna, og fortsatt legger ned i oss nå, samt barnebarn, betaler seg mange ganger mer enn hva en økt pensjon ville gjort. 

Vi tar alle en skjerv i form av å betale private helsetjenester, ferier, flybilletter, hjelper henne med oppussing (og betaler den), og gir henne dyre og nødvendige ting som gaver til jul og bursdag (kjøkkenmaskin, vaskemaskin, vinterdekk osv).

Hun lever svært romslig, og vi er takknemlige og glade for å kunne gi tilbake litt for alt hun har gjort for oss. 

Anonymkode: 793f2...691